Kina i fanatisk blodrus

“Dadao You Xiaoli!” – ned med You Xiaoli! Det er ikke bare studenter fra universitetet hvor hun i ti år har undervist, som har møtt frem. Også lokale bønder og arbeidere er hentet med busser slik at de kan være med.

Det føles nesten som en lettelse da noen til slutt sparker stolen vekk under henne. You treffer kateteret og mister bevisstheten.

Blodet renner nedover ansiktet hennes. Noen sier at hun er død, og forsamlingen trekker seg unna, tilbake til dagens andre gjøremål.

Måtte spise bark

Året er 1967, og “øvelser i selvkritikk” – slik den You akkurat har vært gjennom – hører til dagsorden i Kina. Øvelsene er en blanding av fysisk og psykisk tortur, som har til hensikt å ydmyke og straffe den anklagede for holdninger som ikke er akseptable i Maos Kina.

Mange har mistet livet på grunn av slik selvkritikk, men You Xiaoli slipper med en alvorlig ryggskade. Hun tåler en del; som et resultat av en voldtekt moren ble utsatt for av jordeieren hun arbeidet for som tjenestepike, har hun blitt vant til motgang. Nå slåss hun for å overleve angrepene fra partiet hun en gang støttet så helhjertet opp om.

You har fulgt formann Mao Zedong helt siden den dagen i 1947 da hennes mor falt om av sult på gaten i Shanghai og døde. You visste så altfor godt hvordan jordeierne levde i overflod, mens befolkningen sultet.

Det var ikke bare Maos løfter om likhet og bedre kår for de fattige bøndene som tiltalte henne. Mao representerte også farsfiguren hun hadde savnet. Som så mange andre så hun på Mao som mannen som brakte Kina håp og fred etter årene med kaos og krig.

Da kommunistene utropte Folkerepublikken i 1949, var You overbevist om at ingen lenger behøvde å sulte. Slik gikk det ikke. For Mao telte makt og prestisje mer enn omkostningene.

Ubrukelig skrot

Kampanjen “Det store spranget” i 1958 skulle for eksempel bygge opp landets tungindustri på rekordtid. Maos mål var at Kina etter 15 år skulle overgå Storbritannias årlige industriproduksjon.

Enorme menneskemasser ble hentet inn for å arbeide i fabrikkene og med veibygging. Landbruket, som kommunistene hadde omdannet til kollektive storbruk, ble tømt for arbeidskraft, og snart falt matvareproduksjonen drastisk. Samtidig slo avlingene feil, og folk begynte å sulte.

Inntekter fra tungindustrien kunne ikke bidra nevneverdig til økonomien, for mye av stålet som ble produsert i primitive masovner var av så dårlig kvalitet at det var ubrukelig. Hungersnøden i 1960-62 var den verste i Kinas historie og kostet minst 20 millioner livet.

You Xiaoli skrapte bark av trærne og kokte den til den ble så myk at den kunne spises. Likevel mente hun at Folkerepublikken var bedre enn det gamle Kina.

Kransekakefiguren Mao

Maos katastrofale mangel på dømmekraft truet med å gjøre slutt på hans politiske karriere. Etter det feilslåtte “store spranget” måtte formannen se seg redusert til en kransekakefigur uten reell politisk makt.

I stedet regjerte hans tidligere nestkommanderende, Liu Shaoqi og Deng Xiaoping, som var henholdsvis president og generalsekretær for Kinas kommunistiske parti (KKP).

I motsetning til Mao var både Liu og Deng pragmatikere. De sørget for at noe av jorden igjen kom på private hender, og at bøndene kunne selge varer på det frie markedet. Produksjonen begynte å stige, og kineserne
fikk igjen brød på bordet.

Mens Deng og Liu forberedte nok en femårsplan, økte Maos frustrasjon. Han var 62 år og fryktet at han var ferdig som leder. Nå satte han alt inn på å gjenerobre makten over partiet og landet.

Mao planla en utrenskning – mer omfattende enn noen gang før: Nå skulle fiendene knuses. Formannen nedsatte en komité, “Kulturrevolusjonens lille gruppe”, til å stå for prosessen.

Med Maos kone Jiang Qing i spissen, iscenesatte denne gruppen Den store proletariske kulturrevolusjonen, som herjet i landet de neste årene.

“Vi skal trampe på dere!”

Uroen begynte på Beijings universitet i juni 1966. En gruppe studenter som kalte seg “rødegardister”, hengte opp plakater med truende slagord som “Vi kommer til å være brutale!” og “Vi skal slå dere (Maos fiender) ned og trampe på dere!”

Hendelsen virket helt spontan, men var nøye planlagt fra høyeste hold; studentene skulle være spydspisser i et oppgjør med alle som kunne true Maos makt.

