John McCain: Fem år i vietnamesisk torturhelvete

Vietnamkrigen raser på tolvte året da den amerikanske piloten John McCain flyr over Hanoi og blir truffet av en fiendtlig rakett. Han overlever, men nordvietnameserne mishandler ham så grusomt at den senere presidentkandidaten aldri blir den samme igjen.

Vietnamkrigen raser på tolvte året da den amerikanske piloten John McCain flyr over Hanoi og blir truffet av en fiendtlig rakett. Han overlever, men nordvietnameserne mishandler ham så grusomt at den senere presidentkandidaten aldri blir den samme igjen.

Montage: SkjoldW & Shutterstock

Pilot John McCain drønner inn over Hanoi i Skyhawken sin i 885 km/t. Synet av jetflyet i morgendisen 26. oktober 1967 utløser hektisk aktivitet blant soldatene nede på bakken som forsvarer den nordvietnamesiske hovedstaden. De prøver å fange Skyhawken med siktemidlene i de avanserte russiske bakke-til-luft-missilene de har.

Takket være missiler, maskingeværer og kanoner er Hanoi historiens best beskyttede storby, og amerikanerne vet hvilken risiko det er å nærme seg.

Likevel har McCain og resten av skvadronen ordre om å bombe byens sentralt plasserte elektrisitetsverk. Snart snapper Skyhawkens automatiske overvåkningssystem opp at radarer på bakken er i ferd med å kartlegge flyets fart og kurs.

Kort overblikk: Vietnamkrigen

Bakgrunn: I 1955 bryter det ut krig mellom det kommunistiske Nord-Vietnam og det amerikansk-støttede Sør-Vietnam.

Forløp: Amerikanske fly begynner i 1962 å bombe Nord-Vietnam. Sovjetunionen svarer med å forsyne nordvietnameserne med moderne luftvernskyts.

Konsekvens: 10 000 amerikanske fly og helikoptere skytes ned. 5000 piloter og besetningsmedlemmer omkommer, mens 1000 meldes savnet – mange av dem ender som krigsfanger.

Cockpiten fylles med en hylende varsellyd som får den 31 år gamle piloten til å skru ned lyden. Om noen sekunder skal McCain slippe bombene, så det er for sent å foreta unnvikelsesmanøvrer.

Himmelen foran McCain fylles av truende svarte skyer fra eksploderende granater, men der han flyr i 1000 meters høyde er amerikaneren bestemt på å fortsette flygingen.

Så slipper han omsider bombene og trekker styrespaken hardt tilbake for å manøvrere seg bort fra beskytningen. Sekundet før flyet reagerer, høres et brak. McCain ser til sin skrekk at et bakke-til-luft-missil har revet av flyets høyre vinge.

I over 800 km/t raser Skyhawken mot bakken mens den spinner ukontrollert rundt sin egen akse. Om fire sekunder vil McCain bli knust mot jorden, men han rekker å melde fra over radioen at han er truffet, før han trekker i håndtaket til flyets katapultsete.

John McCain bliver reddet

McCain landet i et vann i Hanoi. Han ble reddet av sivile nordvietnamesere som holdt ham oppe med bambusstokker.

© Getty Images

McCain hadde flere styrt bak seg

To tidligere styrt betydde at McCain visste hva han skulle gjøre for å skyte seg ut med katapultsetet.

Allerede under pilottreningen var McCain døden nær to ganger. I 1960 slurvet han med sikkerheten under et forsøk på å lande sitt A-4 Skyhawk og måtte se flyet bli knust mot bakken mens han selv dalte ned i fallskjerm.

Året etter slapp han lettere fra å fly for lavt under en øvelse i Spania, og nøyde seg med å kappe over noen høyspentledninger. I 1965 mistet han uforskyldt sitt andre fly, da motoren plutselig sloknet.

