Samuraien Ii innleder skjebneslaget da han angriper med sine «røde djevler» i lakkerte rustninger.

© Osprey Publishing

Snedig fyrste snøt seg til shogun-tittel

Fyrst Tokugawa trosser skjebnen da han går etter shogun-tittelen og makten i Japan. Mektige fiender forener seg mot ham, og kampen virker tapt lenge før den er i gang. Men den listige hærføreren har flere overraskelser i bakhånd.

29. august 2019 av Esben Mønster-Kjær

Toyotomi Hideyoshi vet at han skal dø. Japans sterke mann har sluppet levende fra blodige slag og skumle drapsforsøk, men nå nærmer enden seg uunngåelig. Det samuraiers sverd og ninjaers kniver ikke har greid til nå, vil den tærende sykdommen fullføre. Hele hans livsverk vil bli tilintetgjort hvis han ikke handler.

«Det er usannsynlig at jeg overlever denne dagen», sier Hideyoshi til sine nærmeste rådgivere som er samlet rundt dødsleiet i september 1598. «Når jeg er borte, skal dere tilbe meg som en gud i fem dager, men hold min død hemmelig så lenge som mulig. Og husk alt jeg har sagt om Hideyoshis arv».

Hideyoshis møysommelig oppbygde makt har sørget for ro i det borgerkrigsherjede Japan i tolv år, og nå skal hans sønn ifølge testamentet ta over. 

Men når han ser inn i øynene på mennene som står bøyd over ham, svinner Hideyoshis håp. De er som han selv – maktmennesker med glødende ambisjoner. Hideyoshi har kjøpt lojaliteten deres med titler og innflytelse.

Allerede nå skuler noen mistroisk til hverandre. Roen bevares frem til Hideyoshi motstrebende slipper livet kort før solnedgang. Så begynner intrigene, for den sterke lederens sønn og etterfølger som nå skal holde det urolige riket i sjakk, er en gutt på bare fem år.

Fyrster føler hverandre på tennene

Mange japanere sørger oppriktig over Hideyoshis bortgang, men fyrst Tokugawa Ieyasu er ikke blant dem. 

Han var den avdødes største rival i maktspillet om Japan, men han var forutseende nok til å underkaste seg i tide da det sto klart at nederlaget ikke var til å unngå. Nå som Hideyoshi er borte, kan hans tidligere ambisiøse drømmer vekkes til live.

Tokugawa er utpekt som én av ti sterke daimyoer, Japans øverste adel, som sammen skal regjere til Hideyoshis sønn har vokst opp. Men Tokugawa har ikke tenkt å forbli sted­fortreder for en familie som selv har nådd toppen ved hjelp av sine spisse albuer. Han sikter høyere enn selv Hideyoshi og vil gjenopplive den gamle shogun-tittelen, som gir rett til å herske over riket i keiserens navn.

Gradvis begynner Tokugawa å teste ut medregentenes viljestyrke. Han inngår en serie ekteskapsallianser mellom sin egen familie og andre daimyoer, selv om Hideyoshis testamente uttrykkelig forbyr dette. Enkelte røster krever Tokugawa fjernet fra posten, men de får ikke støtte fra flertallet, som mener det må holde med en mild irettesettelse.

Tokugawa kan videreføre planene, og samtidig vet han nå hvem hans viktigste motstander er. Ingen har protestert mer høylytt over de forbudte giftermålene enn Ishida Mitsunari.

Blant Japans adelige er Ishida kjent som en dreven renkemaker, men også en fenomenal te-seremonimester – som gir stor prestisje – og en sterk personlighet. 

Ishida avventer ikke Tokugawas neste trekk. Han tar kontakt med de hemmelighetsfulle ninjaene og ber dem fjerne motstanderen med et velrettet knivstikk. Men snart begynner det å gå rykter om den morderiske planen, og Ishida må ydmykt be om tilgivelse.

Tokugawa har vunnet to klare seiere, og han bestemmer seg for å øke innsatsen. Uten varsel tar troppene hans kontroll over borgen Osaka våren 1599. Han har sikret seg en av Japans sterkeste festninger og kontroll over Hideyoshis sønn, som bor bak murene.

