Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

USA tapte Vietnamkrigen etter blodige bykamper

Tidlig en morgen stormer 10.000 nordvietnamesiske soldater ut av jungelen og inn i storbyen Huê. Kvelden 31. januar 1968 er størstedelen av byen falt, men Sør-Vietnam og USA nekter å gi opp Huê. Kampene i byen utvikler seg til en utmattende kamp fra hus til hus.

Getty Images

Jim Coolican nyter en svalende vind som treffer ham i ansiktet der jeepen hans ruller gjennom Huê.

Kapteinen har oppholdt seg i Vietnam i noen dampende hete måneder, og det føles som en befrielse å merke et drag av frisk luft i den gamle keiserbyen som er pakket inn i vinterens grå skydekke.

Den 27 år gamle Coolican fra Pennsylvania har de siste månedene arbeidet nesten i døgndrift som instruktør for den sørvietnamesiske elitestyrken Hac Bao, “De svarte panterne”.

Men i kveld – den 30. januar 1968 – har han fri. Fridagen skyldes det vietnamesiske nyttåret Tet.

Høytiden har budt på en midlertidig våpenhvile mellom nord og sør hvert år siden amerikanerne gikk inn i Vietnamkrigen tre år tidligere.

Coolican har derfor unnet seg en øl og litt grillmat ute i Huê, og nå går turen hjem til USAs base i byen, MACV (Military Assistance Command, Vietnam).

Et par feriedager skal gjøre godt.

“Jeg kan nesten ikke vente. Jeg drømmer om det hele tiden. Vi ses veldig snart”
Brev til familien fra den 19 år gamle soldaten Frank Dozema, som gledet seg til å komme hjem snart.

Coolican parkerer jeepen i det inngjerdede militærkomplekset og hilser på sin gode kamerat Frank Doezema før han går til køys.

19-åringen Doezema er Coolicans radiomann, men denne natten passer han maskingeværet i MACV-basens nordvestre tårn. Doezema har 39 dager igjen i Vietnam før han kan dra hjem til familien i Michigan.

“Jeg kan nesten ikke vente. Jeg drømmer om det hele tiden. Vi ses veldig snart,” har han nylig skrevet i et brev til brødrene hjemme i USA.

Alt tyder på en begivenhetsløs vakt – hittil har Huê sluppet unna krigen. Men ved 3.30-tiden fornemmer Doezema aktivitet i gaten, og han hører knall som umulig kan være fra nyttårsraketter.

Lyden av flere AK-47-geværer flerrer stillheten, og fra plassen sin syv meter over bakken ser amerikaneren hundrevis av nordvietnamesiske soldater sprinte frem mot basen. De er utstyrt med Kalasjnikov-geværer og granatkastere.

Uten å nøle trykker Doezema inn avtrekkeren på våpenet sitt. Maskingeværet smatrer, og en gruppe fremstormende vietnamesere meies ned.

Men Doezema ser at flere er på vei. Krigen har med ett kommet til Huê, og nå venter Vietnamkrigens hittil blodigste slag.

© Three Lions/Stringer/Getty Images

Vietnameserne krevde uavhengighet etter 2. verdenskrig

Da Frankrike oppga kampen om sin gamle koloni, rykket amerikanerne inn.

  • 1945

    Under 2. verdenskrig har Vietnam vært besatt av Japan.

    Etter at krigen er over i august 1945 utroper frihetsbevegelsen Viet Minh med Ho Chi Minh i spissen Den demokratiske republikken Vietnam, som består av landets provinser i nord.

    Samtidig prøver Frankrike å få sitt koloniherredømme i Indokina på beina igjen.

    Laos og Kambodsja kommer under fransk kontroll. Vietnam er vanskeligere.

  • 1946

    Den første indokinesiske krig bryter ut mellom Viet Minh og Frankrike. Kampene finner primært sted i Nord-Vietnam, der Viet Minh holder stand.

  • 1948

    Frankrike innsetter den tidligere keiseren Bao Dai som statsoverhode, og USA begynner å støtte den franske krigføringen økonomisk.

