Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

Kina ble grepet av mangofeber

For å belønne en gruppe fabrikkarbeidere forærte Mao Zedong dem noe de aldri hadde sett før: mangoer. De begynte å tilbe frukten, og snart ventet det dødsstraff for alle som ikke viste mangoen behørig respekt.

Fine Art Images/Imageselect

Lyset svinner i universitetslokalet der en gruppe motløse kinesiske arbeidere har slått seg ned den 5. august 1968.

I en hel uke har de blitt slått, sparket og skutt på av universitetsstudenter som har barrikadert seg inne på Tsinghua-universitetets campus i det nordvestlige Beijing.

Arbeiderne befinner seg langt fra sin kjente hverdag i fabrikkene, for formann Mao har sendt dem ut på dette oppdraget og de vil gjøre alt for sin elskede leder.

Bevæpnet bare med sin ”Lille Røde” – en bok fylt med formannens tanker – skal de stoppe den krigen som de væpnede studentene har utkjempet mot hverandre i flere måneder.

Men dagene har gått, og fredsmisjonen har fremdeles ikke lykkes. I stedet er fem av dem blitt drept og mange hundre såret.

Motløse prøver arbeidernes propagandabrigade å samle nye krefter idet døren plutselig går opp og selveste Wang Dongxing – Maos livvakt – trer inn. Med seg har han en kasse som han setter på bordet mellom dem.

”En gave fra formannen,” forklarer han og går. Stillhet. Alle stirrer lamslått på innholdet i kassen. Et par stykker nærmer seg forsiktig, en av dem rører andektig ved gaven.

Med ett fylles fabrikkarbeiderne av beveget ærefrykt: Formannen selv har sendt dem denne utrolige gaven!

Øynene deres fylles av tårer og noen bryter ut i en hyllest-sang – aldri vil de glemme formannens omsorg.

Øynene deres kleber seg til dette beviset på hans store kjærlighet: En kasse med godt og vel 40 mangoer.

Etter dager med kamper og mange døde fikk kinesiske arbeidere 40 ­mangoer i gave av formann Mao. Gleden var overveldende.

© Museum Rietberg Zürich/ Alfreda Murck/ Rainer Wolfsberge

Fabrikkarbeidere var massevåpen

Frukten som formannen hadde sendt arbeiderne var stort sett ukjent i Kina, men de 40 mangoene skulle snart bli berømte i hele landet der kulturrevolusjonen nå herjet på tredje året.

Revolusjonen var satt i gang av Mao etter at han i 1966 hadde alliert seg med landets studenter. De hadde fått grønt lys for å renske ut alle reaksjonære, pro-vestlige, kapitalistiske elementer i det kommunistiske Kina.

Deretter hadde de opphissede studentene gått amok i en blodig klappjakt på universitetsprofessorer, ledere i kommunistpartiet og alle andre som ikke utviste en passende revolusjonær ånd.

Men så gikk kulturrevolusjonen av sporet. Studentene delte seg i forskjellige fraksjoner av såkalte rødegardister som raskt ble rykende uenige om hvem som mest korrekt hadde forstått formann Maos ideer.

“Folk flokket seg om gaven og brøt ­entusiastisk ut i rop og sang, helt fra seg av lykke”.
Reportasje fra mango-fruktens ankomst.

Landets høyskoler ble herjet av blodige kamper, og Mao hadde måttet sette inn hæren for å dysse ned rødegardistene.

Det satte en stopper for kampene – men ikke på Tsinghua-universitetet, der to fløyer nektet å innstille krigen.

Tusenvis av studenter hadde flyktet fra universitetet, tilbake var 400 fanatiske rødegardister.

Grundig lei av disse studentene busset Mao inn 30.000 fabrikkarbeidere til universitetet den 27. juli. En så overlegen styrke ville nøytralisere de tåpelige studentene, trodde Mao. ­

Sengetøy, sigaretter og krus med mango

De mange millionene av mango-tilbedere kunne kjøpe masser av marsjandise. I ­folkerepublikkens ellers sparsomme varesortiment dukket alt fra speil til pennaler opp.

Varene var prydet med fargesprakende mangomotiver.

