John Devoy føler klumpen i halsen. Iren sitter på kontoret sitt i New York i juni 1874 med et brev i hendene. Han bretter ut den møkkete papirlappen og leser første setning.
“Kjære venn, dette er en stemme fra graven,” starter brevet.
31 år gamle John Devoy, til daglig journalist i avisa “New York Herald”, leser brevet fra vennen James Wilson nøye. Sammen med fem landsmenn er James sperret inne i et fengsel i Fremantle i den vestlige delen av Australia.
“Tenk, nå har vi oppholdt oss i denne levende graven i nesten ni år siden vi ble pågrepet, og det er umulig for kropp og sinn å stå imot den vedvarende belastningen som vi blir utsatt for.
Det er for å komme ut av denne triste situasjonen at jeg nå – på vegne av mine kamerater og meg selv – ber deg om hjelp.
Hvis det fantes noen annen måte å få oss ut av denne knipen på, ville jeg ikke ha spurt deg.”
“Du må ødelegge alle brev du får fra meg og på ingen måte la noen utenom dine egne folk få vite noe om den planlagte flukten” John Breslin advarer den tilfangetatte James Wilson.
Brevet gjør et sterkt inntrykk på Devoy, som føler seg forpliktet til å hjelpe.
I likhet med de seks fangene i Fremantle tilhører han en gruppe irske nasjonalister – såkalte feniere – som siden 1850-tallet har ønsket å sette en stopper for 700 år med engelsk okkupasjon av Irland.
På 1860-tallet hadde Devoy hatt ansvaret for å infiltrere den britiske hæren på vegne av den revolusjonære organisasjonen Irish Republican Brotherhood (IRB).
I den forbindelse vervet han soldatene James Wilson, Martin Hogan, Michael Harrington, Robert Cranston, Thomas Darragh og Thomas Hassett.
Mens de seks fikk livstidsdommer for forræderi, slapp sivilisten Devoy unna med fem års fengsel.
I juni 1874 lever Devoy i eksil i USA. Er det noen som kan hjelpe fangene i Australia, så er det han.
Journalist og opprørsleder John Devoy sto bak planen om å befri de irske fangene.
Befrierne setter kursen mot øst
29. april 1875: John Devoy har brukt 10 måneder på å organisere en redningsaksjon. En irsk agent ved navn John Breslin skal reise i forveien for å planlegge flukten. Etter ham følger et amerikansk hvalskip som skal seile de seks fangene hjem.
Med flagget Stars and Stripes blafrende fra den midterste masten stevner det 200 tonn tunge skipet Catalpa ut fra kaia i New Bedford i Massachusetts.
Den tremastede barken ligner et helt alminnelig amerikansk hvalskip på vei ut på de store havene for å fange hval, men kaptein George Anthonys oppdrag på denne reisen er et helt annet.
Mot betaling har den 32 år gamle amerikaneren sagt farvel til familien for å hjelpe irske John Devoy. Kapteinen er ikke ire selv, men han forstår Devoys sak.
I påskeuken i 1916 forsøkte IRB et væpnet opprør, men de britiske myndighetene slo det ned.
Irer sloss for selvstendighet
På 1800-tallet var en stor del av Irlands befolkning lei av at landet deres ble styrt av politikere i London.
På 1860-tallet planla den revolusjonære bevegelsen Irish Republican Brotherhood (IRB) å kaste britene ut av Irland.
Brorskapet forberedte et væpnet opprør ved å rekruttere soldater i den britiske hæren med irske røtter. Bevegelsen varslet en revolusjon.
Når den kom, skulle soldatene desertere fra den britiske hæren med våpnene sine og i stedet slåss for et fritt Irland.
Britiske spioner avslørte imidlertid komplottet, og opprøret var dermed over før det startet. I årene 1865-1867 arresterte britiske myndigheter komplottmakerne og soldatene som hadde sverget troskap til IRB.
Mens sivile IRB-folk slapp med korte fengselsstraffer og landsforvisning, ventet harde dommer for soldatene som hadde brutt sin militære ed og sluttet seg til en hemmelig bevegelse.
Forræderi var den verste synden for en soldat i imperiet, og 62 av forræderne ble i 1869 satt på et skip med kurs for Englands straffekoloni i det øde Vest-Australia.
