Revolusjonen sover aldri, og på slottet Tuileriene i hjertet av Paris har heller ingen fått blund på øyet den kvelende varme natten mellom 9. og 10. august 1792. Kampen mellom monarkiet og de revolusjonære er inne i en siste, avgjørende fase, og til dronning Marie-Antoinettes store fortvilelse har hennes mann, Ludvig 16., allerede innsett nederlaget.
Riktig nok har kongen den siste tiden forberedt slottet til kamp, og beordret sveitsergardesoldatene sine til å kjempe til siste blodsdråpe. Men nå, idet trommevirvler nærmer seg gjennom parisernatten, svikter motet ham. Han vandrer rådvill gjennom sine gemakker, ute av stand til å bestemme seg for om han skal ta opp kampen med den opphissede pøbelen som er på vei.
Kongens parykk er bustete og flattrykt, den lilla drakten hans er krøllete og poser seg rundt kulemagen.
Marie-Antoinette orker knapt å se på sin keitete og veike ektemann. Hun er så rasende at tårene spretter, og hun trygler ham om å tale til styrkene sine og inspirere dem til å kjempe videre – for det eldgamle franske monarkiets skyld og for parets to barn. Men hun kommer ingen vei:
«Man sier at de nærmer seg. Min sak er alle gode borgeres sak. Vi skal forsvare oss tappert, ikke sant?» bønnfaller den likbleke kong Ludvig.
«Leve kongen», lyder det nølende svaret fra noen av de rødkledde sveitserne. Men mange tier, og de parisiske nasjonalgardistene, som er utskrevet for å delta i forsvaret av Tuileriene, overøser kongen med skjellsord.
Marie-Antoinette står i vinduet og følger med på det som foregår, og da mannen snubler dypt ydmyket tilbake til de kongelige gemakker, mister hun selv motet en stund.
«Det nytter ikke. Han har gjort mer skade enn gagn», sier dronningen til kammerfruen sin.
Ved sjutiden om morgenen er slottet i ferd med å bli omringet av en folkemengde på flere tusen mann, bevæpnet med musketter, lanser og huggerter – og blodtørst.
Innenfor slottsveggene bønnfaller Ludvig 16.s rådgiver kongefamilien om å flykte, mens det ennå er tid.
«Bare i nasjonalforsamlingen kan Deres Majestet være i sikkerhet», sier han.
Men Marie-Antoinette griper inn. Hun nekter å gi opp det hun vet er det siste og avgjørende slaget om monarkiets fremtid.
«Vi har soldater nok til å forsvare oss, og nå er det på tide å slå fast hvem som skal ha makten – kongen eller opprørerne», forlanger dronningen myndig. Rådgiveren står på sitt og forklarer at hele Paris er på beina.
«Hvis De blir her, er både Deres manns, Deres eget og Deres barns liv i fare», advarer han. Kong Ludvig 16. sitter sammensunket i stolen og lar blikket flakke fra den insisterende rådgiveren til kona. Kinnene og halsen hennes er blussende rød av opphisselse. Minuttene går med rungende taushet, men så tar Ludvig omsider en beslutning.
«La oss gå», sukker han. Marie-Antoinette må adlyde, og leiende på parets to barn følger hun motvillig etter kongen, som fører an i familiens sørgetog bort fra slottet.
«Vi kommer snart tilbake», er dronningens avskjedshilsen til tjenerne og hoffolkene de må forlate. Men hun har satt sine bein på slottet for siste gang.
Sveitsergarden ble massakrert da de revolusjonære stormet slottet Tuileriene i Paris i august 1792.
Tenåringspar blir umake ektefeller
Kongefamilien gikk bare 200 skritt fra Tuileriene gjennom slottshagen til nasjonalforsamlingen, men for Marie-Antoinette var den korte flukten en reise bort fra et ekstravagant liv som ektefellen til Frankrikes eneveldige herre.
Hun var blitt fransk i mai 1770, da hun ankom fra hjemlandet Østerrike og ble gift med prins Ludvig, arving til Europas mest prestisjetunge trone. De var begge så vidt voksne barn – hun 14 år gammel, og han bare ett år eldre – men det eneste de ellers hadde felles var blått blod. Mens Ludvig var en plump, reservert, vinglete og alvorlig einstøing, sprudlet hans vakre brud av sorgløs energi.