Hellig frukt i Beijing

Til Maos store ergrelse var krigen ved universitetet fremdeles ikke over da Kina en uke senere, den 4. august, fikk besøk av Pakistans utenriksminister, Mian Arshad Hussain.

Den pakistanske ministeren og hans kone ble ønsket velkommen av Mao med pomp og prakt på flyplassen i Beijing. Paret hadde med seg en gave til formannen: En kasse mangoer i anledning Kinas Væpnede Styrkers Dag.

Men Mao avskydde all frukt, og uten å filosofere over hvordan 30.000 mennesker skulle dele 40 mangoer, forærte han dem til fabrikkarbeiderne på universitetet.

Beijings aviser rapporterte henrykt om hendelsen:

”Folk flokket seg om gaven og brøt entusiastisk ut i rop og sang, helt fra seg av lykke. Øynene deres ble fylt av tårer, og igjen og igjen ønsket de at vår elskede formann Mao må leve i titusenvis av år uten ende.”

Avisen kunne fortelle at arbeiderne hadde ringt til fabrikkene sine for å spre den glade nyheten og at de hadde vært oppe hele natten for å feire og hylle gaven.

Noen hadde, til tross for regnet, dratt av gårde til Zhongnanhai, Maos residens i Den forbudte by midt i Beijing, mange kilometer fra universitetet.

Der ville de uttrykke sin lojalitet til den store lederen, formann Mao, som sov intetanende gjennom alt hysteriet hans lille gave hadde utløst.

Kineserne la mangoene i flotte ­glassbeholdere og ­tilba dem med religiøs iver.

Museum Rietberg Zürich/ Alfreda Murck/ Rainer Wolfsberge

Mango-relikvier kom i glasskrin

Takket være formannens omsorgsfulle gave fant arbeiderne omsider styrke til å få studentenes krig stoppet slik at de kunne vende tilbake til fabrikkene sine.

De 40 mangoene ble fordelt på Beijings største fabrikker, der arbeiderne på fellesmøter diskuterte lenge og alvorsfullt hva de skulle gjøre med den tildelte frukten.

Å spise den ville være helligbrøde, så de fleste besluttet at den skulle bevares. En fabrikk fikk sitt eksemplar lagt i formaldehyd på et sykehus, hvorpå alle fabrikkens arbeidere fikk en vokskopi av den hellige frukten.

På Beijing Maskinverktøyfabrikk ble mangoen puttet i en glassbeholder og kjørt langsomt gjennom byen til lyden av trommevirvler, forbi lange rekker av mennesker og ut til flyplassen.

“Igjen og igjen å røre ved den gylne mango; den gylne mango var så varm!”
Dikt om Maos mango-gave.

Her hadde fabrikken chartret et fly for å fly mangoen til storbyen Shanghai, der en spesiell fabrikk skulle lage kopier av plast i stedet for av voks.

På Beijings tekstilfabrikk var Maos lege dr. Li Zhisui til stede da fabrikkens mango ble ønsket velkommen på en stor mottakelse med mange resitasjoner av den store formann.

Her ble mangoen – i håp om å bevare den – innkapslet i voks og plassert på et alter i fabrikkens auditorium. På rad og rekke passerte arbeiderne forbi helligdommen mens de høytidelig bukket for den.

De som ikke bukket med tilstrekkelig ærefrykt ble irettesatt.

Dessverre var det ingen som hadde tenkt på at voksinnstøpingen ikke kunne holde mangoen frisk for alltid, og etter noen dager begynte skallet å råtne.

Fabrikkens paniske revolusjonskomité tok mangoen ut av voksen, skrellet den forsiktig og kokte fruktkjøttet i en stor gryte med vann.

Nok en høystemt seremoni ble holdt; Mao ble igjen overdådig sitert og hyllet for sin rørende omsorg for arbeiderne sine. Igjen stilte arbeiderne seg i kø, og hver og en fikk smake en skjefull mangovann.

Siden fabrikken nå ikke hadde noen mango, bestilte revolusjonskomiteen en vokskopi av sin relikvie. Kopien kom opp på alteret, og nok en gang kunne arbeiderne daglig bukke i ærefrykt for sin mango.