McCain var derfor allerede en erfaren pilot da han fløy inn over Nord-Vietnam 26. oktober 1967. Skyhawkens radar advarte ham om at fienden skannet himmelen etter mål.

Da han kom inn over Hanoi, fortalte hylelyden i radaren at fiendens siktemidler hadde ham på kornet, og til slutt ble støyen i cockpiten overdøvende, da tonen advarte om at et missil var på vei mot ham. Et øyeblikk senere ble McCain truffet.

Med et rykk skytes han ut i den kjølige morgenluften og kommer borti en del av flyet slik at han brekker begge armene og slås bevisstløs.

Ettersom han har skutt seg ut i så lav høyde, rekker ikke McCains fallskjerm å slå seg ordentlig ut før amerikaneren treffer Trúc Bach-innsjøen i sentrum av Hanoi.

Det kontante møtet med vannet vekker ham raskt til bevissthet igjen, og han prøver febrilsk å holde seg oppe mens fallskjermen og 20 kilo overlevelsesutstyr tynger ham ned mot bunnen. Med sine siste krefter får han utløst redningsvesten med tennene, før han besvimer av smerte igjen.

Da McCain kommer til seg selv og slår opp øynene, har en gruppe sivile nordvietnamesere buksert ham opp på to bambusstammer og er i ferd med å trekke ham inn til land.

Portræt af John McCain

Som 31-åring var John McCain kamppilot i den amerikanske marinen, med rang av orlogskaptein.

© Getty Images

Inne ved vannkanten, der hundrevis av rasende mennesker har samlet seg, blir den sårede piloten halt opp av vannet mens spyttklyser, slag og spark hagler over ham. I flere år har byen blitt utsatt for bombardementer, og nå er det McCain som får unngjelde.

Rasende river de klærne av ham, og til sin gru ser McCain høyrefoten ligge slapt i en 90-graders vinkel inn mot det venstre beinet.

«Herregud, beinet mitt! Beinet mitt!» skriker amerikaneren når han får se foten. En soldat i folkemengden hamrer geværkolben inn i McCains skulder og påfører ham bruddskader som sender nye jag av smerte gjennom piloten. En annen stikker McCain med bajonetten – i ankelen og i skrittet, der spissen borer seg inn i lysken.

Akkurat da McCain tror at alt håp er ute, baner en spinkel kvinne seg vei gjennom folkemengden og går imellom. Kvinnen er muligens sykepleier – i hvert fall begynner hun å forbinde McCain og holder fortsatt på da en militærlastebil ankommer.

Soldater løper ut og slår en beskyttende ring rundt piloten. McCain tror at han er reddet, men pinslene har bare så vidt begynt. Foran seg har han fem år i Nord-Vietnams verste fangehull.

Legene gir opp John McCain

Sykepleieren spjelker McCains brukne bein og armer med bambuspinner og bandasje, og en nordvietnamesisk fotograf tar et bilde da hun avslutter det hele med å holde en kopp te opp til McCains lepper.

Senere løfter soldatene den hardt sårede piloten opp på en båre og legger ham på lasteplanet. Kjøreturen blir kort, for bare et par gater senere ruller lastebilen opp foran en stor, okerfarget bygning. «Maison Centrale» står det med fete bokstaver på det franskbygde fengselet.

Nordvietnameserne kaller det Hoa Lò, mens de amerikanske krigsfangene som befinner seg der, på galgenhumoristisk vis kaller det «Hanoi Hilton» på grunn av de skrekkelige forholdene.

«Da de massive ståldørene lukket seg bak meg, ble jeg rammet av en dypere angst enn jeg noen gang hadde følt før», skriver McCain senere i en bok. Han er den sist ankomne fangen i det beryktede fengselet – og den mest prominente.

Fangevokterne bærer den hardt sårede McCain inn i en tom celle og setter båren på det kalde betonggulvet. Her etterlater de ham naken – bare dekket av et teppe. Smertene fra et brukket bein, to brukne armer og en brukket skulder får igjen og igjen piloten til å besvime.