Selv om mange ble benådet, var det fremdeles en liten gruppe fanger i Fremantle Prison i 1874 – uten utsikt til å få livstidsdommene annullert.
Journalisten har forklart Anthony at fangene i Australia bare har kjempet for at det irske folket kan få friheten tilbake.
Som amerikaner kjenner kapteinen til det brennende ønsket om å være herre i eget hus. Anthonys forfedre kjempet selv for å slippe fri fra det britiske imperiets lenker.
Kapteinen er den eneste om bord som kjenner fartøyets egentlige oppdrag. I de første seks månedene skal Catalpa seile rundt i Nord-Atlanteren etter hval for å leve opp til dekkhistorien.
Deretter skal hvalskipet begi seg mot det vestlige Australia, der agenten John Breslin venter.
En rikmann kommer til byen
16. november 1875: John Breslin har reist til Vest-Australia med dampskip fra San Francisco til Sydney og videre til Fremantle. Han er derfor framme lenge før George Anthony og Catalpa.
Hatten er høy, dressen ulastelig og koffertene tallrike. Alt oser av stil og klasse da en høy fremmed går fra borde i Fremantle, der byens 3000 innbyggere sjelden har sett en så fornem person.
Herren persenterer seg som “Mr. James Collins” da han sjekker inn på et av byens hoteller.
Ryktet om at mr. Collins er en amerikansk millionær ute etter å kjøpe land i Vest-Australia spres raskt.
Snart flokkes byens topper rundt den elegante herren, i håp om at et nært forhold til ham kanskje kan bli lønnsomt.
I virkeligheten er mr. Collins den irske agenten John Breslin, som under dekknavnet sitt kan utforske hver millimeter av den vestaustralske kysten uten at noen mistenker ham for annet enn å se etter en god investering.
Devoy har utpekt Breslin som fluktplanleggeren i Fremantle fordi den 42 år gamle iren tidligere har arrangert en fangeflukt i Irland.
Breslin er en ekte irsk patriot, med en ro, intelligens og utholdenhet som gjør ham perfekt for jobben.
Irish Republican Brotherhoods flagg var en gul sol på en grønn bakgrunn.
Brorskap kjempet for selvstendighet
Dessuten har han bodd i Boston og er derfor i stand til å snakke engelsk med en tydelig amerikansk aksent.
Mr. Collins har bare vært kort tid i Fremantle da fengselsinspektør Joseph Doonan inviterer byens nye kjæledegge på besøk i fengselet, som ligger som en firkantet kloss i utkanten av byen.
Breslin takker ja, og han merker seg alle detaljer mens Doonan viser rundt. Inspektøren forteller stolt at bare én fange har klart å flykte.
Han ble tatt om bord på et amerikansk hvalskip, og derfor holder vakter og politi spesielt oppsyn med fremmede hvalskip.
Mr. Collins forsikrer Doonan om at Fremantle Prison er “meget sikkert og godt bevoktet” idet han sier farvel etter et to timer langt besøk.
Breslin er fornøyd. Helt uten anstrengelser har han fått en overflod av nyttige opplysninger, og i fengselet har han til og med blitt presentert for to av de irske fangene – Cranston og Harrington.
Doonan har introdusert dem som “tidligere britiske soldater som forræderisk har prøvd å velte dronningen”.
Breslin vet nå hvor i fengselet flere av fangene har celler.
Og han vet også at alle ganske ofte har arbeidsmuligheter utenfor fengselet. Breslin forlater Fremantle Prison som en klokere mann.
Irene får håpet tilbake
Desember 1875: James Wilson og de andre irene i fengselet har ingen anelse om at hjelpen er på vei. Hverdagen deres er akkurat som den pleier å være. De står opp, arbeider hardt og går til sengs.
James Wilson venter nervøst i fengselsstallen, der han er på jobb denne dagen. Han har fått beskjed om at en mann vil møte ham mens han er på arbeid.
Beskjeden kommer fra en irsk eksfange ved navn William Foley, som har slått seg ned i Fremantle.
Han snakker ofte med fangene når de arbeider utenfor murene. Foley er kommet i kontakt med John Breslin og har videreformidlet en beskjed fra under-cover-iren til Wilson.
