Sverige stjeler Norge fra Danmark

Ved den lille landsbyen Bornhøved cirka 20 km nord for Lübeck innhentet svenskene sine danske fiend­er.

Det var i tretiden på ettermiddagen den 7. desember 1813. Snart ville mørket senke seg over det frosne landskapet.

Den svenske styrken talte omtrent 700 mann, de fleste av dem skånske ryttere.

Danskene, som var i ferd med å trekke seg nordover mot Jylland, var langt flere.

Deres 2000 soldater sto under kommando av François Lallemand, en av Napoleons beste generaler.

Troppene besto primært av danske infanterisoldater og jegersoldater, men bakerst red også polske kavalerister med lanser som var pynt­et med vimpler.

For å forsvare mennene på tilbaketoget tok de danske jegersoldatene stilling bak et gjerde ved siden av marsjveien. Skarpskyttere grupperte seg på linje bak jordvoller og tykke tornehekker.

Fem kanoner og en haubits ble også rullet i posisjon mot forfølgerne.

Etter en stund kom de polske rytterne i kamp med svenske rekognoseringspatruljer.

Kanonene siktet for høyt

Svenskene kom farende i et samlet kavaleriangrep.

I den første angrepsbølgen rykket de svenske husarene frem i fullt firsprang med dragne sabler.

De danske artilleristene feilvurderte avstanden og siktet for høyt med kanonene sine. Det samme gjaldt fotsoldatenes geværer.

“Alle kulene suste over hodet på oss,” sa en svensk husar senere.

Men like før sammenstøtet lyktes det danskene å få fyrt av kardesker fulle av skrot og kardeskkuler.

En sverm av dødbringende kuler slo ned på de fremstormende svenskene og felte flere hester og ryttere.

Sekunder senere støtte husarene sammen med danskene. Det ble en voldsom kamp. Svenskenes hester styrte rett over kanoner og voller. Fra sadlene hogg husarene mot alt de kunne få øye på.

Det danske infanteriet tok oppstilling i tette formasjoner, men kunne likevel ikke stå imot de voldsomme angrep­ene svenskene satte inn.

Svenskene fortsatte langs landeveien inn til Bornhøved. Her støtte de sammen med en dansk bataljon som hadde gått i stilling på kirkegården.

Harde kamper utspilte seg deretter i de trange bygat­ene med sabler, pistoler og bajonetter.

En avdeling husarer red videre gjennom Bornhøved. En ube­hagelig overraskelse ventet dem.

På den andre siden av tettstedet sto den danske hærføreren prins Fredrik av Hessen klar med ca. 4000 mann.

Prinsen ga artilleriet ordre om å sette i gang med skytingen. Svenskene trakk seg tilbake over engene under voldsom beskytning.

Danmark og Sveriges siste duell

Husarangrepet på Bornhøved var den siste store trefningen i dansk-svensk krigshistorie. Sammenlignet med tidlig­ere tiders feltslag var dette en ganske beskjed­en affære.

Selve kampen var overstått på under en time og resulterte i ca. 100 døde og sårede.

I motsetning til de store krigene på 1600-tallet er det heller ikke noe som tyder på at det svenske felttoget i 1813 result­erte i systematiske overgrep på sivilbefolkningen.

Forholdet mellom de gamle erkefiend­ene Sverige og Danmark hadde ellers så smått begynt å bedre seg på 1700-tallet.

Danskekongene hadde oppgitt håpet om å gjenerobre Skånelandene. I stedet festet de grepet om Norge og Slesvig-­Holsten.

Etter Sveriges katastrofale nederlag ved Poltava var Russland blitt svenskenes nye hovedmotstander. Likevel hersket mistenksomheten mellom de nordiske landene.

En av konfliktene gjaldt Norge, som hadde vært i union med Danmark siden Kalmarunionens dager. På 1700-­tallet hadde nordmennene begynt å drømme om en uavhengig stat.

Strømningene var sterke nok til å bekym­re regjeringen i København, som også hadde Karl 12s felttog mot Norge i 1718 i relativt frisk erindring.

I Sverige drømte teaterkongen Gustav 3 samtidig om å fullføre Karl 12s planer. Derfor sørget han for å holde kontakten med forskjellige grupper i Norge som ønsket å løsrive seg fra Danmark.

Men i 1788 gikk Gustav 3 i stedet i krig mot Russland. Danmark ble nødt til å gå med på russisk side på grunn av en gammel allianseavtale.

Gustav 3 svarte med en propagandakampanje som skulle blåse nytt liv i det gamle danskehatet.

Blant annet reiste han til Dalarna og holdt en tale for områdets bønder om 1500-tallets store kriger mot danskene.

Britene bombet København

Til tross for all propagandaen ble krigen en halvhjertet affære.

En dansk-norsk hær på ca. 10.000 mann krysset riktignok grensen til Bohuslän 24. september 1788, men etter mindre enn en måned inngikk landene en formell våpenhvile, og danskene trakk seg tilbake.

Året etter erklærte Danmark seg nøytralt, og spenningen mellom landene avtok igjen.

I 1794 inngikk landene et dansk-svensk nøytralitetsforbund for å beskytte den felles utenrikshandelen.

Svenske og danske krigsskip begynte å krysse sammen i Nordsjøen.

