Tusenvis av øyne stirrer intenst ut i mørket over det snødekte, åpne arealet foran Københavns festningsvoller. Det er fortsatt ingenting å se, men med stadig kortere mellomrom høres lavmælte ordrer fra et sted der ute.
En uhyggelig stillhet hviler over vollene, der soldater og frivillige sivile venter i taushet. Danskene vet at den svenske hæren stormer byen i natt. De vet at det er nå landets skjebne avgjøres.
Hvis København faller, er Danmark ferdig som selvstendig nasjon, og Karl 10. Gustav vil komme til å regjere et forent Norden. Og fremfor alt vet danskene at de svenske fotfolkene har fått tre dager på seg til å plyndre og voldta som de vil hvis de greier å innta byen.
Nå kan man høre de dempede lydene av tusenvis av soldater under fremrykning. Angrepet er i gang.
Danskene selvforskyldt
To år tidligere, i 1657, hadde Danmark-Norges konge – Fredrik 3. – valgt å erklære Sverige krig, mens Karl Gustav var viklet inn i en perspektivløs krig i Polen. Det skulle vise seg å være en katastrofal feilvurdering.
Krigserklæringen var svært kjærkommen for svenskekongen. Nå hadde han en unnskyldning for å trekke seg ut av Polen – og dessuten hadde han lenge hatt planer om å erobre Danmark.
Fra Polen marsjerte den svenske hæren mot Jylland. Underveis slo svenskene de danske styrkene. Krigslykken var med svenskene, og det samme var været.
De danske sundene, kalt beltene, var belagt med tykk is, og den svenske hæren kunne marsjere over Lillebælt til Fyn. Derfra gikk turen videre til Sjælland. København var truet, og kong Fredrik sendte ut forhandlere.
Få dager senere ble en fredsavtale undertegnet i Roskilde. Danmark måtte avstå områdene øst for Øresund – Skåne, Halland, Blekinge og Bornholm.
Etter freden ble Karl Gustav værende i Kiel med størstedelen av styrkene sine. Det hadde gått ufattelig lett for svenskekongen, og til tross for den fordelaktige freden, angret han på at han ikke hadde underlagt seg hele Danmark.
I august 1658 seilte Karl Gustav derfor fra Kiel til Korsør, og derfra marsjerte hæren mot København. Få dager senere sto svenskenes konge på Valby Bakke og skuet inn over danskenes hovedstad.
Her så han hvordan alt utenfor byens voller ble fjernet, og møllene brent ned for å gi kanonene fritt skuddfelt. Han utbrøt: “Nå sverger jeg på at vi
får motstand!”
Karl 10. Gustav ble kalt uovervinnelig, men ved København tapte han.
Sveriges virkelige krigerkonge
Karl 10. Gustav vokste opp under trettiårskrigen og var sterkt preget av en militær tankegang. I sin korte regjeringstid fra 1655 til 1660 bemerket han seg først og fremst som en dyktig, besluttsom og fryktet hærfører.
Han rekrutterte erfarne offiserer som hadde deltatt i trettiårskrigens felttog i Sentral-Europa, og bygde sammen med dem opp en velfungerende vervet hær. Leiesoldatene kom ikke bare fra Sverige, men også fra Tyskland, Polen, Finland og Baltikum.
Med sin velsmurte krigsmaskin utvidet Karl Gustav Sveriges territorium permanent ved å erobre Skåne, Halland og Blekinge fra Danmark.
Karl 10. Gustav døde av lungebetennelse i 1660, bare 34 år gammel.
Svenskene bygde ny by
Karl Gustav innstilte seg på en lengre beleiring av København, og opprettet derfor en gigantisk festningsleir, Carlstad, ved landsbyen Brønshøj seks kilometer nordvest for København.
Både i Brønshøj og i flere landsbyer i nærheten ble bygninger revet for å skaffe materialer til det omfattende byggearbeidet.
Carlstad var omkranset av mer enn fire kilometer voller og hadde like mange innbyggere som København, altså omtrent 30 000.
Utover den svenske hæren på 10 000 mann besto innbyggerne av soldatenes familier, sprithandlere, svindlere, prostituerte og håndverkere som levde av å forsyne og yte tjenester til hæren.
“Leiren var spredt over et stort område, større enn København by. Det var vakre værelser og hus... voller, skanser. De hadde innrettet seg her som om de skulle besitte og bebo stedet i 100 år,” skrev en innbygger i dagboken sin.
