Stalins bøddel sendte millioner i døden

Som sjef for det sovjetiske hemmelige politi tar Lavrentij Berija seg av Stalins utrenskninger og rydder sine rivaler av veien. Men i sitt blodige spor etterlater Berija hevngjerrige fiender.

Som sjef for det sovjetiske hemmelige politi tar Lavrentij Berija seg av Stalins utrenskninger og rydder sine rivaler av veien. Men i sitt blodige spor etterlater Berija hevngjerrige fiender.

Imageselect/ukendt

85 år siden: Stalin rensker ut blant sine egne

I slutningen af 1930'erne blev en række prominente medlemmer af den kommunistiske partitop anklaget for konspiration mod Stalin og Sovjetunionen. De anklagede havde alle tråde til den landsforviste Leon Trotskij, der blev betragtet som en trussel mod Stalins enevælde.

Den 23. januar 1937 blev sagerne mod 17 såkaldte "anti-sojvetiske trotskister" indledt. Efter månedslang tortur, indespærring og søvnmangel blev de anklagede ført frem for en stort anlagt skueproces, hvor de for øjnene af alverdens journalister leverede deres nøje instruerede tilståelser.

Af de 17 anklagede blev 13 henrettet umiddelbart efter retssagen. Resten omkom snart efter i de brutale GULag-lejre.

Berias rolle i sagen er ikke kendt, men i 1953 blev han selv offer for en lignende anklage og dømt til døden.

Kom helt tæt på hovedarkitekten bag Stalins udrensninger herunder:

Natten ligger tungt over Josef Stalins landsted 2. mars 1953 da en svart limousin ruller opp foran den grønnmalte hovedbygningen på diktatorens feriested utenfor Moskva. Bakdøren går opp, og en av nasjonens mektigste og mest fryktede menn bukter seg ut.

Den korpulente Lavrentij Berija har i årevis vært øverste sjef for Sovjetunionens mektige politiapparat og stått ved Stalins side i regimets vanskeligste stunder som en del av diktatorens innerste krets.

Så selv om klokken er tre om natten, stiller Berija selvsagt opp når han kalles ut til landstedet. Få timer tidligere har Stalins livvakter funnet den 74-årige statslederen livløs på gulvet.

Berija beveger seg med raske skritt til sofaen der tjenestefolkene har anbrakt Stalin. Med et granskende blikk bak de karakteristiske nesebrillene ser han på diktatoren, og i neste sekund snerrer han bryskt til de urolige livvaktene:

«Ingen grunn til panikk. Det har ikke skjedd noe. Han bare sover», slår politisjefen fast med sin kraftige georgiske aksent.

«Kamerat Stalin skal ikke vekkes», beordrer han og marsjerer ut døren igjen.

Først fem timer senere blir en lege tilkalt. Han slår raskt fast at Stalin har fått en hjerneblødning, og forsøker desperat å gjenopplive ham.

For Berija kunne det knapt ha ordnet seg bedre: Siden 1920-årene har han spilt kortene dyktig i sin streben etter å nå til topps i det kommunistiske partiet.

Han har jattet med Stalin, drept sine rivaler og sendt hundretusenvis av sovjetborgere i døden. Men våren 1953 er Berijas maktposisjon truet – nå kan bare diktatorens død redde georgieren.

Blodig karriere skutt i gang

At Berija skulle gå over i historien som Sovjetunionens verste bøddel, lå ikke i kortene da den kunstinteresserte georgieren som ung begynte på arkitektskolen i Baku i nabolandet Aserbajdsjan. Her ble han raskt mer interessert i kampen mot tsaren enn i å tegne streker på papiret.

I 1917 sluttet Berija seg til den bolsjevistiske fløyen i det russiske Sosialdemokratiske arbeiderparti. Engasjementet ble på begynnelsen av 1920-tallet belønnet med en post som leder av hemmelige operasjoner i den aserbajdsjanske avdelingen av Tsjekaen, Sovjet-russlands hemmelige politi.

Politiagentene var beryktet for å gå brutalt til verks i jakten på kontrarevolusjonære elementer, og de var ikke fremmede for å skyte mistenkte på stedet.

