Admiral Nelson lå i køya og hørte hvordan vinden fikk tauverket på skipet til å synge og treverket til å knake.
Ingen tvil om at det blåste opp. Briten hadde lyttet med et halvt øre i de få timene med søvn han unnet seg natt til 2. april 1801. Nå avhang alt av vindretningen.
Kvelden før hadde han arbeidet sent sammen med sine beste offiserer.
De studerte kart, slo opp i bøker og dikterte planer for hvordan Danmark-Norge skulle få en velfortjent lærepenge.
Frukten av nattens arbeid lå stablet på admiralens bord, klart til bruk.
Nelson trengte bare noen få timer med den rette vinden for å få flåten sin i posisjon utenfor København.
Danskenes skip lå allerede klar på en lang
kamplinje utenfor kysten. Admiralen lå ennå og grublet da en offiser banket på kahyttdøren og meldte at vinden hadde dreid sørøst.
Ordene fikk straks Nelson på beina. Sørøst var perfekt. Ingenting kunne lenger hindre ham i å seile inn og gi danskene en ørefik slik at de aldri torde å utfordre Storbritannia igjen.
Admiralen tvilte ikke et øyeblikk på at slaget ville bli en ærerik seier.
Han vant alltid, og i bølgene rundt flaggskipet sitt hadde han en flåte som var bemannet av verdens beste sjøfolk. Uerfarne dansker var sjanseløse mot denne konsentrasjonen av styrke og vilje, mente han.
Slaget skulle imidlertid bli alt annet enn en rask kanonade og seier før lunsj. Foran dem ventet en frustrerende dag der Nelsons forutsigelser viste seg å slå feil, og et ydmykende nederlag ble en realistisk mulighet.
Smuglet våpen
Britene hadde lenge irritert seg over Danmark-Norge da en slagflåte seilte mot København i 1801.
Danskene holdt seg ute av alle kriger, og mens resten av Europa kjempet, tjente københavnske skipsredere seg søkkrike på å holde hærene forsynt.
Ifølge 1700-tallets uskrevne sjøregler hadde nøytrale skip rett til å handle fritt – også med krigførende nasjoner – men bare hvis ladningene besto av vanlige varer.
Det brydde ikke danskene seg om, og smuglet krigsmateriell rett forbi Storbritannias marine og inn i fiendtlige havner.
Fremmede skippere fikk til og med heise Dannebrog som bekvemmelighetsflagg slik at de kunne seile uforstyrret på verdenshavene.
På den måten hentet det krigførende Nederland for eksempel kaffe hjem fra koloniene i Asia.
Britene visste godt at Danmark-Norge misbrukte havets skikker, og i år 1800 bestemte de seg for å gjennomsøke nøytrale skip fremover.
Nyheten ble mottatt som en grov fornærmelse i København, og også andre nøytrale stater reagerte, blant dem Russland. Tsaren inviterte Danmark, Sverige og Preussen til en allianse der de i fellesskap skulle forsvare sin rettigheter på havet.
I London så regjeringen Det væpnede nøytralitetsforbund som en uformell krigserklæring. Britene bestemte seg for å slå til før motparten hadde forent seg, og derfor seilte en flåte mot Østersjøen 12. mars 1801.
Britenes 20 tungt bevæpnede skip og 30 andre fartøyer fikk den modne admiral Hyde Parker på 61 som sjef, selv om han aldri hadde ledet en flåte i slag. Den mangelen skulle Horatio Nelson kompensere for som nestkommanderende.
Han hadde flere seiere bak seg, men som 42-årig viseadmiral hadde han verken alderen eller rangen som skulle til for å lede toktet til Østersjøen.
Duoens oppdrag var å tvinge Danmark-Norge ut av de nøytrale rikenes forbund med makt, og så være klar til å fortsette mot Sverige og Russland.
Admiral Nelson skålte mselvsikkert på seieren kvelden før han angrep København.
Nelson tog kommandoen under Slaget på Reden
Om morgenen 30. mars sto hele den imponerende britiske armadaen inn i Øresund, forbi Kronborg ved Helsingør.
Linjeskipene avfyrte bredside etter bredside mot festningen, men stort sett uten effekt – én av de få fulltrefferne kilte seg inn i murverket på den britiske konsulens hus i byen.
Kronborgs kanoner traff ingenting, for det viste seg at de hadde for kort rekkevidde.
Etter passasjen fortsatte Parker og Nelson sørover, til København var i sikte. På vannet utenfor byen lå en slaglinje av danske fartøyer som skulle hindre britene i å komme for nær.