Marie-Antoinette hadde hatt en uvanlig fri barndom ved hoffet i Wien, der hun lærte å elske selskapeligheter, løssluppen underholdning og en munter tone. Hun fant ingen av delene på det franske kongeslottet Versailles, 20 kilometer fra Paris. Her bød hverdagen i stedet på strenge ritualer, og alt var regulert av en stiv etikette.
Ved enhver anledning flyktet Marie-Antoinette fra den gammeldagse kongeresidensen til Paris, der hun viste seg frem i teateret og operaen iført tidens mest moderne kjoler.
Men det hadde sin pris, for det konservative hoffet rynket på nesen av den unge østerrikerens lystighet – og hun ble også voldsomt upopulær blant det franske folket. Dette skulle senere bli hennes ulykke.
«Hvorfor hater de meg? Hva har jeg gjort dem?» spurte hun sin mann. Marie-Antoinette gjorde alt hun kunne for å vise omsorg for de få vanlige borgerne hun kom i nærheten av.
I motsetning til resten av hoffet red hun for eksempel aldri gjennom bøndenes hveteåkre og trampet ned kornet når hun var på jakt.
Ingen la merke til at hun tok slike hensyn. I stedet ble hun fremstilt i satiriske pamfletter som en løsaktig tøyte som hadde intime forhold til både menn og kvinner. Men det som førte til desidert mest sladder, var Marie-Antoinettes dyre vaner.
Etter at hun ble Frankrikes dronning i 1774, fikk hun for eksempel bygd den kostbare mini-landsbyen Le Hameau i slottsparken ved Versailles.
Her boltret de hviteste lam og de reneste kyr seg i et malerisk landskap, der små bondegårder, en mølle og et meieri gjorde bildet av ekte landsbyidyll komplett. Selv lojale hoffolk syntes at påfunnet var for drøyt.
«Det er blitt brukt formuer på å få dronningens modelllandsby til å fremstå som fattig. Disse pengene kunne kongen ha brukt til å bedre forholdene for de virkelig fattige og bygge skurene om til ordentlige hjem», klaget en adelig, markisen av Bombelles.
I andre halvdel av 1700-tallet hadde den franske økonomien utviklet seg til det verre, og midt i 1780-årene var staten på randen av bankerott. Tapte kriger og kolonier og en udugelig administrasjon hadde tømt statskassen, og selv om Marie-Antoinette reduserte forbruket og kledde seg mer ydmykt, var hun blitt symbol på rikets ulykke.
Krisen forverret seg, og i 1789 levde mange franskmenn i så dyp fattigdom at de ikke hadde råd til selv et enkelt måltid om dagen.
Folkets ulmende raseri rettet seg mot hoffet og måten de levde på, i sus og dus helt isolert fra resten av folket, og i oktober marsjerte pariserne til Versailles for å kreve brød.
Fra det øyeblikket truet den gryende revolusjonen ikke bare det franske monarkiets fremtid, men også selve kongefamiliens overlevelse.
Kongefamiliens liv ble brått forandret da pariserne i 1789 tvang familien til å flytte fra Versailles til Paris.
Marie-Antoinette vil kjempe
Da de sultne pariserne kom frem til Versailles, nøyde de seg ikke med å klage sin nød. Mengden på flere tusen tvang også de kongelige med seg tilbake til hovedstaden. Fra nå av skulle Ludvig 16. bo blant sine undersåtter.
Slottet Tuileriene i Paris hadde stått tomt i over hundre år, men ble raskt satt i stand til kongefamilien. Ludvig, Marie-Antoinette og deres to barn ble overvåket døgnet rundt. I realiteten var familien nå de revolusjonæres fanger, og dronningen fryktet for fremtiden.
«Man våker over oss som forbrytere, og denne tvangen er nesten ikke til å holde ut», skrev hun i et brev til en venninne. «Det er fryktelig å alltid være redd for at noe skal skje med ens kjære, og vi kan ikke nærme oss et vindu uten å bli overøst med fornærmelser. Når vi går tur med barna, blir vi ropt og skreket til».