«Faren din er en stor admiral. Nå får du komme på sykehus!» roper en vietnamesisk fangevokter.

Hver gang McCain kommer til bevissthet og åpner øynene, sleper vaktene ham til et avhørsrom der nord-vietnamesiske offiserer prøver å få ut av ham hvilke mål amerikanske fly har planer om å bombe. De krever også at han innrømmer at han bevisst har sluppet bomber over Hanoi for å treffe sivile.

For å tvinge fangen til å samarbeide slår offiserene den kvestede amerikaneren, uten å få annet ut av ham enn navn, rang og fødselsdato – selv om pinslene er fryktelige:«Det begynte å verke helt vanvittig i mine brukne lemmer. Jeg besvimte etter de første par slagene og trodde at hvis jeg bare holdt ut smertene i noen dager, ville de gi opp og sende meg på sykehus».

McCain får feber, men fangevokterne viser ingen tegn på medlidenhet. To ganger om dagen mater de amerikaneren fordi han ikke kan bruke armene selv, men når han etter hvert måltid kaster opp, fortrekker de ikke en mine.

Fængsel, Hanoi Hilton

«Hanoi Hilton» er i dag et museum der besøkende kan se inn i de trange cellene.

© Imageselect

Bank, tau og blyanter tvang fangene i tale

Tortur var et fast innslag i tilværelsen for amerikanske soldater som ble tatt til fange i Nord-Vietnam. Mishandlingen skulle gjøre dem nyttige for regimet.

Nord-Vietnam regnet ikke tilfangetatte amerikanske soldater som krigsfanger med krav på å bli behandlet etter Genève- konvensjonens regler.

De henviste til at USA ikke offisielt hadde erklært landet krig, selv om tusenvis av amerikanske tropper befant seg i Vietnam og amerikanske fly bombet løs.

McCain og andre amerikanske soldater ble i stedet behandlet som kriminelle av nordvietnameserne og utsatt for grusom tortur.

Mishandlingen skulle dels få dem til å avsløre militære hemmeligheter, dels knekke motstandskraften slik at de for eksempel var villige til å ta avstand fra USA og skrive under på at de støttet det fredelige vietnamesiske folket.

Håndjernstortur:

Vietnameserne låste håndjern så stramt rundt fangens håndledd at metallet gnagde seg inn i huden. Offerets hender ble svarte og nervene skadet fordi blodtilførselen ble avskåret. Mange mistet førligheten i hendene.

Juling:

Den mest brukte torturmetoden var helt vanlig juling. Ofte slo og sparket flere vakter offeret samtidig, og når fangen lå ubevegelig på betonggulvet, hoppet
bødlene på ham. Bambuskøller ble også brukt slik at ikke vietnameserne skulle bli skadet selv mens de utførte torturen.

Tau:

Fangen fikk armene bundet bak ryggen med tau, før han ble hengt opp under taket i timevis. Skuldrene gikk som regel ut av ledd, med de ekstra smertene det medførte.

Blyanter:

Amerikanerne måtte sitte på knærne i timevis på det harde betonggulvet med en blyant under kneskålene – for å gjøre torturen ekstra smertefull.

Pisk:

Ventilatorreimer ble brukt til å piske nakne fanger. Gummireimene påførte stor smerte uten å rive opp huden og etterlate avslørende arr.

Piloten er fryktelig tørst hele tiden og ber om væske, men får ikke annet enn litt te under de to daglige måltidene. Etter fire dager er tilstanden hans alvorlig.

«Jeg lå i mitt eget oppkast og andre av kroppens avfallsprodukter. To vakter kom inn på cella og trakk vekk teppet for å se på beinet mitt. Jeg kunne se at kneet hadde hovnet kraftig opp og var misfarget».

