Seppuku var et rituelt selvmord som ble utført etter forskrifter som endret seg gjennom tidene.

© Wikimedia Commons & Shutterstock

Seppuku: Samuraienes ærefulle selvmord

I Vesten er bildet av samuraien som begår seppuku, også kjent som harakiri, nesten uatskillelig fra de gamle japanske krigerne. Det rituelle selvmordet utviklet seg mye gjennom tidene, men startet alltid med en klinge til å skjære opp magen.

8. april 2019 av Jónas Terney Arason

Slaget var tapt. General Murakami Yoshiteru inntok bastionen på den indre muren. Han så ut mot den keiserlige prins Morinaga som red mot sikkerheten. For få øyeblikk siden hadde prinsen tatt av seg rustningen slik at han kunne snike seg bort uten å bli gjenkent. Yoshiteru sto nå ikledd Morinagas rustning, som var preget med de keiserlige insigniene. Det eneste han kunne gjøre, var å gi prinsen tid til å slippe unna.

Prins Morinaga forsvant i horisonten. Han var nå helt borte fra kampen. Tiden var inne. Yoshiteru gikk ut til kanten av bastionen. På det nedre platået var det siste desperate forsvaret i ferd med å gi etter for den beleirende hæren. Hvis fienden fant ut at prinsen hadde flyktet, ville de sende tropper etter ham med en gang.

Yoshiteru hadde imidlertid en siste avledningsmanøver. Iført prins Morinagas rustning var det ingen nede på platået som kunne se at han ikke var prinsen. Nå skulle han skape det siste kaoset han kunne. I en etterligning av prinsens støyende stemme ropte Yoshiteru ut over den fiendtlige hæren slik at alle kunne høre:

"Jeg, etterkommer etter gudinnen Amaterasu Oomokami, annen sønn av keiser Go-Daigo, den 95. keiser etter Jimmu, prins av første rang, er avsatt av en opprørsk minister. For å tilfredsstille min vrede i helvete, vil jeg nå drepe meg selv. Se på meg: Jeg vil stå som eksempel til det øyeblikket der dere, etter å ha tatt deres siste trekk i krigen, selv skal sprette opp deres egne mager!”

Med disse ordene rev Yoshiteru rustningen av seg og kastet den mot det nedre platået. Bare iført silkebuksene sine trakk han sverdet. Alle øyne så opp på ham. Han førte det kalde stålet opp mot magen sin og stakk den inn gjennom sin blottede hud. I ett rykk skar Yoshiteru opp magen sin.

Han stappet hendene sine inn i bukhulen og trakk innvoller ut med begge hender og kastet dem ut mot soldatene nedenfor. På ny tok Yoshiteru sverdet sinn med et anstrengt smil, plasserte det i sin munn og lot seg falle på det for å ende sitt liv.

Alle i den beleirende hæren trodde at det var prins Morinaga som hadde tatt sitt eget liv og ble besatt av å skulle være den som tok hodet med til sin hærfører. Det ingen av dem visste var at den ordentlige prinsen for lengst hadde sluppet unna.

Slik blir det beskrevet i en japansk krønike, hvordan Murakami Yoshiteru begikk seppuku i 1333. Men han var verken den første eller den siste.

Tantō-kniv som er klargjort til seppuku.

© Wikimedia Commons

Seppuku eller harakiri?

Seppuku og harakiri er to ord for samme ting, nemlig selvmord ved å sprette opp  magen. På skrift er det mest korrekt å bruke ordet seppuku, mens harakiri mer er en muntlig utgave.

Hva var seppuku?

Seppuku betyr bokstavelig talt ‘å skjære opp magen’. Mange forskjellige våpen har blitt brukt til å utføre oppsprettingen. Blant annet er det klassiske samuraisverdet, katanaen, eller det litt kortere wakizashi-sverdet blitt brukt. Senere ble den kortere tantō-kniven standarden i selvmordet.