Etter utålmodig venting ser Wilson endelig en høy, fremmed mann ved bakdøren til stallen. Den velkledde herren nikker til Wilson og forsvinner igjen.
Da fangen kommer ut, får han øye på mannen et par meter unna. Han presenterer seg som John Breslin.
“Kanskje De har lyst til å gå en tur, kaptein Anthony?" John Breslins forespørsel da han møter kaptein George Anthony første gang.
De to har ganske kort tid sammen, men Breslin forklarer lynraskt situasjonen.
Et hvalskip er på vei, og planen er å få de seks fangene om bord så de kan stikke av.
Foley har heldigvis lovet å la kontaktene i byen levere brev til Wilson med flere detaljer, forklarer Breslin:
“Du må ødelegge alle brev du får fra meg og på ingen måte la noen utenom dine egne folk få vite noe om den planlagte flukten.”
Wilson er helt med på den og gleder seg til å dele den gode nyheten med de andre fangene. Endelig finnes det håp.
Hvalskipet ankommer Australia
31. mars 1876: Kaptein George Anthony har støtt på problemer underveis på reisen. Catalpa er derfor nesten tre måneder forsinket.
Etter måneder til havs er besetningen lykkelig over å se land idet Catalpa nærmer seg byen Bunbury sør for Fremantle.
Sjømennene skjønner ikke hva hvalskipet skal i Australia, men mennene glemmer alle spørsmål så fort de får sin første kalde øl på land.
Anthony har ikke tid til drikking. Han er på utkikk etter John Breslin, som han etter planen skal møte her i byen.
De to mennene har aldri sett hverandre før, men Breslin har ventet på den amerikanske kapteinen.
“Kaptein Anthony?” lyder en dyp og rolig stemme bak kapteinen da han nærmer seg et av byens hoteller.
Amerikaneren snur seg rundt og ser en høy, pen herre med et stort helskjegg. Anthony nikker.
“Kanskje De har lyst til å gå en tur, kaptein Anthony?” foreslår Breslin etter at de to har håndhilst.
Breslin har ventet i spenning på Catalpa. Iren fryktet at skipet hadde gått ned, men endelig er fluktfartøyet framme. Han avslører planene sine i kveldsmørket.
“Jeg er helt innstilt på å gjøre det som forventes av meg” Kaptein George Anthony lover å følge fluktplanen til punkt og prikke.
De seks irske fangene jobber som regel utenfor fengsels-murene, så de kan luske vekk fra sine respektive arbeidslag når den tid kommer.
Breslin vil sørge for å ha to hestevogner klare på et møtested i utkanten av byen.
Deretter skal turen gå i full fart til stranden ved Rockingham ca. 35 km sør for Fremantle.
Her vil kaptein Anthony hente dem med båt og ta dem med til Catalpa. Så lenge hvalskipet ligger fem km fra kysten befinner det seg i internasjonalt farvann.
Her har britene ingen rett til å gå om bord eller angripe hvalskipet.
Breslin anbefaler at Anthony seiler Catalpa 22 km ut fra kysten, der fartøyet ikke kan ses fra fyrtårnet i Fremantle.
Iren vet nemlig at britene holder øye med amerikanske hvalskip. Fluktdagen er satt til påskemandagen, den 17. april.
Anthony liker det han har hørt.
“Jeg er helt innstilt på å gjøre det som forventes av meg,” lover kapteinen før de to mennene skilles.
Joseph McGarrity arrangerte flere irske folkemøter i USA og var en av lederne i Clan na Gael på 1900-tallet.
Gælisk klan opererte i USA
Britene hadde gjort det til standard prosedyre å sende dømte irer i eksil når de hadde sonet straffen.
Tanken var å forhindre at de stelte i stand mer bråk på De britiske øyer, men landsforvisningen var til dels mislykket.
De irske frihetskjemperne hadde nemlig ikke tenkt til å gi opp kampen for et uavhengig Irland.
De dannet The Fenian Brotherhood i eksil i USA, og fra den oppsto gruppen Clan na Gael (Gælernes klan) i New York i 1867.
Offisielt fremsto klanen som en hjemlandsforening for irer i Nord-Amerika, men medlemmene drøftet i hemmelighet planer for frigjøring av Irland.