  • 1950

    Kina og Sovjetunionen anerkjenner offisielt Viet Minhs regjering i Vietnam. USA beslutter å støtte opp om Bao Dais regjering.

  • 1954

    Viet Minh beleirer den franske garnisonen i byen Dien Bien Phu. Etter 57 dager faller byen, og Frankrike beslutter å gi Vietnam selvstendighet. Ved en fredsavtale i Genève deles Vietnam i et nord og et sør langs den 17. breddegrad. Ifølge avtalen skal demokratiske valg gjenforene Vietnam to år senere.

  • 1956

    Valgene gjennomføres ikke. Sør-Vietnam nekter å delta fordi det virker overveiende sannsynlig at innbyggerne vil stemme for en Viet Minh-regjering. I stedet trappes konflikten opp mellom nord og sør, og det bryter ut borgerkrig i 1959.

  • 1962

    USAs støtte til Sør-Vietnam vokser, og antall militære rådgivere økes fra 700 til 12.000.

  • 1964

    I august melder USAs overkommando i Vietnam at nordvietnamesiske kanonbåter har skutt mot amerikanske krigsskip utenfor kysten.

    Den såkalte Tonkinbukt-episoden er i virkeligheten rent oppspinn og skal bare gi president Johnson et påskudd for en amerikansk intervensjon i Vietnam.

    Amerikanske bombefly angriper nordvietnamesiske byer, og USA landsetter styrker i Sør-Vietnam.

Huê har stor symbolsk betydning

USA hadde sendt de første troppene til Vietnam knappe tre år før angrepet på MACV-basen i Huê. Amerikanernes hensikt med å intervenere i Vietnam i 1965 var å forhindre at de kommunistiske nordvietnameserne tok makten i landet.

Under den kalde krigen var en ytterligere spredning av kommunismen et skrekkscenario for USA, og president Lyndon B. Johnson hadde valgt å støtte det kapitalistiske Sør-Vietnam militært.

Men til tross for intens bombing av strategiske mål i Nord-Vietnam hadde ikke amerikanerne og sørvietnameserne fått bukt med Nord-Vietnams hær (NVA).

Situasjonen ble bare vanskeligere av at NVA kjempet sammen med geriljahæren Vietcong. Den besto av vietnamesere fra sør som støttet den kommunistiske regjeringen i Hanoi.

Fra sine skjulesteder i jungelen angrep Vietcong-militsen amerikanske og sør-
vietnamesiske styrker om og om igjen. I januar 1968 besluttet regjeringen i Hanoi at tiden var inne for en reell offensiv.

Ifølge generalsekretær Lê Duân i kommunistpartiet hadde Nord-Vietnams “væpnede styrker modnet veldig,” og de var nå klar for en storoffensiv mot mer enn hundre byer i Sør-Vietnam.

Ingen by hadde større symbolverdi enn Huê, som hadde vært landets hovedstad i årene 1802-1945.

Gjennom tidene hadde byen huset både keisere og konger, og den hadde vært Vietnams ånde­lige og kulturelle sentrum i århundrer. Med sine 140.000 innbyggere var den landets tredje største by.

Nyttåret Tet var det perfekte tidspunkt for angrepet på Huê og resten av målene i Sør-Vietnam. Høytiden gjorde det lettere å smugle våpen og geriljakrigere inn i byene.

Man slakket nemlig på kontrollen i denne tiden fordi mange vietnamesere reiste rundt og besøkte familiene sine under den ukelange våpenhvilen i høytiden.

Under Tet var det også vanlig at vietnameserne brakte hjem sine døde for å gravlegge dem på familiegravsteder – en praksis som ga mulighet for å smugle våpen i kistene.

Nord-Vietnam angrep 110 byer nyttårsnatten

Tet-offensiven i 1967 skulle demonstrere Nord-Vietnams militære styrke og få sørvietnameserne til å starte et opprør mot amerikanerne i landet.

Shutterstock

Huê

hadde status som gammel keiserby og var Vietnams kulturelle hjerte. Symbolverdien av å kontrollere byen var altså stor.

