Motojiro Akashi lener seg makelig tilbake i Hotel Rydbergs fine restaurant. Som det japanske keiserrikets toppspion har han utallige kontakter i Europa, og hotellet rett overfor slottet i Stockholm er et av hans foretrukne møtesteder.
I februar 1904 får også Akashi snart selskap her. En eldre herre med stort, hvitt skjegg og høy silkehatt setter seg overfor ham. Akashis hjerne arbeider på høytrykk: Hvem er mannen? Uten å si et ord skyver den fremmede en konvolutt over bordet. Akashi åpner den diskret.
«Det er for farlig å snakke her. Still Dem utenfor i morgen kl. 11». Beskjed fra opprørslederen Konni Zilliacus til spionen Motojiro Akashi.
Konvolutten inneholder en papirlapp med navnet «Konni Zilliacus» – og en kort beskjed:
«Det er for farlig å snakke her. Still Dem utenfor i morgen kl. 11. På den tiden passerer en vogn som jeg sitter i. Du skal stige inn.»
Med ett forstår Akashi alt.
Mannen overfor ham er ingen ringere enn den finske motstandslederen Konrad Viktor «Konni» Zilliacus. Finnen har maskert seg til det ugjenkjennelige, men budskapet er ikke til å ta feil av: Han er klar til å stille seg til tjeneste på Akashis side i den japansk-russiske krigen som nettopp har brutt ut.
Det hemmelighetsfulle møtet blir den første spede starten på en dristig plan som skal sette i gang et finsk opprør og gjøre ende på Russlands overherredømme over Finland. Men alkohol og dårlig planlegging kan stoppe selv de beste revolusjonære.
Konni Zilliacus hadde reist verden rundt og bl.a. bodd i Egypt, USA og Japan.
Stoler på den hvite rases overlegenhet
Russland og Japan hadde vært på kollisjonskurs lenge. Industrien tordnet frem i det asiatiske landet. Og i likhet med europeerne ønsket Japan å underlegge seg kolonier som kunne levere råvarer til produksjonen.
Med erobringen av Mandsjuria i 1895 gikk ønsket i oppfyllelse, men Japans ambisjoner endte tydeligvis ikke der.
Tanken på et stadig mektigere Japan skremte tsaren av Russland, Nikolaj 2. Men tsarens fetter, den tyske keiseren Wilhelm 2, forsikret ham i flere brev om at «den gule faren», som keiseren skrev, ville være lett å slå tilbake. Russerne var nemlig både rasemessig overlegne og hadde europeiske allierte.
Disse ordene svelget tsaren rått og flyttet selvsikkert troppene sine østover. En så åpenbar provokasjon kunne ikke japanerne bare ignorere. Natten mellom 8. og 9. februar 1904 overfalt japanske krigsskip den russiske marinebasen Port Arthur ved Gulehavet. To dager senere erklærte Japan formelt krig mot Russland.
Russland brukte propaganda flittig for å understreke at de var Vestens og kristendommens skjold mot den ugudelige japanske trusselen.
Russland holder finnene i et jerngrep
Stikk i strid med tsar Nikolajs forventninger gikk japanerne fra seier til seier. Samtidig begynte de japanske lederne å overveie muligheten for én gang for alle å kvitte seg med det enorme tsarriket – med midler utenfor slagmarken.
Tanken var å støtte de revolusjonære kreftene blant folkeslagene som tsarregimet hadde underlagt seg med hard hånd, bl.a. finnene.
I 1809 hadde russerne erobret Finland fra det svenske riket, og til tross for forsikringer om at området skulle fungere som en selvstendig del av Russland, ble finnenes selvbestemmelse med tiden stadig mer innskrenket. I 1904 holdt tsardømmet Finland i et jerngrep og forsøkte systematisk å utrydde finsk språk og kultur.
I maleriet Angrepet (1899) av Edvard Isto angriper den russiske ørnen den finske jomfruen og forsøker å ødelegge hennes bok om lovgivning. Maleriet ble et sterkt symbol på finnenes kamp mot Russland.
Konni Zilliacus nektet å akseptere undertrykkelsen. Gjennom flere år hadde han kjempet mot tsarregimet ved å smugle revolusjonære skrifter til Finland fra sitt eksil i Stockholm. Da krigen mot Japan brøt ut, så han sitt snitt til å skifte ut de illegale bladene med mer slagkraftige midler.
Under møtet med Akashi lovet han å hjelpe Japan ved å smugle våpen til opprørernes kamp mot Russland. Zilliacus hadde bodd i Japan i en periode, men han ble likevel forbløffet da Akashi begynte å spørre ham om hans bok Japanske studier og skikker. Boken var bare utgitt på svensk.
«I Japan leser vi alt som skrives om landet vårt», svarte Akashi.
Kort etter sendte toppspionen et telegram til sine overordnede med Zilliacus’ forslag. De var positive og ga spionen 100 000 yen å finansiere planen med.