Innsamlinger til den irske frihetskampen ble en stor del av organisasjonens virke, bl.a. i 1874-1875, da Clan na Gaels ca. 7000 medlemmer skrapte sammen penger for å befri “The Fremantle Six” i Australia.
Den vellykkede redningsaksjonen førte til økende respekt for Clan na Gael i USA.
Fangene stikker av midt i arbeidet
Mandag 17. april 1876 kl. 7.30: Wilson har orientert de fem andre fangene om at de selv må sørge for å rømme. De skal møtes ved et stort gummitre i utkanten av Fremantle før kl. 9.
En skrattende, metallisk lyd høres idet døren til Wilsons celle går opp. “9915!” brøler fengselsbetjenten under det daglige morgenoppropet.
“Her!” svarer Wilson, som har det nummeret. Han er her fremdeles – i hvert fall en liten stund til.
Fangene vandrer ned i gården i rekker, og der får de utdelt dagens arbeidsoppgaver. Wilson skal som så ofte før ned på havnen.
Han får selskap av 51 år gamle Michael Harrington, som også er blant de seks irene som skal flykte i dag.
Like etter klokken 8 traver de to gjennom Fremantle sammen med resten av arbeidslaget og en fangevokter.
Dagens arbeid består i å flytte stein nede ved den sørlige havnefronten, men rett før de når fram kommer Robert Cranston løpende fra fengselet.
Cranston er den yngste av irene i Fremantle. Den 33 år gamle fangen, som regel bare kalt “Big Bob”, er så betrodd blant fengselsledelsen at han ofte løper med beskjeder mellom arbeidslagene.
“Jeg er blitt sendt for å ta Wilson og Harrington med til guvernørens hus for å flytte møbler,” lyver Cranston overfor vakten som er med arbeidslaget på havnen.
“Adlyder dere mine ordrer, vil det ikke skje dere noe” Kaptein George Anthony til sine menn under flukten.
“Jeg kan ikke unnvære begge,” lyder svaret fra vakten – en strek i regningen for fluktplanen.
Big Bob må nå overbevise vakten om at det er en viktig oppgave – på direkte anmodning fra hovedkvarteret. Til slutt gir vakten seg: “Wilson, Harrington! Bli med Cranston!”
Irene nøler ikke. Først går de mot guvernørens bolig, men så snart de er ute av syne svinger mennene av mot sør. En kilometer nedover kommer de til gummitreet, der Breslin venter.
Med et nikk bakover mot en stabel med klær på den ene av de to hestevognene signaliserer Breslin at Wilson og kameratene skal kvitte seg med de grå fangedraktene og ta på seg klærne.
I vognen ligger det også rifler og pistoler.
Et kvarter senere ankommer også de tre siste fangene.
Martin Hogan var blitt satt til å male en veranda sammen med to medfanger den morgenen, men har sneket seg vekk med en unnskyldning om å måtte hente noe bensin til å rense penslene med.
Thomas Darragh og Thomas Hassett har vært opptatt med å sette poteter hos en embetsmann i Fremantle, uten oppsyn.
Wilson og de fem kameratene er ved godt mot da de to hestevognene setter av gårde mot Rockingham Beach – 35 km lenger sør.
Wilson vet imidlertid at ingen av dem er i sikkerhet før de har forlatt britisk territorium.
Mismot og uvær forsinket oppdraget
Reisen fra New Bedford til det vestlige Australia tok lenger tid enn forventet. Problemene sto i kø om bord på Catalpa, og turen varte i nesten et år.
Turen går mot øst
Da kaptein George Anthony seiler ut fra New Bedford i Massachusetts, er målet å være fremme i Bunbury vest i Australia i begynnelsen av januar 1876.
Hvalfangst skuffer
Ifølge planen skal Anthony seile rundt i det nordlige Atlanterhavet fram til høsten for å fange hval. Salg av hvalolje skal være med på å finansiere reisen. Men Catalpas menn fanger bare noen få hvaler underveis – færre enn forventet.
Besetning stikker av
Da Anthony betaler besetningen og gir sjømennene landlov, velger over halvparten av dem å bli i land – trolig pga. den skuffende fangsten.
Kapteinen må derfor hyre nytt mannskap.