Synet av beinet minner McCain om en pilotkollega som skjøt seg ut med katapultsetet under en øvelse hjemme i USA. Kollegaen brakk lårbeinet og døde fordi sjokket medførte et dramatisk fall i blodtrykket. Til sin store bekymring kan McCain se at blodutredelsene minner om skadene den avdøde kollegaen hadde.

«Kjør meg til sykehuset, så skal jeg gi dere de opplysningene dere vil ha», ber McCain desperat en liten, trinn offiser som kommer inn på cella. Offiseren svarer ikke, men kommer tilbake med en lege. Etter å ha sjekket piloten rister legen bare på hodet.

«Får jeg komme på sykehus?» vil McCain vite.

«Nei, det er for sent», kommer det nøkternt fra offiseren før han slentrer likegyldig ut sammen med legen.

Etternavnet redder pilotens liv

McCain kjenner panikken bre seg, men til alt hell besvimer han etter noen minutter. Nok en gang har amerikaneren marginene på sin side, for nå tar den nordvietnamesiske offiseren seg tid til å sjekke hvem den døende fangen er.

En admiral ved navn John Sidney McCain er øverstbefalende for hangarskipene som sender bombefly inn over Hanoi, og den nordvietnamesiske offiseren regner seg raskt frem til at det må være admiralens sønn som ligger ille tilredt på cella i enden av gangen.

McCain - foran A-4 Skyhawk-fly

McCain ble overført til hangarskipet Oriskany i september 1967 og fløy 22 bombetokt over Nord-Vietnam i sitt A-4 Skyhawk-fly før det gikk galt.

© Library of Congress

En så viktig fange kan bli et uvurderlig middel i propagandakrigen som pågår parallelt med de blodige kamphandlingene i hele Vietnam. Begeistret river han opp døren til McCains celle og røsker i den omtåkede fangen slik at han våkner. «Faren din er en stor admiral. Nå får du komme på sykehus!» roper han opphisset.

Fangen kjøres til sykehuset midt i Hanoi. Underveis mis­ter McCain nok en gang bevisstheten, og denne gangen skal det gå to døgn før han våkner – bare for å oppdage at situasjonen ikke har blitt særlig bedre.

Da McCain slår opp øynene på sykehuset, ser han til sin o­ver­ras­kel­se at stedet er like skittent som «Hanoi Hilton». I det vesle oppholdrommet på sykehuset piler rotter over gulvet, og insekter svermer rundt McCains sår, som viet­na­me­ser­ne ennå ikke har renset.

«Jeg led av høy feber og dysenteri og hadde mistet nes­ten 25 kg.» John McCain

Amerikaneren er fortsatt skitten, men har fått satt intravenøst drypp og forskjellige sprøyter, så tilstanden er stabil. Under nye avhør avslører han navnet på skipet han var på samt skvadronnummeret, og bekrefter at målet var kraftverket.

«Innimellom ble jeg slått når jeg nektet å gi flere opplysninger. Det varte ikke så lenge, for hver gang satte jeg i et hårreisende skrik. Avhørslederen var åpenbart redd for at sykehuspersonalet skulle gripe inn».

Da nordvietnameserne krever å få navnene på de andre pilotene i McCains skvadroner, gir han dem navnene på en håndfull kjente spillere fra det amerikanske fotballaget Green Bay Packers. Da nordvietnameserne vil høre om målene for kommende bombeaksjoner, angir han byer amerikanerne allerede har bombet.

Vakten spiser John McCains mat

Først etter en uke på sykehuset prøver en lege å sette McCains armer på plass og ordne pilotens kompliserte beinbrudd – uten bedøvelse. Men legen gir opp og nøyer seg med å innkapsle McCains armer i en gipsbandasje som går over hele brystet.

Legen slurver, og i løpet av de neste ukene gnager gipsen hull inn til beinet på amerikanerens ene arm. I begynnelsen av desember blir McCain endelig operert i foten, men legen kapper leddbåndene på den ene siden av kneet slik at leddet blir stivt.

