Massakre i paradis

Da store deler av Kenyas innfødte befolkning innleder et væpnet opprør mot det britiske kolonistyret i 1952, slår britene hardt tilbake. Våpenet deres er systematisk tortur, dødspatruljer og gigantiske konsentrasjonsleirer.

Da store deler av Kenyas innfødte befolkning innleder et væpnet opprør mot det britiske kolonistyret i 1952, slår britene hardt tilbake. Våpenet deres er systematisk tortur, dødspatruljer og gigantiske konsentrasjonsleirer.

Corbis/Polfoto & Getty Images

Kenyas hovedstad Nairobi er en by under beleiring da innbyggerne våkner opp 24. april 1954. Samtlige innfartsårer er blokkert av tungt bevæpnede britiske sikkerhetsstyrker som hindrer alle svarte innbyggere i å forlate byen.

Da solen omsider bryter gjennom disen som ligger over storbyen, går soldatene til aksjon. Nesten 25 000 soldater, politifolk og hjemmevernenheter gjennomsøker byen kvartal for kvartal.

Målet er de rundt 55 000 kikuyuene som bor i Nairobi. Britene mistenker dem for å være opprørere.

«Pakk bare én veske og gå ut på gaten», runger det fra store høyttalere på lastebiler som kjører gjennom gatene. Dersom folk ikke er raske nok, sparker sikkerhetsstyrkene ned døren. Med rifler jager de skrekkslagne menn, kvinner og barn ut av husene.

Mekanikeren Nelson Macharia, en ung kikuyu, er på jobb da soldatene kommer. Sammen med mange tusen andre svarte blir han drevet inn på en oppsamlingsplass.

Macharia ser at mange av de andre blør etter å ha blitt slått. Flere timers venting senere blir han og de andre kikuyuene kjørt bort på lastebiler – på vei mot konsentrasjonsleirene som er oppført flere steder i Kenya.

Storbritannias skitne krig

«Operasjon Ambolt», som britene kalte utrenskningene i Nairobi i 1954, var den foreløpige kulminasjonen på halvannet års blodig krig mellom den kikuyu-dominerte opprørsbevegelsen Mau Mau og Kenyas hvite kolonistyre.

Kikuyuene kjempet for å få landet og friheten tilbake. Britene, som ni år før hadde kjempet mot fascismen, svarte med nådeløs brutalitet.

Nesten samtlige av Kenyas 1,5 millioner kikuyuer ble deportert til landsbyer omgitt av piggtrådgjerder, eller internert i konsentrasjonsleirer der vold, tortur og drap hørte til dagens orden.

Kikuyuenes opprør hadde ulmet under overflaten i flere år før det brøt ut i 1952. Kenya hadde på det tidspunktet omtrent fem millioner innbyggere. Rundt 40 000 av dem var europeiske kolonister som hadde strømmet til landet siden begynnelsen av 1900-tallet.

Kenya hadde noen av Afrikas mest fruktbare åkre, overdådig natur og fascinerende dyreliv – kort sagt et paradis.

Kenyas fruktbare jord fristet mange tusen europeiske kolonister.

© AFP/Scanpix

Europeisk middelklasse ble Kenyas adel

På begynnelsen av 1900-tallet reiste mange tusen middelklasse-europeere til Kenya, der de fikk enorme arealer for en slikk og ingenting. De levde som kongelige, på kenyanernes bekostning.

Da Mau Mau-opprøret brøt ut i 1952, var det rundt 40 000 europeiske kolonister i Kenya. De var lokket til landet av det britiske kolonistyret med løfter om billig jord og arbeidskraft.

De første kolonistene som ankom i 1902, kunne dermed skaffe seg farmer på helt opptil 2000 mål fruktbar jord så godt som gratis. Mange av kolonistene kom derfor fra europeisk, og særlig britisk, middelklasse, og ble ved ankomsten automatisk aristokrater – utelukkende på grunn av hudfargen.

Kolonistyret sørget for å holde lønningene til mange tusen afrikanske dagleiere nede slik at europeerne kunne få jordene pløyd og avlingene høstet til minimumspris.

I Kenya fant kolonistene et land der de kunne leve slik landadelen hadde gjort i England før industrialiseringen snudde opp ned på alt. I kolonistenes bevissthet gjorde de afrikanerne en tjeneste ved å sivilisere landet og skape økonomisk vekst.

Fra kenyanernes synsvinkel var britene tvert imot «parasitter i paradis», som en av Kenyas berømte forfattere, Ngugi wa Thiong'o, senere formulerte det.

