Svenskene massakrerte de danske snapphanene

På dansk side av Øresund regnes snapphanene som heltemodige frihetskjemper mens de i Sverige anses for å ha vært en bande simple landeveisrøvere.

På dansk side av Øresund regnes snapphanene som heltemodige frihetskjemper mens de i Sverige anses for å ha vært en bande simple landeveisrøvere.

SVT/Valentinas Ivinskas

Høsten 1679 sto Tue Trulsen fra Verum sokn i Göinge i Skåne tiltalt i herredsretten. Han var livredd – og med god grunn.

Tue visste at det var stor fare for at han ville bli dømt til døden, og dermed kom tunga på gli.

Han pekte ut cirka 25 personer som med­skyldige – men til ingen nytte.

Myndighetene viste ingen nåde overfor angiveren. Tue Trulsen ble dømt til halshugging og steile.

Årsaken var at Tue var snapphane – et ord som har fremkalt sterke reaksjoner i mer enn 350 år.

Danske patrioter, er det noen som sier. Grusomme banditter, sier andre.

I den historiske erindringen er bildet av snapphanene sammensatt.

Det eneste alle har vært enige om, er at det var snakk om skåninger som kjempet mot svenskene i de krig­ene som førte til Skånes løsrivelse fra det danske monarkiet og dets sammenslutning med Sverige.

De egentlige snapphanene besto av fattige og desperate mennesker som streifet rundt på stiene og holdt seg skjult i skogen.

Først og fremst var ordet snapphane et begrep myndighetene brukte. Ingen i samtiden brukte ordet om seg selv.

Det var et skjellsord – noe konger og soldater sa når de snakket nedsettende om folk de foraktet.

Ordet kan føres tilbake til det tyske schnappen – “snappe”, det vil si “røve” eller “plyndre”.

Det eldste kjente eksempelet på bruk av ordet ”snapphane” man kjenner til er fra 1558, da Gustav Vasa bruker begrepet som synonym for landeveisrøvere.

Men bak denne tankeløse og fordomsfulle fellesbetegnelsen skjuler det seg tre grunnleggende og svært ulike grupper av kjempende mennesker.

Snapphanene var en broket samling

En av gruppene besto av vanlige bønder. Så langt tilbake vi kan følge skandinavisk krigshistorie, hører vi om såkalte bondeoppbud.

Når fienden nærmet seg, ble de voksne mennene i området bedt om å gripe til våpen.

Som regel adlød de, men kampviljen avhang av at deres egne gårder unnslapp skadeverk og at krigen ikke trakk i langdrag.

Hvis bøndene gikk glipp av innhøst­ingen, var hungersnøden som regel ikke langt unna.

En annen gruppe snapphaner var friskytterkompaniene. En slik styrke var en integrert del av hæren – i hvert fall var de det i teorien.

Bondesønnene og håndverk­erne i Skåne som lot seg verve til et friskytterkompani mottok dermed lønn av den danske kongen.

Til forskjell fra bondeoppbudet kunne et slikt kompani forflytte seg over store avstander. Friskytterne angrep provianttransporter, blokkerte veier og ødela broer.

I dag ville vi kalt friskytterne for gerilja­soldater – og i likhet med alle andre geriljakrigere var de sterkt avhengige av naturen.

Friskytterne var aktive om sommeren. Da var de beskyttet av skogen, men de holdt seg i ro om vinteren.

Den tredje gruppen, de egentlige snapphanene, besto av fattige mennesker som streifet rundt eller holdt seg skjult i skogen.

De var en broket forsamling. Det var bønder som hadde måttet gå fra gården sin, deserterte leiesoldater og rene kriminelle som kun profitterte på krigen.

Helter ble fort til skurker

I motsetning til friskytterkompaniene og bondeoppbudet, lot de fredløse seg ikke kommandere fra København, men handlet på egen hånd.

De danske myndig­hetene var nok bare glad til når de skapte problemer for svenskene.

Men fordi de ikke kunne kontrolleres, ble snapphanene et stort problem for alle i nærområdet.

