Mordet på Jean-Paul Marat

Den franske revolusjon utviklet seg på begyn­nelsen av 1790-tallet til en nådeløs forfølgelse av annerledestenkende. Særlig hensynsløs var en fraksjon anført av journalisten Jean-Paul Marat. Da han kastet seg over de moderate girondinerne, gikk det imidlertid galt.

Den franske revolusjon utviklet seg på begyn­nelsen av 1790-tallet til en nådeløs forfølgelse av annerledestenkende. Særlig hensynsløs var en fraksjon anført av journalisten Jean-Paul Marat. Da han kastet seg over de moderate girondinerne, gikk det imidlertid galt.

Nantes Museum of Arts

Den 9. juli 1793 forlot 24 år gamle Charlotte Corday hjembyen Caen i Normandie i Nord-Frankrike. I hes­tevogn skramlet hun de 23 milene til Paris, der hun tok inn på Hôtel Providence i sentrum av hovedstaden.

Inne på rommet begynte Charlotte Corday å legge mordplaner. Hun var nemlig ute på et hevntokt. Corday tilhørte girondinerne, den moderate fløyen i den franske revolusjonen.

De siste månedene hadde de blitt lagt for hat av det ekstreme partiet La Montagne. En av ekstremistlederne var Jean-Paul Marat, og det var ham Corday ville ta livet av.

Corday ga Marat skylden for den tiltakende volden, blant annet den såkalte septembermassakren, som hadde kostet 1200 girondinere livet.

Da Marat i juni 1793 ga ordre om å fengsle 29 framtredende girondinere, hadde Corday fått nok. Marat måtte stanses for enhver pris.

Listig plan åpner dører

Den 13. juli banket Corday på døren hjemme hos Marat i Rue des Cordeliers. Under kjolen hadde hun en kjøkkenkniv som hun hadde kjøpt samme dag.

Men Corday slapp ikke inn. Catherine Evrard, søsteren til Marats kone Simonne Evrard, fortalte at revolusjonslederen ikke var helt i form, og at han derfor dessverre ikke kunne ta imot gjester. Corday gikk igjen, men hun etterlot seg et snedig brev til Marat:

“Borger! Jeg kommer fra Caen. Siden du er glad i landet ditt, vil jeg tro at du gjerne vil høre om de sørgelige begivenhetene som utspiller seg i den delen av republikken. Jeg kommer tilbake i kveld klokken 19. Vennligst ta imot meg så vi kan snakke sammen et øyeblikk”, skrev hun.

Da Corday som lovet ankom samme kveld, åpnet Simonne Evrard døren etter ordre fra Marat. Revolusjonslederen tok imot liggende i badekaret, dekket av et teppe.

En hudsykdom gjorde at han var plaget av kløe og voldsomme utslett – symptomer som lange varme bad kunne lindre. En plate tvers over badekaret tjente som skrivepult så Marat kunne arbeide mens han satt i badet og snakket med gjester.

Revolusjonslederen grep pennen og ba ivrig Corday avsløre fiendene av revolusjonen. Hun ramset opp en rekke navn, og Marat noterte. “De kommer til å ende i giljotinen om ikke lenge”, bemerket han da Corday holdt inne.

Ikke før hadde ordene falt, så løftet Corday kjolen, trakk kniven og kjørte det femten centimeter lange bladet inn i brystet på Marat.

“Jeg drepte én mann for å redde hundre tusen” Charlotte Corday, 1793

Mens livet ebbet ut, ropte Marat: “Hjelp meg, kjære venninne.” Ordene var trolig ment for kona hans eller søsteren hennes.

Mordet utløser skrekkveldet

Ropet fikk kona, Simonne Evrard, til å storme inn i rommet. Da hun fikk se den bloddryppende kniven og Marats forvridde ansikt, satte hun i et øredøvende skrik.

Lyden tilkalte tjenestefolk og naboer, og de gikk løs på Cor­day. Bare et par snarrådige gendarmer som kom ilende til, reddet henne fra å bli drept på stedet. De kjørte henne til fengselet La Conciergerie, der hun avga forklaring. Hun angret ingen ting.

“Jeg drepte én mann for å redde hundre tusen”, erklærte hun rolig. Den 17. juli, fire dager etter drapet på Marat, ble hun dømt til døden. Klokken 19 steg hun opp på skafottet på Revolusjonsplassen.

“Fiskekonene og de andre fra markedet rev i henne og overøste henne med eder og forbannelser, så gendarmene måtte gripe inn og beskytte henne”, forteller en reportasje i London-avisen The Times.

Få sekunder senere satte giljotinen punktum for Cordays korte liv. I motsetning til det Corday hadde håpet på, førte mordet på Marat ikke til mindre vold.

Tvert imot – mordet skjerpet de politiske motsetningene i Frankrike og førte til det som ettertiden har kalt skrekkveldet. Mellom september 1793 og juni 1794 ble minst sytten tusen mennesker offer for politiske henrettelser.