Soldaten som ikke kunne dø

Den belgiskfødte soldaten var så forelsket i krig at han gjorde hva som helst for å få fortsette å slåss samme hvor hardt og ofte han ble såret.

Den belgiskfødte soldaten var så forelsket i krig at han gjorde hva som helst for å få fortsette å slåss samme hvor hardt og ofte han ble såret.

Wikimedia Commons/National Portrait Gallery

Britisk histories mest seiglivede soldat må være Adrian Carton de Wiart, som deltok i tre store kriger og ble såret i stort sett alle deler av kroppen.

19 år gamle Wiart startet soldatkarrieren i boerkrigen, der han i 1899 ble skutt i magen og skrittet og måtte tilbringe resten av krigen på sykehus. Det stoppet ham imidlertid ikke.

Da 1. verdenskrig brøt ut i 1914 befant den unge soldaten seg i et kamelkorps i Britisk Somaliland, der opprørere skjøt ham én gang i armen og to ganger i hodet. Det kostet ham venstre øye og en del av venstre øre.

Wiart var imidlertid begeistret, for det medførte at han ble sendt tilbake til Europa, der de “ekte” kampene foregikk. Etter et kort opphold på sykehus ble han sendt til kampene ved Ieper i Belgia.

En granat kvestet den venstre hånden, og Wiart bet resolutt av to av de ødelagte fingrene. Like etter måtte hele hånden amputeres.

I slaget ved Passchendaele i 1917 ble han skutt i hoften, mens venstre øre nok en gang ble truffet i et slag ved Arras samme år. Krigens siste sår fikk han i slaget ved Cambrai i 1918 – enda et skudd i hoften.

Under 2. verdenskrig ble Wiart utnevnt til leder for det britiske Jugoslavia-oppdraget, men ble skutt ned i fly og endte i et italiensk fengsel.

Derfra ble han løslatt i 1943. Etter krigen skrev han i sine memoarer: “Helt ærlig så nøt jeg faktisk krigen”. Wiart døde i 1963, 83 år gammel.