Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

Etter revolusjonen: Kaos, sult og krig rammer Russland

Karl Marx hadde spådd at paradis ville oppstå når arbeiderne kom til makten. Men etter bolsjevikenes kupp gjør tsarens tilhengere opprør, og hungersnøden brer seg. Lenins livsverk vakler.

Ullstein Bild/Ritzau

Matros Stepan Petrisjenko ser ut som et spørsmålstegn første gang han hører det sagt:

«Hvorfor kjemper du for undertrykkerne?» spør de ulykkelige foreldrene hans da han ved årsskiftet 1920-21 er hjemme på perm i Ukraina.

30 år gamle Petrisjenko, som tjenestegjør på den russiske flåtebasen i Kronstadt utenfor Petrograd, har kjempet sammen med bolsjevikene helt fra begynnelsen.

Under februarrevolusjonen nektet han og de 40 000 kameratene hans å adlyde de tsar-tro offiserene.

Sommeren 1917 var matrosene klar til å velte den provisoriske regjeringen, men ble holdt tilbake av Lenin.

Og under stormingen av Vinterpalasset fikk matrosene fra Kronstadt manøvrert skipet Aurora i stilling foran slottet.

Siden fulgte tre års borgerkrig der de veldisiplinerte matrosene kjempet i Den røde armé og sørget for at de amatøraktige bolsjevikene seiret.

I alle år fortalte bolsjevikenes propaganda at Petrisjenko sto på riktig side, mot undertrykkerne.

Men foreldrenes ord om de røde kommissærene som drar fra landsby til landsby for å kreve avlinger og såkorn hos bøndene, får Petrisjenko til å tvile.

Hjemme på flåtebasen i Finskebukta rekker ikke kullet til å varme opp kasernen engang, og maten er verre enn den var under tsaren.

Matrosene bestemmer seg for å finne ut hvordan ting egentlig henger sammen og sender folk til Petrograd.

Da de utsendte vender tilbake til basen, blir folk opprørt når de får høre hva mennene har å si: Bolsjevikene har innført krigsrett og portforbud.

Hvis noen våger å protestere, risikerer de å bli skutt rett ned på gaten!

Borgerkrig og hungersnød

Tilbake i 1917 hadde bolsjevikenes kupp gått ganske fredelig for seg med et halvt dusin drepte og knapt 20 sårede.

Og etter maktovertakelsen lyktes det å etablere et styre basert på Marx’ lære.

Men allerede under de frie valgene til en ny grunnlovgivende forsamling få uker senere møtte Lenin den første motgangen.

De ikke-bolsjevikiske partiene fikk flertall, og i stedet for å erkjenne nederlaget løste Lenin opp forsamlingen med makt.

Dermed var oktober-revolusjonen med et slag forvandlet til et diktatur.

Bolsjevikene, som nå hadde skiftet navn til Det russiske kommunistiske parti, klarte riktig nok å få landet ut av første verdenskrig i mars 1918.

Men fredsavtalen med Tyskland og Østerrike-Ungarn var dyr.

Russerne måtte avstå enorme landområder – blant annet Ukraina.

Som konsekvens mistet Russland rundt en tredjedel av befolkningen og 50 prosent av nasjonens industri-virksomheter.

LES MER: Bli klokere på forløpet og konsekvensene av Den russiske revolusjon

I tillegg til den blodige borgerkrigen la hungersnøden hele landsbyer øde.

© Topical Press Agency/Stringer/Getty Images

Lenin og kommunistene hadde fortsatt russiske arbeideres og deler av bondestandens støtte, drevet av et håp om at det nye styret ville bringe «brød, fred og jord» som lovet før revolusjonen.

Men kommunistene ante ikke hvordan de skulle lede en stat der industrien ble nasjonalisert og privat handel var forbudt.

Bøndene ble tvunget til å levere fra seg avlingene sine til staten, og fabrikkene måtte gi fra seg produktene sine.

Nektet de, risikerte bønder og fabrikkeiere deportering eller henrettelse.

Produksjonen falt markant da bolsjevikene inntok direktørstolene og de statlige departementene, men Lenin så ingen grunn til bekymring:

«Enhver arbeider kan styre et departement i løpet av noen dager. Det krever ingen spesielle evner å klare det».

Misnøyen med de røde vokste raskt. I en resolusjon fra arbeiderne i Petrograds rustningsindustri het det:

«De lovet oss brød. I stedet fikk vi sult. De lovet oss frihet. I stedet har alt blitt trampet ned av politistøvler».