Etter seks uker på sykehuset, der han også sulter fordi en ung vakt spiser maten hans, sendes McCain tilbake til «Hanoi Hilton». Men tilstanden hans er elendig: «Jeg led av høy feber og dysenteri og hadde mistet nes­ten 25 kg. Jeg veide bare 45 kg. Gipsen over brystkassen var fortsatt i veien, og foten min gjorde inni helvetes vondt».

Med bind for øynene transporteres McCain til et annet av Hanois fengsler som de amerikanske krigsfangene kaller «Plantasjen».

«Isolasjon er forferdelig. Den tar livsmotet fra en og svekker motstandskraften mer enn noen annen form for mishandling.» John McCain

Etter nesten to måneder uten kontakt med andre enn vietnamesere lyser McCains feberblanke øyne opp da han oppdager at det allerede bor to landsmenn i den nye cella: George «Bud» Day og Norris Overly.

McCain snakker som en foss det første døgnet i ren eufori over å møte amerikanere, men de neste ukene sover piloten 18-20 timer i døgnet for å komme seg. Mens Day er kves­tet etter å ha vært utsatt for tortur og ikke kan delta i pleien av McCain, vasker og mater Overly den nye cellekameraten og hjelper ham opp på spannet som fungerer som toalett på cella.

I begynnelsen av 1968 kommer McCain seg litt. Han får brystgipsen av og klarer etter hvert å gå ved hjelp av krykker. Bedringen betyr til gjengjeld at piloten til sin store fortvilelse flyttes til en enecelle. Det er det verste som kunne skje for amerikaneren:

«Isolasjon er forferdelig. Den tar livsmotet fra en og svekker motstandskraften mer enn noen annen form for mishandling. De første par ukene er verst. Desperasjonen er der med det samme, og den er en fryktelig fiende»,
skriver McCain senere.

For ikke å bli gal slår han i hjel tiden med å rekonstruere romaner og filmer i hodet. Han oppfører også små skuespill som han selv dikter og må spille alle rollene i.

Bare når andre fanger eskorteres ned gangen og passerer cella hans, får McCain et glimt av andre amerikanere.

Usynlig venn blir redningsmann

I «Plantasjen» er all kommunikasjon mellom fangene strengt forbudt, men McCain er villig til å risikere straff hvis han bare kan veksle noen få ord med en landsmann.

Da ensomheten truer med å gjøre ham gal, griper han drikkekruset og omsetter det han har lært i militærutdannelsen til handling: Han presser krusets bunn mot betongmuren på cella og trykker munnen mot krusets åpne ende.

Så begynner han å snakke. Heldigvis får han snart svar fra den andre siden av muren, og stemmen snakker engelsk. Fangen i nabocella heter Bob Craner og er major i luftvåpenet.

McCain vikler fillene rundt ansiktet og kruset for å dempe lyden av den ulovlige aktiviteten. På den andre siden av veggen presser Craner sitt krus mot veggen og legger øret mot krusets bunn for å høre McCain bedre.

«Jeg hadde mistet håpet om å slippe mer tortur og smerte. Og jeg fryktet at jeg kunne komme til å sette meg selv i vanære. Derfor prøvde jeg å ta mitt eget liv.» John McCain

Dagen lang snakker de to amerikanerne sammen, og gjemmer drikkekrusene hvis en vakt nærmer seg. I stedet banker McCain og Craner sakte morsekoder på veggen. Samtalene gir McCain livsmotet tilbake:

«Craner holdt meg i live. Han var min gode venn, og i to år følte jeg meg nærmere ham enn jeg noen gang før hadde vært et annet menneske», husker McCain. En del av samtalene deres dreier seg om avhør og tortur, som amerikanerne frykter fordi de jevnlig hører skrik fra avhørslokalene nær cellene de sitter i.

