Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

Tsjekaen: Den blodrøde terror

I 1917 beordrer Lenin sitt nye sikkerhetspoliti Tsjekaen i aksjon. Han frykter at revolusjonen vil bli knust og slipper derfor sine mest brutale folk løs. Et av historiens uhyggeligste massemord begynner.

Imageselect

Lenin er i storform. Ordene slår gnister på Mikhelson-­fabrikken i Moskva om ettermiddagen den 30. august 1918, der han forteller om bolsjevismens fortreffelighet.

“Med oss er det bare én vei: Seier eller død,” avslutter Lenin med knyttet neve før arbeidernes klappsalver braker løs.

I ti måneder har bolsjeviklederen sittet ved makten i Russland etter å ha styrtet den sittende regjeringen under oktoberrevolusjonen i 1917. Men bolsjevikene frykter at makten er i ferd med å gli ut av hendene på dem, for i Russland er det fullt av motstandere av bolsjevikene. Derfor taler Lenin jevnlig til arbeiderne – bolsjevikenes kjernestøtter.

De har tatt livet av ham! De har tatt livet av ham!
Arbeidere etter attentatet på Lenin

Da bolsjeviklederen spaserer bort mot bilen sin i fabrikkgården etter talen, trer en kvinne plutselig frem med en pistol.

Tre skudd runger i gården, og Lenin segner om mellom de arbeid­erne som har fulgt ham ut.

“De har tatt livet av ham! De har tatt livet av ham!” roper arbeiderne mens de bærer den sårede partilederen til bilen, som setter av sted mot sykehuset.

Lenin var på vei til bilen sin da Fanja Kaplan angivelig skjøt tre ganger mot ham – to av kulene traff.

© AKG-images/Ritzau Scanpix

Imens pågriper Lenins sikkerhetsfolk attentatkvinnen – den 28 år gamle Fanja Kaplan.

Hun erklærer at hun har handlet ut fra politiske motiver. Selv om Kaplan treffer målet med to av tre skudd og sårer Lenin både i halsen og i skulderen, overlever han mirakuløst.

Men det mislykk­ede drapsforsøket skal få følger for alle som bor i Russland.

Bare få timer etter attentatet beretter bolsjevikene om det “kujonaktige forsøk­et på å drepe kamerat Lenin,” og i et dekr­et er tonen ikke til å ta feil av: Det vil bli svart med “nådeløs masseterror mot alle fiender av revolusjonen.”

Ingen i Russland kan lenger føle seg trygge. Et utspekulert og nådeløst terrorprogram under ledelse av bolsjevikenes beryktede Tsjeka skal én gang for alle sikre Lenins revolusjon.

Fanja Kaplan sa at hun holdt Lenin for å være en forræder.

© Imageselect

Sinnsforvirret kvinne utløste terroren

Den rykende pistolen som fyrte av tre skudd mot Lenin den 30. august 1918, befant seg i hendene på Fanja Kaplan. Hun ble straks overmannet og ført til forhør hos sikkerhetspolitiet.

“Jeg gjorde det på egen hånd. Jeg vil ikke avsløre hvem som ga meg revolv­eren. Jeg vil ikke gi noen detaljer. Jeg besluttet å drepe Lenin for lenge siden. Jeg betrakter ham som en forræder av revolusjonen,” lød det fra Kaplan.

Hun ble avhørt i tre døgn, til Tsjekaen oppga å få mer ut av kvinnen, som ifølge flere kilder ikke var helt frisk.

Hun hadde sittet fengslet i elleve år under tsarstyret, og hadde under soningen vist tegn på sinnssykdom.

Kaplans mentale tilstand sådde senere tvil om hennes skyld – kanskje var hun bare en syndebukk.

Men i 1922 fortalte en frafallen militærleder fra partiet De sosialrevolusjonære at Kaplan var medlem og at han hadde utvalgt henne til attentatet.

Den 28 år gamle Kaplan ble henrettet ved skyting på en offentlig plass i Moskva i 1918. Deretter ble liket stappet i en tønne og brent.

  • © Judson Guns

    Kaplan var i besittelse av en Browning-pistol da hun ble tatt til fange.

Tsaren ble satt på porten

Bare halvannet år før Fanja Kaplans attentat­forsøk var Russland et helt annet land.

På det tidspunktet ble landet styrt av tsar Nikolaj 2. Tsarfamilien hadde sittet på makten i landet i generasjoner, men ulikheten var nesten like stor som avstandene i det gigantiske riket.

I årene frem til 1916 tjente bønder og arbeidere bare akkurat nok til at familien ikke døde av sult. Men da 1. verdenskrig førte til matvaremangel i landet, begynte underklassen å sulte.

“Vi vil ha brød!” lød det under demonstrasjonene mot tsaren.

I mars 1917 ble presset så stort at Nikol­aj 2 abdiserte.

En midlertidig regjering ble utnevnt, men i novem­ber 1917 tok bolsjeviklederen Vladimir Lenin saken i egne hender. Gjennom et statskupp under den såkalte oktoberrevolusjonen overtok han makten.