Rundt omkring i det store riket lurte motstanden blant konservative russere, som drømte om å få tsaren tilbake – for ikke å snakke om liberale, skuffede sosialister, anarkistene, bøndene samt nasjonale minoriteter som kaukasiere og kosakker, som krevde egne land.

Under navnet De hvite styrker fant flere av disse gruppene sammen mot sin felles fiende, kommunistene.

De hvites mål var diffust – viktigst var det å knuse Den røde armé – og få måneder etter oktoberrevolusjonen befant Russland seg midt i en borgerkrig.

Tsjekkere i kamp med de røde

Da borgerkrigen var på sitt verste, hadde kommunistenes Røde armé rundt tre millioner soldater til rådighet mot Den hvite armés 2,4 millioner.

Men borgerkrigen hadde ingen klare fronter, og den ble sjelden utkjempet som regulære slag mellom de to dominerende partene.

Den røde armé var i begynnelsen en hær av frivillige uten disiplin og tilstrekkelige våpen, mens Den hvite armé hadde erfarne offiserer fra tsar-tiden, og opplevde fremgang på tre fronter de første månedene.

Nord for Petrograd sto den såkalte Nordvesthæren, og i Ukraina kjempet Sørhæren, men den største trusselen mot Lenins livsverk nærmet seg fra Sibir.

Her ledet admiral Aleksandr Koltsjak en hærstyrke av tidligere offiserer og nasjonalister samt 60 000 tsjekkere.

Den tsjekkiske legion besto av tidligere krigsfanger og desertører fra den østerriksk-ungarske hæren, som under første verdenskrig hadde meldt overgang og kjempet på Russlands side.

Kommunistene nektet å la den tsjekkiske styrken vende hjem, og dermed hadde Lenin fått enda en motstander på nakken.

Tsjekkerne tok kontroll over Den transsibirske jernbanen i forsøket på å nå havnebyen Vladivostok i Sibir og seile hjem til Europa derfra.

Foruten Den røde armé og Den hvite armé fantes det et utall væpnede småhærer som kjempet for sine egne mål.

Blant annet samlet et større antall bønder seg i Den grønne armé i et forsøk på å forsvare avlingene sine mot Lenins kommissærer, som med våpen i hånd reiste rundt for å beslaglegge mat og avlinger til
utdeling blant sultende bybefolkninger.

Alle kjempet mot alle

Den russiske borgerkrigen var langt mer enn en kamp mellom bolsjeviker og tsar-tro russere. Utallige grupper blandet seg – for eksempel bønder, anarkister samt 60 000 tsjekkiske krigsfanger som kapret Den trans-sibirske jernbane for å komme hjem.

DE TSAR-TRO: Den hvite armé på fremmarsj

Like etter Lenins maktovertakelse fant en broket gjeng tsar-tro, nasjonalister, liberale og skuffede sosialister sammen i Den hvite armé. Kampene foregikk på tre fronter – i Ukraina,
det nordlige Russland og Sibir.

Innledningsvis hadde hæren stor suksess, men den ble svekket av motsetninger mellom de tsar-tro og tilhengere av den borgerlige februarrevolusjonen.

Styrke: 2,4 millioner
Motstandere: Den røde armé, polakker og bønder

shutterstock

DEN RØDE ARMÉ: Trotskij gjør de rødes armé effektiv

Da den russiske borgerkrigen begynte, samlet partiet en frivillig hær som i løpet av 1918 tapte store landområder. Først med utnevnelsen av den hensynsløse Lev Trotskij til folke-kommissær for hæren, snudde bildet.

Styrke: Økte til 3 000 000
Fiender: Stort sett alle andre

Hvis ikke Trotskijs tropper gikk på offensiven, ble de skutt ned bakfra.

Shutterstock

FREMMEDE MAKTER: Allierte rykker inn for å fjerne Lenin

Freden mellom Tyskland og Russland kom på tvers av Entente-maktenes planer.

Derfor bestemte en rekke land seg for å støtte Den hvite armés kamp for å fordrive de røde.

Bare slik kunne østfronten åpnes igjen, og Tyskland tvinges i kne. I løpet av 1918 sendte tolv land – blant dem Storbritannia, USA og Japan – opp mot 200 000 mann.