Selv i fredstid kunne de fredløse finne på å kaste seg over fredelige bønder og frarøve dem både mat og andre eiendeler. Både den svenske hæren og flertallet av innbyggerne i Skåne endte med å avsky dem.

Snapphanene er et vanskelig fenomen å tyde siden de tre hovedgruppene ofte overlappet hverandre.

En gruppe friskyttere som ikke hadde nok mat kunne bli nødt til å opp­føre seg som fredløse.

Hvis den svenske hæren f.eks. brente en gård etter at bonden hadde tjent den danske kongen i et offisielt innkalt bondeoppbud, kunne bonden bli nødt til å dra til skogs og slutte seg til snapphanene for å overleve.

Bonden mente nok at han fremdeles kjempet på kon­gens side i en legitim bondekrig, men omgivelsene betraktet ham som en fredløs snapphane.

Samtidig var det slik at en gruppe friskyttere som ikke hadde nok mat, kunne bli nødt til å oppføre seg som fredløse for å overleve.

En og samme skåning kunne i praksis veksle mellom de tre snapphanekategoriene flere ganger.

Jo lenger krigen trakk ut, desto større problemer fikk danskene med å rekrutt­ere friskyttere blant andre enn fred­løse.

Samtidig ble avstanden større mellom de ikkekjempende bøndene og snapphanene.

I likhet med 1600-tallets ordinære hærer var snapphane-enhetene nødt til å skaffe seg mat selv.

I praksis vil det si at de måtte konfi­skere mat fra sivilbefolk­ningen.

En skåning som i utgangspunktet hadde forsvart et område kunne komme til å plyndre det. Gårsdagens helter ble morgendagens­ skurker.

Skogene svekket svenskene

For svenskene var det dessuten likegyldig hva skåningene kjempet som. For dem var de snapphaner, alle som tilhørte fri­­skyt­­te­­rkom­­pani­­ene, bon­deopp­bud­et eller de fred­lø­se bandene.

Alle ble forfulgt og drept med stor brutalitet.

Det fantes snapphaner i hele Skåne, men fenomenet forbindes nok først og fremst med de nordlige skogsområdene fra Hallandsåsen til den vestlige delen av Blekinge. Det er ikke vanskelig å tenke seg hvorfor.

I slettelandskapet var det vanskelig for de skånske motstandsgruppene å skjule seg og legge seg i bakhold.

Styrkeforholdet var det motsatte i skogsområdene, der de svenske soldatene lett gikk seg vill. Her var snapphanene ofte en formidabel militær motstander.

Mikkel Pedersen er et tidlig eksempel på en mann som hadde hell med sin gerilja­virksomhet.

Han ble trolig født i Småland omkring 1510-1520 og kjempet først for svenskene, men han skiftet av uklare grunner side og gjorde tjeneste under danske Frederik 2.

Han opprettet et friskytterkompani med 175 skåninger og smålendinger som skulle beskytte Göinge.

Mikkel Pedersen tok også streiftog langt inn i Småland og Västergötland, der han plyndret gårder og kirker.

Karl 11 hadde store problemer med snapphanene og tvang alle skåninger til å underskrive en lojalitetserklæring.

© Imageselect

Bønder kjempet mot overmakten

Det var på den tiden de svenske myndighetene begynte å bruke begrepet “snapphaner” om menn som Mikkel og hans følgesvenner.

Som takk for innsatsen under den nordiske sjuårskrigen (1563-70) ble Mikkel Pedersen adlet i 1571 og tok slektsnavnet Gyding.

Første gang vi for alvor møter snapphanefenomenet er imidlertid under Horns krig i 1644-1645, da Skåne ble herjet av den svenske feltherren Gustav Horn.

Den danske hæren klarte bare å gjøre spredt motstand, så ansvaret for å forsvare området gikk til lokale krefter.

Svenskene ble nødt til å nedkjempe mange bondeoppbud og led stor skade pga. friskytternes angrep på forbindelseslinjene.

Ordet “snapphane” ble nå et vanlig skjellsord om alle i motstandskampen som ikke var del av den ordinære danske hæren.