De unge hadde idealisme og iver og lengtet etter å utføre revolusjonære handlinger. Samtidig hadde en del av dem også et personlig regnskap å gjøre opp med lærere og andre autoriteter, så motivasjonen til å gjøre opprør var stor.

Formannen uttrykte straks sin “brennende støtte” til rødegardistene og fikk plakaten lest opp på radioen slik at alle kunne høre budskapet. Snart begynte studenter i hele landet å etterligne de unge fra Beijing; de kalte seg også for rødegardister og begynte å bekjempe de “kontrarevolusjonære” og “de fire gamle” – det vil si gamle ideer, gammel kultur, gamle skikker og gamle vaner.

Mao suspenderte all undervisning ved universitetene og oppfordret entusiastisk de unge til å “bombardere hovedkvarteret” ved å angripe alle autoriteter i revolusjonens navn.

Rødegardistene torturerte og drepte, plyndret og ødela – av og til med Maos direkte medvirkning, som når han forsynte rødegardistene med adresselister over statens fiender.

Elite med armbind

Song Wuhao var 16 år i 1966. Navnet er oppdiktet, for “Song” har bare villet fortelle sin historie anonymt – selv 40 år etter er han merket av kulturrevolusjonen.

Song gikk på en skole som var tilknyttet det prestisjetunge Qinghua-universitetet, der faren var professor. Song ville bli forsker, som sin far.

Han ville også bli en revolusjonær, som formann Mao, men ingen av de to drømmene så ut til å gå i oppfyllelse, for Songs far hadde studert i “det imperialistiske USA”, og ingen i familien kunne gjøre seg håp om å bli akseptert i kommunistpartiet.

Kulturrevolusjonen endret alt dette. Studentene på Qinghua var blant de første til å opprette en gruppe rødegardister.

De stengte skolens rektor og lærere inne og tvang dem en etter en til å skrive tilståelser om sitt forræderi mot Mao og revolusjonen.

Gruppen mottok et anerkjennende brev fra formannen, som slo fast at de hadde “rett til å gjøre opprør mot de reaksjonære”. Song steg raskt i gradene, og for en som alltid hadde befunnet seg i utkanten av politiske sirkler, var makten berusende: Rødegardistene kjørte gratis med tog og fikk gratis losji overalt.

Det røde armbindet åpnet alle dører: “Uansett hvor vi kom, så lyttet alle til oss og fulgte oss når vi sa hvem som var de gode, og hvem som var de onde,” husker Song.

I august 1966 marsjerte én million rødegardister forbi formann Mao, som lot seg hylle fra en balkong på Den himmelske freds plass i Beijing. De unge holdt sitatboken “Maos lille røde” høyt i været og ropte taktfast “Lenge leve formann Mao!”

Begivenheten var dypt bevegende for rødegardistene – og en anerkjennelse av deres status som landets nye elite.

Deng og Liu i fengsel

På balkongen sto Mao sammen med sine motstandere Liu Shaoqi og Deng Xiaoping. Begge vinket, men deres dager i landets ledelse var allerede talte.

De to mennene – som formannen kalte for “kapitalismens følgesvenn nr. 1 og nr. 2” – ble tvunget til å utøve selvkritikk for sin anti-revolusjonære politikk etter Det store spranget.

Deng ble sendt til gjenoppdragelse i en fjerntliggende provins, der han ble satt til å arbeide ved en traktorfabrikk. Den eldste sønnen hans, Deng Pufang, som studerte fysikk ved universitetet, ble torturert og dyttet (eller tvunget til å hoppe) ut vinduet av en gruppe rødegardister. Pufang overlevde, men ble lam fra livet og ned.

Selv om det var knapt med mat og arbeidet var hardt, hadde Deng det relativt lett. Den rolige mannen ble snart godt likt blant kollegene. De ga ham mat og hjalp ham med å skjule seg når rødegardistene kom for å hente ham til nye avhør.

“Kapitalismens følgesvenn nr. 1” – president Liu Shaoqi – ble tatt til fange sommeren 1967. Han ble slått og sparket foran sine barn og deretter kastet i fengsel, der han ikke fikk noen behandling for sukkersyken han led av.

Over sengen hang det plakater der alle forbrytelsene hans var ramset opp, og hver legevisitt utartet seg til et forhør. Etter to år døde Liu, naken og utsultet på sementgulvet i et fengsel. Dødsattesten oppga “sykdom” som dødsårsak.

Den store utrenskningen

Det Liu Shaoqi og You Xiaoli ble utsatt for, var langt fra enestående. Over hele landet ble millioner av mennesker – lærere, forfattere, skuespillere, fabrikkledere, partifolk og embetsmenn – mishandlet, sperret inne og i mange tilfeller drept.