Britene gikk blant annet i land i Murmansk og marsjerte mot Petrograd, men innsatsen var halvhjertet, og i 1919-20 innså alle de utenlandske maktene at slaget om Russland var tapt.

Shutterstock

FINNENE: Storhertugdømmet Finland forlater Russland

Siden 1809 hadde Finland vært et storhertugdømme under tsaren. Da tsaren abdiserte, mente finnene at båndene til Russland var løst. Landet erklærte seg selvstendig i 1917 med bolsjevikenes støtte.

BALTERNE: Løsrivelse ved Østersjøen

I 1918 erklærte Estland, Latvia og Litauen seg selvstendige. Litauen var imidlertid okkupert av polske tropper frem til 1920. De tre landene ble innlemmet i Sovjet i 1940.

POLAKKENE: Nytt land må forsvare seg

Før første verdenskrig var det østlige Polen en del av Russland. I slutten av den russiske borgerkrigen forsøkte bolsjevikene å gjenerobre landet for å nå Tyskland og spre revolusjonen her.

Styrke: Opptil 738 000 soldater
Hovedfiende: Den røde armé

ANARKISTENE: Den svarte armé utslettes

Anarkistenes Svarte armé sto sterkt i Ukraina, der den erobret et land-område ved Svartehavet. Hæren var alliert med bolsjevikene, som endte med å utslette den i 1922.

Styrke: 103 000 soldater
Hovedfiende: Den hvite armé

BØNDENE: Bønder vil redde avlingene

Bønder som ville beskytte avlingene mot bolsjevikenes og de hvites korntyverier, slo seg sammen i Den grønne armé.

Styrke: 40 000 soldater
Fiender: Den røde armé og Den hvite armé

KAUKASUS: Kort selvstendighet

Georgia, Armenia og Aser­bajd­sjan erklærte seg selvstendige i 1918. Lenin erobret dem tilbake tre år senere og samlet dem i Den transkaukasiske sovjetrepublikk.

TSJEKKERNE: Tsjekkiske krigsfanger kjemper seg hjem

Under første verdenskrig hadde 60 000 tsjekkere kjempet på russisk side.

Etter krigen kom de seg ikke hjem. I stedet kapret de Den transsibirske jernbanen, fikk kontroll over Sibir og endte i Vladivostok 7000 km unna. Herfra seilte legionen til Europa.

Styrke: 60 000 soldater
Hovedfiende: Den røde armé

Tsjekkerne omdannet togene på Den transsibirske jernbanen til rullende fort.

Mary Evans/Robert Hunt Collection/Scanpix

Tsaren dør i et kuleregn

Den tsjekkiske legion og Koltsjaks Hvite armé forberedte seg sommeren 1918 på å innta byen Jekaterinburg, der den avsatte tsar Nikolaj satt i husarrest.

Kommunistene ville for alt i verden unngå at tsaren ble befridd, og bestemte seg for å løse problemet én gang for alle.

Natt til 17. juli ble tsar Nikolaj og familien ført ned i kjelleren av den lokale kommandanten Jakov Jurovskij.

«Eksekutivkomitéen for Urals råd av arbeider-, bonde- og soldatrepresentanter har bestemt at dere skal henrettes», leste Jurovskij opp med høy stemme der han sto, ansikt til ansikt med tsaren, tsarinaen, de fem barna og tjenestefolkene.

Tsaren rakk bare å stotre frem et forbløffet «Hva!?», før Jurovskij trakk pistolen og skjøt ham flere ganger i brystet og hodet.

Skuddene utløste et inferno i det mørke rommet. Resten av tsarfamilien kastet seg ned på gulvet, mens kulene suste gjennom rommet.

Henrettelsen av tsarfamilien var et hardt slag mot kampmoralen hos Den hvite armé, men snart skulle den få hjelp fra uventet hold – fra utlandet.

Hærens hovedkvarter lå i Paris, der den tidligere utenriksministeren Miljukov forsøkte å samle vestlig støtte til kampen mot kommunistene.

Russlands tidligere allierte – Storbritannia, Frankrike og USA – besluttet å støtte de hvite i borgerkrigen, slik at de kunne fjerne kommunistene og la Russland vende tilbake til første verdenskrig.

Dermed ville tyskerne igjen måtte kjempe på to fronter – og bli lettere å nedkjempe.

I tillegg ønsket de allierte også å beskytte utenlandsk-eide virksomheter, som kommunistene truet med å nasjonalisere.

Og endelig fryktet Vesten at de russiske kommunistene skulle lykkes med å spre revolusjonen.

