Riddernes siste kamp på Rhodos
I 1522 kjempet johannitterordenen mot datidens store supermakt: Det osmanske riket, som ble styrt av tyrkere. Riddernes festning på den greske øya Rhodos ble forsvart av bare 7500 mann mot beleiringshærens 100 000 mann.
Johannittere stopper tyrkere som prøver å ta seg inn gjennom et hull i muren.
Det føltes som om Rhodos by ble rammet av et jordskjelv da en kraftig eksplosjon pulveriserte halvparten av den tolv meter tykke ringmuren rundt festningen. De tyrkiske styrkene stormet mot hullet i muren. Tusenvis av tyrkere gikk i nærkamp med de ventende johannittene.
Bak de pansrede ridderne sto bueskyttere og musketerer. De skjøt piler og kuler inn blant de tyrkiske soldatene mens lansenérene spiddet angriperne. Etter flere timers hard kamp klarte forsvarerne å jage tyrkerne ned av muren – tilbake til beleirernes linjer på den andre siden av den 20 meter brede vollgraven.
Hundrevis av døde tyrkere lå igjen på slagmarken, men bare en håndfull forsvarere hadde falt.
Noen dager senere angrep tyrkerne bresjen igjen. En ny eksplosjon utvidet den ytterligere to meter, men nok en gang ble angrepet slått tilbake.
Korsriddernes siste festning
Rhodos by var en av de best befestede i 1500-tallets Europa. Her holdt 7500 riddere, væpnere og leiesoldater stand mot en tyrkisk beleiring på 100 000 mann fra det osmanske riket – datidens supermakt i Europa og Midtøsten. Navnet hadde riket fått etter Osman I, som grunnla det i 1299. I 1522 hersket sultan Suleyman I over et imperium som dekket det meste av Midtøsten og Sørøst-Europa.
Tross alle erobringene hadde ikke osmanene fått bukt med de kristne johannittene på øya Rhodos, bare to mil fra den tyrkiske havnebyen Marmaris. Et angrep i 1480 ble slått tilbake av ridderne. Men i 1522 ville Suleyman fordrive dem for godt.
Johannittene var en levning fra korstogstiden da riddere erobret Jerusalem og kontrollerte deler av Det hellige land i cirka 200 år. Da de ble fordrevet, inntok de Rhodos og fortsatte kampen mot de «vantro" derfra. Der bygget de opp den største flåten i det østlige Middelhavet for å angripe muslimske krigs- og handelsskip.
Sultan Suleyman ville fordrive johannittene fra Rhodos.
På 1500-tallet utspilte kampen mellom kristendommen og islam seg så langt nord som i Ungarn og Østerrike. Europeerne var presset, og den lille ridderstaten var ikke mer enn en avsides utpost i det østlige Middelhavet. Den hadde bare symbolsk betydning for paven, kongene og Europas nasjoner.
Osmansk invasjonsstyrke til Rhodos
I juli 1522 gikk en stor osmansk invasjonsstyrke i land på Rhodos. De hadde med seg ca. 80 tunge og middelstore bombarder (primitive kanoner). De stilte dem opp i batterier på tre-fire stykker rundt johannittenes festning. Store trepalisader skjermet de tyrkiske artilleristene mot kulene fra de kristnes kanoner på murene og bastionene.
Osmanenes slaver ble satt til å grave løpe- og skyttergraver. Dette ble påbegynt utenfor rekkevidde av musketter og armbrøst. Da de var ferdige, begynte de å beskyte byen. I snitt falt det to steinkuler i timen den første måneden av beleiringen. Men kulene drepte bare en og annen innbygger som var så uheldig å bli truffet direkte eller av hus som raste sammen. En spion i byen skjøt en pil med et brev til tyrkernes leir. Det avslørte at bombingen bare var sløsing med kuler og krutt. Etter dette konsentrerte de seg om å ødelegge murene.