Bettmann/Getty Images & Shutterstock

Fjellbyen Dalat

hadde stort sett unngått krigen, men her måtte sørvietnameserne og amerikanerne kjempe mot Vietcong i ti dager.

International Military Antiques & USMC Archives & Shutterstock

I Sør-Vietnams hovedstad Saigon

angrep nordvietnameserne bl.a. den festningslignende amerikanske ambassaden. Men etter seks timer var angriperne slått.

Three Lions/Stringer/Getty Images & Shutterstock

Angrepet planlegges grundig

Nord-Vietnams landsfar Ho Chi Minh hadde tilbrakt ungdomsårene i Huê. Mange av byens innbyggere støttet derfor Vietcong, og de hjalp i all hemmelighet til med å forberede angrepet.

Store mengder våpen og forsyninger ble smuglet inn i byen på kjerrer og i små båter i løpet av januar 1968.

En av våpensmuglerne var bonden Ngu Nguyen. Han bodde litt utenfor Huê og seilte hver dag inn til storbyen for å selge kyllinger og egg.

I tiden før Tet-offensiven hadde Nguyen bygget et hemmelig rom i båten. Her gjemte han bl.a. AK-47-geværer, granatrør og granater, og i sine medbrakte kurver med hønseegg skjulte han ammunisjonspakkene omhyggelig.

Med våpnene gjemt unna seilte han inn til byen uten at lasten ble sjekket.

“Nå er det showtime!”
Kaptein Jim Coolican, da slaget om Huê begynte.

En annen som hjalp Nord-Vietnam, var Che Thi Mung.

Den unge kvinnen hadde sluttet seg til en Vietcong-celle som spion fordi sørvietnamesiske soldater hadde drept søsteren hennes.

Den 18 år gamle kvinnen brukte sitt vakre ytre til å komme tett innpå amerikanske soldater som hun deretter lokket viktig informasjon ut av.

Natten før Tet-offensivens innledning hjalp Mung og flere andre lokalkjente fra Vietcong-celler de nordvietnamesiske soldatene trygt gjennom rismarkene og inn i byens gater.

Dermed kunne de i underkant av 10.000 soldatene fra hæren og Vietcong overrumple fienden.

Halvparten av styrken angrep Citadellet (den gamle bykjernen) på den ene siden av Parfymeelven som deler Huê i to.

Imens stormet den andre halvparten den nyere bydelen “Trekanten” der amerikanernes MACV-base lå – og der kaptein Coolican lå og sov.

Amerikanerne våkner til aksjon

Da en granat braste ned i piggtrådgjerdet rundt MACV-basen kort etter kl. 3.30 om morgenen den 31. januar, våknet kaptein Coolican med et rykk. Offiseren tenkte med én gang:

“Nå er det showtime!”

Han fikk på seg klærne og grep geværet – akkurat som de 400 andre soldatene på basen. Utenfor oppfanget Coolican at enkelte fiender allerede forsøkte å trenge inn gjennom stålgjerdet.

Kapteinen skjøt instinktivt og traff to av dem. Skuddsalver runget ut over størstedelen av komplekset der amerikanerne tok opp kampen mot angriperne.

Men smatringen fra geværene ble overdøvet da en av granatene traff bensintanken på en jeep som eksploderte.

Før Coolican rakk å reagere slo en annen granat ned i taket på det vakttårnet der 19 år gamle Frank Doezema satt. Maskingeværet hans stilnet med ett.

Coolican så med redsel på det rykende tårnet hvor kameraten hans befant seg.

Uten å skjenke sin egen sikkerhet en tanke løp kapteinen bort til tårnet og kravlet opp stigen.

Amerikanerne måtte kjempe for hver eneste meter under gjenerobringen av Huê.

© Bettmann/Getty Images

På plattformen i tårnet fant han en ille tilredt Doezema. Skarpe metallbiter hadde flenget ham opp flere steder, og det ene beinet hang bare som en fille av hud og sener.

Coolican slengte Doezema på skulderen for å bære ham ned, men det dinglende beinet hindret kapteinen i å få den sårede ut gjennom den trange åpningen i tårnet.

