Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

Lenin setter alt inn på å ta makten

Lenin har aldri hatt noen jobb - all hans tid går med til å studere Karl Marx' verker. I 1917 er tiden endelig inne. Da beslutter tyskerne å bruke ham som et våpen i 1. verdenskrig. Men Lenin følger sin egen plan.

Heritage Images RM/Image select

Påskemandag 9. april 1917 ruller et tog inn på perrongen på den travle stasjonen i Zürich. En slank, middelaldrende mann stiger om bord. Han har høyt hårfeste og et blikk som er så fast at det kan tvinge en okse i kne.

Mannens navn er Vladimir Iljitj Uljanov, men de fleste kjenner ham bare under det revolusjonære aliaset Lenin. Etter ham stiger et følge bestående av revolusjonære kamerater og hans kone, Nadezjda Krupskaja, inn.

De skal være med på den sju dager lange reisen gjennom Tyskland, Sverige og Finland til Russlands hovedstad, Petrograd (tidl. St. Petersburg).

Følget setter seg til rette i vogna, som er delt inn i åtte kupeer, et bagasjerom samt to toaletter. På perrongen står flere kamerater som har møtt opp for å ønske Lenin god tur. Sammen istemmer de den sosialistiske kampsangen «Internasjonalen».

I likhet med Lenin er de 31 reisefell- ene svorne sosialister som vil innføre en ny samfunnsorden i det fattige, under-utviklede Russland. Hele sitt liv har den 47-årige Lenin forberedt seg på oppgaven som venter i andre enden av sporene.

Lenin – en farlig bakterie

Det Russland som Lenin er på vei hjem til, er et land i oppløsning. Måneden før – i mars (februar etter den russiske kalenderen) – har en revolusjon fordrevet tsar Nikolaj 2.

Romanov-slektens 300 år lange styre er over, og en provisorisk regjering har overtatt makten. Men det nye styret er skjørt, og Lenin vet at hvis han vil gjennomføre sin røde revolusjon i Russland, begynner det å haste.

Som han selv sier: «Vi blir nødt til å dra. Det får ikke hjelpe om det må bli gjennom helvete». Det helvetet Lenin snakker om, er keiserriket Tyskland.

Sammen med Østerrike-Ungarn har tyskerne innledet en blodig verdenskrig mot Storbritannia, Frankrike og Russland. Særlig på østfronten har det gått bra for tyskerne, men de trenger avlastning, for krigen mot franskmenn og briter på vestfronten har tatt alle krefter.

Ved å sende Lenin hjem og skape uro, håper tyskerne på å destabilisere Russland så mye at landet må trekke seg ut av krigen. Derfor har de gitt ham lov til å reise gjennom Tyskland under diplomatisk immunitet.

Avtalen blir senere kommentert av den daværende britiske ammunisjonsministeren, Winston Churchill: «Det var med en viss ærefrykt at tyskerne rettet sitt mest uhyggelige våpen mot Russland. De transporterte Lenin i en forseglet togvogn fra Sveits til Russland som en farlig bakterie».

Churchill aner ikke at det tyske utenriksdepartementet også har investert 26 millioner riksmark i de russiske revolusjonære for å bidra til at de skal lykkes. De første par timene av reisen er stemningen i kupeen høy.

Russerne spiser og synger mens de tøffer gjennom Sør- Tyskland. Den eneste som ikke deltar i festlighetene, er Lenin. Som vanlig sitter han for seg selv med nesen begravd i en tykk bok, travelt opptatt med å studere kommunistisk teori.

Etter sju døgns reise kunne Lenin og reisefølget endelig stige ut i Petrograd.

© Mikhail Sokolov/Alamy/Imageselect

Den tyske keiseren betalte for revolusjonen

Utenriksdepartementet i Berlin brukte millioner av riksmark på å skape uro bak fiendens grenser. Mest hell hadde tyskerne med Lenin i Russland.