Ludvig 16. så for seg at revolusjonen kom til å slokne av seg selv, men slik gikk det ikke. Tvert imot mistet han makten litt etter litt, og snart var det kaos i hvert eneste hjørne av Frankrike.
Den engstelige Marie-Antoinette la press på sin mann for å få ham til å gripe inn og gjenreise sin autoritet før det var for sent.
På dronningens oppfordring ba Ludvig en rekke europeiske fyrster om hjelp. Selv skrev hun til sin bror, den tysk-romerske keiser Leopold 2., for å få ham til å samle hæren sin ved grensen til Frankrike.
I hemmelighet forhandlet Marie-Antoinette dessuten med revolusjonslederen Honoré de Mirabeau, som var en moderat stemme blant et stadig større kor av ekstremister.
Selv om de var uenige om nesten alt, delte de to et ønske om å bevare monarkiet. Men den skjøre alliansen ble kortvarig. Mirabeau døde plutselig i april 1791, og med hans bortgang endte dronningens forsøk på å påvirke revolusjonen innenfra.
Ingen hadde lenger kontroll over omveltningene, og natt til 10. august 1792 trengte rasende mengder igjen inn i kongefamiliens hjem.
Siste tur i kareten
«Vi kommer snart tilbake», hadde Marie-Antoinette sagt til tjenestefolkene før hun og familien hastet ut fra Tuileriene for å søke tilflukt i nasjonalforsamlingen. Like etter stormer over 20 000 opphissede parisere slottet og forvandler det til et slaktehus.
Tjenere og hoffolk blir stukket ned eller kastet ut av vinduene, og sveitsergarden massakreres til siste mann. I denne blodige voldsorgien mister Ludvig 16. tronen for godt.
Flyktningene er bare midlertidig i sikkerhet i nasjonalforsamlingen. Fra en av losjene hører de delegatene avskaffe monarkiet og gi ordre om at kongefamilien skal fengsles i Le Temple-festningen i Paris.
Klokken seks om kvelden 13. august setter Ludvig Capet – som de revolusjonære kaller den avsatte kongen etter navnet på kongeslekten kapetingerne – Marie-Antoinette og parets to barn seg for siste gang inn i den kongelige kareten.
Kuskene har fått ordre om å kjøre sakte og ta noen omveier gjennom gatene i hovedstaden, slik at innbyggerne kan nyte synet av den ydmykede kongefamilien.
Men pariserne greier ikke å tvinge «østerrikerinnen» – som Marie- Antoinette hånlig kalles på folkemunne – i kne med det første. Mens vognen rister hit og dit over brosteinene mot fengselet, sitter hun rakrygget og stiv i blikket.
Etter et forgjeves fluktforsøk ble kongefamilien ført tilbake til Paris.
Dronningens venninne blir slaktet
Mens sommer blir til høst, prøver kongefamilien å få tiden til å gå bak Le Temples høye murer. Ludvig 16. underviser sin sju år gamle sønn Ludvig Karl i historie og geografi, og imens fordriver Marie-Antoinette tiden med å spille sjakk, brodere og underholde parets 13-årige datter Marie Terese med viser fra sin barndom i Østerrike.
Omgivelsene i fengselet er fjernt fra fortidens luksus, men kvaliteten på maten er nesten uendret, og ekskongen inntar overdådige måltider med suppe, stek og dessert servert med rødvin og til og med sjampanje.
Hans kone nøyer seg med å pirke i maten. Hun glefser til tjenerne, raser over sin innskrenkede frihet og klager over at hun ikke kan ta et skritt uten å bli fulgt av en skiltvakt.
De får ikke lese aviser i fengselet, men dronningen hører avisselgernes rop utenfor fengselsmurene og vet at heksejakten er i full gang.
Prester, adelige og alle andre som mistenkes for å ha sympati med kongefamilien, blir fengslet, og mange mister hodet i giljotinen, hvis de da ikke massakreres av pøbelen.