Enkelte hadde en gang dristet seg til å kritisere Mao, andre havnet i sitt livs mareritt ved en tilfeldighet, og nå ble de skoldet med kokende vann, dolket, banket til døde med beltespenner, jernrør eller kjettinger. Klasserom ble til avhørslokaler, sykestuer til torturkamre.

Rødegardistene fra Beijing var særlig beryktet for sin brutalitet. En dam på universitetsområdet var fylt med oppsvulmede lik, men dødstallet var langt større: Da volden var på sitt verste i Beijing, kjørte lastebiler i fast rute gjennom gatene for å plukke opp lik.

De ble stablet ved byens krematorier, som arbeidet på høygir. Bare i august og september 1966 ble 1772 mennesker tatt av dage i Beijing.

Politiet lukket øynene for det som foregikk. Som politisjef Xie Fu-zhi uttrykte det overfor sine menn: “Det angår ikke oss dersom folk blir banket til døde. Hvis dere pågriper dem som banker folk til døde, begår dere en stor feiltakelse.”

Universitetslæreren You havnet i fengsel fordi hun var av “borgerlig” avstamming: Ikke bare var hun datter av en jordeier, hun satte også pris på klassisk musikk og kinesiske antikviteter.

Invitasjon til selvmord

I fengselet ble temaet selvmord ofte brakt på banen. På den ene siden ble fangene advart mot å ta sitt eget liv; det ble tolket som tegn på “at man har noe å skjule, at man ikke vil at problemet skal bli oppklart”, som en fremtredende partifunksjonær forklarte det.

På den andre siden ble fangene så godt som oppfordret til å gjøre slutt på livet. Da You en morgen våknet på cella lå det et tau med en løkke ved siden av henne. Andre fanger fant sovepiller på cellene sine.

Noen selvmord var kamuflerte mord: Folk ble hengt slik at det skulle se ut som selvmord, eller drevet i døden ved hjelp av fysisk eller psykisk tortur.

Andre ble avhørt i dagevis og deretter tvunget til å balansere på taket av en høy bygning. Hvis offeret – utmattet og desorientert – falt ned, ble hendelsen kategorisert som selvmord.

Andre gikk helt frivillig i døden. Både unge og eldre tok sine egne liv for å slippe ydmykelser og tortur eller for å unngå å bli gjort til bøddel selv. På et universitet hoppet sju mennesker ut av vinduene i løpet av bare én dag.

Sønner brukt som bødler

Ransakinger av de “kontra-revolusjonæres” boliger var rutine. I august og september 1966 ble hele 33 695 hjem i Beijing rasert av rødegardister.

Penger, antikviteter og bøker ble plyndret og levert til partitoppene – eller ødelagt. De beboerne som eventuelt overlevde møtet med gardistene, satt igjen med bare et enkelt rom uten møbler. De andre rommene i boligen ble overtatt av de revolusjonære.

Den unge Song Wuhao deltok ivrig i ransakelsene, og volden plaget ham ikke. Han visste at ofrene hans var “dårlige mennesker”. Men så, i begynnelsen av 1967, ble Songs egne foreldre kastet i fengsel.

Faren sto tiltalt for å være kontrarevolusjonær, kapitalist og amerikansk spion. Songs mor hadde hjulpet ham, het det. Også Song selv falt i unåde og gikk fra å være “en av Maos små revolusjonære” – som formannen kalte rødegardistene – til å være sønn av en kontrarevolusjonær, et “avskum”.

Song kunne ikke begripe det. Han troppet opp i fengselet hvor foreldrene satt, og ba om en forklaring. Song fikk ingen, men havnet selv i fengsel. Her ble han og faren hentet til felles avhør.

De to ble stilt opp på en scene og tvunget til å gjøre “flyet” rett ved siden av hverandre. Et par av rødegardistene tok av seg beltene og begynte å slå Songs far og deretter Song med de tunge beltespennene.

Gardistene fortalte ham at de ville slutte hvis Song ville ta et belte og slå faren sin. Men å gjøre noe slikt mot sine egne foreldrene var utenkelig ifølge kinesisk tradisjon, og i det gamle Kina ble det straffet med døden, hvis man slo sin egen far.

Song kastet seg foran føttene på bødlene mens han gråt og tagg om å få slippe. Han møtte ingen medlidenhet, men ble slått helt til han omsider tok beltet og rettet det mot faren. Skyldfølelsen har aldri sluppet taket i Song.

Dyrkes som en gud

Kulturrevolusjonen gikk bevisst inn for å bryte ned lojaliteten mot foreldrene som kinesisk kultur foreskrev. I stedet trådte Mao inn som farsfigur. “Vi er mer glad i formann Mao enn i våre foreldre,” het det i en av tidens populære sanger.