For kikuyuene, Kenyas største stamme, hadde møtet med kolonistene vist seg smertefullt.

De holdt til i det fruktbare høylandet ved Nairobi, der hvite farmere slo seg ned med kolonistyrets velsignelse. Kikuyuene ble presset ut og i stedet henvist til reservater som langt ifra kunne brødfø dem alle.

Mange kikuyuer overlevde ved å arbeide som dagleiere for de britiske farmerne. Etter andre verdenskrig fikk farmerne imidlertid tilgang på landbruksmaskiner, og dermed tvangsdeporterte de over 100 000 dagleiere ut av høylandet og inn i de allerede overfylte reservatene.

Til slutt fikk de ellers så vennligsinnede kikuyuene nok: «Vi visste at folket vårt aldri kom til å få sin frihet med fredelige midler», skrev kikuyuen og Mau Mau-generalen Itote senere i en bok om opprøret.

I begynnelsen av 1950-årene begynte han og andre Mau Mau-rebeller å avkreve mange tusen stammefrender en ed om at de ville hjelpe i det kommende oppgjøret. Og snart var Mau Mau klar til kamp.

Fanatisk hat satte Kenya i brann

Opprørernes første ofre var ikke briter, men kikuyuer som nektet å avlegge Mau Mau-eden, eller som bisto britene i undertrykkelsespolitikken.

En av dem var kikuyu-høvdingen Waruhiu wa Kungu, mannen kolonistyret regnet som sin viktigste forbundsfelle. 7. oktober 1952 ble bilen hans stanset på gaten i Nairobi av en taxi. Sekunder etter åpnet to menn bildøren og skjøt wa Kungu fire ganger på kloss hold.

Drapet på den pro-britiske høvdingen Waruhiu wa Kungu fikk britene til å sette alt inn på å knuse opprørerne.

© Getty Images

Opprørernes første ofre var ikke briter, men kikuyuer som nektet å avlegge Mau Mau-eden, eller som bisto britene i undertrykkelsespolitikken.

En av dem var kikuyu-høvdingen Waruhiu wa Kungu, mannen kolonistyret regnet som sin viktigste forbundsfelle. 7. oktober 1952 ble bilen hans stanset på gaten i Nairobi av en taxi. Sekunder etter åpnet to menn bildøren og skjøt wa Kungu fire ganger på kloss hold.

Drapet sendte rystelser gjennom hele Kenya, og ikke minst kolonistyret, som innså at Mau Mau var en langt større trussel enn de først hadde trodd. Bare to dager etter drapet erklærte guvernør sir Evelyn Baring unntakstilstand i kolonien.

181 antatte Mau Mau-ledere ble arrestert, inkludert den fremtredende kikuyu-høvdingen Jomo Kenyatta – Kenyas senere president. Britene anklaget Kenyatta for å være leder av Mau Mau.

I virkeligheten var høvdingen imot opprørerne, og han hadde i flere måneder forsøkt å dempe kikuyuenes raseri. Det trodde ikke britene på, og etter en lang rettssak ble Kenyatta­ dømt til sju års fengsel. Med arrestasjonene håpet kolonistyret å ha stanset Mau Mau en gang for alle.

De kunne ikke tatt mer feil. De neste ukene likviderte Mau Mau flere titall pro-britiske kikuyuer, og 27. oktober ble den første europeiske farmeren, Eric Bowker, angrepet og myrdet med machete. Etter dette fulgte flere andre drap på europeiske farmere.

Natt til 24. januar 1953 begikk Mau Mau sine mest oppsiktsvekkende drap. Den hvite farmeren Roger Ruck, hans kone og parets seks år gamle sønn ble brutalt hakket i hjel. Senere etterforskning avslørte at både folk utenfra og Ruck-familiens egne kikuyu-dagleiere etter alt å dømme var involvert i drapene.

Flere aviser valgte å trykke bilder av den vesle gutten i senga, blodig og mishandlet til det ugjenkjennelige, omgitt av blodflekkete leker.

Hvite kolonister krevde hevn

Drapene på Ruck-familien fikk det europeiske mindretallet til å gå amok. 1500 rasende kolonister marsjerte mot regjeringshovedkvarteret i Nairobi for å kreve massiv gjengjeldelse.

Den moderate britisk-fødte politikeren Michael Blundell skrev i sine memoarer at han prøvde å roe gemyttene, men det bare endte med at han ble overdøvet av den rasende folkemengden:

«Du kan aldri løse dette problemet. Sett hæren inn mot landsbyene deres! Drep 50 000 av dem – menn, kvinner og barn!» forlangte en demonstrant.