“Det var så lett som å løfte en fjær,” uttalte Lenin senere.

Til gjengjeld var det ikke lett å holde på makten i det splittede landet.

Siden de aller fleste russere var bønder og arbeid­ere, kunne Lenin i prinsippet ha hatt massiv støtte.

Men bolsjevikene insi­sterte på å styre landet på egen hånd, og da fikk de mange motstandere – også i revolusjonære kretser, der den tidligere politiske partneren, det sosialrevolusjonære partiet, tok skarpt avstand fra Lenins diktatoriske metoder.

“Vi kommer ingen vei hvis vi ikke tyr til terror.”
Lenin, 1917

Det myldret av fiender rundt bolsjevikene, og Lenin og kumpanene hans var veldig kjappe med å stemple enhver fiende som et skadedyr som skulle holdes nede.

I revolusjon­ens navn var det et klokkeklart mål å få bukt med de såkalte klassefiendene i overklassen og borgerskapet, dem som Lenin yndet å gi tilnavn som “kapitalistisk yngel,” “rike lathanser” og “hysteriske intellektuelle”.

Og den nye sovjetlederen vek ikke tilbake for å ta i bruk drastiske midler.

“Vi kommer ingen vei hvis vi ikke tyr til terror,” sa Lenin til partifellene sine kort etter maktovertakelsen.

Det gjensto bare å samle blodhund­ene og slippe dem løs.

Propagandajulisteissa bolševikit kerskailivat tuhoamiensa kansanvihollisten määrällä.

© Ullstein Bild/Ritzau Scanpix

Bolsjevikene så fiender overalt

For Lenin og bolsjevikene vrimlet det av trusler mot revolusjonen overalt i samfunnet. Alt fra folk med spesielle privilegier til tidligere sosialistiske forbundsfeller ble stemplet som fiender.

Bolsjevikene hadde vanskelig for å spasere en tur i en russisk by uten å se fiender myldre rundt seg – både reelle og innbilte – for tilhørte en person ikke proletariatet eller bolsjevikpartiet, ble han eller hun betraktet som en motstander.

Overklassen og borgerskapet var “klassefiender”, politiske motstandere var “kontrarevolusjonære”, og hvis et menneske på andre måter var en torn i øyet på bolsjevikene og deres revolusjon, var vedkommende under alle omstendigheter en “statsfiende”.

Kort sagt: Lenin og hans folk fant det mye vanskeligere å finne venner enn å finne fiender.

  • De Hvite

    Antikommunistisk yngel
    Betegnelsen “de hvite” dekket et sammensurium av anti-kommunistiske grupper. Det var bl.a. borgerlige demokrater, liberale republikanere, nasjonalister og høyre­orienterte tsartilhengere.

  • Prestene

    Røvere i Guds navn
    Bolsjevikene var overbeviste ateister og foraktet kirken. Russlands over 200.000 prester og andre geistlige ble regnet som tyvepakk som plyndret folket med kirken
    og troen som våpen.

  • Kapitalistene

    De griske besteborgerne
    Virksomhetseierne, som typisk tilhørte det bedre borgerskap, var ifølge bolsjevikene samfunnets skadedyr. De satt på produksjonsmidlene og tjente formuer på
    arbeidernes harde slit.

  • Kulakkene

    De grådige storbøndene
    Russlands storbønder gikk under navnet kulakker. Lenin kalte dem “blodsugere” som utnyttet fattige bønder. Enhver bonde som nektet å levere korn til bolsjevikene
    ble også betegnet som kulakk.

  • © Ivan Vladimirov

    Tsarens støtter

    Fortidens krek
    Alle som hadde hatt poster under tsar­en eller bakket opp om tsardømmet, ble betraktet som fiender – enten det dreide seg om offiserer, embetsmenn eller vanlige borgere som hadde tjent tsaren.

  • Sosialistiske revolusjonære

    Revolusjonens forrædere
    Partiet De sosialrevolusjonære var opprinn­elig bolsjevikenes sosialistiske venner. Men i 1917, da Lenin ville ha makten alene, ble de tidligere samarbeidspartnerne stemplet som “kontrarevolusjonære”.

  • © Ivan Vladimirov

    De intellektuelle

    Overklassesnobber med makt
    Den russiske intelligentsiaen var ifølge Lenin kapitalistenes lakeier. De ble også regnet som en trussel da de velutdann­ede ofte var kritiske overfor de politiske makthaverne, som nå var bolsjevikene selv.

  • Utenlandske makter

    Fienden utenfra
    Bolsjevikene fryktet – ikke helt uten grunn – utenlandske makter. Ifølge Lenins propaganda var det utlandet som styrte “de hvite”. En rekke land støttet da også de hvites motstand aktivt.

Jern-Feliks skapte terrorenhet

I desember 1917 møttes bolsjevikenes toppledere for å drøfte hva de skulle gjøre med de “kontrarevolusjonære” – en av betegnelsene på folk som ikke bakket opp om bolsjevismen.