McCain svetter i timevis av angst for at det er hans tur – ikke minst fordi Craner i en av de første samtalene forteller at en tidligere cellekamerat døde i armene hans etter grusom tortur.

McCain blir jevnlig tatt med til avhørsrommet, men frem til sommeren 1968 føler han at han slipper «overraskende mildt» – trolig på grunn av farens stilling og propagandaverdien vietnameserne tillegger ham.

Nordvietnameserne prøver å tegne et bilde av et fredselskende og humant folk slik at USAs angrep skal fremstå som brutale. Kan de få en admirals sønn til å hylle det vietnamesiske folkets vennlighet, har det stor verdi, men nekter McCain å rose sine torturbødler, skal han brukes til å svekke de amerikanske soldatenes kampmoral.

Ved å frigi McCain – offiser og sønn av en mektig admiral – håper Nord-Vietnam å plante en mistanke blant menige soldater i den amerikanske hæren: Mens de kjemper og dør i Vietnam, kan overklassens barn fly hjem når det passer dem. I juni 1968 får McCain tilbud om å bli satt fri, og amerikaneren blir brått veldig i tvil.

«Jeg var i en elendig forfatning – fortsatt svært undervektig, medtatt av dysenteri og full av utslett på grunn av varmen. Tanken på å komme hjem til familien var fryktelig fristende», skrev McCain senere.

Craner i nabocellen oppfordrer sin landsmann til å ta imot tilbudet:«Du vet ikke om du vil overleve dette her. Det er helt ok at alvorlig sårede drar hjem», forklarer Craner.

McCains moralske dilemma skyldes den amerikanske militærkodeksen, som sier at krigsfanger bare skal la seg løslate i den rekkefølgen de er tatt til fange i – og mange andre fanger står foran McCain i køen.

Noen dager senere avviser han derfor frigivelsen. I to lange måneder frykter McCain straffen han må forvente for avvisningen. Regnskapets time kommer i slutten av august. McCain slepes over i fengselets store teatersal
og får vite at han står tiltalt for «grove forbrytelser mot menneskeheten».

Leirkommandanten krever at piloten tilstår og signerer en offisiell unnskyldning. «Faen ta dere!» utbryter McCain, og så hiver vaktene seg over ham. De kaster den radmagre piloten rundt i lokalet mens de bytter på å slå ham i ansiktet med knyttnever og tramper på ham når han går i bakken.

«Er du klar til å innrømme skyld?» roper kommandanten til fangen, som vrir seg i smerte på gulvet.

«Nei», får McCain stotret frem. Vaktene haler amerikaneren opp på en krakk og bakbinder ham før de lar ham sitte i teateret natten over. Neste morgen blir McCain slengt inn på en tom celle. Det eneste som fins der inne, er en dobøtte.

Ofre under Vietnamkrigen

I Sør-Vietnam førte kommunistiske partisaner geriljakrig mot amerikanerne – og betalte en høy pris i menneskeliv.

© Getty Images

24 års krig forente Vietnam

Fra 1864 til andre verdenskrig var Vietnam en del av kolonien Fransk Indokina. I kjølvannet på verdenskrigen mistet franskmennene grepet på den nordlige delen av landet, som ble til det kommunistiske Nord-Vietnam.

Etter en blodig krig mellom Frankrike og Nord-Vietnam trakk franskmennene seg ut i 1954. Demokratiske valg to år senere skulle gjenforene Vietnam, men det amerikansk-støttede Sør-Vietnam nektet å delta. I stedet brøt Vietnamkrigen ut i 1959.

USA blandet seg gradvis mer og mer i striden – midt under den kalde krigen ville amerikanerne for alt i verden unngå at enda et land ble kommunistisk. En fredsavtale ble underskrevet i 1973, og USA trakk troppene hjem, men Nord-Vietnam brøt freden og invaderte Sør-Vietnam i april 1975. Vietnam ble igjen ett land.