Noen av skipene var store – to batteridekk med minst 25 kanoner på hver side. Men hullene mellom dem var fylt ut med små fregatter, stykkprammer og til og med en stor tømmerflåte.
Den farligste motstanderen, sett fra det britiske skipsdekket, var sjøfortet Trekroner i enden av den danske linjen.
I 1801 var skyts på fast grunn alltid mer effektivt enn skipsartilleri, og Trekroner hadde 69 kraftige kanoner.
Når britene angrep, ville de i første fase holde seg så langt fra sjøfortet som mulig.
Nelson skulle lede operasjonen, mens Parker ville holde seg i reserve med de største britiske skipene, som stakk for dypt til å seile inn i det lave vannet foran den danske linjen.
Angrepsplanen var klar: Hvert britiske skip fikk oppgitt et dansk-norsk fartøy som det skulle bringe til taushet med kanonild og deretter erobre.
Når fiendens linje var ødelagt, gikk turen til Trekroner. Medbragte tropper skulle innta fortet med en landgangsoperasjon, som nok ville bli blodig, men ikke var umulig. Danskene hadde aldri bygd forsvarsverk på den kunstige øya. Intet brystvern beskyttet besetningen mot kanonskudd og geværsalver.
Når først Trekroner var erobret, hadde Nelson København og den dansk-norske flåtens base i sin hule hånd.
Admiralen forventet ingen problemer da han full av selvtillit gikk til køys natten før angrepet.
Uhell satte planen i fare
Om morgenen 2. april lettet de britiske skipene anker fra en posisjon sør for
København, og Nelsons flåte satte kurs mot den danske forsvarslinjen. Men alt gikk galt fra begynnelsen.
De store fartøyene hadde knapt satt seg i bevegelse før Nelson mistet sitt første skip.
Kapteinen på Agamemnon meldte at vind og strøm hindret ham i å innta sin plass i slagformasjonen, og dermed var 64 kanoner gått tapt. Kort etter gikk skipene Russell og Bellona med 74 kanoner hver på sandbanken Middelgrunden, og der ble de stående.
Mens de første kanonskuddene begynte å suse over vannet, var Nelsons flåte allerede redusert fra tolv store linjeskip til ni. Men det var for sent å snu, og Nelson hadde uansett ikke for vane å vakle når kampen først var begynt.
Resten av den britiske flåten sto opp gjennom Kongedybet – seilrennen der de dansk-norske skipene ventet. Det siste fartøyet i kjølvannsformasjonen var Monarch med 74 kanoner fordelt på to dekk. Fra sin post i skipets akterdekk speidet sjøkadett William Millard utover det imponerende panoramaet.
«Et vakrere og mer høytidelig syn har jeg aldri sett», skrev han mange år etter slaget. «På hele skipet ble det ikke sagt et ord, unntatt losen og rorgjengeren. Varskuene deres ble sunget ut som messen i våre domkirker».
Rolig gled Nelsons kolosser av eiketre fremover til de én for én nådde sin motstander i den danske linjen og lot ankeret gå. Så gikk kanonduellen i gang, og kruttrøyk la seg tungt over de to linjene med skip som var adskilt av 300 meter vann. Fra dette tidlige tidspunktet i slaget var manøvrene forbi, og utfallet avhang av artilleristenes evner.
«Det var regulær kamp og ingenting annet», skrev Nelson i rapporten.
Slaget på Reden fikk danskene til å bite fra seg
Ildkraften fra fiendens spinkle forsvarslinje overrasket den britiske admiralen. Selv om de danske kanonbesetning- ene var uerfarne, laget de massive jernkulene store skader på Nelsons skip.
Admiralen befant seg på Elephant, som mottok bredsider fra Danmark-Norges flaggskip, Dannebrog, der admiral Olfert Fischer befant seg.
Kanonkuler og såkalte knipler, avlange jernprosjektiler, flådde master og rigging i stykker eller kvernet seg gjennom skipssiden med dumpe drønn.
Hver fulltreffer sendte en dødbringende sky av tre- splinter over dekkene.
De sårede skrek, mens kamerater slepte dem ned til skipskirurgens rødmalte bord, der amputering var eneste behandling mot knuste knokler i armer og bein.
Nelson selv var i perlehumør, selv om han bedre enn de fleste kjente til risikoen for å bli lemlestet.
Kamp hadde allerede kostet ham en arm og synet på høyre øye.
Likevel spaserte han rolig rundt på flaggskipets akterdekk, og han smilte da en dansk kanonkule pløyde gjennom stormasten.