“Vi har ikke bruk for rettferdighet nå. Vi har bruk for kamp til døden!”
Feliks Dzerzjinskij, leder av Tsjekaen

På møtet deltok Feliks Dzerzjinskij, som på grunn av sin samvittighetsløse atferd gikk under navnet “Jern-Feliks.”

Den magre bolsjeviken hadde stått i fremste linje under maktovertakelsen og var klar til å gå hardt til verks mot fiendene.

“Vi har slett ikke bruk for noen form for rettferdighet. Jeg foreslår – nei, jeg forlanger – et organ som skal gjøre opp det revolusjonære regnskapet med de kontra­revolusjonære,” tordnet han.

Jern-Feliks fikk full oppbakking, og den 20. desember 1917 opprettet Lenins regjer­ing Den ekstraordinære kommisjon for kamp mot kontrarevolusjon og sabotasje – snart kjent som “Tsjekaen”, bolsjevikenes hemmelige politi.

Dzerzjinskij ble selv sjef for den nye sikkerhetstjenesten, som i likhet med så mange andre politiorganer fikk i oppgave å slå ned på kriminelle banditter og tyveknekter.

Men Tsjekaen fikk også ganske spesielle oppgaver. Den skulle gå målrettet etter klassefiender som prester, virksomhetseiere, storbønder og det brede borgerskap.

Tsjekistene fikk derfor tillatelse til å beslaglegge eiendommer og fordrive fiendene fra deres hjem.

Feliks Dzeržinski joutui keisarillisen poliisin pidättämäksi kuudesti. Hän hyödynsi taustaansa taistelussa vallankumouksen vihollisia vastaan.

© Imageselect & Shutterstock

Jern-Feliks skapte terrormaskinen

Tsjekaens leder, Feliks Dzerzjinskij, var en utrettelig arbeidsnarkoman og skydde ingen midler i kampen for revolusjonen. Få af Lenins partisoldater var så dedikerede til revolutionen som Feliks Dzerzjinskij.

Få av Lenins partisoldater ivret så sterkt for revolusjonen som Feliks Dzerzjinskij.

Den polskfødte bolsjeviken hadde tilbrakt elleve år av livet i tsarens fengsler pga. revolusjonære holdninger før han kom ut i 1917 og bidro til Lenins maktovertakelse.

Dzerzjinskij kjente den avsatte tsarens undertrykk­elsesapparat bedre enn de fleste etter sitt fengselsopphold, og derfor satte Lenin ham til å organisere bolsjevikenes egen sikkerhetstjeneste.

I det første året som leder av Tsjekaen arbeidet, spiste og sov Dzerzjinskij på kontoret og unte ikke seg selv et øyeblikks ro.

Han reiste utrettelig Russland rundt for å rekruttere og trene de lokale Tsjeka-styrkene. Det gjaldt også forhørsmetoder og tortur, som eksfangen visste alt om fra tsarens fengselshelvete.

“Nå har vi ikke bruk for rettferdighet. Vi har bruk for kamp til døden!” tordnet han.

Ifølge Dzerzjinskij risikerte det eldgamle hatet mellom proletariatet og de høyere klassene å ende i vilkårlige blodsutgytelser: “Derfor satte jeg meg fore å systematisere den revolusjonære makts straffesystem,” skrev han i et brev i 1922.

Tsjeka-lederens utholdenhet var en av grunnene til at han fikk tilnavnet “Jern-Feliks”. En annen var hans kynisme.

Selv sa han at han hadde lært seg å være “medlidenhetsløs”. Dzerzjinskij ble en av bolsjevikenes mest fryktede menn, men også en av de mest beundrede.

Tross sin enorme makt lot Jern-­Feliks seg aldri korrumpere og levde spartansk helt til sin død i 1926 i en alder av bare 49 år.

Konfiskeringen av eiendeler startet alle­rede i slutten av 1917, da Tsjekaen begynte å sparke inn “klassefiendenes” dører.

Grupper på fire-fem tsjekister kunne uten videre storme inn og tømme skuff­ene for smykker og kontanter hos velbeslåtte familier.

Andre ganger ble hele hus beslaglagt slik at fremtredende bolsje­viker eller offiserer fra den nylig opprettede Røde hær kunne flytte inn.

Det opplevde den 19-årige studenten Galina Djurjagina i desember 1917, da hun var på besøk hos sin døende morfar i en by ved Uralfjellene.

Familien tilhørte overklassen, og samme dag som den gamle mannen sovnet inn, ble hele den store villaen konfiskert.

Etter dette ble også Galinas eget hjem i Perm, der hun bodde med foreldrene og to søsken, gjenstand for to husundersøkelser. Første gang stjal tsjekistene sølvtøyet, og annen gang ble barnerommene beslaglagt.

Galinas far var lege og dermed en del av overklassen. Men siden yrket hans var viktig, fikk familien lov til å bli boende i deler av huset.