Med Carlstad som base stengte svenskene København inne – men ikke fra sjøsiden. Etter et heftig sjøslag i Øresund var en stor nederlandsk flåte kommet byen til unnsetning med mat og soldater som nå sto på byens festningsvoller sammen med et forholdsvis beskjedent antall regulære danske soldater.
Københavns mest tallrike forsvarere var vanlige borgere som hadde vervet seg frivillig, lagd stikkvåpen og øvd seg i å bruke dem, slik at de var klare når svenskene angrep.
Karl Gustavs løfte om plyndring og voldtekt ansporet soldatene, men da det kom danskene for øre, virket det enda mer motiverende på Københavns forsvarere, ikke minst på familiefedre og på kvinner som risikerte voldtekt.
Praktisk talt alle våpenføre menn var på vollene. Også kvinner og store barn inngikk i Københavns totalforsvar. De skulle koke vann og tjære og bære spannene opp på vollene. Herfra skulle innholdet sammen med store steiner og latrinetønner kastes ned i hodet på de svenske angriperne.
En dansk spion og en svensk overløper hadde gitt helt identiske opplysninger om at kong Karl hadde beordret storming av København natten mellom 10. og 11. februar. Det ble ytterligere bekreftet da danske speidere tidlig på natten fant såkalte stormbroer gjemt utenfor byens voller.
Lengden på stormbroene røpet at svenskene kjente bredden på de åpne rennene som var hogd i de isdekte vollgravene foran befestningen. Hundrevis av københavnere gikk derfor i gang med å hogge rennene bredere, slik at broene ikke kunne nå over.
Angrepsstyrken forlot Carlstad da det mørknet om kvelden den 10. Den var delt i tre avdelinger. Hovedstyrken skulle angripe Københavns sørvestlige hjørne, mens en noe mindre styrke skulle stå i beredskap og angripe den nordøstlige delen av byen senere på natten.
Nok en mindre styrke skulle foreta et skinnangrep på den sentrale vollen for om mulig å lure danskene til å flytte soldater bort fra det som var de egentlige angrepspunktene.
Den samlede svenske angrepsstyrken var på 8000-10 000 mann. På Københavns voller ventet et tilsvarende antall forsvarere, soldater og sivile om hverandre.
Københavns forsvarere var en broket blanding av profesjonelle soldater, sjøfolk fra den danske flåten og flere tusen sivile, mange med hjemmelagde våpen.
“Til angrep! Til angrep!”
En time etter midnatt hadde de svenske styrkene inntatt de avtalte posisjonene, og Karl Gustav ga ordre om å angripe. De svenske offiserene ropte ordren: “Til angrep! Til angrep!” og soldatene løp i den dype snøen frem mot de opphogde rennene i isen foran vollene. De ble fulgt av sjøfolk fra den svenske marinen og tvangsutskrevne sjællandske bønder som bar stormbroene.
Himmelen ble kort opplyst av en rekke munningsglimt da danskene fyrte av den første drønnende salven fra de mange kanonene som var stilt opp på vollene rundt København.
Samtidig med fremrykningen mot vollen innledet svenskene et heftig angrep på to danske krigsskip som lå utenfor byens sørlige del. Skipene var plassert her for å beskytte festningsbyens venstre flanke med kanonild. Begge skipene ble satt i brann, noe som skulle vise seg å være hell i uhell for danskene, for lyset fra flammene gjorde det lettere å observere svenskenes fremrykning.
Ved hjelp av nye og sammenføyde stormbroer klarte angriperne å komme over de åpne rennene i isen. Nå kom det virkelig vanskelige: å forsere de speilglatte sidene på vollene med medbrakte, lange stormstiger.
På vollene kunne man nå se at svenskene i første angrepsbølge hadde trukket hvite kapper med hette over uniformene for å gå i ett med snøen. Københavnerne spøkte senere med at de hadde tatt likskjortene på seg.
En del av den svenske hovedstyrken krysset Københavns sørlige havneløp, som var helt tilfrosset, for å angripe den selvstendige bydelen Christianshavn. Svenskene hadde konstruert en stor bro som skulle legges over den åpne rennen i vollgraven.
Broen ble trukket frem over isen av hester, og i begynnelsen gikk alt etter planen. Men da svenskene var nesten fremme ved Christianshavns voll, brast isen, og hester og menn forsvant i strømmen. Noen av infanteristene kom seg over isen og fikk reist stormstigene sine, men danskene slo angrepet tilbake, og svenskene ga opp forsøket.
København var en festning
Kunstige innsjøer, voller, fort og kanonbestykkede bastioner beskyttet hele hovedstadens landside. Veien for angriperne var kronglete.