Tapstall

Sivile vietnamesere: 2 000 000 døde (Ifølge Vietnams offisielle rapport fra 1995)
Nord-Vietnams hær: 1 011 000 døde (Inkl. kommunistiske partisaner i Sør-Vietnam kalt FNL)
Sør-Vietnams hær: 266 000 døde
Amerikanske: 58 000 døde

Hver tredje time får han juling av fangevokterne. De første dagene koster ham noen brukne ribbein og knekte tenner, men den tredje natten brekker vaktene McCains allerede kvestede venstre arm. Smertene er uutholdelige.

Da amerikaneren igjen er alene, reiser han seg fra blodpølen, snur dobøtta opp ned og stiller den ved cellevinduet. Etter mye om og men får han av seg skjorta og vikler det ene ermet rundt vinduets skodder – og det andre ermet rundt sin egen hals.

«Jeg hadde mistet håpet om å slippe mer tortur og smerte. Og jeg fryktet at jeg kunne komme til å sette meg selv i vanære. Derfor prøvde jeg å ta mitt eget liv», forklarte amerikaneren senere.

Da McCain skal til å sparke bort spannet han står på, river en vakt plutselig opp celledøra og trekker ham ned. Nok en gang hagler slag og spark over amerikaneren, og ett døgn senere gir han opp og underskriver den prefabrikkerte tilståelsen:

«Jeg er en forbryter og har utført en luftpirats handlinger. Jeg var døden nær, og det vietnamesiske folk reddet livet mitt. Legene opererte meg, selv om jeg ikke fortjente det», står det på erklæringen som McCain underskriver før han havner på den tomme cella igjen og blir sittende i total isolasjon i 14 dager. Amerikaneren er knust:

«Det var de verste to ukene i mitt liv. Jeg kunne ikke bortforklare tilståelsen og skammet meg. Jeg følte at jeg hadde sviktet. Jeg skalv over hele kroppen, som om min vanære var en feber. All min stolthet var borte, og jeg tvilte på at jeg noen gang ville klare å se noen i øynene igjen», husker McCain.

Tilståelse leses høyt i fengselet

Heldigvis slipper McCain å se Craner direkte i øynene da han to uker senere er tilbake i sin gamle celle og skamfullt forteller om tilståelsen gjennom veggen. Foruten at vietnameserne sender tilståelsen til verdenspressen, leses den også høyt på fengselsradioen slik at alle fanger kan høre om hans forræderi.

Craner forsikrer imidlertid McCain om at han har gjort så mye motstand mot overmakten at han ikke behøver å skamme seg. Etter tilståelsen stopper de voldsomme overfallene, og McCain slipper med det daglige knyttneveslaget i ansiktet som han rutinemessig har blitt tildelt når han nekter å bukke for en bestemt fengselsvakt.

Etter mer enn to år i isolasjon får McCain våren 1970 en ny cellekamerat. De to får attpåtil lov å spille bordtennis og biljard mot andre fanger i et lite, overvåket fellesrom. Da McCain en varm sommerdag prøver å oppmuntre en som sitter i enecelle ved siden av biljard-rommet, sendes han i straffecellen «Calcutta» – et motbydelig fangehull på bare én ganger to meter.

«Cella var så dårlig ventilert at jeg led fryktelig i den ekstreme varmen. Jeg fikk dårligere mat, og jeg ble igjen syk av dysenteri og tok kraftig av», skriver McCain om sine tre lange måneder på straffecella.

Mens høst blir til vinter, gjenvinner han gradvis styrken, og etter mer enn tre års pinsler byr julen 1970 på en uventet gave: Amerikanerne flyttes til et nytt fengsel og får lov til å bo 30-40 innsatte sammen i en stor sal der fangene har tillatelse til å snakke sammen på kryss og tvers.