Under 1. verdenskrig betalte det tyske utenriksdepartementet millioner av riksmark til opprørere i blant annet Irland, India og Marokko.

Målet var å destabilisere de såkalte Entente-maktene (Storbritannia, Frankrike og Russland), og døren sto åpen for alle som hadde en idé. Blant dem var den russiske eksil-sosialisten Alexandr Parvus.

Allerede i 1915 la han frem en 23 sider lang plan for å destabilisere tsar-riket gjennom å støtte streik, havnesabotasje og nasjonalistiske bevegelser.

Også Lenins bolsjeviker inngikk i Parvus’ plan. Lenin trodde først ikke på ideen, men februarrevolusjonen i 1917 overbeviste ham.

Tyskerne plasserte en spion i Lenins innerste krets og sørget frem til krigsavslutningen i 1918 for en stabil pengestrøm som hjalp bolsjevikene. Den samlede tyske støtten var på 26 millioner riksmark (over en halv milliard nåtidskroner).

Eldre bror henges ved daggry

For Lenin er menneskelige følelser som glede et uttrykk for svakhet, og venner har han egentlig ingen av. Han verdsetter sitt eget selskap, og slik har det alltid vært – som hans gamle gymnaslærer Fjodor Kerenskij noterte:

«Vladimir Uljanov har en uvanlig innadvendt væremåte. Han er utilnærmelig og distanserer seg fra samvær, selv med folk han kjenner».

Gutten vokste opp i trygge rammer i en stor søskenflokk med fire hengivne søstre og en storebror i den russiske provinsbyen Simbirsk i 1870-årene.

Faren var skoleleder, og bøker fikk snart rollen som einstøingen Vladimirs venner. Ni år gammel begynte han på gymnaset i Simbirsk.

To år senere ble Russlands tsar Aleksander 2. drept i et bombeattentat som skulle få store konsekvenser for Vladimir.

Tsarens død betydde at Vladimirs storebror Aleksandr satte spørsmålstegn ved Russlands styreform og den autoritære ledelsen som gjennomsyret universitetet han gikk på.

I slutten av 1886 slo Aleksandr seg sammen med en gruppe studenter som planla et bombeattentat mot den nye, strenge tsaren, Aleksander 3.

Men det hemmelige politiet, Okhranaen, fikk avverget attentatplanene, og 20. mai 1887 ble gruppens bombemaker Aleksandr hengt ved daggry.

Storebrorens død tente et bål i Vladimirs sinn som ikke lot seg slukke. Han dykket ned i storebrorens bøker og stiftet bekjentskap med den revolusjonære litteraturen. Som 17-åring var Lenin erklært ateist og full av forakt for tsaren.

I forsøket på å få sin sønn til å gi opp de farlige tankene sendte moren Vladimir til familiens landsted ved byen Alakajevka, der han skulle arbeide som bonde.

Oppholdet fikk imidlertid stikk motsatt effekt, for gutten nektet å jobbe på jordene. I stedet kastet han seg over filosofen Karl Marx’ verk «Kapitalen».

Blant Vladimirs favoritter var også Sergej Netjajevs bok «Den revolusjonæres katekisme», som ramset opp kravene til en sann revolusjonær:

«Han har ingen egeninteresser, ingen egne saker, ingen følelser, ingen tilknytninger, ingen eiendom, ikke engang et navn. Alt i ham er helt oppslukt av én enkelt interesse, én eneste tanke, én eneste lidenskap – revolusjonen».

LES MER: Bli klokere på forløpet og konsekvensene av Den russiske revolusjon

Sosialister kastet to bomber mot tsar Aleksanders karet i 1881.

© Alamy/Imageselect

Tsaren i evig kamp mot folket

Europas monarker ga etter for demokratiet i løpet av 1800-tallet, mens de siste russiske tsarene sto på sitt. Resultatet var flere revolusjoner.