Britenes daværende ammunisjonsminister, Win­ston Churchill, erklærte således at kommunismen skulle «kveles i vuggen».

Tolv land sendte til sammen 200 000 soldater – fra alle verdenshjørner marsjerte troppene inn i Russland.

I juni kom det blant annet 6000 britiske og 5000 amerikanske soldater til Murmansk og Arkhangelsk i det nordlige Russland, med Petrograd innen rekkevidde.

Senere ankom vestlige styrker Vladivostok, supplert av 70 000 japanere.

Men innsatsen var halvhjertet, og da første verdenskrig sluttet med Tyskland og Østerrike som taperne, mistet landene etter hvert interessen for borgerkrigen.

Bare mistanken var nok til at Tsjekaen henrettet folk på stedet.

Alamy/Imageselect

Lenin innfører rød terror

Den hvite armés erobring av Ukraina betydde at kommunistene måtte frykte at hovedstaden, Petrograd, kunne falle på de hvites hender.

Derfor ble det bestemt å flytte hovedstaden til Moskva, i hjertet av det røde territoriet. Men heller ikke her var kommunistene helt trygge.

I juli 1918 ble Lenin utsatt for et attentat på åpen gate. Han hadde nettopp avsluttet et besøk på fabrikken Hammer & Sigd da den skuffede sosialisten, 28-årige Fanja Kaplan, avfyrte tre skudd mot ham.

I ytterste livsfare ble Lenin brakt i sikkerhet bak Kreml-festningens murer – sykehuset torde han ikke dra til, for der kunne det være flere attentatfolk.

Legene forsøkte å fjerne kulene som hadde truffet ham i venstre lunge og skulderen, men måtte gi opp. Lenin led av ettervirkningene etter attentatet resten av sitt liv.

Fanja Kaplan ble raskt pågrepet. «Jeg bestemte meg for å drepe Lenin for lenge siden. Jeg ser på ham som en forræder mot revolusjonen», forklarte hun før hun ble henrettet.

Attentatet fikk Lenin til å trappe opp klappjakten på regimets motstandere.

Allerede i desember 1917 hadde kommunistene nedsatt en egen «kommisjon for kamp mot kontrarevolusjon og sabotasje» – kalt Tsjekaen.

Nå innførte regimet hensynsløs terror med arrestasjoner, deportasjoner og henrettelser av alle som ble oppfattet som fiender av kommunistpartiet.

Tsjekaen var en av landets største arbeidsplasser. Allerede ett år etter at det ble grunnlagt, hadde det hemmelige politiet 40 000 medarbeidere, og i 1920 rundet tallet en kvart million.

Medarbeiderne gjennomførte massiv overvåkning av det russiske folk og ble det viktigste instrumentet for å bevare makten i Russland.

Under borgerkrigen slo Tsjekaen blant annet ned 245 opprør blant bøndene, noe som førte til at mer enn 9500 personer ble henrettet.

Tsjekaen hadde sine agenter overalt – på fabrikkene, i landsbyene, i boligområdene og i kirkene. Bare slik kunne ro og orden opprettholdes, het det.

«Vi arresterer aldri noen som ikke er skyldige. Og selv hvis dere ikke er skyldige, kan vi ikke løslate dere, for da vil folk tro at vi arresterer uskyldige mennesker», advarte Tsjekaens første leder, Feliks Dzerzjinskij.

En serie blodpropper lammet Lenin slik at han ble lenket til rullestolen og knapt kunne snakke.

© Alamy/Imageselect

Kommunistisk maktkamp rundt Lenins rullestol

I mars 1923 ble Lenin rammet av blodpropp for tredje gang, og den tidligere så mektige kommunistiske lederen var ikke lenger i stand til å styre partiet.

Fremtiden for Sovjetunionen lå nå i hendene på de som utgjorde bolsjevik- partiets innerste krets.

De personlige ambisjonene og interne uenighetene i partiet kom for alvor frem i lyset etter Lenins død 21. januar 1924, der en intens maktkamp mellom Josef Stalin og Lev Trotskij blusset opp.

I sitt testamente hadde Lenin advart mot Stalin og pekt på Trotskij som den best egnede etterfølgeren, men Stalin, som var partiets generalsekretær og en beregnende taktiker, fikk kastet Trotskij ut av Politbyrået (partiets ledende utvalg).