Berija hadde et utpreget talent for å bakvaske rivaler til mektige poster. Han gravde frem smuss om dem via sitt hemmelige politi – eller skjenket dem sanseløse slik at de forsnakket seg.

Berijas forsøk på å innynde seg hos diktatoren lønner seg. Her sitter han med Stalins datter på fanget.

© Imageselect

Berija spurtet opp maktens trapper

Ambisjonene var skyhøye hos Berija, som nådde til topps ved å rydde rivalene av veien og slikke Stalin opp etter ryggen.

16 år

Første trinn: Sammen med en gruppe medstudenter oppretter Berija i 1915 en illegal, marxistisk studiesirkel i Aserbajdsjan.

22 år

Lederpost: Den unge mannen blir ansatt i Tsjekaen (bolsjevikenes hemmelige politi) i Aserbajdsjan. Samme år utnevnes Berija til leder av hemmelige operasjoner i Aserbajdsjan.

32 år

Ny forfremmelse: Forfremmet til leder av kommunistpartiet i Georgia i 1931.

39 år

Terrorsjef: Stalin henter Berija til Moskva, der han blir leder av det hemmelige politiet, NKVD. Dermed blir Berija hovedansvarlig for den politiske terroren under Stalins regime.

42 år

I maktens sentrum: Berija utnevnes i 1941 til visestatsminister og medlem av forsvarskomitéen.

47 år

Politbyrået: Fullverdig medlem av kommunistpartiets øverste ledelsesorgan, Politbyrået. Samme år forfremmes han til viseminister-president med ansvar for Sovjets atomprogram.

50 år

Gjev orden: På sin 50-årsdag får Berija Lenin-ordenen «for enestående tjenester for det kommunistiske parti og det sovjetiske folk».

54 år

Høydepunktet: Etter Stalins død i 1953 blir Berija innenriksminister og rykker opp som nummer to i den sovjetiske rangordenen etter Georgij Malenkov.

Det trikset brukte Berija blant annet mot Stalins svoger Stanislav Redens, som etter en våt kveld i 1931, der Berija hadde helt grundig i ham, ble funnet døddrukken i rennesteinen.

Berija sørget umiddelbart for at episoden ble rapportert til Stalin, som flyttet svogeren fra posten som sjef for hele Kaukasus-områdets hemmelige politi. Godt fornøyd overtok Berija den mektige stillingen, men ennå var han langt fra ferdig med å sikte etter maktens tinde.

Berija og Stalin møttes første gang i midten av 1920-årene da Berija ledet byggingen av en sommerbolig til diktatoren i Georgia. Dermed fikk han rik anledning til å smiske seg inn hos Stalin.

Berija skjønte raskt at smiger gikk rett hjem hos statslederen, så han sørget alltid for å nevne «kamerat Stalins klokskap» i sine taler. Dessuten fikk han ordnet det slik at han og kona Nina skulle ta seg av Stalins gamle mor. Hun ble innkvartert i Tbilisi, der ekteparet Berija besøkte henne jevnlig.

Da Stalin (i hvitt) på slutten av 1930-årene beordret omfattende utrenskninger, kunne ingen kjenne seg trygge. Statlig terror grep om seg, og Stalin så folkefiender overalt.

© Imageselect

Berija ble snart en del av Stalin-familien, og for å innynde seg enda mer hos statslederen fikk han laget en rosende bok om Stalin. På omslaget skrev Berija seg selv på som for­fat­ter.

Den største belønningen kom i 1938, da Sta­lin satte sin lojale venn i spissen for det be­ryk­te­de NKVD, Fol­ke­kom­mis­sa­ri­atet for innenriksanliggender, som var Sovjets hemmelige sikkerhets­po­li­ti.

«Se, dette er vår Himmler – han er ikke så verst han heller!» Stalin om Berija

Med sin rike erfaring i avhør og tortur fra det hemmelige politiet var den bare 35-årige Berija som skapt til sjefposten. Han ønsket sin egen gjeng av politikamerater i toppen av terrororganet, og rensket målrettet ut slik at den tidligere sjefens støttespillere havnet i fengsel eller fikk en kule i pannen.