  • 1881:

    Drap på den liberale tsaren

    Tsar Aleksander 2. blir drept av anarkister – en noe urettferdig skjebne for en monark som blant annet har avskaffet bøndenes livegenskap og innført et uavhengig rettsvesen. Hans erkekonservative sønn Aleksander 3. avskaffer flere av reformene de neste årene.

  • 1905:

    Den første revolusjonen
    Russland ligger dårlig an i krigen mot Japan. Misnøyen blant bønder, arbeidere og intellektuelle fører til opprør i hele landet. Flere hundre mister livet under revolusjonen. For å skape ro og orden går tsar Nikolaj 2. med på å opprette et parlament (Dumaen).

  • 1907:

    Nikolaj strammer grepet igjen
    Nikolaj 2. innfører en ny valglov som begunstiger de nasjonalkonservative medlemmene av Dumaen. Flere demokratiske reformer settes ut av kraft, og tsarens eneveldige makt er gjenetablert. I 1914 trekker tsar Nikolaj landet inn i første verdenskrig.

  • 1917:

    Februar-revolusjonen
    Den utsiktsløse krigen og mangelen på mat utløser demonstrasjoner i Petrograd. Dumaen presser tsaren til å trekke seg tilbake, og styret overtas av en provisorisk regjering.

    Oktober-revolusjonen
    Den provisoriske regjeringen fortsetter krigen og mister snart støtte. Måneders uro ender med at Lenins bolsjeviker tar makten.

Revolusjonen tar alt

Ordene skulle prege resten av Vladimirs liv – også på togturen gjennom Tyskland våren 1917. De 32 russerne har nå vært på reisefot i et par døgn, og stemningen i kupeene er betraktelig mer dempet.

På tross av marxismens løfte om likhet for alle har Lenin og hans kone, Nadezjda Krupskaja, egen kupé.

Plassen er trang, det er nesten tomt for mat, og for å gjøre vondt verre behandler Lenin sine medreisende som uskikkelige barn på utflukt.

Røyking, som Lenin anser som en stygg uvane, er forvist til toalettene, og høylytte diskusjoner og sang er forbudt.

Som i ungdommen er revolusjonen det eneste som opptar ham. Og tross beskjedne evner som taler, makter han likevel å rive tilhørerne med, som den amerikanske journalisten John Reed kunne bevitne:

«Han var en sær folkeleder – en leder med intellektets renhet, fargeløs, uten humor, kompromissløs og uten spennende særheter – men med evnen til å forklare store tanker med vanlige ord».

Andre fortalte at han tross sin tørre, akademiske fremtreden kunne gjøre folk «vilt begeistret».

Når Lenin trengte å slappe av fra bøkene, gikk han på fjelltur i de sveitsiske Alpene.

© Onno de wit

Ulykkelig og glad i Sveits

De siste årene har Lenin bare hatt mulighet for å drømme om revolusjonen. Kort etter at han meldte seg inn i Russlands Sosialdemokratiske parti i 1898, ble han tatt til fange og sendt til Sibir.

Siden flyktet han til Tyskland og videre til Sveits, der han med enkelte avbrudd har bodd frem til april 1917.

I eksil offentliggjorde han blant annet skriftet «Hva må gjøres?», der han presenterte sin idé om et toppstyrt parti bestående av fulltidsrevolusjonære som skulle fungere som arbeiderklassens fortropp. Slik kunne partiet føre Russlands befolkning mot revolusjonen.

Tanker som denne skapte uro blant Lenins kamerater i Sosialdemokratiet og førte til at hans tilhengerskare av bolsjeviker skrumpet inn til en beskjeden flokk som bodde spredt utover Europa.

«Man er forbannet isolert fra Russland», skrev Lenin til en av sine støttespillere. «Uvirksomheten og dens nervøse, hysteriske, heslige og likegyldige atmosfære hviler tungt over alt».

I et mørkt øyeblikk innrømmet han overfor sin kone, Nadezjda, at revolusjonen nok aldri ville komme i deres levetid: «Jeg har på følelsen av at vi er kommet her for å hvile i vår grav!»