Andre mente at kolonistyret ganske enkelt skulle utrydde hele kikuyustammen. Hardt presset kalte guvernør Evelyn Baring inn tre bataljoner soldater fra andre deler av imperiet for å bistå styrk-ene som alt sto i Kenya.

Samtidig rustet han massivt opp Kenyas reservepoliti, KPR. Den paramilitære styrken svulmet opp til nesten 7000 mann, rekruttert blant Kenyas hvite.

Guvernørens trumfkort var imidlertid opprettelsen av hjemmevernsenheter for pro-britiske kikuyuer, såkalte lojalister, som sammen med KPR skulle bli de mest fanatiske i kampen mot Mau Mau.

Nådeløs klappjakt på Mau Mau

I løpet av våren 1953 sendte britene styrker inn i skogene rundt Mount Kenya, der Mau Maus rundt 20 000 opprørere hadde baser.

Britene sendte spesialstyrker inn i de tette skogene for å nedkjempe Mau Mau-rebellene.

© Imperial War Museum

Soldatene hadde imidlertid ikke lett for å finne opprørerne i den tette vegetasjonen. I stedet gikk britene målrettet etter Mau Maus sivile sympatisører.

Kolonistyret utnyttet unntakstilstanden til blant annet å innføre dødsstraff for våpenbesittelse, for å sverge troskap til Mau Mau og for å ha forbindelse generelt til medlemmer av geriljaen.

Med kolonistyrets stilltiende aksept begynte patruljer av KPR-folk og lojalister nå å foreta masseavhør av hele landsbyer i jakten på Mau Mau-tilhengere – ofte tok de i bruk både tortur og drap.

To afrikanske søstre ble tidlig i 1953 vitner til at en lojalist og en KPR-politimann brakte to Mau Mau-mistenkte til den lokale politistasjonen i byen Kandara.

Ifølge de to jentene torturerte politimannen den ene av de mistenkte ved å gi ham støt med strøm fra et bilbatteri: «Hele kroppen hans begynte å riste», fortalte den yngste av jentene, Muthoni Waciuma, senere.

Deretter ble fangen slept inn til den kraftige generatoren på politistasjonen og drept med elektrosjokk. Så kom turen til den andre fangen. Han ble bundet fast til bilen i et langt tau: «De kjørte rundt med ham, helt til han var revet i småbiter».

I en annen sak fortalte en KPR-politimann åpent om hvordan han hadde denget løs på den ene av tre fanger som kompaniet hans hadde arrestert.

Da fangen nektet å svare på spørsmål, stakk politimannen en pistol inn mellom tennene på ham og trykket av: «Hjernen hans sprutet ut over hele den ene siden av politistasjonen», forklarte politimannen.

Etterpå skjøt og drepte han også de to andre fangene. En annen forklarte hvordan han tok en fange med til et av politiets avhørssenter: «Det tok visst litt av. Da det gikk så langt at jeg skar av ham testiklene, hadde han ingen ører, og øyeeplet – det høyre tror jeg – hang ut av øyehulen. Synd at han døde før vi hadde fått noe særlig ut av ham».

KPR-folkenes brutale metoder var til slutt så allment kjent at selv britiske soldater vegret seg for å utlevere fanger til dem: «Så snart de ble overlevert, begynte slagene og sparkene. Bare Gud vet hva de gjorde med stakkarene når de fikk dem inn bak lukkede dører», forklarte en utkommandert soldat.

Også soldatene tok imidlertid del i grusomhetene. I slutten av 1953 ble det blant annet oppdaget at et av de britiske regimentene hadde poengtavler for hvor mange opprørere hver av soldatene hadde drept, og at de skar av ofrenes hender og tok med tilbake til leiren som bevis.

Kikuyuer deportert fra Nairobi

I april 1954 besluttet britene å slå til mot hovedstaden Nairobi. Her bodde over 50 000 kikuyuer, og britene mistenkte mesteparten av dem for å støtte Mau Mau og smugle mat og våpen ut til opprørerne i skogene. 24. april omringet derfor en sikkerhetsstyrke på nesten 25 000 mann byen og startet jakten på Mau Mau-sympatisører.

Da operasjonen ble avsluttet en måned senere, var mer enn 24 000 kikuyuer – nesten halvparten av Nairobis kikuyubefolkning – plassert i fangeleirer, uten å ha blitt fremstilt for en dommer. De resterende vel 30 000 kikuyuene ble deportert til de allerede overbefolkede kikuyureservatene.