En septemberdag i 1792 kommer redslene urovekkende nært. Fangene hører skrik og rop fra hagen, og da kongen spør en av vaktene hva som skjer, får han et svar som gir grunn til bekymring:
Eksdronningens nære venninne, overhoffmesterinne Marie-Thérèse Lamballe, er drept og hodet hennes satt på stake. Nå er gjerningsmennene på vei for å vise eksdronningen sitt blodige trofé.
Marie-Antoinette får sitt livs sjokk og setter i et skrik, før hun segner sammen. For første gang opplever barna at hun mister selvkontrollen og viser svakhet.
Prinsesse Lamballe ble drept med hammerslag og deretter partert.
Kongelige brev utløser dødsstraff
I slutten av november 1792 blir en trekasse med ekskongens personlige brev funnet i Tuileriene. På Ludvig 16.s ordre var den blitt murt inn i en vegg, men en av hans nærmeste har sladret, og nå står republikken med et fellende bevis på den tidligere herskerens forræderi:
I all hemmelighet har han korrespondert med fremmede fyrster og bedt dem om å gripe inn mot revolusjonen.
Det er som å helle bensin på bålet. Marie-Antoinette merker at stemningen tar en ny vending.
Hun klarer knapt spise eller sove på flere uker, og mens Ludvig er ved godt mot og blir stadig tykkere, skrumper hans før så vakre kone inn til en blek og skrøpelig kvinne med rødkantete øyne, kritthvitt hår og en kropp så mager at klærne henger og slenger.
Styrken hennes er borte – og en desemberdag i 1792 forsvinner ektemannen også. De revolusjonære anklager Ludvig for høyforræderi, og mens prosessen mot ham står på, skal kongen skilles fra familien og bo en etasje under dem.
Natt og dag kan Marie-Antoinette høre ham skritte tungt frem og tilbake i rommet under. De neste seks ukene får ikke ekteparet ha noen som helst kontakt, men om kvelden 20. januar 1793 får hun og de to barna endelig lov til å besøke ham.
Og de vet hvorfor. Rop fra gaten har avslørt at dommerne ikke har vist Ludvig nåde: Et lite flertall har stemt for at Ludvig skal dø i giljotinen.
Marie-Antoinette klamrer seg til sin mann, den vesle kronprinsen knuger begge foreldrenes hender, og storesøsteren hyler. Frankrikes tidligere konge er den som er mest fattet – han har avfunnet seg med skjebnen han skal møte allerede neste dag.
Familien skilles igjen, og etter en søvnløs natt hører Marie-Antoinette trampende soldatstøvler på vei opp fengselstrappen, før døren til rommet nedenunder åpnes.
Den neste lyden hun hører er hjulene fra vognen som skal kjøre mannen hennes til «republikansk barbering» i giljotinen.
Marie-Antoinette er nå bare én time fra å bli enke, og hun vet at det er svært sannsynlig at hun blir den neste som skal sitte i vognen.
Det siste halve året av sitt liv nektet prinsen å snakke.
Marie-Antoinette står for tur
Frankrikes tidligere dronning venter et angrep fra revolusjonsstyret, og det kommer, men ikke slik hun har sett for seg. Natt til 3. juli blir hun vekket brått av vakter som tar med seg hennes åtteårige sønn – angivelig fordi det går rykter om at de planlegger å flykte.
Som arving til den franske tronen er han en trussel i de revolusjonæres øyne.
Marie-Antoinette knuger vesle Ludvig Karl til seg i en time. Selv ikke dødstrusler får henne til å slippe. Først da vaktene truer med å drepe datteren Marie Terese i stedet, løsner hun grepet.
De neste nettene kan hun høre guttens gråt fra en annen del av Le Temple.
En måned senere mister Marie-Antoinette den siste kontakten med sønnen, og nå ser hun også datteren for siste gang. Klokken to natt til 2. august braser fire vakter inn og opplyser at Marie-Antoinette skal flyttes til Conciergeriet – et mørkt og dystert fengsel som kalles «dødens venteværelse» på folkemunne.
De dystre spådommene hennes har slått til, for revolusjonsstyret har bestemt seg for å starte en prosess mot «Capet-enken».
Rolig og fattet følger Marie-Antoinette med, men på vei ut av den lave porten til Le Temple dunker hun pannen mot en bjelke. En av offiserene spør om hun har skadet seg, men hun rister bare på hodet og svarer:
«Nei, nå fins det ikke mer som kan gjøre meg vondt».