Seppuku er beskrevet som den mest smertefulle måten å ta sitt eget liv på. Det kan ta flere timer å forblø av et rent magesnitt. Selv om seppuku skulle være et bevis på utholdenhet og styrke blant samuraier, ble det gjennom tidene innført metoder som skulle avkorte døden.

I noen tilfeller begikk avdøde, beseirede eller forbryterske samuraiers koner også selvmord. Det foregikk normalt ved at kvinnen knyttet sammen beina for å bevare en verdig stilling etter døden, før hun skar over halsen på seg selv.

© Wikimedia Commons

Samuraien lot seg falle på katanaen

Det tidligste ritualet for seppuku hos samuraiene ble utført uten hjelp. Etter å ha skåret opp magen med en kniv eller et sverd, førte samuraien sin katana opp til hodet, enten ved pannen eller i munnen, og lot seg falle forover inn i sverdet som et nådestøt.

I sin siste stund skulle samuraien utvise mot, styrke og forakt for fienden. Det kan blant annet ses i Murakami Yoshiterus eksempel ovenfor. Det var viktig ikke å utbryte noen form for smerteskrik for å vise selvkontroll til det siste.

Seppuku som estetisk ritual

Fra år 1600 ble det bygd opp et ritual rundt seppuku. Det tradisjonelle selvmordet ble en ærefull dødsstraff og fikk en grundig overhaling og systematisering. Det ble blant annet innført en sekundant som skulle gjennomføre nådestøtet.

Samuraien som skulle begå seppuku, ble ikledd en hvit kimono, fikk et siste måltid og skålte i sake med sekundanten sin. Ofte skrev han også først et såkalt dødsdikt. Deretter blottet samuraien magen og brettet et stykke stoff rundt midten av bladet på tantō-kniven og stakk kniven i magen og skar fra venstre mot høyre.

Etter dette dukket han hodet, og sekundanten utførte et presist hogg med katanaen mot halsen. Kunsten var å prøve å la et lite stykke hud igjen, slik at hodet ikke falt av, men falt ned i fanget på den avdøde. Selve det å stikke kniven i magen ble dermed mer symbolsk.

Seppuku endte med å være et estetisk ritual med en lang seremoni. Her ses den dødsdømte i sentrum iført hvit kimono med tantō-kniven på bordet foran seg og sekundanten i svart bak.

© Wikimedia Commons

Hvorfor begikk samuraier seppuku?

Det var flere scenarier der selvmord ble oppfattet som ‘den beste’ veien ut av livet.

Det var ikke unormalt at høytstående samuraier begikk seppuku på slagmarken hvis slaget var tapt. I motsetning til det vi kjenner fra Europa, var det ikke normalt å ta fornemme gisler og kreve løsesum. Samuraifanger ble som oftest henrettet umiddelbart etter slaget, hvilket til tider ble gjort på grusomme måter.

Seppuku ble også brukt som en dødsdom, som var mindre ydmykende enn å bli henrettet ved halshogging eller henging for kriminelle gjerninger. Samuraier kunne dermed møte døden med oppreist panne og selv føre kniven i magen.

Seppuku ble sett som en bedre måte å dø på enn å bli torturert, ydmyket og henrettet. Det sikret også arven til de etterlatte. Henrettede kriminelle ble nemlig fratatt eiendelene sine, så familiene deres ble ikke kompensert for tapet, slik tradisjonen ellers var. Enkelte kriminelle samuraier begikk preventivt selvmord for å unngå henrettelse.

Mange samuraier begikk seppuku etter sin herres død, enten som et uttrykk for lojalitet ved å gå i døden med sin herre, eller fordi deres eneste inntektskilde forsvant ved herrens død, og livet deres dermed var slutt likevel.

Rituelt seppuku ebbet ut fra slutten av 1800-tallet, da samurai-klassen ble avskaffet og Japan begynte på en stor modernisering.

Kanskje du er interessert i