Slaget ved Lund: Nordens blodigste dag

I juni 1676 la en stor invasjonsstyrke ut fra København, om bord på rundt 500 skip. Som en avledningsmanøver gikk en mindre dansk styrke på 2000 mann i land ved Ystad og okkuperte byen 27. juni. Mens svenske soldater i Skåne hastet mot Ystad for å befri byen, gikk Kristian 5. og hovedhæren uhindret i land ved Råå sør for Helsingborg.

Styrken på 50 mann som holdt festningen i Helsingborg, overga seg samme kveld. Uken etter hadde danskene også erobret Landskrona, og i august overga kommandanten på Kristianstads festning seg. Med unntak av Malmö var hele Skåne nå under dansk kontroll.

Den svenske kong Karl 11. tok utfordringen. Han samlet en hær og rykket mot sør for å presse danskene tilbake. Kongen forventet en rask militær avgjørelse – i stedet utviklet krigen seg til en langvarig rekke av taktiske manøvre der svenske, danske og norske hærstyrker flyttet rundt i forhold til hverandre helt til det endelige sammenstøtet ved Lund.

De lange marsjene gjorde at soldatene var utmattet – selv før slaget var kommet i gang – og la Skåne øde. Selv om lokale bønder ble plyndret, var det vanskelig å skaffe forsyninger til de to hærene og de mange tusen hestene deres.

Forholdene var elendige. Hele høsten regnet det tungt. Den svenske leirplassen var et hav av gjørme, og hygienen var ubeskrivelig dårlig. Omkring 3000 soldater døde av dysenteri – en betennelse i mage-tarm-systemet, som den gang ble kalt blodsott. En soldat beskrev leiren sin som «skittleiren».

I tillegg til diaré og andre prøvelser de hadde felles med danskene, hadde svenskene også problemer med en omfattende partisanaktivitet. Skåningene hadde vært dansker i århundrer, og nå grep en del av dem til våpen for å gjøre en ende på det de oppfattet som en svensk okkupasjon.

Svenske rytterenheter som ble sendt ut for å skaffe forsyninger, var i konstant fare for å bli overfalt av såkalte snapphaner.

Steingjerder bremser angrepet

Slaget ved Lund var det første i Norden der begge hærene bar uniform. Likevel var ikke militærenhetene noe imponerende skue. Flere måneder i gjørme og søle hadde satt sine spor. Mange soldater var for syke til å stå oppreist og måtte bli i leiren. De som ble mobilisert til slaget, var svekket av kulde og sult.

Den svenske hæren var undertallig i forhold til den danske, så slagplanen var å utnytte overraskelsesmomentet ved et massivt angrep på den sovende danske vinterleiren nord for Lund.

Soldatene hadde fått beskjed om å bevege seg fremover i dypeste stillhet, men det var ingen enkel sak å flytte en styrke på 8000 mann, 6000 hester og utallige vogner uten en lyd. Vrinskingen fra hestene, smell fra pisker og rumlingen fra de tungt lastede vognene måtte kunne høres «minst en mil unna», mente en svensk offiser.

Både fotfolk og kavaleriet krysset den tilfrosne Kävlingeåen uten problemer. For å få de tunge kanonene og forsyningsvognene over la de svenske soldatene lange planker ut på isen slik at hjulenes vekt ble fordelt. På tre timer klarte de å få hele styrken frem til posisjonen der angrepet skulle starte.

Nattemørket var tett, og alt var fremdeles rolig i den danske leiren. Karl 11. var sikker på at planen ville lykkes. Men så kom det foruroligende nytt fra patruljene som var sendt ut for å sondere terrenget.

Mellom svenskene og den danske leiren lå en mengde gjerder av kampesteiner og jord, som lokale bønder hadde bygd rundt jordene sine.

Fotfolket og hestene kunne forholdsvis lett forsere disse hindringene i terrenget, men ikke det tunge utstyret.

Mens svenskene vurderte situasjonen, fikk den danske generalmajoren Anders Sandberg plutselig melding om at svenskene var på vei. Han slo straks alarm, og i løpet av bare en halv time var hele den danske hæren kommet på beina og stilt opp i kampformasjon.

Soldatenes kappløp mot Lund

Ettersom et overraskelsesangrep nå var utelukket, bestemte Karl 11. seg for å prøve en ny taktikk: Den svenske hæren skulle trekke mot høydedragene ved Lund og stille opp i kampposisjon. Å stå på toppen av en bakke ville være et fordelaktig utgangspunkt for et slag, og når Karl 11. samtidig hadde husene i byen i ryggen, avskar han fiendens mulighet til å angripe bakfra.

Danskene gjennomskuet raskt svenskenes strategi, og snart var de to hærene viklet inn i et veritabelt kappløp om å komme først frem til Lund.

I spissen for den danske fortroppen red Hans Adam Basse. Han hadde hatt ansvaret for patruljeringen natten før, og prøvde nå å finne den raskest tenkelige ruten. Det var vanskelig i mørket.