Marie-Antoinette tar feil. Hun har vokst opp i et keiserpalass, tilbrakt ungdommen i luksus på et kongeslott, hatt en tjener på hver finger og en ny kjole for hver dag, og plutselig sitter hun i en tom celle. Den er kald, fuktig og mørk som en kiste, og barna er utenfor rekkevidde.
Hun frykter ikke lenger døden, men savnet etter barna er ikke til å holde ut. Hun fomler hele tiden med medaljongen der hun oppbevarer hårlokker fra dem.
Etter noen få dager tar vokterne selv den fra henne, sammen med de siste eiendelene hennes: ringene, gulluret fra Østerrike og synålene.
Dag for dag blir Marie-Antoinettes helse dårligere, og blødninger gjør at hun er så utmattet at hun knapt greier å holde seg oppreist.
Da hun etter over 70 døgn uten dagslys omsider blir stilt for revolusjonsdomstolen, er leppene bleke og huden nesten gjennomsiktig. Iført en lang, hvit kjole og med det gråhvite håret samlet i en flette, ser dronningen mest av alt ut som et gjenferd – men hun er bare 37.
Marie-Antoinettes datter Marie Terese Charlotte ble utlevert til Østerrike i 1795. Den 17 år gamle jenta utviklet seg til en sterk kvinne. Keiser Napoleon omtalte henne senere som «familiens eneste mann». Etter et barnløst og gledesløst ekteskap med sin fetter, døde hun som 72-åring i 1851.
Dødsdommen er gitt på forhånd
Med rank rygg setter Marie-Antoinette seg på jernstolen og lar blikket vandre rolig over det tettpakkede lokalet. Det er 14. oktober 1793, og tilhørere har strømmet til for å overvære rettssaken mot landets tidligere dronning, som avisene beskriver som «en svøpe for sitt land og en skam for sitt kjønn».
Uten å vise det minste tegn på bevegelse tar Frankrikes mest forhatte kvinne imot strømmen av beskyldninger som kommer fra revolusjonsdomstolens anklager, Antoine Fouquier-Tinville:
Hun har sendt store beløp til sin keiserlige bror i Østerrike, hun har planlagt drap på revolusjonære, hun har manipulert Ludvig 16., hun har konspirert med utenlandske makter, og hun har urettmessig utnevnt sin sønn til konge.
«Endelig har den i alle henseende amoralske enken Capet glemt sine moderlige instinkter og begrensningene satt av naturens lover og prostituert seg med Ludvig Karl Capet, sin egen sønn», triumferer Fouquier. «Ifølge hans tilståelse har hun begått usømmeligheter med ham som er av en slik art at sjelen er rystet».
Anklagene er uten ende, og Marie-Antoinette har bare fått én dag til å forberede forsvaret sitt. Hun har dessuten ikke hatt mulighet til å innkalle et eneste vitne som kan støtte hennes ord. Fouquier har samlet 40.
I løpet av 15 timer kaller anklageren den ene personen etter den andre frem for å avlegge vitnesbyrd som til sammen skal bevise at Marie-Antoinette var den onde makten bak den svake kong Ludvigs trone. Men utsagnene viser seg å være sladder og andrehåndsberetninger, og ingen håndfaste bevis kommer for dagen.
Den tidligere dronningen nekter for alle beskyldninger med en styrke og energi hun ikke har utvist på lenge.
- oktober fortsetter prosessen i 16 timer. Alt hun får å spise er en liten porsjon suppe, men hun besvarer alle spørsmål rolig og kontrollert, helt til Fouquier kommer til beskyldningen om seksuelt misbruk av sønnen.
Marie-Antoinette tier lenge. Så forlanger rettens leder et svar, og da utbryter hun med utilslørt forakt:
«Mangelen på svar skyldes utelukkende at den menneskelige natur ikke makter å svare på en slik anklage mot en mor». Så snur hun seg mot kvinnene på tilhørerbenkene og sier med høy stemme:
«Jeg appellerer til alle mødre i dette lokalet».