Pengene skal snart komme til nytte. Med bruk av falske navn og hemmelige kontakter i Europa skaffer Zilliacus og Akashi til veie 15 500 sveitsiske geværer, 2,5 millioner patroner, 2500 engelske revolvere og tre tonn sprengstoff. Via mellommenn kjøper den japanske spionen også det nesten 50 meter lange dampskipet SS John Grafton.
Det anslås at opptil 20 000 mennesker døde under revolusjonen i 1905 før tsaren ga etter og innførte politiske reformer.
Opprøret i 1905 var Russlands glemte revolusjon
Stigende matvarepriser under krigen med Japan i 1905 fikk Russlands fattige befolkning til å gjøre opprør. Men tsaren var fast bestemt på å holde på makten.
På begynnelsen av 1900-tallet var den russiske befolkningen strengt inndelt i en liten overklasse og en stor, lutfattig masse av arbeidere og bønder. Da det økonomiske presset fra den russisk-japanske krigen sendte matvareprisene i været, stimlet tusenvis av arbeidere sammen utenfor Nikolaj 2s palass den 22. januar 1905.
Tsarens soldater møtte dem med et kuleregn. Hundrevis av demonstranter ble drept og mer enn seks tusen arrestert.
Dette ble gnisten til en revolusjon blant Russlands underkuede befolkning, og i de neste ti månedene var landet preget av streiker, voldelige bondeopprør og generelt kaos.
Til slutt var tsarens eneste utvei å innføre reformer som bl.a. innebar lettelser i sensuren og at politiske partier ble tillatt. Reformene la en demper på gemyttene, men fjernet ikke den urettferdigheten som lå til grunn for urolighetene. Dessuten ombestemte tsaren seg, og i årene som fulgte, trakk han tilbake flere av reformene sine.
Enda en revolusjon brøt ut i 1917, og denne gangen lot ikke opprørerne seg stanse før tsaren og familien hans var døde og begravet.
Lasten fylt med alkohol
Den dristige planen gikk ut på å seile John Grafton – lastet med våpen og sprengstoff – fra øya Guernsey i Den engelske kanal til finske farvann langt bak de russiske linjene. På avtalte steder skulle våpnene losses i samarbeid med lokale motstandsfolk.
For å sikre at skipet kunne seile under engelsk flagg og dermed unngå å tiltrekke russernes oppmerksomhet, ble det registrert som eid av Robert Richard Dickenson, en engelsk vinhandler med revolusjonære sympatier.
Det menige mannskapet besto av mange nasjonaliteter og ble rekruttert i havnekneiper i Londons skumle East End.
Så snart alt var klart, overlot Zilliacus og Akashi skipet til kaptein Strautmanis mens de selv trakk seg tilbake for å koordinere oppdraget.
Før dette hadde Zilliacus truffet en fatal beslutning: Siden skipets formelle eier, Dickenson, ikke ville ha betalt for hjelpen, bestemte finnen seg for å støtte virksomheten hans ved å kjøpe et stort parti vinflasker og andre varer av ham og stue godset unna i lasterommet på John Grafton.
John Grafton var bl.a. lastet med 15 500 Vetterli-gevær, modell 1869/71. Den sveitsiske hæren hadde brukt geværene i 1869–1890.
Men skipet hadde knapt nådd Nordsjøen før mannskapet forlangte servering. Den kjøtthermetikken som utgjorde hoveddelen av provianten, var så salt at den bare kunne spises hvis man skylte den ned med store mengder vin, påsto de.
Skipets kaptein, den eldre og nervøst anlagte Strautmanis, mente det var klokest å oppfylle matrosenes ønske. Ikke overraskende brøt det snart ut tumulter om bord. Da skipet nærmet seg Finskebukta, spredte frykten seg blant latviske sjøfolk om bord. De forlangte å bli satt i land.
Tumultene utviklet seg til et regulært mytteri da en av sjømennene fikk tak i en pistol. Men skipets offiserer klarte å avvæpne ham. Gemyttene roet seg, og skipet kunne fortsette seilasen.
Med en lengde på nesten 50 meter og en tonnasje på 315 tonn kunne dampskipet SS John Grafton frakte tusenvis av våpen.
Den nye kapteinen i sjokk
Problemene var imidlertid langt fra over. John Grafton anløp øya Lilla Tytärskär i Finskebukta 19. august, men prammen som skulle møte skipet og seile våpnene videre, dukket ikke opp. Den nervøse kapteinen bestemte seg for å dra til Stockholm for å møte Zilliacus og drøfte om planen skulle fortsette.
«Kapteinen var så nervøs at han tryglet meg om nye ordrer», skrev motstandslederen til Akashi.
Zilliacus så ingen annen mulighet enn å sette inn den erfarne sjømannen John William Nylander som kaptein i stedet.