“Vi tilintetgjør borgerskapet som klas­se.”
Martin Latsis, leder av Tsjekaen i Ukraina

Mange andre i de øverste samfunnslagene fikk en verre skjebne. Leder­en av Tsjekaen i Ukraina, Martin Latsis, gjorde det fra første stund klart at det nye sikkerhetspolitiet var “en kamporganisasjon” med et viktig oppdrag:

“Vi tilintetgjør borgerskapet som klasse. Vi leter ikke etter bevis eller vitner til å avsløre handlinger eller ord mot sovjet­makten. Det første spørsmålet vi stiller, er hvilken klasse han tilhører. Hva er hans bakgrunn, oppdragelse, utdann­ing og arbeid? Disse spørsmålene avgjør den anklagedes skjebne. Dette er essensen av den røde terror.”

Mange vanlige russere anga venner eller naboer for anti-revolusjonære aktiviteter.

© Imageselect

Attentater satte fart i blodbadet

Til tross for Tsjekaens aksjoner for å holde motstandere nede var misnøyen med bolsjevikene så stor at landet ble hjemsøkt av borgerkrig i 1918.

På den ene siden sto “de røde”, som kjempet for Lenins regime, og på den andre “de hvite”. Mange av dem ville gjeninnføre tsarstyret.

Dessuten gjorde ikke-russiske mindretall i grensestrøkene opprør og forlangte selvstendighet mens de såkalte grønne, som besto av opprørske bønder, hverken ønsket tsaren eller bolsjevikene ved makten.

Lenin hadde primært kontroll over områdene ved Petrograd (det nåværende St. Petersburg) og Moskva og videre ned til Det kaspiske hav, men de røde hadde ikke så stor innflytelse i den østlige delen av Russland.

Bolsjevikene var omringet av fiender

Da Lenin inngikk separatfred med Tyskland i 1918, brøt borgerkrigen ut i lys lue. De hvite styrkene erobret store områder av Russland og fikk bl.a. støtte fra britiske og franske soldater.

Bolsjevikenes maktområde i oktober 1919.

Krigsherrer fra hvite styrker angrep fra både øst og vest.

Styrker fra bl.a. Frankrike, England og USA forsøkte å hjelpe de hvite.

Borgerkrigen gjorde terroren mer intens, og vinteren 1918 henrettet Tsjekaen i Kiev cirka 6000 personer som ikke støttet bolsjevik­ene. De fleste var offiserer.

“De startet bokstavelig talt en sann nedslakting av det russiske offiserskorps­et. Man slepte de ulykkelige offiserene ut av hotellene og leilighetene og førte dem bort til det foretrukne henrettelses­stedet,” fortalte et øyenvitne i Kiev:

“Under spaserturene mine i Vladimirskaja Gorka-parken støtte jeg daglig på nye lik. Ved muren rundt Tsarskij- og Kupertjeskij-­parkene lå tusener av nakne og delvis avkledde lik i hauger.”

“Innfør masseterror! Ikke et mi­nutt må gå til spille!”
Lenin i telegram, 1918

Sommeren 1918, da Tsjekaen besto av hele 113 avdelinger i ulike distrikt­er, meldte Lenin at sikkerhetspolitiet måtte gå enda hardere til verks:

“Innfør masseterror! Ikke et minutt må gå til spille! Dere må bruke alt dere har: Masseransakinger, henrettelser for våpenbesittelse, massedeportasjoner av upålitelige elementer,” lød det fra bolsjeviklederen i et telegram den 9. august 1918 til en Tsjeka-leder i Nizjnij Novgorod, 450 km øst for Moskva.

Lenin og Tsjeka-ledernes terror gjorde dem til opplagte mål. Den 17. august skjøt og drepte en ung mann sjefen for Tsjekaen i Petrograd, Moisej Uritskij.

Mindre enn to uker etter var det selveste Lenin som var på kornet da den sosialrevolusjonære Fanja Kaplan såret ham etter talen hans på fabrikken i Moskva.

De to attentatene fikk bolsje­vikene til å blåse til kamp mot enhv­er motstander. Avisen deres i Petrograd, Krasnaja Gazeta, raste:

“Nå er vi forpliktet til å handle. Vekk med de sentimentale som er redde for å utgyte uskyldig blod!” lød det den 31. august. To dager senere proklamerte avisen at bolsjevikene nå ville gå på jakt blant statsfiendene og få “borgerlig blod til å oversvømme gatene.”

“Forbered dere på nå­de­løs nedslakting av revolusjonens fien­der!”
Kommunistavisen Pravda

Kommunistavisen Pravda la heller ikke fingrene imellom i sin oppfordring til massene: “Forbered dere på nådeløs nedslakting av revolusjonens fiender. Byene må renses for denne borgerlige forråtnelsen!”

Galinas far ble pågrepet

En av de mange fra overklassen som ble fengslet i dagene etter drapet på Tsjeka-­sjefen Uritskij, var Galina Djurjaginas far.

Om natten den 20. august 1918 hadde tsjekister slept faren med seg og etterlatt resten av familien skrekkslagne.

Tidlig neste morgen oppsøkte den 19 år gamle datteren alle bekjente i byen som hadde tilknytning til Tsjekaen, deriblant flere medstudenter.