Coolican så ingen annen råd enn å gi kameraten to sprøyter morfin og deretter dra den sagtaggede kampkniven opp av sliren. Med sammenbitte tenner saget og skar han av restene av Doezemas bein.

Først nå kunne Coolican presse seg gjennom åpningen og bære kameraten til basens militærlege.

Mens Doezema fikk akuttbehandling greide de 400 amerikanske soldatene i komplekset å slå tilbake nordvietnamesernes angrep og barrikadere basen.

Men andre steder gikk det bedre for nordvietnameserne, og da morgenen grydde den 31. januar, hadde de tatt kontrollen over mesteparten av Huê.

Bare MACV-basen og en sørvietnamesisk base i den nordlige delen av Citadellet holdt fremdeles stand.

Keiserbyen på Vietcongs hender

Selv om situasjonen var kritisk, falt det ikke amerikanerne og sørvietnameserne inn å oppgi Huê.

I tillegg til dens symbolske betydning passerte Vietnams hovedvei, Vei 1, gjennom byen.

Veien gjorde Huê til et sentrum for all transport nær den 17. breddegrad som delte Nord- og Sør-Vietnam. Parfymeelven – en viktig vannvei med utløp i Sørkinahavet – rant også gjennom den gamle keiserbyen.

Inne på basen ante ikke amerikanerne hvor mange soldater fienden hadde, men de hadde lagt merke til at fienden besto av både “NVA” og “Charlie”, som amerikanerne kalte henholdsvis den veltrente nordvietnamesiske hæren i mørkegrønne uniformer og Vietcongs geriljakrigere som ofte var kledd i kakifarger eller svart skjorte med rødt hodetørkle på hjelmen.

Bare én ting var sikkert: det vrimlet av fiender i Huês gater og forsterkninger måtte til.

Vietcong-styrkene flyktet ut av byen etter at kampen om Huê var tapt.

© Keystone/Getty Images

Hjelpetroppene får en ilddåp

Jim Coolican og hans omringede landsmenn på basen fikk vite at tre kompanier i nærheten av Huê ville begi seg mot den gamle hovedstaden.

Men kapteinen fikk et klokkeklart nei da han ba om flystøtte. USAs øverstkommanderende i Vietnam, general William Westmoreland, lot kaptein Coolican vite at han overreagerte.

Hjelpetroppene kjempet seg frem til MACV-basen. Bare med støtte fra kampvogner kunne kompaniene overhodet nå frem uten å bli utradert av fiendtlige snikskyttere og granater.

Flere kjøretøyer ble likevel sønderskutt og havarerte. Da de første kompaniene kjørte gjennom porten til MACV, manglet mange av enhetenes menn.

“Angrip gjennom byen, og rensk ut i NVA-ene!”
Den amerikanske hærledelsens ordre til “Big Ernie”.

Gleden over å se forsterkningene rulle inn var derfor avdempet hos Coolican og basens soldater.

Men humøret ble bedre et par døgn senere da det rullet inn et kompani med 12 lastebiler og to av de lette Ontos panserjagere – en type kampvogn som var utviklet for å utslette andre kampvogner.

Ut av et kjøretøy steg oberstløytnant Ernie Cheatham. Han skulle ta kommandoen over de amerikanske styrkene.

Cheatham var tidligere fotballspiller for Pittsburgh Steelers. Han var en kjempe av en mann og kjent som “Big Ernie”.

Han hadde fått en klar og ganske enkel ordre ovenfra: “Angrip gjennom byen, og rensk ut i NVA-ene!”

Historikerne tror at bortimot 6000 sivile ble myrdet under slaget om Huê.

© Granger/Imageselect

Dødspatruljer likviderte sivile

En av Vietnamkrigens største massakrer fant sted under slaget om Huê, da Vietcong-soldater gikk på jakt etter “fiender av folket” i byens gater.

Lokale Vietcong-medlemmer hadde i tiden frem til Tet-offensiven utarbeidet en 22 sider lang liste med navn på innbyggere i Huê som viste sympati for amerikanerne og det sørvietnamesiske styret.