En dansk soldat ble på sitt vis oppfattet som en kollega, mens en stridslysten skånsk bonde var en rebelsk snapphane som skulle behandles deretter.

De satte den avdødes hode og kroppsdeler på hjul og steile for å skremme andre fra å bryte loven.

© Det Kongelige Bibliotek

Snapphanene ble brent og spiddet

Svenskenes fryktelige avstraffelse av snapphanene er beryktet. Den mest bestialske metoden var en kombinasjon av brenning og spidding.

Først ble snapphanen tvunget til å plassere føttene på glødende jern. Derett­er stakk svenskene inn et spyd i rygg­en og førte det rett opp gjennom kroppen.

Så ble snapphanen bundet til et tre der han måtte stå til han døde. Spydet skulle aller helst føres inn mellom huden og innvollene slik at det tok lang tid å dø.

De snapphanene som ble stilt for en domstol, ble imidlertid sjelden utsatt for spidding. Det var for det meste noe soldat­ene utførte under krigen.

Men mange snapphaner endte sine dager på hjul og steile. Radbrekking var verst: Her lå man på ryggen mens armer og bein ble knust med et vognhjul.

Deretter ble kroppen flettet inn i hjulet og satt opp på en påle.

I andre tilfeller ble snapphanene hengt eller halshugget.

Etter henret­t­elsen ble den døde ofte partert, og kroppen eller kroppsdelene ble plassert ved veier og utenfor kirker til skrekk og advarsel for alle som funderte på å gjøre opprør mot svenskene.

Gjøngehøvdingen dro i krigen

For den skånske sivilbefolkningen var Horns krig en katastrofe. Svenskenes plyndringer førte til store ødeleggelser som det tok flere tiår å rette opp igjen.

Minnet om den svenske hærens herj­inger gjor­de det lett for danskekongen å mo­ti­ve­re til nye bondeoppbud og rekruttere friskyttere i den krigen som fulgte.

Samtidig ble noen av snapphanene så godt vant til omstreiferlivet at de fortsatte plyndringen også etter freds­slut­nin­gen.

Det tok den danske lens­mannen Ebbe Ulfeldt halvannet år å gjenopprette ro og orden i området Göinge.

Under Horns krig dukket den mest berømte av alle snapphaner opp for første gang: Svend Poulsen – bedre kjent som “Gjøngehøvdingen”.

Han ble utnevnt til offiser over et friskytterkompani og gjorde den danske kronen store tje­nes­ter. Etter 1645 vendte han tilbake til et fredelig liv i den sørlige delen av Halland, først i Laholm og senere i Knäred.

Men da det brøt ut krig mellom Sverige og Danmark fra 1657 til 1660, dannet han et nytt kompani.

Siden de skånske provinsene gikk tapt som følge av fredsavtalene i 1658 og 1660, flyttet “Gjøngehøvdingen” til det sørlige Sjælland, der han bosatte seg på en gård i Lundby.

Selv om Svend Poulsen var godt oppe i årene under den neste krigen, deltok han i den danske landgangen ved Råå i 1676 og etablerte enda et kompani av friskyttere.

Gustav Karlsson Horn var en svensk feltherre som angrep Skåne i 1644.

© David Beck/Nationalmuseum

Danskene gjenerobret Skåne

Etter landgangen viste det seg imidlertid at “Gjøngehøvdingen” var blitt for gammel til å slåss. Han vendte snart tilbake til Sjælland, der han trolig døde i 1681.

Den egentlige snapphanekrigen, som også kalles den skånske krig, varte fra 1675 til 1679.

Bakgrunnen skal ha vært den svenske alliansen med Ludvig 14 av Frankrike, som kastet riket ut i en europeisk storkrig.

I starten møtte den svenske hæren stor motgang, noe som inspirerte den danske kong Christian 5 til å prøve å vinne tilbake Skåne.

En skånsk bonde hadde gode grunner til å banne høyt på 1670-tallet.

Invasjonen i 1676 ble hjulpet på vei av en utbredt misnøye med det svenske styret.

Utskrivninger til militæret og overgrep fra skatteoppkrevere hadde gjort regimet upopulært. Mange bønder og borgere var blitt fattigere, og også adelen klaget.