«Det går hett for seg», bemerket Nelson til en offiser som holdt ham med selskap. «Men ta ikke feil. Jeg ville ikke vært noe annet sted».
Slik tenkte neppe sjøfolkene på Monarch lenger fremme. Skipet hadde seilt forbi Nelsons Elephant og kastet anker utenfor en jevnbyrdig motstander, Sjælland, med 74 kanoner på sine to dekk.
Det britiske fartøyet var også innenfor rekkevidde av de kraftige kanonene på sjøfortet Trekroner.
En av de første drepte om bord på Monarch var kapteinen, og mange av sjøfolkene hans led samme skjebne.
I løpet av dagen kom tapene opp i 56 drepte og 164 sårede, av en besetning på rundt 600 mann – den høyeste andelen blant Nelsons skip.
Danskenes skudd traff ikke bare britiske sjøfolk, men også tropper fra et regiment som var utpekt til å storme Trekroner.
Frem til landgangsoperasjonen kunne gå i gang, hjalp soldatene til med sine musketter fra skipets øverste dekk.
Men danske skudd tynnet så raskt ut blant de rødkledde infanteristene at resten ble befalt ned i skipet, der de måtte sitte og vente på signalet til å angripe det danske sjøfortet.
Kanonbesetningene om bord på Monarch var til gjengjeld nødt til å bli på sin post, og de betalte en høy pris.
Etter en times kamp beveget kadett William Millard seg frem gjennom skipet for å hente ammunisjon. Overalt på dekket så han døde og sårede sjøfolk:
«Da jeg kom ned på øverste batteridekk, sto ikke en eneste mann oppreist mellom stormasten og stavnen, en strekning med åtte kanoner på hver side.
Noen av kanonene var halt til skipssiden, klar til å bli avfyrt, andre lå veltet om på siden, og andre igjen sto der de var blitt slengt tilbake etter avfyringen», husket Millard etter slaget.
Akutt mangel på sjøoffiserer førte til at en løytnant på bare 17 år fikk kommandoen over et fartøy. Willemoes ble hyllet for sitt mot, men talentet var ikke større enn at han fortsatt var løytnant da han falt i kamp i 1808.
Slaget på Reden: Amatører forsvarede København
Nelsons skip ble truffet av mange skudd, men de bet enda hardere fra seg. Selv om tre linjeskip hadde falt fra allerede under innseilingen, hadde britene stadig langt flere kanoner i spill enn danskene – over 1000 mot rundt 650.
Målt i ekspertise var kampen også ujevn. Britiske kanonbesetninger fikk grundig opplæring, og mange av Nelsons artillerister hadde deltatt i sjøslag før.
Danmark-Norges marine kjempet derimot for første gang på flere år, og mange av soldatene hadde aldri tatt i en kanon før.
Bare halvparten av mannskapet på de dansk-norske skipene var sjøfolk fra marinen – profesjonelle og vernepliktige fra rikets danske og norske provinser.
Den andre halvdelen besto av amatører med høyst et par ukers tjeneste bak seg.
Regenten hadde oppfordret frivillige til å melde seg, og den oppfordringen hadde blant annet en del svensker fulgt, men ikke nok. I stedet var sivile i København blitt tvangsutskrevet i dagene opp til 2. april.
En del av offiserene var også sivilister hentet fra handelsflåten.
Styrmenn og skippere fikk kortvarig hyre som såkalte månedsløytnanter, men selv om de kjente til seilas, visste de stort sett ingenting om kanonbetjening.
Utover formiddagen gjorde britenes overlegenhet sin virkning.
Skuddene satte det dansk-norske flaggskipet Dannebrog i brann, og admiral Olfert Fischer måtte gå fra borde og lete etter et annet skip han kunne kjempe videre fra.
Andre om bord fant også på å redde seg i sikkerhet, selv om skipet stadig kjempet. Menige sjøfolk og enkelte offiserer rodde bort for å slutte seg til andre danske skip eller snike seg i land, som lå fristende nær. Etter nederlaget havnet flere desertører i krigsretten.
Mellom klokken 12 og 13 var de danske skipene så sønderskutte at det ene etter det andre kappet ankertauene og lot seg drive ut av skuddlinjen.
Men det kunne ikke admiral Hyde Parker se. Han lå med den britiske reserven flere kilometer nord for København, og herfra så kampen ut til å være en blodig stillstand.
Kanonene fyrte løs i timevis, og tett kruttrøyk innhyllet de to slaglinjene som tilsynelatende lå helt stille.