Defekt utstyr gir problemer
Defekt navigasjonsutstyr gjør at Anthony er nær ved å seile forbi Tenerife, der han skal hente forsyninger til resten av reisen.
Heldigvis ser utkikksposten øya idet Catalpa er på vei forbi.
Uvær presser skipet
Dårlig vær har forsinket Catalpai det sørlige Atlanterhavet.
Sør for Afrika seiler hvalskipet inn i nye problemer da “de mest forræderske og truende” bølgene Anthony noensinne har sett nesten ødelegger skipet.
Catalpa ankommer sent
Ved ankomsten til Bunbury vest i Australia er Catalpa forsinket med nesten tre måneder pga. de mange problemene underveis.
Vakter melder om manglende fanger
Kl. 10.00: Fengselsinspektør Joseph Doonan har hatt en rolig morgen i Fremantle Prison.
Joseph Doonan sitter på kontoret sitt da han plutselig hører lyden av en gjennomtrengende fløyte. Fengselsinspektøren blir straks bekymret. Noe er tydeligvis galt.
Kort tid etter står en fangevokter skolerett foran Doonan. Med et unnskyldende uttrykk i ansiktet forteller han at Martin Hogan har forsvunnet.
Han var i gang med å male en veranda i byen da han forlot posten sin, og han kom aldri tilbake. Joseph Doonan er bekymret. Kan Hogan ha stukket av?
Svaret får han snart: Andre vakter kan også melde om fanger som har blitt borte. Tilsynelatende er det snakk om en organisert flukt.
Anthony står klar med båten
Kl. 10.30: Catalpa ligger ca. 22 km fra kysten. Kaptein Anthony og fem menn har rodd fra skipet og inn til kysten i den hvalbåten som besetningen normalt seiler ut i når de skal harpunere hval.
Det faller en stein fra Anthonys hjerte da han fra posten på stranden ser to hestevogner nærme seg. Kapteinen beordrer mennene til å buksere båten ut i vannet slik at de kan komme av gårde raskest mulig.
Besetningsmedlemmene er fremdeles ikke orientert om fluktplanene og blir urolige når de ser en rekke bevæpnede menn hoppe ut av hestevognene og klatre om bord i hvalbåten.
“Adlyder dere mine ordrer vil det ikke skje dere noe,” sier Anthony i et forsøk på å berolige mennene sine, selv om beskjeden også kan oppfattes som en trussel.
Mannskapet føler uansett at det ikke er riktig tidspunkt for spørsmål.
“Kaptein, tror du vi overlever natten?” Irsk frihetskjemper under flukten.
“Trekk fra land, folkens, trekk fra land!” gauler kapteinen fra akterstavnen mens årene kommer i vannet.
Det blåser en sterk pålandsvind, og båten beveger seg sakte framover. Vinden hindrer også Anthony i å sette seil.
Mennene ror på livet løs, men etter en time er fartøyet bare et par kilometer fra kysten. Da dukker det plutselig opp noen skikkelser inne på stranden.
Fra båten kan irene se en gruppe uniformerte vakter stige av hestene sine for å granske de to etterlatte vognene.
Betjentene har uten tvil også fått øye på båten ute på sjøen. Irene skjønner at jakten er i gang.
Flukten fra den australske kysten skjedde i en hvalbåt.
Mennene må skjule seg ute på havet
Kl. 17.30: I syv timer har mennene på hvalbåten bakset i vei mot Catalpa. De har bare kunnet bruke seilene i korte perioder. Til gjengjeld har de ennå ikke sett noen forfølgerskip. Myndighetene i Fremantle har nemlig hatt problemer med å få tak i et dampskip som kan ta opp jakten.
En speidende James Wilson får øye på Catalpa. Skipet er imidlertid bare en liten prikk ute i horisonten – de må fremdeles tilbakelegge mange kilometer med hav.
Og svarte uværsskyer trekker opp på himmelen over dem.
Da kveldsmørket faller på begynner bølgene å vokse seg store. Den lille hvalbåten blir kastet opp og ned, og vannmassene skyller inn over fartøyet.
“Kaptein, tror du vi overlever natten?” hører Wilson en av de våte landsmennene spørre.
“Å ja. Jeg har opplevd mange verre netter,” roper Anthony oppmuntrende fra plassen sin bakerst i båten, der han holder godt fast i roret.