Men det var hos portneren på sykehuset hvor faren arbeidet at Galina fant hjelp. Med sine forbindelser i Tsjekaen skaffet han Galina og moren et besøk i sikkerhetspolitiets fengsel utenfor byen.

Til datterens og morens skrekk og gru så de utallige kjente ansikter fra sin omgangskrets på veien gjennom fengselet.

“Det virket som om hele den kultiverte klassen hadde blitt arrestert,” skrev den skrekkslagne Galina i dagboken sin om kvelden.

Forferdelsen ble bare verre da de fikk øye på faren. “Vi kjente ham nesten ikke igjen. Så voldsomt hadde han forandret seg i løpet av de siste to nettene. Mor begynte å gråte,” fortalte Galina.

Faren var fåmælt, og familiens sam­taler var uten innhold. Ingen våget å si noe, for alt kunne bli brukt mot dem – også selv om faren ikke hadde gjort annet enn å tilhøre overklassen.

“Besøket er slutt. Marsj!” skrek en soldat, og kvinnene måtte dra hjem uten å vite hva farens skjebne ville bli.

“Han er ikke et menneske lenger, bare en skygge.”
Galina Djurjagina i sin dagbok

Neste dag kunngjorde den lokale Tsjekaen at flere av borgerne i byen ville bli skutt som “bot for kamerat Uritskij.” Djurjagina-­familien var helt ute av seg – tenk hvis far var blant dem!

Klokken to natt til den 25. august dukket en av Galinas kvinnelige medstudenter som hadde sluttet seg til Tsjekaen opp i døren sammen med faren.

Hun sa at faren ville ha blitt skutt hvis ikke hun hadde grepet inn.

“Jeg løp som en gal og kom i samme øyeblikk som faren deres ble ført ut til eksekusjonsplassen. Jeg ba om at han måte slippes fri. Og vær så god, her har dere ham,” forklarte studiekameraten.

Faren var dødsblek og sto apat­isk i døråpningen i den samme nattskjorten som han hadde på da han ble arrestert.

Allerede neste dag gikk han på arbeid, men han var forandret for alltid.

“Han er ikke et menneske lenger, bare en skygge. Han ytrer ikke et ord og vi plager ham heller ikke med spørsmål,” skrev Galina i dagboken.

Pariisin kommuunin aikana vallankumoukselliset teloittivat arkkipiispa Georges Darboyn.

© De Agostini Picture Library/Bridgeman Images

Nådeløse parisere ga Lenin inspirasjon

Lenin og andre ledende bolsjeviker var sterkt opptatt av Frankrikes såkalte Pariskommune, som tok makten i Paris en kort stund i 1871.

Det revolusjonære styret kom etter at hovedstadens venstreorienterte arbeidere gjorde opprør mot regjeringen.

Opprørerne terroriserte systematisk andre samfunnsgrupper og henrettet hundrevis av fiender uten noen rettergang.

Men den franske regjering gjenerobret Paris i “den blodige uken” i mai 1871. Det kostet minst 25.000 fra arbeiderkvarterene livet.

Lenin studerte Pariskommunen, for med sin oppstand mot andre samfunnsklasser hadde arbeiderne gjennomført en revolusjon som hans egen.

Ifølge Lenin falt Pariskommunen fordi det var for mange intellektuelle blant opprør­erne.

De var altfor bløthjertede overfor motstanderne. Massene hadde derimot ikke vist noen nåde, og det ville heller ikke Lenin.

Tsjekistene torturerte fanger

Det var en helt sentral del av den røde terror å gjøre de såkalte statsfiendene som Galina Djurjaginas far stumme og apatiske.

Enhver borger – især hvis de tilhørte intelligentsiaen – skulle konstant frykte for livet. Dermed sikret bolsjevik­ene at bare de færreste våget å sette seg opp mot regimet.

Det var derfor viktig at tsjekist­ene, som i løpet av 1918 vokste fra en styrke på 12.000 til 40.000, utviste en barsk og brutal atferd – både i bybildet og bak fengselsmurene.

Tsjeka-sjefen i Ukraina, Martin Latsis, la ikke skjul på hva han forlangte av sine folk:

“Dette er det skitnest tenkelige av alt slags arbeid. Du kan ikke utføre det med silkehansker på.”

“Det er straffen for å gi min datter en dårlig karakter.”
Tsjekist til Galina Djurjaginas lærerinne

Ifølge Tsjeka-sjefen var jobben så voldsom at mannskapet løpende måtte skiftes ut: “Arbeidet bryter ned mange unge kommunister med svak karakter.”

Tsjekaen tiltrakk seg derfor især folk med psykopatiske trekk. Galina Djurjaginas tidligere matematikklærerinne opplevde på egen kropp hvor sadistiske slike tsjekister kunne være.

Hun ble voldtatt av en gruppe tsjekister før hun ble ført ut i skogen med bind for øynene.

Deretter tvang de henne til å knele foran en grav.