NKVDs metoder hadde siden opprettelsen i 1934 skapt redsel. Blant sovjetborgere gikk styrkens avhørssystem under navnet «kjøtthakkeren», men med Berija som sjef skulle tjenesten vokse seg enda større og mer brutal.

Andre verdenskrig sto for døren, og for sovjetregimet var det viktig å øke kontrollen. Stalin var trygg på at han hadde funnet den rette til oppgaven – så sikker at han på et møte med den tyske utenriksministeren, Joachim von Ribbentrop, i september 1939 sammenlignet Berija med nazistenes iskalde SS-leder: «Se, dette er vår Himmler – han er ikke så verst han heller!»

© shutterstock

Kvinner ble voldtatt i privatboligen

Som maktperson hadde Berija lett adgang til kvinner, og han var beryktet for å ta grovt for seg. Han skal ha beordret livvaktene til å gli rundt i Moskvas gater for å kidnappe unge skjønnheter og kjøre dem hjem til Berija. Her bød han dem på mat og et glass vin med sovemiddel, og når kvinnene duppet av, kastet han seg over dem og voldtok dem.

Et av ofrene var den russiske skuespilleren Tatjana Okunevskaja. Hun husket at politisjefen «tok klærne av og rullet seg rundt i luksussenga si og minnet om en stygg, uformelig padde».

Truende sa Berija: «Du er langt unna alt, så det hjelper ikke å skrike. Du er i min makt». Etter overgrepet ga han alltid kvinnene en bukett blomster.

Samfunnsfiender sendt til helvete

Etter avtale med Stalin gikk Hitler inn i Polen 1. september 1939. De to diktatorene hadde delt Polen mellom seg, og da Den røde armé tromlet inn i nabolandet, fikk Berija nok å henge fingrene i.

Annekteringen utløste hektisk aktivitet hos NKVD, som skulle sikre at innbyggerne i de nyerobrede områdene var lojale kommunister.

I Polen utpekte Berija befolkningen ved grensen til Hviterussland og Ukraina som en trussel fordi de «gjødslet jorden for alle mulige former for antisovjetiske handlinger».

«Deportasjon av dem og deres familier er uunngåelig», skrev NKVD-lederen til Stalin. Bare to dager senere rykket Berijas enheter inn i området og tvang familiene til arbeidsleirer i en sibirsk avkrok av Sovjetunionen.

Minst 130 000 mennesker ble deportert til Berijas grusomme GULag-leirer, men uendelig mange flere skulle følge. Derfor måtte georgieren oppføre nye leirer, som alle ble styrt av NKVD.

Daglig gjorde leirvaktene opp regnskap. Fanger som hadde omkommet i løpet av dagen, ble slept med til opptelling om kvelden.

© United Archives/Topfoto

Fanger måtte slite som slaver i straffeleirer

Da Berija fikk kontrollen over NKVD, skapte han et gigantisk nettverk av fangeleirer med gratis arbeidskraft. Forholdene var så forferdelige at millioner bukket under.

Da Berija som NKVD-sjef i 1938 fikk ansvar for Sovjets fryktede arbeidsleirer for særlig politiske fanger, svulmet de i antall. Hver gang Sovjet annekterte nye landområder, sendte Stalin-regimet reelle og potensielle motstandere til de såkalte GULag-leirene.

«Kamerat Berija vil ta seg av innkvarteringen av våre baltiske gjester», kom det illevarslende fra Stalin om de cirka 140 000 esterne, latvierne og litauerne som ble deportert til leirene i 1941.

De første fangeleirene ble opprettet kort etter oktober-revolusjonen i 1917, men under Josef Stalin eksploderte antall fanger – historikere mener at rundt 20 millioner mennesker ble sendt til de rundt 500 leirene fra slutten av 1920-årene til midten av 1950-årene.