Sappører la miner under ringmuren
De tyrkiske sappørene (tunnelgravere) var langt farligere for de kristne enn kanoner. Med hakke og spade gravde de tunneler under vollgraven og inn under festningens tolv meter tykke ringmur. De stivet av tunnelene med treplanker og kjørte bort jorden i trillebårer eller bar den bort i bøtter mens store blåsebelger pustet frisk luft inn til graverne.
Da sappørene hadde kommet seg inn under muren, gravde de enten videre langs muren for å få den til å styrte sammen, eller de plasserte kruttønner i tunnelen for å sprenge muren.
Samtidig tyrkisk skildring av beleiringen av Rhodos. Fins i Topkapi-palassets museum i Istanbul.
Stort hull ved Mariatårnet
Flere titalls tunneler ble gravd i august. De kristne kunne se nedgangene der treplater og heisekraner hevet seg over bakken. I begynnelsen av september førte eksplosjonene fra underjordiske kruttønner til at deler av muren raste sammen. Den 9. september ble det for eksempel sprengt en ti meter bred åpning i muren foran Mariatårnet.
Denne delen ble forsvart av engelske riddere, og disse slo tilbake stormangrepet som fulgte. Men de spanske, provençalske og italienske seksjonene ble også hardt rammet. Etter hvert som beleiringen skred fram klarte tyrkerne å sprenge et hull tvers igjennom muren ved den spanske seksjonen.
De tyrkiske stormtroppene var frivillige som deltok i håp om å ta slaver og røve til seg verdigjenstander. De var bevæpnet med spyd, øks og sverd, men brukte sjelden rustning. En del var kristne fra de tyrkiske provinsene på Balkan, resten var en blanding av leiesoldater og -lykkejegere.
Janitsjarer i første ledd
Stormtroppene ble kalt basi-bozuk. Det betydde «hodeskade". De ble regnet for kanonføde og led store tap når de stormet bresjene. Om og om igjen ble de presset tilbake, også når tyrkernes profesjonelle soldater, janitsjarene, deltok. Janitsjarene ble nesten alltid sendt fram rett bak stormtroppene for å tvinge dem framover hvis noen prøvde å flykte.
Men 24. september angrep janitsjarkorpset først. Tyrkerne stormet fram over steinhaugene og inn i byen. Her hadde de kristne satt fram kanoner og bygd barrikader, brystvern og plankegjerder mellom husene. Janitsjarene ble beskutt både fra tak og barrikader. Den harde motstanden stoppet angrepet.
De tyrkiske stillingene ble flyttet helt fram til hullene i ringmuren. Tyrkerne laget improviserte barrikader og skyttergraver til vern mot skarpskyttere som lå på lur noen meter unna på den andre siden av åpningene i den tykke muren.
Stormester Philippe Villiers de l'Isle Adam ledet johannittenes forsvar av Rhodos.
Kardesker fra kasemattene
Langs ringmuren hadde tyrkerne også kommet seg helt fram til de skyteskårene og kasemattene som var bygget inn i muren i mannshøyde. Kasemattene var små, hvelvede rom i muren og i de fremste bastionene.
Derfra kunne johannittenes artillerister og musketerer skyte rett ut i vollgraven. Særlig effektivt var det å bruke kardesker – beholdere med hundrevis av små jernbiter eller lignende som ble avfyrt fra kanonene. De meiet ned soldatene i vollgraven. Men tyrkerne var så nær at musketerene deres kunne skyte inn i skyteskårene.
Muldvarpkrig i tunnelene
Samtidig hadde graverne kommet seg langt inn under byen. -Etter bare to måneders beleiring hadde de gravd seg nesten fem mil framover. Men de kristne var langt fra forsvarsløse mot tunnelene.
Johannittene gravde mottunneler under ledelse av den italienske krigsingeniøren Tadino. Han hengte små klokker på tynne tråder i kjellere og tunneler. Når tyrkiske sappører hakket i jorden i nærheten, fikk det snorene til å vibrere og klokkene til å ringe. Da gravde Tadinos menn seg fram og sprengte en kruttønne, noe som fikk tyrkernes tunneler til å rase sammen. Tusenvis av tyrkere ble begravd levende. Men de hadde langt flere menn til -rådighet enn de kristne, som bare kunne sette av noen hundre til «muldvarpkrigen". Det var så mange tyrkiske tunneler at det innimellom var mindre enn en meter mellom dem.