En av mennene trykket på avtrekkeren på pistolen sin så det sa klikk.

“Det er straffen for å gi min datter en dårlig karakter,” lød det fra tsjekisten før lærerinnen fikk lov til å gå.

“Tsjekistene besto helt klart av per­ver­te­rte folk.”
Den belgiske bolsjeviken Victor Serge

Selv i bolsjevistiske kretser var det kjent hva det var for slags mennesker som søkte seg til sikkerhetspolitiet.

“Tsjekistene besto helt klart av perverterte folk som så konspirasjoner overalt. Jeg vet som et faktum at Feliks Dzerzjinskij så på dem som ‘halvråtne,” het det senere fra belgiskfødte Victor Serge, som sluttet seg til bolsjevikenes bevegelse i Petrograd i 1919.

Tšekalla oli vapaat kädet kiduttaa ja murhata vallankumouksen vastustajia – myös ilman todisteiden häivääkään.

© Zuri Swimmer/Imageselect

Alle metoder var tillatt

Tsjekaens lokalavdelinger kaptes om å finne opp mest mulig bestialske tortur­metoder. Fortellingene om de uhyrlige påfunnene kom fra fiender som var interessert i å overdrive, men mange av metodene har siden blitt bekreftet.

De sadistiske typene var nyttige i forbindelse med arrestasjoner og forhør i fengselet, der tortur var et fast innslag.

Torturen skulle få fanger til å angi andre kontrarevolusjonære, og var dessuten et effektivt skremmemiddel.

Mange av Tsjekaens torturmetoder var inspirert av 1400-tallets spanske inkvisisjon.

Den arresterte ble f.eks. hengt opp med hodet ned i lengre tid eller utsatt for en “kranieknuser” som langsomt trykket stadig mer mot hodet. Men bolsjevikene tenkte også ut egne grufulle måter å pine ofrene på.

I Orjol i det vestlige Russland bandt tsjekistene for eksempel fangene sine fast til en påle og helte vann på dem til ofrene til slutt ble levende isstatuer.

Vinter­en 1920 avhørte en bare 20 år gammel Tsjeka-sjef i Vologda nord for Moskva konsekvent fangene sine mens de var senket ned i en islagt elv – senere ble tsjekist­en mentalundersøkt og erklært sinnssyk.

Som et ledd i terroren sørget tsjekist­ene for at torturen foregikk så de andre fangene kunne høre skrikene under forhørene.

Galina Djurjaginas far, som tilbrakte fem døgn i fengselet i august 1918, ble ikke torturert selv, men den psykiske terroren å høre medfangenes skrik var nok til å skremme ham fra sans og samling – ikke minst når han siden så ofrene komme tilbake til cellene med brennemerker, blødende sår etter piskeslag eller avrevet hud.

Men Lenins motstandere skulle bli utsatt for enda verre lidelser.

Høsten 1918 ga sovjetregjeringen Tsjekaen videre fullmakter som ledd i terror­pro­grammet. En drapsorgie sto for døren.

Tsjekaen gikk berserk

Etter attentatene på Lenin og Uritskij var terroren blitt stadig mer brutal.

Plakat­er med slagordene “Død over borgerklassen! Vekk med kapitalismen” var slått opp overalt i byene, og tsjekist­ene omringet hele bydeler for å pågripe kontrarevolusjonære.

Hittil hadde revolusjonære tribunaler hatt ansvaret for å dømme statsfiender til døden.

Tribunalene besto ikke av jurister som dømte etter lover men bolsjevik­er som felte dommer ut fra sin egen oppfatning av “revolusjonær samvittighet.”

Disse tribunalene ga ikke de arresterte all verdens rettssikkerhet, men det ble likev­el verre høsten 1918.

Nå fikk Tsjekaen makt til å dømme mistenkte på egen hånd og straffe dem med døden eller arbeidsleir.

Tsjekistene fungerte fra nå av ikke bare som politi, detektiver, anklagere, fangevoktere og bødler, men også som dommere.

Arbeidsleirene var Lenins nye tiltak der klassefiender kunne “isoleres for å beskytte den sovjetiske republikken,” som det het i et regjeringsdekret datert sept­ember 1918.

“Ens hender og hele kroppen er stivfrossen i den harde kulden.”
Leirfange om forholdene i Sibir

Egentlig var leirene tenkt som omskoleringsleirer der de internerte skulle fores med propaganda, men de ble i stedet slaveleirer.

På minimale rasjoner måtte fanger slite 12-14 timer i strekk – bl.a. med å felle trær i bitende kulde på Solovetskij-øyene i Kvitsjøen eller bryte kull i Sibir.

“Man står i snø til knærne så det er vanskelig å bevege seg. Digre trestammer, hugget ned med økser, faller ned over fangene og dreper dem noen ganger på stedet. Kledd i filler, uten votter og med bare bastsko på føttene, er man knapt i stand til å holde seg oppreist på grunn av underernæring. Ens hender og hele kroppen er stivfrossen i den harde kulden,” het det fra en leirfange.