Både danskene og svenskene ble stadig tvunget til å stoppe opp på grunn av de mange steingjerdene. Soldatene måtte rydde en åpning gjennom hvert gjerde, slik at artilleriet og forsyningsvognene kunne komme videre.

For begge parter var det helt avgjørende at hæren forble samlet. Hvis fienden fikk anledning til å avskjære det tunge materiellet fordi de lette troppene var dratt i forveien, kunne resultatet bli katastrofalt.

På en del av ruten kunne den svenske hærens fremrykning foregå via landeveien. Derfor kom Karl 11. først frem. Han så fornøyd hæren sin begynne å ta oppstilling på høydedragene ved Lund. Det foregikk med febrilsk hast, for danskene var like i hælene på dem.

Snart etter tørnet fortroppene sammen i en innledende trefning – den vanlige taktikken på 1600-tallet. Fortroppen besto som regel av det dårligste mannskapet. Den ble mer eller mindre ofret på slagmarken for å gi hovedstyrken tid til å stille opp.

Tallmessig var den danske hæren overlegen. Kristian 5. hadde 5000 infanterister, 6000 ryttere og dessuten 1300 mann i de tre såkalte matrosbataljonene, som besto av sjøfolk fra flåtestyrken som Danmark-Norges allierte Nederland hadde sendt for å hjelpe til i krigen mot Sverige.

Overfor dem sto Karl 11. med bare 2000 infanterister og 6000 ryttere. Men til tross for den overlegne styrken gikk det galt for den danske hæren helt fra begynnelsen.

Oberstløytnant Basse og fortroppens 300 mann ble sendt i kamp mot den tallmessig noenlunde jevnbyrdige svenske fortroppen. Svenskene slo uten problemer tilbake det første angrepet, ettersom de sto høyere i terrenget.

Og selv om danskene satte en del av hovedstyrken inn i neste angrep, gikk det ikke bedre. Danskenes øverstkommanderende, Carl von Arenstorff, var blitt truffet i høyre arm, og ble båret blødende vekk. Han døde senere samme dag.

Tapet av øverstkommanderende på et så tidlig tidspunkt førte til forvirring i de danske rekkene. Dermed kunne selv en enhet av nyutskrevne finner i svensk tjeneste påføre danskene store tap.

Svenskekongen kjemper offensivt

Solen var stått opp, og mens de to hærenes fortropper hadde innledet slaget, gikk hovedstyrkene i stilling. De sto nå overfor hverandre langs en omtrent én kilometer bred front. Avstanden mellom dem var bare et par hundre meter.

Karl 11. visste at hæren hans var undertallig, men han så dette slaget som sin kanskje siste sjanse til å bryte den dansk-norske seiersrekken. Derfor bestemte svenskekongen seg for å kjempe offensivt, selv om han var i undertall.

Beslutningen var et brudd med tidens konvensjoner, men kongen hadde en stor fordel: en overlegen kavaleritaktikk. Det ble helt avgjørende fordi mesteparten av den svenske hæren var ryttere.

Det danske kavaleriet benyttet en tradisjonell kampteknikk som ble kalt karakollering. Den gikk ut på at en rytterrekke red frem og fyrte av skytevåpnene sine mot fienden. Deretter svingte de ut til siden og red rundt bak sine egne geledd for å lade våpnene, mens neste rekke av ryttere angrep.

De svenske generalene mente – med rette – at teknikken var ineffektiv, og de svenske rytterne hadde ordre om ikke under noen omstendigheter å avbryte. De skulle ri helt frem og først skyte når de kunne se det hvite i øynene på danskene. Deretter skulle de trekke sablene og gå til direkte angrep på fienden.

Svenskenes effektive teknikk ga resultater, og slaget utviklet seg snart til en kaotisk nærkamp. Danmarks venstre flanke, der Kristian 5. befant seg, hadde aldri kommet seg helt etter fortroppens nederlag i begynnelsen av slaget. Nå vek flanken under svenskenes angrep, og da flere offiserer falt, sto de danske enhetene uten ledelse, og la på flukt i panikk.

Karl 11. så at motstanderens konge var blant de flyktende, og tok opp forfølgelsen med en større rytterstyrke.

Kristian 5. kom seg trygt over Kävlingeåen med en del av styrkene sine, men så brast isen plutselig under dem. Flere av kongens menn druknet i det iskalde elvevannet. Mens Karl 11. vurderte om han skulle våge å krysse elven et annet sted, trengte svenske soldater inn i den ubeskyttede danske leiren, der de begynte å plyndre og drepe de etterlatte, syke soldatene.

KART – Følg slagets gang:

Frykten døyves med snaps

Tilbake på slagmarken kunne det merkes at Karl 11. hadde ridd bort med et par av de øverste generalene. Svenskene kjempet ubesluttsomt, fordi de ikke hadde noen overordnet ledelse. Og nå blandet artilleriet seg i slaget.