Marie-Antoinette prøvde å forsvare seg under prosessen mot henne, men dødsdommen var gitt på forhånd.
For første og eneste gang under rettssaken strømmer sympatien mot den avsatte dronningen. Kvinnene klapper for Marie-Antoinette, flere bryter ut i gråt, og enkelte besvimer og må bæres ut av salen.
Utspørringen fortsetter helt til klokken tre om natten, da juryen forlater rettslokalet for å stemme.
Marie-Antoinette er så utmattet at hun holder på å besvime. En time senere vender domsmennene tilbake for å avgi kjennelsen som ble bestemt av revolusjonens ledere flere dager før prosessen mot henne begynte: Hun er funnet skyldig i alle anklager – giljotinen venter.
Den dødsdømte dronningen føres tilbake til cellen, der hun aller nådigst får lov til å ha to lys tent. I det flakkende skjæret skriver hun et siste brev til sin svigerinne, prinsesse Elisabeth.
«Jeg er akkurat blitt dømt, ikke til en vanærende død som en vanlig forbryter, men til å se igjen din bror. Uskyldig som han, håper jeg å kunne vise den samme styrken som han i disse siste øyeblikkene.
Jeg er rolig, slik man er når samvittigheten er ren. Jeg beklager dypt å skulle forlate mine stakkars barn. Du vet at jeg bare har levd for dem», skriver hun.
Da brevet er ferdig, kler dronningen på seg for aller siste gang. Hun ifører seg en hvit slåbrok, svarte, høyhælte silkesko, en lue og et fint tørkle rundt skuldrene.
En kjøkkenpike forsøker å overtale henne til å spise litt, men dronningen takker nei:
«Mitt barn, jeg trenger ikke noe mer. Alt er over for meg». Men hun skifter mening da jenta forteller at suppen er kokt spesielt til dronningen.
«Ja, ja, Rosalie, så kom med suppen», sier Marie-Antoinette, og tvinger høflig i seg et par skjeer.
De staselige kjolene var borte og håret klippet kort, men Marie-Antoinette kneiste som en dronning på vei til sin død.
Den siste kjøreturen går til skafottet
Gitterporten til Conciergeriet slås opp klokken 11 om formiddagen 16. oktober 1793. Eksdronningen føres ut i den bleke høstsolen.
Med hendene bundet på ryggen går hun med faste skritt til bøddelens enkle kjerre, der hun blir hjulpet på plass på en benk.
Hele Paris har møtt opp. Over 30 000 soldater holder vakt i gatene, og langs hele ruten til Concordeplassen med den ventende giljotinen står tilskuerne for å få et glimt av den dødsdømte.
De jubler, klapper og kommer med hånlige tilrop da vognen skrangler forbi, men dronningen viser ikke den minste reaksjon. Hun stirrer rett fremfor seg, ansiktet lyser av forakt. Vognen slenger fra side til side, men hun sitter rank som på en tronstol.
Da de svinger rundt hjørnet til den veldige Concordeplassen, går det et sus gjennom mengden.
Hundretusener av parisere har ventet fra tidlig om morgenen og fordrevet tiden med å småprate, strikke og lese aviser, der det står at «skjøgen omsider skal prøve bøddelens halsbånd».
Nå stilner praten. Foreldre hysjer på barna, gateselgere stenger utsalget, og strikkekoner lar pinnene hvile. De eneste lydene er de tunge hovslagene og knirkingen fra vognhjulene.
Kjerren stanser foran skafottet, og da bøddelen tilbyr dronningen armen, avslår hun og stiger ned selv.
Hun går resolutt opp trappen til plattformen der giljotinen står, men like før siste trinn tråkker hun ufrivillig bøddelen på tærne, og utbryter høflig:
«Unnskyld, min herre, jeg mente det ikke».
Så blir hun lagt på en plate som skyves frem til henrettelsesmaskinen. Til slutt faller øksen. Klokken er 12.15 da bøddelen gjør sin plikt og løfter dronningens bleke hode etter håret og viser det frem for tilskuerne.
«Leve republikken», lyder ropene fra mengden. Capet-enken, østerrikerinnen som aldri fant seg til rette verken ved det franske hoffet eller blant folket, er død.