Fra opprinnelig å ha vært et system der kriminelle skulle gjenoppdras, ble leirene et redskap til å eliminere regimets reelle og mulige fiender. Leirene spilte dessuten en
avgjørende rolle for Sovjets økonomi, ettersom fangene arbeidet gratis.

Med primitive redskaper som hakker og spader ble fangene tvunget til å slite seg til døde i gruver, skoger og på gigantiske byggeprosjekter – som jernbaneanlegg og den 227 km lange Kvitsjøkanalen i nordvest i landet.

Leirene ble gjerne plassert i landets mest øde og ugjestmilde strøk, og dødstallet var ekstremt høyt på grunn av de umenneskelige forholdene. Årlig bukket rundt ti prosent
av de innsatte under for kulde, sult, utmattelse, sykdom og regulære henrettelsesbølger, og forskerne anslår at minst 2,7 millioner mistet livet i leirene.

Antallet af straffefanger eksploderede:

1930

179 000

1938

1 881 570

1950

2 561 351

Parallelt med deportasjonene fortsatte Berijas bødler med å overvåke den sovjetifiserte befolkningen i Øst-Polen – og siden også i det besatte Baltikum. Enhver nasjonalitetsfølelse ble slått ned med hard hånd.

Det merket den 19-årige Galina Stavarskaja, som bodde nær byen Lviv i Polen. I 1939 ble hun ført til et klassisk NKVD-avhør:

«Det satt tre menn der. De så sterke ut. De spurte meg: ‘Er du med i en hemmelig organisasjon?’». Stavarskaja ante ingenting om den nasjonalistiske bevegelsen russerne fablet om, men agentene frådet av raseri.

«De slo meg i hodet og sparket meg i ryggen. Det var som å være i helvete», husket Stavarskaja, som slapp levende fra møtet med Berijas tropper. Langt fra alle var så heldige.

Den russiske teaterregissøren Vsevolod Mejerhold rakk å beskrive NKVDs brutale metoder før bødlene tok livet av ham i februar 1940:

«Jeg ble tvunget til å legge meg på magen mens jeg ble slått på fotsålene og ryggen med en gummipisk. Smerten var så intens at jeg skrek og gråt. Det føltes som om de helte kokende vann over meg. Avhørslederen fortsatte å true: ‘Hvis du ikke skriver under på en innrømmelse, fortsetter vi å banke deg’. Så jeg skrev under», fortsatte den 65-årige Mejerhold om sine opplevelser.

Berija fikk kjørt tusenvis av polakker til NKVDs kompleks i Katyn-skogen 40 mil vest for Moskva, der de ble ført inn i en bygning én etter én og skutt bakfra.

Med NKVDs inntog i Polen ble rundt 22 000 polske offiserer, politifolk og høytstående embetsmenn pågrepet og internert i leirer. Stalins håp var at fangene kunne gjenoppdras i sovjetisk ånd, men Berija var uenig.

Sikkerhets­sjefen konstaterte at de pol­ske fangene «bare ventet på å bli løs­latt for å gå aktivt inn i kampen mot Sovjetunionen».

«Gi dem den ytterste straff: skyting», anbefalte Berija 5. mars 1940 i et notat til Stalin, som satte stor pris på sin håndlangers handlekraft.

Berija fikk kjørt tusenvis av polakker til NKVDs kompleks i Katyn-skogen 40 mil vest for Moskva, der de ble ført inn i en bygning én etter én og skutt bakfra. Samme prosedyre fant sted i NKVD- fengselet i ukrainske Kharkov, der knapt 4000 polske fanger ble henrettet.

Hatet spiret i hæren

Da Hitler sommeren 1941 brøt den tysk- sovjetiske ikke-angrepspakten og blåste Den røde armé bakover, kom det som et sjokk på Stalin. På selve invasjonsdagen var han ifølge Berija så lamslått at han utbrøt: «Alt er tapt! Jeg gir opp! Vi er tatt med buksene nede og rundt hælene».

Berija grep sin handlingslammede sjef, og i fellesskap kjempet duoen for moderlandet. Etter et års kamper med sviende nederlag ga Stalin i juli 1942 sin ordre nummer 227, der han erklærte at hæren «skal renses for upålitelige elementer», og «urostiftere og kujoner skal pågripes på stedet».