Øverst sto personer som kommunistene omtalte som “bøller, spioner og hemmelig politi”.

Men listen rommet også navn på helt alminnelige innbyggere som bare var ansatt i det offentlige.

De utpekte ble skutt, banket til døde med køller eller gravlagt levende i massegraver. En vaktmester som arbeidet på et offentlig kontor ble skutt sammen med sine to barn.

En 48-årig kvinnelig sigarettselger ble henrettet fordi søsteren hennes var offentlig ansatt.

Prester, leger, lærere, intellektuelle og utlendinger ble også likvidert – deriblant tre tyske leger, to franske misjonærer og en amerikaner som var ansatt i informasjonstjenesten til USAs utenriksdepartement.

Den 26. februar 1968 ble den første av atskillige massegraver funnet i Huê. I alt fant man 2810 lik, men historikerne tror at enda flere mistet livet under likvideringene.

Amerikanerne går til motangrep

Selv om de nyankomne kompaniene gjorde at basen besto av cirka 1000 mann, var fienden tallmessig overlegen.

NVA og Vietcong hadde dessuten hatt god tid til å besette fordelaktige stillinger i Huês gater og hus. “Big Ernie” visste at det ville koste blod å ta tilbake keiserbyen.

Soldatene fikk nå i oppgave å tvinge nordvietnameserne ut av Trekanten på sørsiden av Parfymeelven.

Det første hinderet var en tre etasjers bygning med massive ståldører som amerikanerne døpte “Treasury”. Det andre hinderet var byens sykehus.

Kommunistenes tredje sterke stilling var provinshovedsetet der Vietcongs røde og blå flagg vaiet.

Under kampene om Huê hadde amerikanerne bedre utstyr enn nordvietnameserne.

© Polfoto/Topfoto/Ritzau Scanpix

Lørdag 3. februar stormet amerikanske marineinfanterister ut fra MACV-basen med kurs mot Treasury-bygningen to gater unna. Soldatene var trent i jungelkrig, men i Huê hadde de ingen trær å skjule seg bak.

Nordvietnameserne hadde fritt utsyn fra vinduene i overetasjene, og geværene deres feide nådeløst frem og tilbake over gatene så snart amerikanerne rundet det første hjørnet.

Stanley Murdock, en radiomann på 19 år, var den første som ble drept. Samme morgen hadde Murdock fortalt kameratene sine om en drøm der en engel hadde fortalt ham at han ikke ville klare seg.

Engelen fikk rett.

Amerikanerne lærte at de var nødt til å ha blikket festet på vinduene hele tiden. Soldatene holdt nøye øye med åpningene i alle bygninger de passerte når de rykket frem langs husveggene.

Så de et lysglimt, åpnet de straks ild mot vinduet.

Gassangrep sender fienden på flukt

Selve Treasury-bygningen, som var målet for det første angrepet, var omgitt av en lav mur med jerngitter oppå. Mellom gitteret og selve bygningen hadde fienden forskanset seg i maskingeværreir.

Andre nordvietnamesere hadde tatt oppstilling oppe på taket der de lå parat til å beskyte amerikanerne. Forsvaret var effektivt, og da solen gikk ned over Huê den lørdagen, var Treasury fremdeles på nordvietnamesiske hender.

“Big Ernies” styrke hadde lidd store tap, og morgenen etter gikk det ikke bedre. Et lite hull i muren rundt Treasury var det eneste fremskrittet. Men så fikk offiser John Salvati en idé.

På MACV-basen hadde han sett en masse oppstablede gasskanoner. Mange av dem ble brakt bort til Treasury og avfyrt gjennom hullet slik at store mengder tåregass trengte inn i bygningen.

Amerikanerne brukte tåregass under kampene i Huê.

© Savagemorrowproject.fandom.com

Amerikanerne stormet frem iført gassmasker og meide ned kommunistene, som ikke hadde noen masker.

Mange av de nordvietnamesiske soldatene rakk å flykte ut gjennom bygningens bakdører, men Treasury var omsider på amerikanske hender.