Selv de mest godtroende regentene innser endelig at Tokugawa prøver å knuse den skjøre maktbalansen mellom dem. Med Ishida i spissen anklager de i 13 punkter urostifteren for å forbryte seg mot sin avdøde herres testamente og forlanger at han trekker seg tilbake.

Hvis Tokugawa vil bli shogun, må han ta tittelen med makt. Hele riket forbereder seg på borgerkrig.

Tokugawa Ieyasu var en respektert general, men han vant slaget ved Sekigahara med diplomatisk list.

© Art Archive/Picture Desk

Sverdene trekkes

Da oppgjøret om Japans fremtid begynner, får det en illevarslende start for Tokugawa. Han må gi opp borgen Osaka, som ligger langt fra hans egne provinser, og 24. juli 1600 forlater han den dyrebare gevinsten og trekker seg tilbake til kjernelandet i øst.

Imens innkaller Ishida flere av Japans store fyrster til et møte der han vil forsøke å smi en stor allianse mot Tokugawa. Da daimyoene kommer sammen 17. august, får han forent herskerne over de sterkeste av Japans vestlige provinser. Til sammen kan de stille en giganthær.

Alliansen er full av indre konflikter, og fordi slekten hans ikke er høyverdig nok, må Ishida gi opp å få stillingen som øverstbefalende. I praksis blir det likevel han som leder vestalliansens hær, men det blir ikke med samme autoritet som Tokugawa nyter over sin fløy i oppgjøret. Ishida er også nødt til å bruke massiv overtalelse for å få noen daimyoer til å slutte seg til forbundet.

En av dem som er vanskeligst å lokke, er Kobayakawa Hideaki, overhode for en av Japans mektigste klaner tross sine bare 19 år. Helt siden striden begynte har den unge mannen vært i tvil om hvilken fløy han skal støtte.

Kobayakawa-klanens provins ligger i vest, der den raskt vil bli løpt over ende av naboene dersom han tar Tokugawas parti. På den andre siden hater han Ishida for at han fire år tidligere baksnakket ham slik at han mistet en prestisjefull post. Slike ydmykelser glemmer man ikke i det ærekjære Japan.

Egentlig hadde den unge Kobayakawa bestemt seg for å støtte Tokugawa. Men andre overtalte ham til å delta i Ishidas rådslagning, og det er løftet om rike provinser som til slutt får ham til å stille seg bak vestalliansen. Men den 19-årige fyrsten greier ikke helt å gi slipp på tvilen, og den skal bli avgjørende for Japans fremtid.

Hærførerne rensker ut

Mens mektige menn krangler og kjøpslår i vest, og Tokugawa trekker seg tilbake mot øst, samles to store hærer. Daimyoene, deres samuraier og tusenvis av menige fotfolk forener seg, klar til den store styrkeprøven.

Ingen av de to partene er klar til å oppsøke motstanderen ennå. Først vil begge hærførere eliminere alle trusler i eget distrikt, og flere steder etableres det beleiringer. En av dem finner sted rundt 100 kilometer sør for Osaka, der 500 mann forsvarer borgen Tanabe mot 15 000 soldater fra vestalliansen.

Kommandanten for den lille festningen er kjent for å være usedvanlig klok, og bak murene har han en stor samling av skriftruller med dikt og fortellinger. Han ber om tillatelse til å bringe disse i sikkerhet hos Japans keiser. Beleirerne aksepterer uten nøling, for samfunnets elite har enorm respekt for kulturskatter. 

Men saken tar snart en uventet dreining. Keiseren, som tradisjonelt holder seg i bakgrunnen og aldri blander seg i sine undersåtters væpnede oppgjør, gir over­raskende ordre om at kampen skal stanses. Han vil ikke akseptere at den lærde kommandanten omkommer og mannens store viten går tapt, så Japans formelle hersker befaler festningen overgitt og dens garnison skånet.

Besetningene i andre borger nyter ikke godt av samme keiserlige beskyttelse. De holder ut så lenge de kan, og når murene er gjennombrutt, blir de massakrert til siste mann. Nåde overfor de beseirede er ikke en del av den japanske krigerkulturen.