I 1790-årene blomstret handelen, spesielt den danske. Men forholdene på verdens­havene forverret seg gradvis fordi konflikten mellom Storbritannia og Frankrike tilspisset seg.

Danmark holdt seg riktignok nøytralt i de første årene av Napoleonskrigene, men britene var redd for at franske styrker skulle invadere Danmark og erobre landets sterke flåte.

For å forhindre dette forberedte Storbritannia et angrep på Danmark.

I september 1807 bombarderte bri­tene Køben­havn og beslagla hele den danske krigsflåten.

Etter bombardementet valgte den danske kongen Fredrik 6 å inngå en allianse med Napoleons Frankrike.

Og et av de første kravene keiseren stilte til Danmark, var at landet skulle ruste seg til krig mot Sverige.

Svenskekongen hatet Napoleon

Det gikk også dårlig for Sverige under Napoleonskrigene.

Den gjenstridige Gustav 4 Adolf næret et uforsonlig hat til Napoleon og kastet landet sitt ut i en mislykket krig mot franskmennene som varte til 1807.

Samme år sluttet Russland fred med Frankrike etter flere års krig.

Nå begynte det kjempemessige landet i øst i stedet å forberede seg til et angrep mot Sverige.

Den 21. februar 1808 krysset en kjempestor russisk hær grensen til det svenske Finland.

Noen få uker senere erklærte også Danmark krig mot Sverige. Gustav 4 Adolfs rike var plutselig klemt inne mellom to fronter.

Fransk general ble svensk tronarving

Et armékorps på ca. 36.000 mann samlet seg i Danmark under ledelse av den franske feltmarskalken Jean Baptiste Berna­dotte.

Planen var at troppene skulle landsettes i Skåne på klassisk vis.

Danske luftballonger ble sendt over Øresund – lastet med propagandaskrifter som forklarte hvorfor samtlige av Nordens tre kroner i bunn og grunn hørte hjemme på Fredrik 6s hode.

Men det ble aldri noe av invasjonen. En britisk flåteskvadron dukket opp i danske farvann og forhindret overfarten.

Men trusselen fra den allierte invasjonshæren var håndgripelig nok til å binde svenske tropper til forsvaret av Sør-­Sverige.

På denne måten bidro danskene til at det gikk ekstremt dårlig for svensk­ene i Finland.

I mars 1809 ble Gustav 4 Adolf styrtet av misfornøyde offiserer.

Dermed sto den svenske tronen plutselig tom, og det midt i en krig. En stund var det snakk om å opprette et nordisk unionsrike under Fredrik 6, men tronen gikk i stedet til Gustav Adolfs onkel, den aldrende hertug Karl.

Siden Karl var barnløs, var det behov for en ny kronprins. Valget falt på den danske prinsen Christian August – som også var stattholder i Norge.

Dessverre led prinsen – som i Sverige ble kalt Karl August – av dårlig helse og døde plutselig under en militærøvelse i mai 1810.

Nå måtte svenskene lete etter en ny tronfølger.

Denne gangen falt valget på Jean Baptiste Bernadotte, den franske mili­tærmannen som hadde forberedt invasjonen av Skåne noen år tidligere. I Sverige fikk han navnet Karl Johan.

Det som lå bak valget av den nye kronprinsen var svenskenes håp om å kunne ta tilbake Finland.

Som marskalk i Napoleons hær hadde han lang erfaring med å slåss mot russiske styrker.

Men Bernadotte hadde andre planer. Helt uventet forhandlet han i stedet med Russland – og det lyktes ham å få støtte til en erobring av Norge.

Norge endte som krigsbytte

Samtidig rustet stormaktene på kontinentet seg til den endelige kampen mot Napoleon.

Takket være Karl Johan ble Sverige en viktig aktør i den anti-franske koalisjonen. Men Danmark holdt fast på sin støtte til den franske keiseren.

Karl Johan fikk kommandoen over den såkalte nordhæren og deltok med en svensk styrke da Napoleon ble beseiret i det store slaget ved Leipzig den 16.–19. oktober 1813.

Med i alt 600.000 soldater på begge sider ble trefningen det største feltslaget i Europa før 1. verdenskrig.

Etter seieren ga de andre stormaktene den svenske kronprinsen grønt lys for en militær operasjon mot Danmark.

Da Karl Johans hær marsjerte nordover, brøt den dansk-franske fronten i Nord-Tyskland sammen.

Svenskene forfulg­te nå danskene, som var på tilbaket­og. Det var under denne retretten at svenskene gikk til angrep på den danske baktroppen ved Bornhøved nord for Lübeck.

Fredrik 6 kom under voldsomt press da Slesvig-Holsten ble okkupert av Karl Johans soldater. Derfor undertegnet Danmark og Sverige en fredsavtale i byen Kiel natten mellom 14. og 15. januar 1814.

Med et par kjappe pennestrøk ble Norge overdratt til Sverige. Nordmennene protesterte, men etter en kort krig sommeren 1814 ble den svensk-norske unionen innført.

Unionen varte til 1905.

Etter disse kampene var det slutt på krigene mellom de nordiske landene.

Snart begynte både diktere og politikere i så vel Danmark som Sverige å omtale den gamle arvefienden på den andre siden av Øresund som “broderfolket.”