Nylander skrev senere at han fikk et sjokk da han sto foran John Grafton. Han hadde aldri sett et så skittent skip – og det utsultede mannskapet var ikke i stort bedre forfatning.
Den nye kapteinen fikk likevel tvunget mannskapet tilbake til Finland, men det var problemer på alle de avtalte møtestedene. Enten kom ikke de finske båtene i det hele tatt, eller så var de altfor små til å ta imot våpenlasten.
Akashi Motojiro er den eneste japanske guvernøren over Taiwan som er gravlagt på øya. Da kisten hans ble flyttet i 1999, viste mange øyboere ham sin respekt.
Japans James Bond var verd ti divisjoner
Akashi Motojiro var en av tidens største spioner, og man mener han hadde en del av æren for Japans seier over Russland. Beskrivelsene av bedriftene hans i bøker og filmer har gitt ham kallenavnet «Japans James Bond».
Akashi Motojiro ble født inn i en gammel samuraislekt, så det var som forventet da han ble uteksaminert fra det keiserlige militærakademiet i Tokyo i 1889. Men det viste seg snart at hans virkelige evner lå innen spionasje.
Japaneren snakket åtte forskjellige språk og skapte et omfattende nettverk av spioner og informanter i praktisk talt alle storbyene i Europa. Da krigen mot Russland brøt ut i 1904, fikk han en bevilgning på svimlende én million yen (ca. 169 millioner nåtidskroner) til å støtte lokale opprørere og forsyne tsarregimets fiender med våpen. Akashi sto trolig også bak drapet på Russlands innenriksminister Vjatsjeslav Pleve.
Spionens mange bedrifter fikk general Yamagata Aritomo til å meddele den japanske keiseren at Akashi var «mer verdt enn ti divisjoner i Mandsjuria».
I 1918 ble Akashi guvernør over Taiwan, som hadde vært besatt av Japan siden 1895. Her fikk han gang i et gigantisk vanningsprosjekt som forvandlet store deler av øya og gjorde landbruk mulig.
Akashi ble gravlagt i Taiwan, og taiwanerne elsker ham den dag i dag.
Zilliacus raste
Til tross for de stadige problemene seilte John Grafton videre. Nylander ble nå advart om at det var russere i farvannet, så skipet skulle gjemme seg i skjærgården nord for byen Pietarsaari. Manøveren lyktes, og noen våpen ble lesset av til lokalbefolkningen. Kl. fire om morgenen den 8. september lettet John Grafton anker igjen og satte kursen mot sør.
Mindre enn 20 minutter senere gikk det galt. Skipet ristet da kjølen skrapte mot havbunnen.
«Vi har gått på grunn», ropte styrmannen.
Kort tid etter meldte maskinmesteren at skipet tok inn vann. Det var ingenting de kunne gjøre, John Grafton sto ikke til å redde. Nylander fikk raskt skipets livbåter satt på vannet, og mannskapet rodde bort. For å dekke sporene bestemte Nylander seg for å sprenge John Grafton i luften. Heldigvis hadde skipet tre tonn sprengstoff i lasten, så kapteinen gjorde bare klar noen sprengladninger og forlot skipet.
«Tante er død, hun delte seg i to.» Telegram fra John Nylander til de finske opprørerne i Helsingfors.
Det enorme braket kunne høres 50 km borte. John Graftons dristige, men resultatløse oppdrag var slutt. Russiske soldater ankom like etter, og de fant snart ut hva som hadde foregått der.
I månedene som fulgte, gjennomsøkte de kysten etter skjulte våpen og arresterte atskillige finner. Men John Graftons mannskap var smuglet til Sverige og ble aldri pågrepet. Nylander sendte straks et telegram til Helsingfors.
«Tante er død, hun delte seg i to», sto det i den kryptiske teksten, som var koden for at skipet var tapt.
Men for Akashi var utfallet ingen katastrofe. Tre dager før John Graftons eksplosjon hadde Russland og Japan underskrevet en fredsavtale, så nå var japanerne mest interessert i å holde samarbeidet med finnene skjult.
Zilliacus var derimot rasende. Alle delene av planen hans hadde gått i vasken, og den finske revolusjonen måtte avblåses. Kaptein Nylander var enig.
«I begynnelsen føltes det bittert å vite at hele våpenekspedisjonen, som hadde kostet så mye omtanke, besvær og penger, hadde mislyktes», skrev han senere.
Russerne fant restene av John Grafton nær øya Larsmo kort tid etter at skipet ble sprengt i stykker.
Likevel ble den mislykte våpensmuglingen det første skrittet mot et selvstendig Finland og tente et håp hos finnene. Den 6. desember 1917 – kort tid etter den russiske revolusjonen – erklærte Finland sin uavhengighet.
Den dag i dag ligger deler av John Grafton og noen av våpnene som skulle starte den finske revolusjonen, på bunnen av Bottenviken.