Fra nå av ble tåregass et avgjørende våpen for amerikanerne. Senere søndag 4. februar rullet de en 106 mm kanon i posisjon foran sykehuset ved hjelp av et lite, raskt kjøretøy som lignet på en golfvogn.

En fulltreffer laget et hull i hovedbygningen, og så sendte en tåregasskanon sitt sviende innhold inn i fiendens leir.

Men da gasståken lettet og amerikanerne var i gang med å rydde bygningen, ble de minnet om at de hele tiden måtte være på vakt.

En tilsynelatende uskyldig nonne kom gående bort til en gruppe soldater i sykehusgangen da hun plutselig slo drakten til side og trakk en pistol.

Bare snarrådig reaksjon fra en av soldatene med en M16 sikret at det var den forkledde Vietcong-partisanen som ble drept.

Husene ryddes rom for rom

Moralen var høy i den amerikanske leiren da helgen gikk mot slutten.

Søndag den 4. februar kunne en krigskorrespondent fra New York Times melde hjem fra Huê at “ved mørkets frembrudd kontrollerte marineinfanteristene åtte gater i byen.”

Men journalisten fortalte også om medaljens bakside. Kampene hadde kostet “cirka 150 mann livet på fem dager.”

I et forsøk på å begrense tapstallene utviklet “Big Ernie” en strategi der han først bombarderte en bygning med morter. Denne delen av angrepet kalte han “Slegga”.

Deretter skjøt amerikanerne av sted en sky av tåregass etterfulgt av skyts fra en av deres tanks, 106 mm granatkastere eller bazookaer før marinesoldatene omsider rykket frem.

Men hver bygning rommet store farer. Sikrest var det å skyte hull i veggene med en bazooka slik at infanteristene kunne trenge inn på uventede steder i stedet for å bruke dørene, der kommunistene hadde satt opp feller.

“Vi trakk ut sikringspinnen og begynte ‘bakingen’ – vi ventet noen få sekunder før vi kastet den inn – så var det ingen som helst risiko for at den ble kastet tilbake,”
Amerikansk sersjant om bruken av håndgranater i Huê.

Det lå ofte en håndgranat gjemt i en boks som balanserte oppå dørkarmen. Sikringspinnen var trukket ut slik at sikringsarmen bare ble holdt på plass av blikkboksen.

Når boksen falt ned, falt granaten ut på golvet og eksploderte.
Håndgranatene var også et uvurderlig våpen for amerikanerne når de skulle sikre en bygning rom for rom.

I slike situasjoner lærte marineinfanteristene fort å “bake” granaten i hånden før de kastet den:

“Vi trakk ut sikringspinnen og begynte ‘bakingen’ – vi ventet noen få sekunder før vi kastet den inn – så var det ingen som helst risiko for at den ble kastet tilbake,” mimret en amerikansk sersjant som var med.

Når håndgranaten hadde eksplodert, stormet amerikanerne inn i rommet og skjøt løs for å få has på eventuelle overlevende.

Men av og til kunne manøveren også koste uskyldige livet hvis det oppholdt seg sivile i bygningene.

Panserjager skremte vettet av nordvietnameserne

Amerikanerne dreper uskyldige

Under sikringen av en boligblokk tømte soldaten Eden Jimenez magasinet sitt inn i et rom med et høyt garderobeskap.

Skapet ble gjennomhullet, og da han åpnet det, var en ung vietnamesisk kvinne i ferd med å bli kvalt i sitt eget blod.

I armene holdt hun et spedbarn som på mirakuløst vis ikke var blitt truffet av amerikanerens kuler. Moren døde, men Jimenez tok med barnet og avleverte det til baktroppene.

Amerikanernes skyt først-taktikk ble oppfattet som nødvendig, da fiendtlige soldater ofte hadde gjemt seg i husene i byen. Bare under klareringen av byens sykehus den 4. februar mistet amerikanerne tolv mann.

Men nå hadde “Big Ernies” soldater godt utsyn til det siste av de store målene i Trekanten – provinshovedkvarteret i Huê.