Dr. Li fortalte historien til Mao, hvis reaksjon ifølge legen var å fnise. Den store formannen hadde ikke forventet at det ville oppstå en mangokult, men han valgte å billige den.

Evig liv til formannen!

Maos popularitet steg med rekordfart over hele landet. Avisen Folkets Nyheter brakte flere dikt som hyllet formannens gest, med vers som:

“Igjen og igjen å røre ved den gylne mango; den gylne mango var så varm! ”

Til slutt penset avisens dikter over på ren kjærlighet: “Å, formann Mao! Vi vil for alltid følge deg i revolusjonen: hav kan tørke ut, fjell kan smuldre, men våre hjerter vil ikke endre mening.”

Mangoen var blitt likestilt med Mao. Formannen som under kulturrevolusjonen hadde ødelagt landets templer og hellige statuer hadde ved en ren tilfeldighet innstiftet et nytt gudeidol med sin mango-gave.

I kinesisk mytologi fantes det allerede en tradisjon for hellige frukter, som for eksempel ”Evig-liv-ferskenen” som ifølge den taoistiske sagnlitteraturen vokste på magiske ferskentrær som bare bar frukt én gang hvert tusende år.

Mangoen ble sammenlignet med denne ferskenen, og det sirkulerte et rykte om at den var like sjelden. Den ble derfor kalt qian nian guo – Tusenårsfrukten.

Også den ga et langt liv, sa ryktet – og likevel hadde formannen skjenket dem til sine arbeidere i stedet for å spise dem selv!

At Mao ikke kunne fordra frukt, var det ingen som visste, og at han hadde fått mangoene i gave, var det ikke noe galt i.

Om det i Vesten blir oppfattet som vulgært er det i Kina forbundet med ekstra ære hvis en gave gis videre.

Mango-kopier i voks ble en populær gave, ofte plassert i en glassbeholder og med en vedlagt tekst som ønsket den store lederen et langt liv.

Rettssaken mot madam Mao var en stor begivenhet i Kina. Den skulle vise at en ny æra hadde begynt i landet.

© Sovfoto/Getty Images

Maos enke ville presse mangoen

Etter formann Maos død forsøkte hans enke desperat å sikre seg ­folkets kjærlighet ved å utnytte den gamle mango-feberen.

Maos kone Jiang Qing var en ambisiøs dame, og da hennes manns helse begynte å skrante, fikk hun det travelt med å sikre sin makt.

Hun prøvde derfor å gjenta sin manns suksess ved å sende mangoer i gave til Beijings fabrikkarbeidere. Men denne gangen virket ikke trikset. Gaven ble høflig mottatt med en liten seremoni – mer skjedde ikke.

Livet gikk videre som før, uten hymnesang og gledestårer. Jiang Qing ga imidlertid ikke opp ideen om å gjenopplive det gamle mangohysteriet for å beholde makten.

Da mannen hennes lå på dødsleiet i 1976, bestilte hun filmen ”Mangoens sang”, som handler om en liten by under kulturrevolusjonen i 1968.

Filmen viser bl.a. harmonien mellom universitetsstudenter og fabrikkarbeidere som til slutt bærer mangoer gjennom byen ledsaget av uhemmet jubel og fellessang.

Filmen plasserte imidlertid ikke Jiang Qing på tronen. Den ble tatt av plakaten etter en uke, da Qing og hennes medsammensvorne i ”Firerbanden” ble arrestert. I 1981 ble de dømt til livsvarig fengsel.

Propaganda ble satt i system

Mango-begeistringen hadde oppstått spontant, men den kinesiske regjeringen var likevel raskt ute med å henge seg på symboldyrkingen.

Den ble nøye koreografert og utnyttet i anledning den kinesiske nasjonaldagen den 1. oktober.

Under en gigantisk parade på Den himmelske freds plass midt i Beijing ble det båret frem store kurver med enorme pappmasjé-mangoer. Frukten var omgitt av solsikker, som var det velkjente symbolet på massene.

Maos propagandaapparat var på dette tidspunktet satt i høygir. Billige mango-merker ble satt i produksjon og dårlig trykte plakater av en mango på en blomstrete porselenstallerken ble spredt over hele landet.