Parker ble bekymret for tapene, for han var nødt til å spare på kreftene.
Når danskene var beseiret, måtte han også være i stand til å gi de svenske og russiske marinene en lærepenge. Da slaget hadde pågått i tre timer uten en avgjørelse, og klokken passerte 13, mistet han tålmodigheten.
Parker ga ordre om å heise signalflagg, et tegn til Nelson om å avbryte kampen. Men hans nestkommanderende hadde egne planer.
Under Slaget på Reden satte Nelson alt på spil
Budskapet om at Parker signaliserte tilbaketog, ble møtt med iskald forakt av Nelson. Han kunne se hvordan danskenes motstand ebbet ut, og seieren var innenfor rekkevidde.
«Fanden ta meg om jeg gjør det», sa han til en offiser som spurte ham om Parkers signal skulle sendes videre til linjeskipene i kamp.
Han satte kikkerten for sitt blinde høyre øye og lot som om han speidet mot Parkers flaggskip.
Deretter rettet han igjen oppmerksomheten mot slaget.
Nelson visste imidlertid at han risikerte krigsrett og i verste fall henrettelse.
Bare en seier kunne redde ham, og danskene kjempet fortsatt.
«De folkene der er gjort av et seigere stoff enn jeg hadde regnet med», sa han til en offiser. «Men vi skyter fortreffelig. Så hvis vi ikke kan nedkjempe dem på tre timer, står jeg inne for at vi kan gjøre det på fire. I hvert fall skal jeg gi dem til de ikke orker mer».
Sakte, men sikkert ebbet salvene fra de danske skipene ut etter hvert som fulltreffere ødela kanonene, eller besetningene led for store tap til å fortsette. Om bord på Holsten var den danske admiral Olfert Fischer ikke i tvil om nederlaget.
Etter at han flyktet fra det brennende Dannebrog hadde han gått om bord i håp om at den nordlige enden av linjen hans kunne holde stand mot britene. Men det britiske skipet Defiance hadde knust alle optimistiske forestillinger. Med sine 74 kanoner flerret hun hull i Holsten, mens det mindre danske fartøyet bare var utrustet med 60.
Admiral Fischer var selv vitne til hvordan sekretæren hans la en protokoll fra seg et øyeblikk, bare for å se den bli skutt over bord av en kanonkule.
Kort etter advarte skipets kaptein om at han snart ble nødt til å kapitulere. Fischer måtte igjen flykte, og denne gangen seilte han til sjøfortet Trekroner.
Utenfor København utnyttet Nelson skamløst at han ikke kunne se på høyre øye.
Ord virket bedre enn kanoner
Den dansk-norske beskytningen ble mer og mer spredt, men til Nelsons frustrasjon stoppet den ikke.
Hans ulydighet mot Parker gjorde det nødvendig med en rask avgjørelse, og klokken 14 grep han en penn.
Med rorkassen som underlag skrev admiralen et brev til kronprins Fredrik 6., fungerende regent av Danmark-Norge i 1801.
Briten truet med å brenne alle de sønderskutte danske skipene dersom skytingen ikke opphørte – og han aktet ikke å hjelpe besetningene fra borde først.
Brevet ble overlevert til en offiser som seilte i robåt rundt de to slaglinjene på nordsiden, og var i København klokken 15. Kronprins Fredrik innså at det var på tide å ta den beslutningen han i timevis hadde utsatt. Skipene ute i Kongedybet fikk beskjed om å innstille skytingen. Slaget var omsider over.
Kapitulasjonen kom i siste øyeblikk for kadetten William Millard og resten av besetningen på det britiske linjeskipet Monarch.
Det gjennomhullede skroget kunne ikke lenger manøvrere.
«Dekket vårt var fylt opp med ødelagte kanoner», skrev kadetten. «Fra for til akter var det ikke et eneste reip som ikke var skutt over». Kampen hadde da kostet Nelson 254 døde og 689 sårede, mens de danske tapene lød på 367 falne og 635 kvestede. Mange av de sårede døde i dagene som fulgte.
Nelsons seier eliminerte trusselen fra den dansk-norske marinen, og like etter falt Nøytralitetsforbundet fra hverandre.
Arkitekten bak den anti-britiske alliansen, tsar Paul 1., var blitt drept av sine egne allerede en uke før slaget, og sønnen valgte en mindre krigersk kurs.
Med ildkraft, selektiv blindhet og utilslørte rusler hadde Nelson vunnet enda en seier – den vanskeligste så langt i karrieren. I 1805 falt sjøhelten for en fransk kule i slaget ved Trafalgar.