Med det sedvanlige bombardementet etterfulgt av tåregass klarte amerikanerne å jage nordvietnameserne på flukt.

Tåregassen var ulidelig for de ubeskyttede asiatene som forsøkte å verne seg mot gassen ved å tisse på kluter som de bandt rundt hodet.

Til tross for de urinvætede klutene ble flere NVA-enheter blindet, med soldater som kastet opp blod – ute av stand til å yte motstand.

Resultatet var at Big Ernies menn etter rundt en ukes kamper kunne fjerne Vietcong-flagget som vaiet over provinshovedkvarteret i Huê. I løpet av de neste dagene tok amerikanerne også kontroll over Trekanten.

Noen ganger flyktet vietnameserne bare ved synet av en Ontos-kampvogn.

© International Military Antiques & USMC Archives

Stanken tiltok i Citadellet

Etter den seieren kunne de nå rette oppmerksomheten mot Citadellet på motsatt side av Parfymeelven, der NVA hadde forskanset seg bak de gamle steinmurene.

Mens “Big Ernies” marineinfanterister hadde kjempet om Trekanten hadde friske soldater ankommet Huê.

Forsterkningene hadde listet seg inn i nordenden av Citadellet, der noen sørvietnamesiske tropper fremdeles holdt stand mot nordvietnameserne.

Dermed var situasjonen i Huê snudd på hodet, og NVA og Vietcong var i ferd med å miste grepet om byen.

Kommunistene trøstet seg med at amerikanerne neppe ville sønderbombe den historiske bykjernen med sine gamle templer og kongepalass.

Men den sørvietnamesiske visepresidenten Nguyen Cao Ky var på ingen måte sentimentalt anlagt:

“likstanken var grusom, og den var overalt – når du spiste rasjonene dine, var det som å spise døden”
En 20 år gammel amerikansk soldat som kjempet i Huê.

“Disse tingene ble reist av mennesker. De kan gjenoppføres av mennesker. Bomb dem!” lød beskjeden til amerikanerne.

Men et tungt, grått skydekke over Huê gjorde det nesten umulig å angripe fra luften, og kampene trakk ut gjennom det meste av februar.

Kommunistene bet innbitt fra seg, og amerikanernes fremgang i Citadellets brede alleer gikk tregt. Likene hopet seg opp.

“Det er døde NVA-er i gatene, og de flyter forbi i elven. Stedet lukter av død,” skrev en 20 år gammel amerikansk soldat, og en kaptein noterte at “likstanken var grusom, og den var overalt – når du spiste rasjonene dine, var det som å spise døden.”

Amerikanerne forsøkte å fjerne stanken ved å bruke flammekastere til å forvandle de råtne likene til aske.

Det virket upassende, men det måtte til for å begrense risikoen for epidemier og holde rottene unna.

Meridian-porten er en av bygningene i palasskomplekset som har overlevd 1900-tallets kriger.

© Shutterstock

Keiser kopierte sin kollega i Kina

Byen Huê var hovedstad da keiser Gia Long samlet Vietnam til ett rike i 1802. To år senere satte han i gang et byggeprosjekt som skulle forvandle Huê til en by som var en keiser verdig.

Tusenvis av arbeidere gikk i gang med å anlegge et enormt citadell – omkranset av en 10 km lang mur og en vollgrav.

Inne bak murene reiste palasset seg. Under byggingen hentet vietnameserne inspirasjon i Den forbudte by – et gigantisk palasskompleks i Beijing.

Palasset besto bl.a. av vakre hager og paviljonger omkranset av mur og vollgrav. Store porter avskjermet palasset fra resten av Huê.

Herfra regjerte keiseren inntil franskmennene overtok Vietnam i 1880-årene.

Mange av palassets 160 opprinnelige bygninger har gått tapt pga. kriger. Men de som fremdeles finnes står på UNESCOs verdensarvliste.

“De svarte panterne” tar palasset

Forsyningsveiene til Citadellet var stort sett blokkert, og når forsvarerne kikket ned i ammunisjonskassene, kunne de ane bunnen.