Personkulten rundt Mao antok religiøse høyder da kineserne skiftet ut sine gamle husaltre med et Mao-bilde og hans samlede verker. Bøkene ble trykt i flere eksemplarer enn Kina
hadde innbyggere.

Landet ble oversvømt med én milliard Mao-bilder og 4,8 milliarder Mao-jakkemerker. Portrettet av ham prydet hver eneste utgave av parti­avisen Folkets Dagblad og alle butikkvinduer.

Der vareprøver før hadde lokket til seg kunder, hang det nå bilder av Mao – “rød, strålende og skinnende”, slik partiet befalte.

Enhver samtale i butikkene, på gaten eller over telefonen begynte med et rituelt “Lenge leve formann Mao.” På fabrikker og i kollektiver begynte og sluttet arbeidsdagen med å lese fra formannens oppbyggelige skrifter, og midt på dagen tok alle seg en pause for å hylle ham.

Rødegardistene adlød Maos minste vink. Da han i august 1966 kritiserte dem for å være “for siviliserte”, ble en Buddha-figur i Sommerpalasset i Beijing ødelagt like etterpå.

Snart fulgte angrep på talløse historiske og religiøse monumenter. Rødegardistene knuste glassmosaikker og rev krusifiksene ned fra veggene i de kristne kirkene. Tempelet i Konfutses fødeby – et byggverk som var like gammelt som den kinesiske mur – ble rasert.

Hele biblioteker med klassiske verker fra Kina og Europa gikk opp i flammer. Uerstattelige vaser fra Ming- og Qing-tiden ble knust. Alle kultur- og historiske minner skulle ryddes av veien – selv deler av den kinesiske mur fikk hard medfart.

Revolusjonen løper løpsk

Den revolusjonære iveren tok etter hvert så mye tid fra mat- og industriproduksjonen, at Kinas økonomi gikk i stå. Sommeren 1968 sto landet på sammenbruddets rand; fabrikkene og de kollektive landbrukene fungerte bare sporadisk, utdannelsessystemet var stort sett lukket.

Rødegardistene var splittet i fraksjoner som kaptes om Maos gunst. Ved Qinghua-universitetet, der Songs far en gang hadde undervist, var det nærmest unntakstilstand fra mai til juli, mens to fraksjoner drepte hverandre for fote i en absurd kappestrid om å være de mest venstreorienterte.

Grusomhetene nådde uante høyder i de månedene. Det gikk til og med rykter om at rødegardistene brukte rituell kannibalisme. Mao forsøkte å legge en demper på uhyrlighetene ved å sende såkalte “arbeider-soldater-lag” inn på universitetene.

I juni satte han inn hæren mot rødegardistene. For å få de radikaliserte unge brakt til ro – og bøte på det evige problemet med mangel på arbeidskraft på landet – begynte Mao i desember 1968 sin “ut i distriktene”-kampanje.

Under denne kampanjen, som offisielt skulle lære de unge om bøndenes vilkår, ble nærmere seks millioner rødegardister tvangsforflyttet fra byene.

Og ettersom en reise mellom Kinas provinser krevde offisiell tillatelse, fikk mange rødegardister aldri mulighet for å vende hjem. I januar 1969 erklærte Mao kulturrevolusjonen for avsluttet. Da hadde han kvittet seg med stort sett alle sine kritikere og rivaler.

70 millioner døde

Først etter formannens død i 1976 begynte Kina å ta et oppgjør med forbrytelsene fra kulturrevolusjonen.

Det kom frem at rundt 36 millioner mennesker hadde blitt utsatt for forfølgelse, og at tre millioner var drept. Andelen analfabeter hadde steget markant, for i ti år foregikk det omtrent ingen undervisning i landet på grunn av lærermangel.

Trolig kostet Maos regjeringstid (1949-1976) 70 millioner kinesere livet – som ofre for vold, innesperring og hungersnød.

Etter kulturrevolusjonen vendte både Song Wuhao og You Xiaoli tilbake til universitetsverdenen, som nå desperat manglet arbeidskraft. Hun begynte å undervise igjen, og Song, som hadde oppholdt seg i en liten landsby i fem år, ble tatt opp på universitetet der hans far i sin tid hadde vært ansatt.

Etter endt utdannelse ble Song forsker, som han hadde drømt om. Men arrene i sjelen kan aldri leges. Song Wuhao sammenfatter opplevelsen, som har vist seg å være den samme for forfølgerne og de forfulgte.

“Kulturrevolusjonen tok min ungdoms vår og knuste den ned i bakken. Jeg får aldri de årene tilbake.”