“Får jeg komme om bord på skipet ditt og undersøke det?” Politisjef John Stone da han når frem til Catalpa.
Kapteinen får rett. Da morgensolen står opp og uværet trekker seg unna, flyter hvalbåten fremdeles.
Men daggryet byr på nye problemer. Catalpa er ikke lenger det eneste skipet Wilson og kameratene kan se. Enda nærmere hvalbåten ligger et fremmed dampskip som uten tvil er på jakt etter de rømte fangene.
“Ned med seilet! Slipp årene! Alle mann ned!” beordrer kaptein Anthony så fort fienden er oppdaget.
På 30 sekunder ligger alle mann gjemt under rælingen, presset sammen som sardiner på boks.
Ingen tør å kikke opp, og man hører bare klukkende vann mot båten.
Wilson kan ikke fatte uflaksen. Iren bestemmer seg for å drukne seg selv hvis hvalbåten blir oppdaget; han vil aldri tilbake til straffekolonien.
Britisk fartøy oppsøker hvalskipet
Tirsdag 18. april 1876 kl. 7.30: Rutedampskipet Georgette er blitt beslaglagt av myndighetene. Under ledelse av den lokale politisjefen John Stone er damperen nå ute for å lete etter de rømte fangene.
John Stone er i ferd med å bli utålmodig.
Det er nå 14 timer siden politisjefen forlot havna i Fremantle med 26 mann – 18 tidligere soldater og åtte politimenn – om bord på Georgette.
Dampskipet skyter støtvis fram gjennom bølgene, men besetningen har ennå ikke sett noe.
Plutselig kjenner Stone adrenalinet strømme gjennom kroppen idet en av mennene roper “fartøy forut!”
Politisjefen setter kikkerten mot øyet og ser tydelig master og seil på et skip i det fjerne.
Et hvalskip! Den typen fartøy som politiet skal være ekstra oppmerksom på i forbindelse med fangeflukter. Og da Georgette kommer nærmere kan Stone se at hvalskipet er amerikansk – ekstra mistenkelig.
“Har du sett en båt med mange menn i?” roper Stone da Georgette har kommet tett på Catalpa, der førstestyrmann Sam Smith har kommandoen i Anthonys fravær.
“Nei,” roper Smith tilbake.
“Har du noen fremmede om bord?”
“Vi vil kjempe til siste mann” De irske frihetskjemperne under flukten.
“Nei.”
“Hvor er den hvalbåten som mangler ved heiseverket?”
“Kapteinen har gått i land.”
“Hvorfor?”
“Jeg vet faktisk ingenting om det,” svarer Smith.
“Kan jeg gå om bord på skipet og undersøke det?”
“Vet ikke, har ikke fått instruksjoner. Men jeg tenker at du heller bør la være,” svarer Smith.
Catalpa befinner seg i internasjonalt farvann, og uten samtykke fra skipets øverstkommanderende har John Stone ingen rett til å gå om bord.
Han må derfor seile tilbake til Fremantle med uforrettet sak. Men politisjefen har på ingen måte gitt opp.
Fremantle Prison stengte i 1991, men fengselet er i dag åpent for besøkende.
Politibåt jager flyktningene
Kl. 10.00: Kaptein Anthony har med forbløffelse sett Georgette seile tilbake mot Fremantle.
“Fri bane,” erklærer Anthony da det fremmede dampskipet igjen er ute av syne. Mennene nyter å kunne strekke seg etter nesten to timer sammenkrøllet i bunnen av båten.
Takket være brukbar vind kan de til og med sette seil.
I mellomtiden er Catalpa dessverre forsvunnet ut av syne, men kl. 14 ser de nok en gang hvalskipet i det fjerne – det har kurs mot hvalbåten.
Fangene i båten rekker såvidt å juble over utsikten til å bli reddet da en av mennene roper ut en advarsel fordi et nytt fartøy har dukket opp på havet:
“Du godeste! Der er kystpolitibåten, fylt med politi. Send rundt riflene!”
Politibåten er på størrelse med hvalbåten. I tillegg til seil har den også en liten motor, og Anthony kan se syv-åtte bevæpnede betjenter.
Kapteinen vet at det nå handler om å nå frem til Catalpa før politibåten innhenter dem.