«Vi var lykkelige over å være i hverandres selskap. Den første kvelden sov ingen, vi snakket hele natten og langt ut i nes­te dag. Jeg har aldri før eller siden følt en så intens lykke som den jeg opplevde min fjerde jul i Hanoi», erklærer McCain i sine erindringer.

Senere får amerikanerne også lov til å holde gudstjenester, feire helligdager og stor sett gå fritt rundt i fengselet. Krigsfangene tolker den økte graden av frihet som at nordvietnameserne er i ferd med å miste grepet.

I april 1972 gir USAs president Richard Nixon luftvåpenet til­la­tel­se til å bombe Hanoi og Nord-Vietnam igjen etter en lang pause. Bombardementene løfter fangenes humør til nye høyder – McCain husker særlig luftangrepet 18. desember:

«B-52-bombeflyenes destruktive kraft regnet over Hanoi og gjorde fangevokterne lammet av frykt. Mens jorden skalv under oss, ropte vi takk opp mot himmelen».

Frykten for USAs voldsomme bombardementer får til og med noen av fangevokterne til å bli mindre voldelige overfor McCain og de andre.

John McCain og Barack Obama

Under valgkampen i 2008 kalte en velger Obama for «araber». McCain demonstrerte sitt menneskesyn da han irettesatte henne med ordene: «Nei, frue, Obama er en anstendig mann og en amerikansk statsborger som jeg bare er politisk uenig med.»

© Getty Images

Krigen forvandlet våghals til ambisiøs politiker

Fem år i fangenskap endret John McCains liv. Han vendte hjem med et nytt syn på livet og klatret til topps i amerikansk politikk.

I Hanoi innså McCain at han ville «bruke resten av livet på viktigere ting enn det tullet jeg drev med i ungdomstiden». Nå var det slutt på risikable stunt med jetfly, hyppige brudd på militærets regler og manglende ambisjoner.

«I Vietnam lærte jeg hvor kort livet er. Jeg fikk en målbevissthet som mine nærmeste aldri hadde sett hos meg før», skriver McCain i sine erindringer.

Ved hjemkomsten i 1973 gikk han i gang med intensiv gjenopptrening, og selv om piloten aldri gjenvant full førlighet, fortsatte han i marinen frem til 1981. Året etter ble krigsveteranen valgt inn i Representantenes hus for Det republikanske partiet.

I 1999 forsøkte han å bli republikanernes presidentkandidat, men måtte se seg slått av George W. Bush. Etter terrorangrepet på World Trade Center i 2001 var McCain en av de få amerikanske politikerne som tok kraftig til orde mot bruken av tortur som et virkemiddel i kampen mot terrorisme.

I 2007 stilte McCain igjen som kandidat ved presidentvalget, men ble slått av demokraten Barack Obama.

Nordvietnamesernes tro på seier vakler, og vaktene virker bekymret for hva som kan skje med dem hvis amerikanerne vinner krigen.

USA er imidlertid ikke i ferd med å vinne, men leter desperat etter en vei ut av krigen, som blir mer og mer upopulær i den amerikanske opinionen. I januar 1973 underskriver USA og Nord-Vietnam en fredsavtale som innebærer at amerikanske tropper skal trekkes ut av Vietnam – noe den sørvietnamesiske regjeringen er sterk imot.

VIDEO: Se øyeblikket da John McCain løslates

Nord-Vietnam lover å innstille angrepene på Sør-Vietnam og frigi alle krigsfanger. I fire omganger løslates fangene – i den rekkefølgen de ble tatt til fange. 15. mars 1973 hører McCain sitt navn bli ropt opp. Etter mer enn fem års lidelser i Nord-Vietnam er det omsider hans tur til å komme ut i friheten.

En militærbuss kjører ham og andre frigitte fanger til flyplassen Gia Lam i utkanten av Hanoi, der et stort amerikansk transportfly venter på å ta ham om bord.

«Synet av C-141-flyet fikk meg på gråten. Da vi kom ut over internasjonalt farvann, sto jubelen i taket.»