Nelson Macharia var en av kikuyuene som endte i transittleiren Langata, der alle fangene ble avhørt.

Alle Mau Mau-mistenkte ble sendt til Langata-leiren for å bli avhørt. Derfra ble de sendt videre til andre leirer.

© Getty Images

Etter tre uker ble han og hundrevis av andre fanger flyttet til interneringsleiren Manyani i overfylte togvogner.

Ved inngangen til den piggtrådinngjerdete leiren ble fangene dirigert inn mellom to rekker med kenyanske soldater: «Fra begge sider slo de oss med batonger for å få oss til å løpe raskere», fortalte Macharia senere.

Da de var kommet seg gjennom rekkene av soldater, ble Macharia og de andre fangene tvunget ned i et basseng med kjemikalier som ellers ble brukt til å drepe utøy på kveg: «Mange kunne ikke svømme, og bassenget var dypt, så de klarte det ikke. Andre ble holdt nede av soldatene og druknet».

Skogsopprørerne ble nedkjempet

Operasjonen i Nairobi dannet skole for britenes aktiviteter i resten av landet. De neste månedene ble tusener av mistenkte Mau Mau-sympatisører internert i et femtitall leirer som var bygd i alle hast. I så godt som alle leirene hørte sult, sykdom og juling til dagens orden.

I desember 1954 var antall fanger i leirene oppe i over 71 000. Samtidig arbeidet kolonistyrets rettssystem på høygir. I slutten av 1954 var over 700 kikuyuer blitt hengt for å ha forbindelse til Mau Mau.

Men nå strammet britene også grepet­ om de overfylte kikuyureservatene, som ikke hadde mat nok til å kunne forsørge de over 100 000 kikuyuene som var blitt deportert dit fra andre deler av landet.

For å sikre at Mau Mau mistet sine støttespillere tvangsflyttet britene alle kikuyuer fra jordlappene som de forsøkte å gjøre til sitt levebrød i reservatene.

På bare 15 måneder ble over én million kikuyuer forflyttet til 854 landsbyer, omkranset av grøfter, palisader og piggtråd, og bevoktet av lojalister – ikke helt ulikt konsentrasjonsleirene.

Offisielt var det for å beskytte beboerne mot Mau Mau, men systemet ble i like stor grad brukt til å straffe kikuyuer som hadde Mau Mau-sympatier, og tvinge dem til å støtte kolonistyret.

Britenes brutale plan virket, for nå hadde ikke Mau Mau-opprørerne lenger mulighet til å få forsyninger. De ble derfor langt mer utsatt.

Ved slutten av 1954 mistet Mau Mau derfor mer enn 600 mann i måneden i sammenstøt med de britiske styrkene, og i løpet av 1955 ble flesteparten av skogsopprørerne nedkjempet. For å få has på de siste satte britene inn spesialenheter av kikuyu-lojalister forkledd som Mau Mau-opprørere.

Enhetene, som i realiteten var dødspatruljer, gjennomsøkte skogene og drepte alle opprørere på sin vei. Da den siste av Mau Maus skogsledere, Kimathi, ble tatt til fange i oktober 1956, var skogskrigen over.

Kimathi var iført en drakt av leopardskinn da han ble skutt og tatt til fange.

© Corbis/Polfoto

Skogsgeneral ble hengt

I løpet av 1955 klarte britiske styrker å finne og nedkjempe de fleste Mau Mau-enhetene som gjemte seg i de kenyanske skogene. Mau Mau- generalen Dedan Kimathi holdt seg imidlertid på frifot og fortsatte kampen­ sammen med en mindre gruppe av gerilja-soldatene sine.

Først i oktober 1956 klarte britiske spesialenheter å ta Kimathi til fange, etter en kort skuddveksling. Med arrestasjonen var skogskrigen ugjenkallelig slutt. Mau Mau-generalen selv ble hengt kort tid etter.

Massakre avslørte sannheten

Selv om skogskrigen var over, lempet ikke kolonistyret på unntakstilstanden. Mistenkte Mau Mau-tilhengere ble fortsatt holdt internert i leirer der fangene måtte utføre hardt straffarbeid og ble truet med at de ikke fikk mat hvis de ikke tilsto forbrytelsene.

Mange av leirene hadde opp mot tre ganger så mange fanger som de var bygd for, og på grunn av elendige sanitære forhold herjet en rekke epidemier.