De to kvinnene i Lenins liv. Kona Nadezjda Krupskaja (t.v.) ble pent nødt til å akseptere ektemannens elskerinne Inessa Armann.

© Alamy/Imageselect & SVF2/Contributor/Getty Images

Men når sant skulle sies, så stortrivdes Lenin i Sveits. Hans mor, som fikk pensjon av den russiske staten, sendte ham penger, og selv om Lenin og Nadezjda bare hadde råd til en beskjeden bakgårdsleilighet i Zürich, fikk de mat på bordet.

Og hver dag etter frokost kunne Lenin gå til Sentralbiblioteket for å lese stabler av bøker. Når hjernen trengte hvile, stakk han til fjells for å gå tur eller svømme i et vann.

En annen fornøyelse var de inspirerende møtene med Inessa Armann, en fransk-russisk kommunist som han innledet et langvarig forhold til.

«Lenin elsket Inessa. Det var ingenting umoralsk ved det, for Lenin fortalte Nadezjda alt», forklarte parets felles venn Angelica Balabanoff.

Veien er sperret av krig

Toget med Lenin om bord kan umulig ta den direkte ruten til Russland via Polen, for her raser 1. verdenskrig fortsatt. I stedet går turen mot nord.

  1. april 1917 – etter tre døgns skrangletur gjennom Tyskland – kan Lenin endelig forlate den trange kupeen i havnebyen Sassnitz og dra videre med ferja Drottning Victoria til Trelleborg i det nøytrale Sverige.

Dagen etter står de 32 russerne i Stockholm, der de blir mottatt med en stor middagsbuffet arrangert av den svenske sosialisten Fredrik Ström.

Mens resten av reisefølget forsyner seg av rettene, trekker Ström og Lenin seg tilbake for å drøfte situasjonen i Russland. «Du kan ikke slå tsarens hær med å be til høyere makter. Du blir nødt til å ha våpen», argumenterer Lenin overfor sin politiske åndsfelle.

For ham er ikke væpnet opprør en desperat, siste utvei – det er eneste mulige vei. Som han senere uttrykte det: «Det er nødvendig å forholde seg til enhver person og motstander uten sentimentalitet og sørge for alltid å ha en stein i slyngen».

I Stockholm får Lenin kjøpt seg litt nye klær, slik at han blant annet kan skifte ut sin godt brukte bowler-hatt med en flat lue. Så fortsetter turen mot nord til Haparanda i bunnen av Bottenviken ved den svensk-finske grensen.

Haparanda er under første verdenskrig nesten den eneste åpningen mellom Vest-Europa og Russland. Derfor vrimler byen av hemmelige agenter og smuglere som forsyner det krigsherjede Russland med varer det ellers er umulig å oppdrive.

Uten problemer drar følget i kane over den tilfrosne Torne-elva til den finske byen Tornio, der et nytt tog venter. Endelig, sent om kvelden 16. april 1917, ruller Lenins tog inn på stasjonen i Petrograd.

Hundrevis av skuelystne har møtt opp for å få et glimt av den trøtte partilederen, som holder sin første tordentale til det russiske folk.

Les også:

Karl Marx
Kulturpersonligheter

Hvem var ideologen Karl Marx?

4 minutter
Politikk

Hvor utbredt ble kommunismen?

1 minutt
Revolusjon

Lenin revolusjonerte Russland med tysk støtte

16 minutter

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Skriv inn e-postadressen din, så sender vi deg en e-post som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt.
Ugyldig e-postadresse

Sjekk e-posten din

Vi har sendt en e-post til som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt. Hvis du ikke finner e-posten, bør du se i søppelposten (uønsket e-post, «spam»).

Oppgi nytt passord.

Skriv inn det nye passordet ditt. Passordet må ha minst 6 tegn. Når du har opprettet passordet ditt, vil du bli bedt om å logge deg inn.

Passord er påkrevd
Vis Skjul