Diktatoren var så lei av soldater som sviktet ved fronten at en spesialavdeling i Berijas NKVD fikk frie tøyler til å henrette desertører og udugelige soldater. Som følge av den fullmakten ble titusener likvidert.

Tale var sølv, og taushet gull i Sovjetunionen, der selv veggene hadde ører.

© Imageselect

NKVD hadde øyne og ører overalt

I jakten på styrets reelle og innbilte fiender tok det hemmelige politiet alle midler i bruk. Verken mødrene bak suppegrytene eller soldatene i Den røde armé kunne krype under NKVDs radar.

Selv om suksessen selv­­sagt ikke bare kunne tilskrives NKVDs terror, greide Den røde armé å få snudd motgang til medgang.

Men Berija var nå forhatt både blant soldater og generaler, fordi han blandet seg i alt og straffet selv høytstående offiserer. Mange år senere skulle Berija komme til å betale en høy pris for militærets sinne og forakt.

Stalin grepet av paranoia

Under andre verdenskrig hadde Berijas makt i Kreml vokst jevnt og trutt. I samarbeid med Stalin hadde han fått hundretusenvis – muligens millioner – likvidert, og han satt alltid med rundt bordet når Stalin skulle ta viktige beslutninger.

Georgieren følte seg etter hvert som en keiser i Kreml og opptrådte svært egenrådig: «Han ble rasende dersom noen motsatte seg forslagene hans. Men det var det ingen av de sovjetiske representantene som torde å gjøre», uttalte Nicholas Kviatashvili, som i 1943 var med­lem av den britiske de­le­gasjonen under Teheran-konferansen.

Stalins datter, Svetlana, beskrev Berija som en «sleip hoffmann» som «hadde fascinert far, og han var ellers ikke så lett å lure». Politisjefen hadde ikke bare utnyttet Stalins umettelige behov for smiger, han spilte også drevent på diktatorens frykt for å bli forrådt av sine nærmeste.

Men etter hvert begynte Stalin å rette sin politiske paranoia mot Berija, som i diktatorens øyne hadde tiltusket seg altfor mye makt.

Tyveri: Sovjets første atombombe var en tro kopi av USAs Fat Man, som ble sluppet over Nagasaki i 1945.

© Imageselect

Berija leverte atombomben på rekordtid

I august 1945 kastet Berija seg over Stalins nye storprosjekt: Å gjøre Sovjet til en atommakt på linje med USA.

Allerede i august 1949 ble den første sovjetiske bomben brakt til eksplosjon med Berija som øyenvitne. Det lynraske forløpet skyldtes særlig at russerne hadde hatt en spion på USAs topp hemmelige Manhattan-prosjekt under andre verdenskrig. Dermed hadde Berijas folk på forhånd skaffet seg uvurderlig kunnskap om bombekonstruksjon og fremstilling av plutonium.

Berija var under press fra Stalin for å sikre et vellykket prosjekt, og etter sprengningen kastet han seg rundt halsen på sjefforskeren med ordene: «Det ville vært en stor ulykke dersom ikke dette hadde blitt en suksess».

I 1953 iverksatte Stalin den endelige kampanjen mot Berija. Han ble indirekte anklaget for forsømmelse i en sak der Stalin påsto at jødiske leger hadde villet diktatoren til livs – uten at det hemmelige politiet oppdaget noe.

Berija skjønte raskt hvor det bar: En pågripelse var under oppseiling. Men til hans usannsynlige flaks falt Stalin plutselig om i datsjaen.

Fra 2. til 5. mars 1953 svevde Stalin mellom liv og død etter hjerneblødningen. Berija, Nikita Khrusjtsjov, Georgij Malenkov og Vjatjeslav Molotov – alle med sete i Politbyrået – besøkte diktatoren igjen og igjen, og alle fire var til stede da Stalin 5. mars kl. 21.50 trakk sitt siste sukk. En av disse var imidlertid ikke synderlig tynget av sorg.