Mens beleiringene fortsetter, bryter Tokugawa opp fra sin store leir ved Edo 7. oktober, og i spissen for 30 000 mann marsjerer han vestover for å kjempe mot Ishidas vestallianse.

Adelige bar to sverd – det lange «katana» og det kortere «wakizashi».

© Corbis/AOP

Østhæren går i fellen

Tokugawa rykker raskt fremover for å tvinge frem et slag før fienden rekker å samle alle troppene som er opptatt av beleiringer på ulike hold. Hans egen hær vokser hele tiden etter hvert som nye enheter slutter seg til kolonnen.

Under marsjen blir Tokugawa også oppsøkt av et sendebud som kommer fra en uventet kant. Mannen er sendt av Kobayakawa Hideaki, og budskapet hans går ut på at den 19 år gamle daimyoen vil skifte side og slutte seg til østhæren når det ventede slaget finner sted. 

Nyheten kan bety to ting, enten har oddsene nettopp forandret seg markant til Tokugawas fordel, eller så prøver fiendene hans å lokke ham i en felle. 

Hvilken av de to forklaringer som er rett, kan ikke feltherren vite, og ikke har han tid til å finne ut av det heller. Tokugawas hær nærmer seg Ishidas provins i det sentrale Japan, der den mektige vestalliansen raskt gjør seg klar til kamp.

Ifølge speidere er fienden i ferd med å stille opp til slag i fjelldalen rundt den vesle byen Sekigahara. Tokugawa gir ordre om å følge etter, og begge hærene er på marsj hele natten til 21. oktober 1600. 

Høstregnet plasker ned, og ved ankomsten er hele dalen innhyllet i tett tåke. De driv­våte soldatene kan ikke se noe mens de prøver å komme på plass i slagoppstillingen og få litt hvile på den gjørmete bakken.

Klokken 8 om morgenen får solstrålene endelig tåken til å lette, og hærene kan se hverandre. Over 80 000 mann står klar på hver side – Tokugawas menn nede i dalen, og Ishidas oppe i skråningene rundt, noen steder bak palisader.

Tokugawa ser at hæren hans står i en truende dødsfelle. Hvis han slår til mot én av de fiendtlige stillingene, vil troppene på de andre åsene kunne storme ned og angripe ham i flanken og ryggen. 

Men det eneste alternativet er et tilbaketog, selv om det vil koste ham anseelse og vinne Ishida tid til å samle en enda større hær. Tokugawa må kjempe og håpe på at den unge Kobayakawas løfte om å skifte side var alvorlig ment.

Djevlene vil ikke se på

Østhærens leder befaler sine styrker å rykke frem mot fiendene som står direkte under Ishidas kommando. Ordren er knapt gitt før en plutselig bevegelse fanger alles blikk. 

Det er samuraien Ii Naomasa som angriper. Hans fryktede ryttere, lett gjenkjennelige i sine rødlakkerte rustninger, skulle ellers holde seg i bakgrunnen og beskytte Tokugawas unge sønn.

Men Ii akter ikke å tilbringe dagen som barnepike. Selv om hans «røde djevler» bare teller 30 mann, galopperer de forbi østhærens forreste enheter og frem mot fienden.

«Ingen får rykke frem foran oss», brøler en offiser blant soldatene som de røde rytterne passerer. En fornem daimyo er allerede lovet æren av å lede dagens første angrep, men Ii fortsetter sin ville galopp, og resten må bare følge etter. Anført av de 30 samuraiene kaster
20 000 mann seg mot forsvarerne.

Tokugawas muskettskyttere avfyrer salve etter salve. Det skaper gapende hull i Ishidas rekker og får hele linjen til å vakle. Men så kommer forsvarerne trekkende med fem kanoner, og selv om drønnene fra disse skaper mer støy enn ødeleggelse, får larmen Tokugawas tropper til å nøle slik at angrepet går i stå. 

Under slaget ved Sekigahara brukte begge hærer dødbringende krigsmateriell som stammet fra våpensmier i Europa. «De svarte skipene» kalte japanerne de portugisiske fartøyene som kom for å handle.