1. angrep
De to danske krigsskipene som ligger sør for København, blir angrepet av svenskene og bryter ut i brann. Det viser seg imidlertid å være en fordel for danskene, som kan se de svenske troppenes fremrykning i lyset fra de brennende skipene.
Da svenskene prøver å angripe Christianshavn, brister isen under dem. Soldatene og hestene deres styrter ned i vollgraven.
Hovedangrepet fra sørvest møtes av kanonild og geværild som slår dem kraftig tilbake. Bare noen få svenske soldater når opp på vollene, hvor en nærkamp utspiller seg.
Skinnangrep
Et skinnangrep skulle trekke danskenes oppmerksomhet bort fra de to hovedangrepene, men ble slått tilbake uten å narre forsvarerne.
2. angrep
Det andre av Karl Gustavs hovedangrep skal ramme København fra nord, der den nordlige delen av vollen møter Kastellets voller.
Ved en feil svinger svenskene av sin planlagte angrepsrute (stiplet linje) og løper i stedet rett inn i de nederlandske marinesoldatenes frontavsnitt.
De krigsvante nederlenderne gjør kort prosess med de villfarne svenskene, som må trekke seg tilbake med store tap.
Samholdet førte frem til seier
Samtidig med kampene ved Christianshavn rammet det svenske hovedangrepet byens sørvestlige hjørne. Med uforlignelig mot stormet de svenske enhetene frem. Den danske kanon- og gevær-ilden påførte dem betydelige tap, men de lot seg ikke stoppe.
Svenskene klarte å komme seg over de åpne rennene og opp på vollen, som ble forsvart av et kompani danske dragoner, 60 geværskyttere, 13 kanoner med besetninger fra marinen og et borgerkompani.
Mens mennene sloss på kanten av vollen, slepte kvinner, barn og eldre ifølge en dagbok fra denne tiden store steiner og tømmerstokker opp på vollen og lot dem rulle ned på angriperne. I flere kjøkkener i nærheten ble det kokt vann og tjære, som ble brakt opp på vollene så fort som mulig. Karl Gustavs spådom var gått i oppfyllelse. Nå fikk svenskene motstand.
Bare noen få angripere, trolig færre enn ti, klarte å komme seg helt opp på toppen av vollen, der de alle ble hogd ned under en intens nærkamp. Deretter ble angrepet oppgitt akkurat her.
Skinnangrepet mot den sentrale vollen ble også slått tilbake, og danskene lot seg ikke narre til å flytte rundt på soldatene sine.
Svenskene på vill flukt
Klokken fire om morgenen ga Karl Gustav ordre om at det andre hovedangrepet skulle settes inn mot et svakt punkt, der vollens nordligste del var føyd sammen med vollene på byens nyanlagte festning, Kastellet.
Kolonnen med soldater beveget seg i mørket ut over det åpne, snødekte landskapet foran festningsvollene. Her gikk offiserene seg vill og havnet for langt til høyre. De traff derfor ikke vollen på det planlagte stedet, men akkurat der hvor de krigsvante nederlandske marinesoldatene var utplassert.
Og nederlenderne var tålmodige. De ventet med å skyte til svenskene var nesten helt inne ved vollen og befant seg 10-20 meter fra geværløpene. Så braket det løs. Svenskene falt som fluer, og de overlevende flyktet i panikk. Andre angrepsforsøk var avverget.
Da dagen brøt frem, ringte alle kirkeklokkene i København og byens innbyggere pustet lettet ut etter en lang natt.
Ute foran vollene fant forsvarerne over 1000 døde eller hardt sårede svensker som ikke var tatt med tilbake til leiren ved Brønshøj. De danske tapene var til gjengjeld minimale. Det var færre enn 20 drepte.
Etter nattens kamper og svenskenes mislykkede storm på København plyndrer københavnske borgere de døde og sårede soldatene for gull og sølv.
Midt i seiersrusen gikk københavnerne i gang med å plyndre de etterlatte svenskene, døde så vel som levende. Mange av dem bar mye gull og sølv på seg, utbyttet av deres egne plyndringer.
København ble ikke forsøkt stormet igjen, men svenskene opprettholdt beleiringen i nesten halvannet år. Først etter Karl Gustavs død 13. februar 1660 ble det innledet forhandlinger formidlet av Nederland, Frankrike og England. Disse landene ønsket ikke at en svensk stormakt skulle kunne sperre for skipstrafikken gjennom dansk farvann.
Den endelige fredsavtalen ble inngått 26. mai 1660 og var nesten identisk med Roskildefreden fra 1658, bortsett fra at Bornholm forble dansk.