“Vi vil kjempe til siste mann,” forsikrer de rømte irene hverandre – heller dø enn å bli sendt tilbake til fengselet.
Politiets fartøy haler sakte men sikkert innpå hvalbåten, men Anthonys båt skyter heldigvis god fart.
“Skyt første skudd over baugen, men ikke treff henne!” Politisjef John Stone da han har innhentet Catalpa.
Rett før britene innhenter byttet sitt, kan kapteinen dirigere den lille hvalbåten rundt Catalpa slik at seilskipet ligger mellom dem og politibåten. På den måten hindrer Anthony britene i å skyte etter dem på avstand.
Det lyder et høyt brak idet hvalbåten slår inn mot skroget på Catalpa, men det er ikke tid til å være forsiktig.
Mennene hiver seg raskt opp i tauene som mannskapet kaster ned. Uten samme rutine som sjømennene dingler fangene fra side til side mens de prøver å komme seg opp med våpen hengende over skuldrene.
Alle mann kommer seg imidlertid om bord, og som sistemann blir Anthony heist opp sammen med hvalbåten.
Idet kapteinen hopper inn på dekk er Catalpas besetning allerede i full gang med å sette seil for å komme seg vekk. Bare 50 meter skiller hvalskipet fra politibåten.
Slukøret kikker betjentene opp på fangene de kjenner så godt fra arbeidsgruppene i byen. Politimennene vet at de ikke kan gjøre noe.
Åtte mann vil umulig kunne borde fartøyet selv om loven hadde tillatt det.
“Vi er ikke ferdig med dere ennå!” roper en av politi-betjentene advarende.
Kaptein Anthony svarer ikke, men John Breslin sender et provoserende slengkyss til betjentene som avskjedshilsen.
Flaggmanøver reddet flukten
Fangenes flukt fra Fremantle Prison foregikk med hestevogn, hvalbåt og seilskip. Først etter to døgn slapp de til slutt unna britene.
KL. 8.00, 17. APRIL:
De seks fangene er ute på ulike arbeidslag. Omtrent samtidig lurer de seg unna.
KL. 8.30, 17. APRIL:
Litt utenfor byen blir fangene møtt av John Breslin, og de begir seg i to heste-vogner mot Rockingham Beach 30 km fra Fremantle.
KL. 10.30, 17. APRIL:
Kaptein George Anthony venter ved kysten med en hvalbåt som skal ta de rømte fangene ut til skipet Catalpa i internasjonalt farvann.
KL. 15.00, 18. APRIL:
Etter mer enn 28 timer på vannet sleper fangene seg omsider om bord på Catalpa.
Irene unngår med nød og neppe å bli fanget av en britisk politibåt, som er på vei ut mot skipet.
KL. 8.00, 19. APRIL:
Et britisk skip innhenter Catalpa og truer med å skyte hvis ikke hvalskipet overgir seg. Kaptein Anthony peker på det amerikanske flagget.
Han vet at de befinner seg i internasjonalt farvann, der britene ikke har rett til å angripe dem. Britene gir opp, og Catalpa unnslipper.
Hevngjerrig politisjef vender tilbake
Onsdag 19. april 1876 kl. 7.00: Irene har feiret at de endelig er frie hele natten. Catalpa ligger fremdeles nær Fremantle, fordi vinden har vært for svak til å seile mot vest. Ingen på skipet vet at politisjef Stone har lastet en kanon om bord på Georgette i et siste forsøk på å ta de rømte fangene.
John Stone har blikket fast rettet mot Catalpa fra sin plass på broen. Etter syv timers jakt i mørket har politisjefen endelig fått hvalskipet i sikte igjen i grålysningen.
Ved tilbakekomsten til Fremantle dagen før forklarte mannskapet på politibåten at vinden var så rolig at Catalpa kun hadde beveget seg sakte mot nord.
Betjentene hadde rett. Det amerikanske hvalskipet ligger nå ca. 8 kilometer sør for Rottnest Island, en øy vest for Fremantle.
Stone har kanskje en siste sjanse til å frata de irske separatistene deres nyvunne frihet. Da Georgette er nær nok på målet, kan Stone og hans 20 væpnede menn se aktivitet på Catalpa.
Til politisjefens store forundring er en av mennene på dekket selveste mr. Collins.