«Det var Berija. Han var fullstendig oppjaget. I dette viktige øyeblikket var han ekstremt opptatt av ikke å bli lurt», husket Stalins datter, Svetlana. Idet Stalin trakk sitt siste sukk, grep Berija hatten og ga sjåføren ordre om å kjøre ham til Kreml i en fart.

«Han er på vei for å ta makten», hvisket en av de som ble igjen til Nikita Khrusjtsjov, som ikke kunne komme seg raskt nok til regjeringssetet i Moskva.

På partitoppens første møte etter Stalins død ble det klart at Berija allerede hadde lagt planer som ledd i maktkampen – i samarbeid med Malenkov, som Berija anbefalte som ny ministerpresident og førstesekretær i kommunistpartiet.

«Jeg fjernet ham. Jeg reddet dere alle sammen.» Berija etter Stalins død, ifølge Molotov.

Malenkov kvitterte med å foreslå Berija som viseministerpresident og innenriksminister. I en håndvending rappet de to makten i Sovjetriket, og georgieren kunne fort­satt kontrollere hele undertrykkelsesapparatet.

Stalins plutselige død hadde reddet Berijas karriere, men kanskje skyldtes det ikke bare flaks. Politisjefen hadde – sannsynligvis med fullt overlegg – utsatt å innhente legehjelp til diktatoren.

Dessuten hadde han resolutt sparket medarbeiderne som hadde tilkalt legen og gitt dem munnkurv. Det hele var en smule suspekt, mente de avskjedigede livvaktene.

At georgieren var direkte involvert i dødsfallet, mer enn antydet Vjatjeslav Molotov i sine erindringer: «Jeg fjernet ham. Jeg reddet dere alle sammen», skulle Berija ifølge Molotov ha skrytt av.

Lavrentij Berija var nå nummer to i makthierarkiet i Sovjetunionen, men dersom han trodde han at han satt trygt i stolen, måtte han snart tro om igjen. I kulissene hadde nemlig Khrusjtsjov hatt regien på et komplott.

Innhentet av fortiden

Fredag 26. juni 1953 slentret Berija ubekymret inn til et møte på Malenkovs kontor i Kreml. Avslappet kledd i en slitt jakke tok georgieren plass ved bordet uten å ane uråd, før Malenkov ga ordet til Khrusjtsjov, som ville diskutere «saken kamerat Berija».

«Hva er det som foregår, Nikita? Hva mumler du om», utbrøt politisjefen forundret. Sammen med Molotov og Malenkov, som brått hadde vendt Berija ryggen, hadde Khrusjtsjov forberedt et anklageskrift.

Ifølge skriftet hadde politisjefen forsøkt å bli diktator, satt sikkerhetstjenesten over parti og regjering og siden Stalins død ført sin egen politikk.

Berija var lamslått. Døren til kontoret gikk opp, og seks bevæpnede offiserer kom inn for å arrestere NKVD-sjefen. Khrusjtsjov hadde alliert seg med noen av alle militærfolkene som avskydde Berija for utrenskningene under krigen.

Kreml vrimlet fortsatt av Berijas folk fra sikkerhetstjenesten, men fordi han ble holdt fanget i Malenkovs forkontor, fikk han ikke sjansen til å varsle sine menn. I stedet ble georgieren ført bort til en bunker i hovedkvarteret for Moskvas militærdistrikt.

Her var han sperret inne til han ble trukket for en spesialdomstol med flere av Khrusjtsjovs støttespillere i panelet. De dømte den 54-årige Berija til døden for «forbrytersk virksomhet mot staten og partiet», og 23. desember 1953 ble han skutt.

Stalins bøddel hadde fått smake sin egen medisin. Fryktens arkitekt som hadde tatt makten, var styrtet. Et fall USAs ambassadør i Moskva, Charles Bohlen, uttalte dette om i 1953:

«Det er naturligvis en viss grunnleggende rettferdighet i skjebnen som tilfalt Berija. Men det ville ha vært mer passende dersom det var hans ofre og ikke hans medsammensvorne som hadde utmålt straffen».