Den svenske hæren hadde åtte kanoner, mens motparten rådde over hele 56. Det er uvisst hvor mange av dem som kom i stilling, men artilleribeskytningen var under alle omstendigheter dramatisk – og kostet svenskene dyrt.

Militære ledere på begge sider mente at en hær som sto ubevegelig til tross for tung beskytning, vakte respekt hos motparten. Bare kujoner søkte dekning, så soldatene hadde strenge ordrer om å bli stående mens kanonkulene pløyde seg gjennom rekkene. For å døyve frykten inntok de fleste soldater store mengder brennevin.

Midt under slaget oppsto et bisart intermezzo, da en dansk kaptein utfordret en svenske til duell. Mens mennene krysset klinger i ingenmannsland, stilnet kampene av rundt dem. Men da dansken kort etter falt død om, raste slaget videre.

Artilleribeskytningen ble fulgt av et massivt dansk infanteriangrep. Det vindstille været førte til at den tunge røyken fra svartkruttet ble hengende over slagmarken.

Derfor hadde de øverstkommanderende problemer med å bedømme slagets gang, og røyken kan ha vært årsaken til at Frederik von Arenstorff, som sto i spissen for det danske infanteriet, begikk en skjebnesvanger feil.

Klokken var blitt 12, og svenskene led store tap mot de danske fotfolkene, som var i massivt overtall. Den svenske øverstkommanderende regnet slaget som tapt – han ga til og med ordre om taktisk tilbaketog, og sendte også et par ryttere av gårde til Malmö med beskjed om svenskenes nederlag ved Lund.

I denne situasjonen kunne von Arenstorff ha gjort det av med restene av det svenske infanteriet ved simpelthen å fortsette angrepet. Men han så ingenting på grunn av kruttrøyken, og uten å ane hvor nær han var seier, lot han folkene sine bli stående for å omgruppere.

Drømmen om Skåne er knust

Da Frederik von Arenstorff endelig satte inn et nytt angrep vel en time senere, var det lite kampånd igjen i den svenske hæren.

Svenske kanoner var på danske hender, både offiserer og menige hadde begitt seg til fots langs landeveien mot sikkerheten i Malmö, og de øverstkommanderende hadde sendt en liten tropp ut for å finne Karl 11., som fremdeles sto på bredden av Kävlingeåen og vurderte om han skulle gå over elven for å ta den dansk-norske kongen til fange.

Han bestemte seg for å vende tilbake til Lund, der restene av den svenske hæren kjempet mot den danske overmakten. Venstre flanke brøt totalt sammen, og slaget utviklet seg til en nedslakting.

Den svenske kampånden var laber. Men etter en time snudde krigslykken, da Karl 11. igjen viste seg på slagmarken, i spissen for den delen av hæren som hadde satt etter den flyktende danske kongen.

De i alt ni eskadronene – altså omtrent 900 ryttere – hadde hatt tid til å hvile seg, og kastet seg nå inn i kampen med friske krefter. Kongen selv red fremst, på sin hvite hest Brillant.

Det ble uro i de danske rekkene. Den svenske hæren var nå redusert til 4000 mann, og danskenes kanskje til 4500. Men de friske svenske soldatene endret styrkeforholdet totalt. Danskene var på randen av total utmattelse, og nå sank kampmoralen raskt.

Karl 11. iverksatte en knipetangmanøver, og omringet raskt den danske hæren. Begge flankene gikk i oppløsning da danskene la på flukt, og på det sentrale frontavsnittet kom kampen nå til å avhenge av de tre matrosbataljonene, som besto av nederlandske sjøfolk uten trening i krig på landjorden. Det svenske kavaleriet hadde lett spill.

Som alle andre på slagmarken hadde de fått rikelig med brennevin i løpet av det sju timer lange slaget. Spriten drev de svenske rytterne ut i en sann massakre – av de 1300 matrosene overlevde bare 60.

Nedslaktingen stanset først da den svenske feltmarskalken Helmfelt ga alle danske soldater som ga opp kampen, lov til å slippe unna.

9000 soldater dør under slaget

Da natten kom, lå tusenvis av døde og døende tilbake på slagmarken. Beregninger viser at danskene mistet 6000-6500, mens 2500-3000 svensker falt. Det vil si at rundt 42 prosent av soldatene som deltok, ble drept ved det blodigste slaget i Nordens historie.

I tillegg kommer mange tusen sårede, som stort sett måtte klare seg selv. En samtidig kilde forteller at 1979 sårede svensker kom seg trygt til Malmö, mens omtrent like mange sårede dansker kjempet seg vei til Landskrona. De som ikke kunne gå, ble liggende på slagmarken og døde i den bitende kulden.

Håpet om å gjenerobre Skåne var ute. Da Kristian 5. kom hjem til Kronborg i Helsingør etter den tapte krigen, ble vinduene mot Øresund blendet.

Kongen ville ikke miste appetitten ved å se på landet han hadde tapt på den andre siden av sundet.