I begynnelsen av 1920 fantes det 34 leirer, men bare halvannet år senere rådet Tsjekaen over 117 leirer med mer enn 60.000 internerte.

Også antall henrettelser gikk i været. Fra høsten 1918 og de neste tre årene økte antall drap dramatisk idet tsjekistene gikk amok på uskyldige innbyggere som ikke passet inn i bolsjevismens samfunnsideal.

Tšekan yksiköt tekivät eri puolilla maata joukkomurhia kansan pelottamiseksi ja varoittamiseksi.

© History and Art Collection/Imageselect

Blant de mest forfulgte var prester og andre geistlige som skulle straffes for at kirken gjennom århundrer hadde ranet til seg store rikdommer fra folket.

Tsjekistene sto i kø for å overgå hverandre i barbarisk atferd mot kirkens folk. I Petrograd oppdaget en gruppe tsjekister at en prest var i gang med en minneseremoni for bolsjevikenes ofre i byen.

Soldatene tvang alle som deltok i seremonien ned til sjøen. Her ble presten tvunget til å gi hver enkelt den siste olje før de ble skutt og likene skjøvet ut i vannet.

I byen Perm oppsøkte lokale tsjekister en prest som de påsto sympatiserte med “de hvite.”

De sadistiske tsjekistene skar ut øynene på presten før de lot ham gå gjennom gatene til skrekk og advarsel for byens innbyggere før de begravde ham levende.

Mange av byens andre prester ble lagt i lenker og skjøvet ut i elven. Hvis noen hadde krefter til å komme seg opp til overflat­en, kastet tsjekistene stein på dem til de sank i døden.

Det antas at nærmere 9000 prester ble drept mellom 1918 og 1921 – også Den røde hær sto bak utallige drap der den rykket frem i Russland under borgerkrigen.

“Vi trenger ikke beviser, kryssforhør eller mistanke for å rettferdiggjøre skyting.”
Tsjekist i byen Kungur

Andre høyt utdannede eller fremtredende medlemmer av samfunnet som hadde levd godt under tsar­en ble også drept på stadig mer bestialsk vis.

Tsjekistene kjørte ofte byttet ut i skog­en der ofrene måtte grave sin egen grav før de fikk en kule i nakken.

“Vi trenger ikke beviser, kryssforhør eller mistanke for å rettferdiggjøre skyting,” uttalte en tsjekist i byen Kungur.

Ikke så rent sjelden ble folk skutt uten grunn, eller fordi de tilfeldigvis hadde samme navn som en mistenkt.

Høsten 1918 hørte Galina Djurjagina fra en bekjent hvor uhyrlig tsjekistene gikk til verks.

“I dag traff jeg ingeniørens datter på gaten. Hun lignet døden selv. Hennes far og tre brødre var blitt pågrepet.

Først ble de pisket, og etter det ble de kastet ned i flytende jern på fabrikken der de jobbet.

Jeg tror aldri at det tidligere i historien har skjedd noe så forferdelig som denne ‘røde terroren’ som bolsjevikene kaller det,” skrev Galina etterpå i dagbok­en som hun gjemte i en ventilasjonssjakt i huset: “Blir den funnet på meg, er det min sikre død.”

Sist i 1918 betrodde Galina dagboken sin at familien levde “i konstant frykt for å bli skutt.”

Så fort anledningen bød seg måtte de flykte fra Lenins bødler.

Valkoiset joukot eivät tunteneet myötätuntoa vihollista ja näiden tukijoita vastaan ja tappoivat näitä surutta.

© SZ Photo/Scherl/Bridgeman Images

Motstanderne var like brutale

På store propagandaplakater utstilte “de hvite” “de rødes” rystende myrderier. Men de var ikke stort bedre selv.

Lenin var ikke alene om å benytte terror til å skremme fienden. De kontrarevolusjonære brukte også uhemmet vold og henrettelser for å demonstrere for folket at all motstand mot “de hvite” ville koste dem dyrt.

“Jo større terror, desto større vil vår seier bli,” kunngjorde den hvite generalmajoren Lavr Kornilov, mens general Artemyev i Sibir detaljert forklarte sine soldater i Den hvite hær hvordan bolsjevikenes hjelpere skulle behandles. “Hvis bøndene går til væpnet motstand mot soldatene, skal hele landsbyen deres brennes, hele den mannlige befolkning­en skytes og all eiendom konfiskeres,” lød ordren hans.

Nedslaktinger av landbefolkningen forekom ofte, og massegravene hopet seg opp, særlig langs den transbaikalske jernbanen.

Det var den amerikanske løytnanten John F. McDonald vitne til sommeren 1919. McDonald, som var en del av et amerikansk støttekorps til de hvite, fant en massegrav som bare var dekket av et tynt lag jord.

Han så derfor tydelig de mange likene som var ved å bli spist av ville hunder:

“Noen hadde avskårne føtter, én hadde ikke noe hode, én hadde fått kjønnsorganene skåret av. Selvfølgelig kunne hunder stå bak, men det lignet ikke hunders verk,” skrev løytnanten.