På kort tid erobret Christian 5 hele Skåne utenom Malmø.

Da svenskene senere på året gikk til motangrep, kunne Chri­stian 5 regne med militær støtte fra mange bønder, friskyttere og menn som streifet rundt i skogene.

I første del av den skånske krig var de gamle bondeoppbudene fremdeles en viktig faktor, med det berømte kuppet i Loshult – der den svenske pengekassen ble stjålet – som et prakteksempel.

I 1677 hadde de imidlertid utspilt sin rolle.

Friskyttere og halvkriminelle snapphaner hadde til gjengjeld stor betydning under hele krigen.

Da geriljaen var på sitt største, talte den antakelig et sted mellom 2000 og 3000 soldater, men det er umulig å vite nøyaktig hvor mange de var.

I 1676 stjal noen bønder den svenske krigskassen under den skånske krig.

© Shutterstock

Frekke bønder stjal den svenske krigskassen

Snapphanenes mest berømte bedrift fant sted i Loshult nord i Skåne i 1676.

Her hadde en gruppe snapp­hane-bønder satt seg fore å stjele den svenske krigskassen, som besto av tynne kobberplater og sølvmynter. Det var verdier for ca. 50 .000 svenske sølvriksdaler til sammen.

Kuppet fant sted kort tid etter at Christian 5 invaderte Skåne, og krigskassen var dårlig bevoktet mens de svenske styrkene var på flukt.

Under en aksjon klarte et par hundre Gjønge-bønder å tilegne seg krigskassen.

Motivet var ikke militært, men økonomisk: Bøndene øynet en mulighet til å skaffe seg mer penger ved denne ene aksjonen enn de noen­sinne ville ha klart å skrape sammen på lovlig vis.

Ifølge troverdige kilder skal små­lendingene på den andre siden av grensen ha stjålet så mange som mulig av de kobberplatene som ble redd­et tilbake over grensen.

Folket i grenseområdene holdt sammen. De neste årene lyktes det bøndene å bli benådet – få en såkalt pardong – fra kong Karl 11.

Tyveriet fikk derfor ikke noen større ubehagelige konsekvenser, og bøndene kunne beholde gårdene sine.

En årsak til mildheten var sannsynligvis at det viste seg umulig å lokalisere størstedelen av byttet, som raskt ble brukt eller gravd ned på sikre gjemmesteder.

I våre dager finner folk fremdeles kobberplater ved gårder og gamle brønner i Nord-Skåne.

Bøndene led mest under krigens åk

Våren 1677 dro en av svenskekongen Karl 11s nærmeste menn, Johan Gyllenstierna, rundt i landområdene og tvang alle voksne mannlige skåninger til å underskrive en lojalitetserklæring til den svenske kongen i Stockholm.

De som skrev under, forpliktet seg til å hjelpe sven­skene i kampen mot snapp­hanene.

Til gjengjeld fikk bøndene amne­sti for eventuelle forbrytelser som de hadde begått under krigen. Hvis de ikke skrev under, ble bøndene truet med harde straffer.

“Eds­opp­krev­ings­toget” satte en støkk i bøndene. Nes­ten alle skrev under – de våget ikke annet. Men noen steder ble det også møtt med sympatierklæringer.

Snapphanenes aktiviteter hadde jo også gått ut over bøndene selv.

En skånsk bonde hadde mange gode grunner til å banne høyt på 1670-tallet. Først kunne han bli plyndret av danske soldater, så av svenske, så av snapphaner, så svensker igjen osv.

Alle krigførende parter, også skogens folk, hentet maten sin hos bøndene.

I løpet av 1677 utviklet den skånske krig seg til en bitter utmattelseskrig som ingen av partene kunne vinne på slagmarken med det første.

Men alle mente de hadde rett til å plyndre bøndene.

Svend Poulsen Gjønge med sin trofaste væpner Ib, spilt av henholdsvis Søren Pilmark og Per Pallesen, fra TV-serien Gjøngehøvdingen. Ib er en fiktiv figur, men karakteren er tr­ol­ig basert på Poulsens venn Laurids Hemmingsen.