Da den pakistanske regjeringen oppdaget mango-vanviddet i Kina, prøvde den å utnytte situasjonen ved å sende en kasse med hundre forskjellige mangofrukter og -stiklinger til Beijing, men gaven fikk ingen større diplomatisk effekt.

De pakistanske embetsmennene innså snart at vanviddet ikke handlet om frukten men var en hyllest til den kjærligheten Mao hadde utvist med sin gave.

Respekter mangoen eller dø

Alle kinesere måtte naturligvis få muligheten til å nyte synet av den hellige frukten, så Beijing sendte ut propagandateam som kjørte mangoer ut til landets vestlige provinser.

Til tross for ekstrem hete trengte kinesiske familier seg sammen i bl.a. byen Yangmei i Sichuan-provinsen da de omreisende mangoene kom på besøk.

Her sto publikum i kø i timevis i bygningen der mangoene var blitt oppstilt i glassmontre. Etter to dager reiste mangoene videre til neste by.

I landsbyen Fulin hadde innbyggerne sett utålmodig frem til besøket av den hellige mangoen. Da lastebilen ankom, lå den under et rødt klede på et serveringsbrett som en embetsmann høytidelig bar rundt til skue for alle landsbyens beboere.

Men da den lokale tannlegen så frukten, kom han til å bemerke at han ikke syntes den var så spesiell – den var jo nærmest lik en søtpotet.

Tannlegens blasfemi ble overhørt og han ble straks arrestert, stilt for retten og funnet skyldig i kontrarevolusjonære synspunkter.

Deretter ble han kjørt gjennom gatene på et lasteplan og henrettet med et nakkeskudd i utkanten av byen.

Mangoer ble ofte brukt i den ­kinesiske statspropagandaen i 1968-69. Her blir et fat med mangoer båret frem av jublende arbeidere.

© Fine Art Images/Imageselect

Hellig frukt endte som vokslys

Alle visste at det var livsfarlig å spøke med Maos hellige mangoer. Og de mange mango-kopiene rundt om i kinesiske hjem ble gjerne plassert på den fineste plassen – hyllen med familiebildene.

Mango-kopiene viste at innbyggerne hadde den rette revolusjonære ånden, og det ga status å eie en. Misunnelse og mindreverd pinte dem som ikke hadde noen, og mange følte seg nok som annenrangs kinesere.

Etter hvert ble kopiene billigere og dermed allemannseie. Den store utbredelsen la en demper på hysteriet, og mangofeberen begynte så smått å ebbe ut.

Etter 1970 brakte landets aviser ikke lenger propagandabilder av frukten, og da kulten hadde vart i godt og vel to år, forsvant mangoen helt fra Kinas kommunistiske symbolrepertoar.

Likevel turde ikke de fleste kinesere å skille seg av med voksmangoen sin før etter Maos død i 1976. Mange brente dem som stearinlys i perioder med strømbrudd.

Imens bleknet også Maos helgenstatus, for etter hvert ble det klart at formannen under kulturrevolusjonen hadde forvoldt millioner av kineseres død. Snart ble det likefrem upassende å beholde hans kult-symboler.

I dagens semikapitalistiske Kina spiller mangoer en helt annen rolle. Med 4,77 millioner tonn i året er landet i dag verdens nest største mango-produsent.

Les også:

Samfunn

Historisk lynkursus: Hvem var Mao Zedong?

4 minutter
Politikk

Kulturrevolusjonen var Maos hevn

10 minutter
Revolusjon

Til kamp mot maskinene

1 minutt

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Skriv inn e-postadressen din, så sender vi deg en e-post som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt.
Ugyldig e-postadresse

Sjekk e-posten din

Vi har sendt en e-post til som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt. Hvis du ikke finner e-posten, bør du se i søppelposten (uønsket e-post, «spam»).

Oppgi nytt passord.

Skriv inn det nye passordet ditt. Passordet må ha minst 6 tegn. Når du har opprettet passordet ditt, vil du bli bedt om å logge deg inn.

Passord er påkrevd
Vis Skjul