På dette tidspunktet kontrollerte NVA bare to av Citadellets ti porter. I ly av nattemørket og den tette tåken forduftet brorparten av de soldatene som var igjen i dagene fra den 20. til den 22. februar.

Men i byens kongepalass, som var bygget etter forbilde av Den forbudte by i Beijing, holdt fienden innbitt stand.

Kaptein Jim Coolican ble nå satt i spissen for den sørvietnamesiske eliteenheten “De svarte panterne” – som han selv hadde lært opp – og fikk i oppgave å innta palasset.

Tidlig om morgenen fredag den 23. februar slo granater mot palassets porter og murer. Straks det oppsto hull i murverket, stormet Coolican og hans 150 pantere inn.

De få gjenværende nordvietnamesiske soldatene åpnet ild, men de ble fort nedkjempet.

Panterne fant også 64 døde kropper innenfor palassets murer. Det relativt trygge området var åpenbart blitt brukt som sykehus av nordvietnameserne.

Coolican og hans menn fant også restene av en hest og en hund som var blitt slaktet for å mette de hardt pressede NVA-soldatene.

Kampene i Huê kostet dyrt

Med kongepalasset på amerikanske hender var nordvietnamesernes Tet-offensiv i Huê endelig slått tilbake.

Coolican og folkene hans var glade for seieren, men prisen hadde vært høy.

Kapteinen fra Pennsylvania mottok triste nyheter om sin unge venn Frank Doezema som han hadde båret ned fra MACV-tårnet i Huê-slagets første time.

Den 19 år gamle soldaten hadde ikke klart seg, og han var langt fra den eneste amerikaneren som ble lagt i likpose og sendt hjem til familien i USA.

I alt mistet 216 soldater fra marinen og hæren livet, og 1364 ble såret. Dessuten kostet kampene i keiserbyen 458 sørvietnamesere livet mens over tusen ble såret.

Men tapene var størst hos angriperne. Kommunistene har aldri frigitt troverdige tall, men historikerne anslår at mellom 2500 og 5000 soldater fra NVA og Vietcong døde i Huê.

Først etter harde bykamper ble de nordvietnamesiske styrkene slått tilbake under Tet-offensiven.

© Bettmann/Getty Images

Begge sider ønsket fred

Slaget om Huê og nordvietnamesernes andre angrep under Tet-offensiven ble en brutal vekker for USA.

Alle var nå klar over at regjeringen i Nord-Vietnam var i stand til å koordinere storstilte angrep og at en videre krigføring ville koste USA dyrt.

Men nordvietnameserne gjorde også en viktig erfaring: De hadde forventet at deres maktdemonstrasjon under Tet automatisk ville få sørvietnameserne til å innse at det var på tide å gjøre opprør mot amerikanerne.

Men det skjedde ikke. Etter to måneders kamper ble NVA og Vietcong derfor beseiret i alle de 110 byene de hadde angrepet i forbindelse med offensiven.

Hanoi-regjeringens og amerikanernes erfaring fra Huê og Tet-offensiven fikk de to partene til å innse at krigen ikke kunne fortsette i det uendelige.

De begynte å forhandle, og i 1973 underskrev de en avtale som førte til at USA trakk ut soldatene sine.

To år senere kjørte nordvietnameserne Sør-Vietnam i senk.

Les også:

Vietnamkrigen

Så mange amerikanere mistet livet i Vietnamkrigen

2 minutter
Vietnamkrigen

Vietnams kulturperle ble bombet til det ugjenkjennelige

4 minutter
Vietnamkrigen

Hvor lang var vietnamesernes tunnel?

2 minutter

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Skriv inn e-postadressen din, så sender vi deg en e-post som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt.
Ugyldig e-postadresse

Sjekk e-posten din

Vi har sendt en e-post til som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt. Hvis du ikke finner e-posten, bør du se i søppelposten (uønsket e-post, «spam»).

Oppgi nytt passord.

Skriv inn det nye passordet ditt. Passordet må ha minst 6 tegn. Når du har opprettet passordet ditt, vil du bli bedt om å logge deg inn.

Passord er påkrevd
Vis Skjul