Stone har møtt den omgjengelige og sjarmerende rikmannen ved flere anledninger, men først nå går det opp for ham at alle i Fremantle har blitt lurt. Den påståtte amerikaneren er i virkeligheten en luring av dimensjoner.
Det gir den britiske politisjefen enda mer lyst til å slå klørne i de rømte fangene, men han må spille kortene riktig. Stone gir sine artillerifolk beskjed om å lade den medbrakte Armstrong-kanonen.
Mennene stapper en 76-mm-granat i løpet og gjør seg klare.
“Skyt første skudd over baugen, men ikke treff henne!” lyder ordren.
“Det er det amerikanske flagget. Jeg er i internasjonalt farvann. Flagget beskytter meg. Skyter dere på dette skipet, skyter dere samtidig på det amerikanske flagget!” Kaptein George Anthony da britene truer med å skyte mot skipet hans.
“Stars and Stripes” blir redningen
Kl. 8.00: På Catalpa har fangene på John Breslins ordre gjemt seg nede i lasterommet slik at de ikke kan ses av folkene på Georgette. Samtidig står Anthony, Breslin og besetningen oppe på dekk.
Om bord på Catalpa avventer kaptein Anthony, Breslin og resten av besetningen hva britene vil gjøre.
Plutselig høres et brak fra Georgette. Den høye lyden etterfølges av et sus idet en kanonkule flyr forbi hvalskipet og plumper i vannet. Anthony ser spørrende på Breslin.
“Avvent, ikke bry dere om skuddet,” anbefaler Breslin.
Ingen foretar seg noe på Catalpa før Georgette glir opp og legger seg parallellt med hvalskipet. Britenes medbrakte kanon stikker nå tydelig fram.
“Hva vil dere?” roper Anthony.
“Har du noen fengselsfanger om bord?” spør Stone.
“Ingen fanger her!”
“Jeg vet at de mennene jeg er ute etter er om bord på ditt skip. Hvis du ikke utleverer dem må du ta konsekvensen,” truer politisjefen.
Anthony er taus. Han kikker mot Breslin for svar, og iren gir ham et: “Fyren prøver å bløffe oss.”
“Dere får 15 minutter til å tenke over hva dere vil, men dere må ta konsekvensen av beslutningen.
Jeg har midlene til å gjøre det (senke skipet, red.), og hvis dere ikke overgir dere, sprenger jeg dere sønder og sammen,” kommer det truende fra Georgette.
Denne gangen er det ingen nøling hos kaptein Anthony.
Han har ingen tro på at den britiske politisjefen vil risikere å innlede en større konflikt med USA gjennom å sende skuddsalver mot et amerikansk skip i internasjonalt farvann.
Kapteinen peker opp på Stars and Stripes, som vaier øverst i den ene masten.
“Det er det amerikanske flagget. Jeg er i internasjonalt farvann. Mitt flagg beskytter meg. Skyter dere på dette skipet, skyter dere samtidig på det amerikanske flagget!” roper Anthony med stor viljestyrke i stemmen.
I det øyeblikket innser Stone at han har tapt. Fienden har gjennomskuet bløffen; politisjefens plan var å tvinge hvalskipet til å seile tilbake til britisk farvann, nå må Stone vende tomhendt hjem for andre gang.
Akkurat idet kaptein Anthony skjønner at Georgette har gitt opp, blåser vinden opp.
Catalpas seil sprer seg ut og setter fart i hvalskipet. Også Stars and Stripes bretter seg ut i vinden idet skipet seiler mot vest – mot USA og friheten.
Etterskrift:
Kaptein George Anthony reiste aldri til sjøs igjen. Han ble i stedet politibetjent og levde et stille liv med kone og to døtre i New Bedford til sin død i 1913.
John Breslin slo seg ned i New York og fikk jobb i avisa “Irish Nation”. Han arbeidet for et fritt Irland helt frem til sin død i 1887.
Det samme gjorde John Devoy, som med redningsaksjonen for alvor lyktes i å sette fokus på Irlands rett til selvstendighet blant amerikanerne.
Han ble en av de mest prominente talspersonene for et fritt Irland og fikk som den eneste fra fluktaksjonen oppleve Irlands selvstendighet i 1922.