© DR arkiv

Nasjonalhelt endte som TV-stjerne

Svend Poulsen ble født i Verum sokn vest i Göinge herred i ca. 1609. Som tenåring deltok han i 1625-1629 i Christian 4s felttog i Tyskland under trettiårskrigen.

Under Horns krig, den svenske inva­sjonen av Skåne i 1644, var Poulsen blitt overkorporal i et kompani fra Göinge. Det var under denne krigen han ble kjent som “Gjøngehøvdingen”.

Gjøngehøvdingen er imidlertid mest kjent for sine bedrifter under Karl Gustav-krigene 1657-1660, der svenskene inntok nesten hele Danmark.

Først kjempet han igjen som alminnelig offiser i Skåne og på Sjælland, men så ble han leder av en gruppe partisaner i det okkuperte Øst- og Sør-Sjælland.

Minnet om Svend Poulsen Gjønge ble bevart i lokale legender både på Sjælland og i Skåne, som i dag er svensk.

Det var imidlertid først i 1853 han ble virkelig kjent, da Carit Etlar brukte ham som hovedperson i romanen Gjønge­høvdingen.

Boken var i stor grad preget av Etlars samtid, der nasjonalismen nådde hittil uante høyder: Etlar forvandlet Svend Poulsen til den arketypiske danske frihetskjemperen som sto overfor den fremmede svenske overmakten.

Til tross for Svend Poulsens nye status som dansk nasjonalhelt var den svenske filmen Göingehövdingen fra 1953 den første filmatiseringen av opplevelsene hans under Karl Gustav-krigene.

Den ble regissert av Åke Ohberg, som også hadde laget en film om snapphanene i Skåne (1941).

Men danskene fulgte raskt etter, og i 1961 kom en filmati­sering av Etlars Gjøngehøvdingen.

Jens Østerholm spilte hovedrollen mens Dirch Passer var Poulsens tro væpner Ib.

Svend Gjønge dukket opp igjen på TV i 1992 i Peter Eszterhás’ TV-serie.

Her spiller Søren Pilmark og Per Pallesen de to hovedrollene mens en rekke andre kjente danske skuespillere ses i mindre roller.

Serien utmerket seg ved å være den hittil dyreste som Danmarks Radio hadde produsert.

I julen 2006 sendte svenske SVT en miniserie om de skånske snapphanenes kamp mot svenskene under den skånske krigen i 1675-1679.

Snapphanene ble utryddet

For ytterligere å skremme skåningene fra å samarbeide med snapphanene bestemte den svenske krigsledelsen seg for at den ville statu­ere et eksempel.

Svenskene valgte Örkened sokn nordøst i Göinge, et av snapphanenes mest beryktede tilholdssteder.

I april 1678 befalte Karl 11 at alle gårdene i soknet skulle brennes ned til grunnen og alle våpenføre menn skulle tas av dage.

Heldigvis rakk de fleste i området å komme seg i sikkerhet, men gårdene deres gikk opp i røyk og kornåkrene deres ble ødelagt.

En av snapphanenes mest kjente aksjoner var angrepet på Hovdala. Dette slottet utenfor dagens Hässleholm ble stormet etter harde kamper.

Ifølge en beretning skal den legendariske krig­eren Lille Mads ha ledet snapphanene, og børsa hans er fortsatt oppbevart på slottet.

Lille Mads falt senere i kamp ved Sövde mølle i det sørlige Skåne i 1679.

Etter fredsslutningen i 1679 fortsatte snapphanene å angripe både svenske soldater og skånske bønder.

Friskytterkompaniene ble oppløst i mars 1680, men jakten på enkeltstående snapphaner fortsatte i flere tiår.

Den siste snapphanen vi kjenner til, Niels Tuasen, ble henrettet så sent som i 1700.

På det tidspunktet hadde forsvenskingen av Skåne pågått så lenge og vært så effektiv at snapphanenes tid i realiteten var forbi.

Da en ny dansk hær gikk i land i november 1709, måtte den kjempe uten bistand fra skogens menn.