Tadino forhindret også at de underjordiske bombene fikk full effekt. Folkene hans boret luftehull i ringmuren og gravde luftesjakter bak den. Når en bombe ble sprengt under jorden, ble lufttrykket fra eksplo-sjonen presset ut gjennom hullene som store støvsøyler. Slik mistet mange av bombene sin ødeleggelseskraft.
Suleyman fortsatte beleiringen
Uventet nok ga Suleyman ordre om at beleiringen skulle fortsette inn i vintermånedene. Etter flere dagers regn i oktober var tyrkernes tunneler, løpe- og skyttergraver fylt med vann. Fukt, vann og leire førte til sykdommer da latrinene ble oversvømt.
Johannitterborgen på Rhodos står fortsatt.
Men den osmanske hæren var så stor at tapene ikke fikk noen betydning på sikt. Dessuten fikk hæren hele tiden påfyll av proviant og mannskap fra fastlandet to mil unna. Ifølge kristne øyenvitner døde titusener av tyrkere mens de kristne mistet omkring 2000 mann. Men partene gjenga ofte for høye eller for lave tall for å stille sine egne bragder i et bedre lys.
Siste slaget om Rhodos
Den engelske ridderen sir Nicholas Roberts skrev senere i et brev:
«På St. Andreas-aftenen sto det siste slaget mellom oss og tyrkerne. 11 000 av dem ble drept, mens det på vår side falt 104. Etter det innstilte de angrepene. I stedet gravde de seg helt inn under byen slik at de nådde sentrum på bare én måned. Hver natt lå det tusenvis av tyrkere rett under oss."
Suleyman viste ofte nåde mot fienden. I desember tilbød han de kristne å forhandle fram en kapitulasjon. Johannittenes stormester, L'isle Adam, avslo. Men byens innbyggere ville akseptere tilbudet. De visste at sultanen ville spare dem for henrettelser og slaveri om de ga opp. De visste også at Suleyman ville la sine menn plyndre, drepe og ta slaver om byen ble stormet.
Fritt leide for johannittene
Til slutt ga stormesteren etter. Årsaken skal ha vært at johannittene fikk tilbud om fritt leide med alle sine skip og alt de eide.
Om kvelden den 1. januar 1523 seilte L'Isle Adam og hans menn ut fra Rhodos etter å ha styrt øya i mer enn 200 år.
I galeonen Santa Maria satte de kurs mot Kreta. 3000 soldater og sivile forlot også Rhodos på andre skip. Hele den kristne verden beundret de fryktløse johannittene, tross nederlaget. De hadde påført den uovervinnelige osmanske hæren store tap og stått imot beleiringen i over et halvt år.
Da nyheten om kapitulasjonen og tapet av Rhodos nådde fastlandet, skal den imponerte tysk-romerske keiseren Karl V ha sagt: «Aldri har noe her i verden gått tapt så godt."
Ridderne tar Malta i besittelse 1530.
Fakta: Johannittene fikk Malta
I 1530 – sju år etter fordrivelsen fra Rhodos – ga den tysk-romerske keiseren Karl V øya Malta til de hjemløse ridderne, som fra nå av ble kalt «malteserridderne". Karl V fryktet at osmanene ellers skulle bruke Malta som base for et angrep på selve Roma – og kongen fikk rett. I 1565 angrep den aldrende Suleyman Malta, nå skulle johannittene jevnes med jorda.
Tyrkerne beleiret riddernes festning i fire måneder, men til slutt måtte sultanens hær gi opp og reise hjem igjen. Det sies at sultanen angret bittert på at han hadde latt johannittene seile fra Rhodos.
Johannittene ble på Malta, men uten press fra tyrkerne forsvant ordenens strenge militære disiplin. I 1798 ble Malta erobret av Napoleon, og det endte johannittenes 268 år lange styre.