Rundt 1928 hadde Stalin spilt alle politiske motstandere ut på sidelinjen og var nå partiets absolutte førstemann.

De neste årene rensket han ut alle tenkelige rivaler og skrev om deler av Russlands historie slik at han – nesten – fikk en hovedrolle under revolusjonen.

Rød seier over hele linjen

Etter knappe to års blodige kamper mellom Den røde armé og Den hvite fikk Lenins tropper overtaket. 13. desember 1919 erobret kommunistene Kiev i Ukraina, og en måned senere inntok de kosakkenes hovedby Rostov.

På begynnelsen av 1920 var Den hvite armé godt og grundig desimert, og de gjenværende styrkene i Sørhæren måtte forskanse seg på Krim-halvøya.

Her ville de opprette en selvstendig stat, men ble rent i senk bare et halvt år senere.

I Sibir fortsatte admiral Koltsjak kampen med hjelp fra Den tsjekkiske legion og de landsatte japanske troppene, men uten særlig hell.

Styrkene hans ble drevet mot øst. 14. januar 1920 kom han under såkalt «alliert beskyttelse» hos Den tsjekkiske legion, som stadig kjempet for å ta seg til Vladivostok.

Tsjekkerne utleverte ham kort etter til Den røde armé mot å få fritt leide på seilasen hjem til Europa fra Vladivostok. Kort etter ble Koltsjak henrettet, og liket dumpet i Angara-elva.

Kampene fortsatte i noen måneder til, men borgerkrigen var i realiteten avgjort. Den røde armé hadde sikret kommunistenes makt i Russland, men en ny, forferdelig trussel ventet: sulten.

I forhold til 1913 var tilgangen på russiske landbruksvarer halvert, og industriproduksjonen hadde gått tilbake med 80 prosent.

I 1920 måtte en russisk arbeider klare seg på 1000 kalorier (det vil si 400 gram brød) om dagen. Innbyggerne klamret seg til livet med nebb og klør, og enkelte skal ha tydd til kannibalisme for å overleve:

«Det ble fortalt forferdelige historier om kvinner som spiste sine dødfødte barn», fortalte et øyenvitne.

«Uansett hvor familiene møtte opp, var portene og dørene stengt på grunn av tyfus og andre sykdommer.

Dødelig utmattet stavret de videre langs de bunnfrosne hjulsporene. De rev bark av trærne og gravde frem røtter under snøen og spiste det».

Matrosenes opprør begynner

Etter borgerkrigen vendte matrosene fra Kronstadt tilbake til flåtebasen utenfor Petrograd.

De var så skuffet over kommunistene at de i januar 1921 innledet et mytteri med krav om frie valg og avskaffelse av kommunistpartiets spesial- status.

Allerede dagen etter hadde Tsjekaens agenter på basen orientert parti-ledelsen i Moskva, og en nådeløs beleiring begynte, mens hærens øverst-kommanderende, Trotskij, vurderte å bruke giftgass mot matrosene.

Et par uker holdt matrosene ut før Den røde armé nedkjempet mytteriet, og den siste organiserte motstanden mot den russiske kommunismen var brutt.

Tusener ble henrettet, mens matros Stepan Petrisjenko kom seg unna over isen til Finland med en stor gruppe kamerater.

I sine 47 første leveår hadde Lenin knapt gjort en flue fortred, men da hans visjon om et arbeiderparadis skulle gjøres til virkelighet, døde 10-15 millioner mennesker.

Og ingenting tydet på at arvtakerne hans ville løsne grepet på landets befolkning.

Etterskrift

Finland utleverte Stepan Petrisjenko til Sovjetunionen i 1945.

Han døde i en av Stalins GULag-fangeleirer to år senere.

Les også:

Revolusjon

Lenin skulle velte tsaren

12 minutter
Karl Marx
Kulturpersonligheter

Hvem var ideologen Karl Marx?

4 minutter
Revolusjon

Rasputin satte fyr på Russland

17 minutter

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Skriv inn e-postadressen din, så sender vi deg en e-post som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt.
Ugyldig e-postadresse

Sjekk e-posten din

Vi har sendt en e-post til som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt. Hvis du ikke finner e-posten, bør du se i søppelposten (uønsket e-post, «spam»).

Oppgi nytt passord.

Skriv inn det nye passordet ditt. Passordet må ha minst 6 tegn. Når du har opprettet passordet ditt, vil du bli bedt om å logge deg inn.

Passord er påkrevd
Vis Skjul