Selv om den hvite terroren ikke var så utbredt som den røde, kostet den trolig 100.000 mennesker livet.

Djurjagina-familien forlot alt

I 1919 raste borgerkrigen mellom de røde og de hvite fremdeles. Etter en kortvarig suksess for de hvite om våren, da bl.a. Perm hadde kommet på anti-bolsjevikenes hender, tordnet Lenins røde hær igjen fremover.

I begynnelsen av juni sto det klart at Galinas hjemby snart ville bli herjet av tsjekister igjen.

Galina hadde ikke med seg annet enn klær og dagboken sin da familien hoppet om bord på et av de siste togene som kjørte fra Perm.

“Hvis de røde får fatt i oss, er det bedre å dø.”
Galina Djurjaginas far

Sammen med tusener av andre flyktninger gikk turen i godsvogner mot Sibir, som bolsjevikene ennå ikke hadde rukket å innta. I den proppfulle vognen fant Galinas far frem fem små flasker.

“Dette er cyankalium. Hvis de røde får fatt i oss, er det bedre å dø enn å falle i hendene på dem,” lød det fra faren.

Etter en måneds reise i den stink­ende togvognen der atskillige passasjerer hadde dødd av sykdom, ankom familien Irkutsk i Sørøst-Sibir. Men friheten ble kortvarig.

Allerede høsten 1919 falt også store deler av Sibir i de rødes hender, og familien Djurjaginas skjebne skulle nå igjen bli avgjort av bolsjevikenes luner.

Men faren ble ikke likvidert siden leger var mangelvare, og ingen i familien tok cyankalium.

Familien ble nå huset i en by av gamle togvogner i Omsk, der faren ble tvunget til å jobbe som lege.

Rettigheter og egne meninger var et avsluttet kapittel i det nye samfunnet.

Tšekan perustaja Feliks Dzeržinski kuoli heinäkuussa 1926. Dzeržinskin arkkua oli kantamassa muun muassa Josif Stalin, joka oli oppinut tältä paljon.

© Laski Diffusion/Getty Images

Tsjekaen gjenoppsto i ny ham

Mot slutten av 1920 nedkjempet bolsjevik­ene definitivt de hvites styrker og endte borgerkrigen.

Men det var først i 1922 at man klarte å knuse de siste lommene av opprørske arbeidere og bønder som paradoksalt nok satte seg opp mot styret som hadde proklamert at det var proletarenes parti.

Forholdet til befolkningen var blitt forverret av den økonomiske politikken under borgerkrigen, da staten nasjonaliserte all industri og forbød privat handel.

Bolsjevikene innførte tvungen beslaglegging av jordbruksproduksjonen, og hvis bønder eller fabrikkeiere nektet å levere varene sine, var straffen fange­leir eller døden.

Sikkerhets­tjenesten truet streikende arbeidere som var misfornøyd med forholdene til å skrive under på erklæringer om “å arbeide samvittighetsfullt for fremtiden.”

Bolsjevikenes terror hadde effektivt knekket motstanden i befolkningen og bidratt til å sikre kontrollen i hele Russland, som i desember 1922 fikk navnet Sovjetunionen.

Akkurat hvor mange ofre terroren kostet, er umulig å si, men historikerne mener at Tsjekaen tok minst 100.000 mennesker av dage fra 1917 til 1922.

Da Lenin oppløste Tsjekaen i 1922, sysselsatte sikkerhets­tjenesten cirka 300.000 mann.

Det ble likevel ikke slutt på Tsjekaen.

Den ble videreført som “Den statlige politiske forvaltning” (GPU) og fortsatte å arre­stere og henrette personer som forbrøt seg mot staten.

Senere ble tjenesten en del av KGB. Sovjetborgerne ble aldri fri fra regimets jernhånd.

Men Galina Djurjagina slapp som en av de få ut av systemets lenker. I 1925 forlot hun Sovjetunionen sammen med sin østerrikske mann – en krigsfange hun hadde møtt etter ankomsten til Omsk i Sibir.

Hun døde i 1991 – noen måneder før Sovjetunionen raknet.

Djurjagina avioitui vuonna 1921 ja sai pojan. Perhe lähti Venäjältä neljän vuoden päästä.

© Salzburgwiki

Les også:

Revolusjon

Lenin revolusjonerte Russland med tysk støtte

16 minutter
Revolusjon

Den russiske revolusjon: Vladimir Lenin grep makten i Russland

7 minutter
Revolusjon

Lenins vei til makten

13 minutter

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Skriv inn e-postadressen din, så sender vi deg en e-post som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt.
Ugyldig e-postadresse

Sjekk e-posten din

Vi har sendt en e-post til som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt. Hvis du ikke finner e-posten, bør du se i søppelposten (uønsket e-post, «spam»).

Oppgi nytt passord.

Skriv inn det nye passordet ditt. Passordet må ha minst 6 tegn. Når du har opprettet passordet ditt, vil du bli bedt om å logge deg inn.

Passord er påkrevd
Vis Skjul