Konsentrasjonsleirene og alt som foregikk der, var i strid med både Menneskerettskonvensjonen og Genèvekonvensjonen, som Det britiske imperiet hadde underskrevet.

I den britiske hovedstaden var det i begynnelsen bare en liten krets rundt skiftende konservative statsministre som virkelig visste noe om hvor knallharde metoder kolonistyret brukte. Flere medlemmer av opposisjonspartiet Labour hadde imidlertid en sterk mistanke.

I 1955 uttalte parlamentsmedlem Barbara Castle fra Labour til en avis at Kenya var en politistat, «der tortur og drap på afrikanere, begått av europeere, foregår ustraffet».

Hun kalte flere ministre til samråd og krevde en undersøkelse av forholdene i leirene, men klarte ikke å skaffe flertall for kravet. Først i mars 1959 kom sannheten om kolonistyrets metoder frem.

Kenyatta lovet britene å legge lokk på fortidens synder.

© Getty Images

President begravde fortiden

I 1959 bestemte britene seg for å oppheve unntakstilstanden i Kenya og gi landet uavhengighet. Den politiske aktivisten Jomo Kenyatta dro til London for å forhandle betingelsene. Han var blitt fengslet av det britiske kolonistyret i 1952, fordi de feilaktig trodde at han var Mau Maus leder.

I bytte mot sin egen og Kenyas frihet, tilbød Kenyatta å la fortidens grusomheter være glemt. Han garanterte for kolonistenes sikkerhet, samt eiendomsretten til jorden de var i besittelse av.

Britene tok imot tilbudet, og i 1964 ble Kenya en uavhengig republikk, med Jomo Kenyatta som landets første president.

En advokat i Kenya ringte og informerte Castle om at en leirkommandant, etter ordre fra en embetsmann, hadde tatt livet av elleve fanger for å få resten av fangene til å innordne seg i fangeleiren Hola. Etterpå hadde kolonistyret løyet og opplyst i en pressemelding at det var forgiftet vann som hadde drept fangene.

Sannheten om Hola-massakren fikk både Labour, pressen og statsminister Harold Macmillans konservative partifeller til å rase.

Regjeringen overlevde skandalen, men statsministeren tok konsekvensen og ga kolonistyret beskjed om å avvikle leirene og forberede Kenya på selvstendighet.

Da var mer enn 1000 Mau Mau-opprørere blitt hengt, og rundt 12 000 drept i kamp, ifølge de offisielle statistikkene. Dagens historikere mener at det reelle tallet er over 20 000.

Hvor mange sivile kikuyuer som mistet livet, er mer usikkert. Den amerikanske historikeren Caroline Elkins fikk Pulitzerprisen i 2006 for sin bok om opprøret. Hun anslår at det trolig dreier seg om mer enn 100 000 mennesker.

Et hemmelig arkiv beviste at Kenyas kolonistyre systematisk torturerte Mau Mau-fanger.

© AP/Polfoto

Britene slettet alle spor

Da britene forlot Kenya, brente de alle belastende papirer. Men nylig fikk kenyanske torturofre gjennomslag for å få åpnet et hemmelig arkiv.

I 2009 gikk 5228 aldrende torturofre til sak mot den britiske staten. De var blitt voldtatt, kastrert eller torturert av kolonistyret under Mau Mau-oppstanden.

Den britiske regjeringen nektet imidlertid å påta seg noe ansvar for grusomhetene. Saksøkerne hadde dessuten det store problemet at kolonistyrets arkiver fra perioden, og dermed bevisene for den systematiske torturen, ble ødelagt av britene like før de forlot Kenya.

I 2013 lyktes det imidlertid saksøkernes advokater – etter langvarig press – å få den britiske regjeringen til å offentliggjøre store mengder dokumenter som var oppbevart i et hemmelig arkiv i en av den britiske etterretningstjenestens bygninger i Storbritannia.

Dokumentene inneholdt blant annet beskrivelser av hvordan Mau Mau-fanger ble banket til døde, kastrert og brent levende. Senere inngikk den britiske regjeringen forlik med saksøkerne, som til sammen ble tilkjent en erstatning på 14 millioner pund, tilsvarende 122 millioner kroner.

Til tross for forliket ga regjeringen aldri noen offisiell unnskyldning. I stedet uttalte Storbritannias utenriksminister at «den britiske regjeringen beklager at overgrepene fant sted. Tortur og mishandling er avskyelige overgrep på et menneskes verdighet».