© Bridgeman

Nervene settes på prøve

I time etter time fortsetter det blodige oppgjøret om Ishidas stillinger. En deltaker beskrev senere kampen:

«Venn og fiende presset seg frem mot hverandre. Muskettilden og ropene gjallet fra himmelen og fikk jorden til å ryste. Svart røyk gjorde dag til natt».

Tokugawa kjenner tvilen nage. Han har kastet en stor del av hæren sin mot bare 35 000 fiender, men har ennå ikke greid å bryte gjennom forsvarslinjen. Mer enn halvparten av vestalliansens hær har ikke engang vært i kamp ennå og står truende på fjellskråningene over Sekigahara. Hvis de angriper, har Tokugawa bare en liten reserve igjen til å stanse dem med.

Begeret renner over for feltherren da en budbringer stiger til hest like foran ham etter å ha avlevert en beskjed. Dette bruddet på etikette får Tokugawa til å trekke sverd og lange ut etter mannen, som må flykte med store sår.

På motsatt side av fronten merker Ishida også en voksende uro. Flere av hans allierte har ikke gjort noe for å bidra til kampen, og resten kan snart ikke motstå presset lenger.

Klokken 11 gir Ishida ordre om å tenne et stort bål. Det er signalet til at den unge Kobayakawa Hideaki skal storme ned fra Matsuo-fjellets skråning og kaste seg i flanken på Tokugawas tropper. 

Men selv om en tydelig røyksøyle kort etter stiger til himmels, blir Kobayakawas 20 000 mann i stillingen. Med voksende uro sender Ishida budbringer etter budbringer av gårde, men alle vender tilbake uten å ha fått en forklaring på hvorfor de mange ventende troppene ikke angriper.

I likhet med Ishida har Tokugawa også oppmerksomheten stivt rettet mot Matsuo-fjellet. Slaget har vart i fire timer allerede, og Kobayakawa har hittil verken hjulpet sine allierte eller sluttet seg til østhæren som lovet.

Ungfyrste kårer vinneren

Oppe ved Kobayakawa-klanens stilling skotter samuraiene anspent mot sin unge leder. Han har ennå ikke gitt dem en eneste ordre. Plutselig slår en muskettsalve ned like ved, og den 19-årige daimyoen våkner til live.

«Vårt mål er Ishida Mitsunari», utbryter han og stiger til hest. Øyeblikket etter stormer 20 000 soldater nedover skråningen, rett inn i flanken på mennene som forgjeves har bønnfalt ham om hjelp. Ishida har ingen tropper til å stoppe den nye trusselen med. Forsvarslinjen rulles opp fra siden, og i løpet av kort tid forvandles de hardt prøvede enhetene til en flokk på panisk flukt.

Noen av vestalliansens daimyoer prøver å gjennomføre et velordnet tilbaketog med sine menn. Andre kjemper iherdig videre, fast bestemt på å selge sine liv så dyrt som mulig. Et av dagens siste muskettskudd treffer den røde samurai Ii Naomasa i skulderen, og såret koster ham livet noen måneder senere.

Ishida Mitsunari slipper bort fra slagmarken med en gruppe vakter, men tapet er ugjenkallelig. I løpet av få dager blir han tatt til fange, og han mister hodet i Kyoto 6. november 1600.

Ingenting står lenger i veien for Tokugawa Ieyasu. Han kan belønne sine venner og straffe sine fiender slik det passer ham, og i mars 1603 kan han la seg kåre som shogun av keiseren.

Den avdøde Hideyoshis sønn er ikke lenger kandidat til å regjere Japan. Han begår selvmord etter et feilslått opprør i 1615, og deretter ligger makten i hendene på det nye shogun-dynastiet de neste 250 årene. 

Borgerkrigene er endelig slutt, og slekten Tokugawa opprettholder freden frem til keiseren avsetter den siste shogunen i 1867. I stedet får Japan en regjering etter europeisk forbilde, som skal gjøre det gamle riket til en moderne industrinasjon.

Les mer

A.L. Sadler: Shogun – the Life of Tokugawa Ieyasu, Tuttle, 1978. Anthony J. Bryant: Sekigahara 1600 – the Final Struggle for Power, Osprey, 1995. J.R. Turnbull: Samurai Armies – 1550-1615, Osprey, 1979.

Kanskje du er interessert i