Maktkamp utartet til skrekkvelde
Våren 1794 var Paris en by i skrekk. Fem år etter den franske revolusjonen styrte Robespierre landet med jernhånd og hans fremste utfordrer Danton var truet av giljotinen. Maktkampen mellom de to hadde pågått i flere år.

Maktkampen var hard mellom Danton (til venstre) og Robespierre (til høyre) om hvem som skulle lede den franske revolusjonen.
Alt høsten 1792 hadde kjedsomheten, mismotet og angsten senket seg over den franske hovedstaden. Revolusjonen var inne i sitt fjerde år, og den optimistiske stemningen fra juni 1789 føltes langt borte. Angiveri og spontanavhør var hverdagskost, og myrderiene var blitt rutine. Det som hadde virket så lovende i 1789, hadde endt i terror, fortsatt fattigdom og et nytt, selvhøytidelig regime.
Kløften mellom grupperingene i nasjonalkonventet hadde aldri vært dyp-ere. På de stadig sterkere jakobinernes side sto Maximilien de Robespierre. På den andre siden sto flere av revolusjon-ens opprinnelige forgrunnsfigurer fra den såkalte Cordelierklubben. Deres talsmann var Georges Danton. På denne tiden appellerte han om forsoning og ro på hjemmefronten for i stedet å konsentrere alle krefter om å vinne krigen som raste mot Østerrike.
Ville ha republikk
I begynnelsen av den franske revolusjon var det den karismatiske og veltalende Danton, opprinnelig advokat og forretningsmann, som sto fram som folkets leder. Han drev en mer radikal politikk enn Robespierre og talte allerede fra første stund om å innføre republikk i Frankrike, mens Robespierre nølte med å gå så langt.
Den 10. august 1792, da monarkiet omsider ble avskaffet, var det en stor personlig seier for Danton. Allerede dagen etter ble han valgt til justisminister, og i september samme år ble han medlem av nasjonalkonventet. Det var også han som drev gjennom dannelsen av velferdskomiteen for spørsmål som spesifikt dreide seg om oppbyggingen av det nye samfunnsmaskineriet.
Terror og reformer
Maximilien de Robespierre var et år eldre enn Danton og utdannet som jurist fra eliteskolen Lycée Louis-le-Grand. Allerede i 1789 ble han med i den radikale jakobinerklubben, og to år senere ble han utnevnt til statsadvokat i Paris. I 1792 ble han valgt inn
i det nyopprettede nasjonalkonventet, og i juni året etter ble han utnevnt til Dantons tidligere stilling som justisminister, i praksis leder for nasjonalkonventet.
Robespierre var egentlig overbevist demokrat, men han mente at terror var nødvendig for å sikre revolusjonens høye idealer i en overgangsfase. I første omgang gikk både Danton og Robespierre inn for en mer forsonlig holdning til meningsmotstandere, men i 1793 ble forskjellen på de to stadig klarere.