Phoenix, Arizona, USA, 29/3 1969
Mine herrer
Det var i slutten av april jeg første gang hørte om “Pinkville”* og om det som visstnok hadde foregått der.
Jeg mottok den første rapporten med en viss skepsis, men i løpet av de neste månedene hørte jeg så mange lignende historier fra så mange forskjellige mennesker at det ble umulig ikke å tro at noe veldig mørkt og blodig hadde skjedd en gang i mars på et lite sted i republikken Vietnam som blir kalt “Pinkville”.
I slutten av april 1968 ventet jeg på å bli overført til Kompani E under det 51. infanteriregiment da jeg støtte på visekorporal “Butch” Gruver som jeg kjente fra min tid på Hawaii.
Gruver fortalte meg at han nå gjorde tjeneste i Kompani E, men at han helt frem til 1. april hadde tilhørt Kompani C. Under samtalen fikk jeg for første gang høre historien om “Pinkville”.
Ronald Ridenhour
Levetid: 1946-1998.
Nasjonalitet: Amerikansk.
Erverv: Helikopterskytter i den amerikanske hæren, journalist og forfatter.
Sivilstand: Ugift.
Kjent for: Ridenhour ble kjent da han avslørte forbrytelsene i My Lai i 1969. I årene som fulgte arbeidet han som undersøkende journalist og avslørte bl.a. korrupsjon i det offentlige. En pris stiftet i hans navn har hedret bl.a. kvinnesaksaktivisten Gloria Steinem og tidligere president i USA Jimmy Carter.
Kompani “Charlie” var en del av en spesialenhet som ble sendt ut på et søk- og ødelegg-oppdrag på Batangan-halvøya i 1968.
Styrken opererte fra et område omtrent ni km nord for byen Quang Ngai. Gruver sa at Kompani “Charlie” led tap hver dag, spesielt på grunn av miner og feller som lå skjult i landskapet.
Problemene var konsentrert i ett bestemt område som lot til å være infisert med skjulte feller og fiendtlige soldater. Det beryktede stedet lå omtrent ni km nordøst for Quang Ngai på koordinatene B.S. 728795. Mennene kalte stedet for Pinkville.
En morgen i slutten av mars bega styrken seg av gårde fra basen med kurs for “Pinkville”. Gruver sa oppdraget var å “utslette stedet og dets innbyggere”.
Først trodde jeg ikke på historien, men Gruver forsikret meg om at han snakket sant. Deretter beskrev han hendelsene
i detalj.
De to andre kompaniene som utgjorde spesialstyrken sammen med “C”, slo ring om landsbyen slik at “Charlie”-kompaniet kunne komme inn og ødelegge bygningene og drepe innbyggerne.
Enhver innbygger som forsøkte å flykte fra “Charlie”, ble stoppet av soldatene som sto for omringningen. Jeg spurte “Butch” flere ganger om alle ble drept. Han sa at han trodde det gjaldt både menn og kvinner, og barn også.
“Patruljen etterlot ingenting levende, verken husdyr eller mennesker.” Ronald Ridenhour, helikopterskytte.
Han husket at han så en liten gutt på tre-fire år stå på en sti. Gutten blødde fra et skuddsår i armen. Han klemte hardt om såret med motsatt hånd mens blodet piplet ut mellom fingrene.
“Han sto bare der og stirret med de store øynene sine. Han forsto ikke hva som skjedde. Så kom kapteinens radiooperatør. Han fyrte av en salve fra et M16-gevær mot ham,” fortalte Gruver.
Det var så ille, sa han, at en av mennene i enheten hans skjøt seg selv i foten slik at han skulle slippe å være med på nedslaktingen lenger.
En av kompaniets offiserer, fenrik Kally (jeg staver det kanskje feil), samlet landsbyboerne i grupper. Hver gruppe besto av ca. 20 personer av begge kjønn og alle aldre.
Gruver hadde ikke sett det selv, men folk han betraktet som troverdige, sa at Kally skjøt ned hver gruppe med et maskingevær. I landsbyen bodde det mellom 300 og 400 mennesker, og bare noen få slapp unna, fortalte han6.
William Calley (i midten) forsvarte seg i retten med at han bare fulgte ordrer.
Da jeg kom til Kompani “E”, fikk jeg flere opplysninger. Visekorporalene Michael Terry og William Doherty, som tidligere hadde gjort tjeneste i Kompani C, sa at patruljen deres var den tredje som gikk gjennom landsbyen.
De fleste innbyggerne var døde da, og de som ikke var det, ble funnet og skutt. Patruljen etterlot ingenting levende, hverken husdyr eller mennesker.
I juni 1968 møtte jeg sersjant Larry La Croix på soldatklubben USO i Chu Lai. La Croix gjorde tjeneste under Kally den dagen i “Pinkville”. Han bekreftet historiene og føyde til noe nytt.
Kallys menn trakk folk ut av hytter og huler og samlet dem i grupper. Det var både menn, kvinner og barn. Når gruppen var stor nok, ga Kally ordre til at de skulle skytes med et maskingevær.
Da den første gruppen var klar, ga Kally (som senere viste seg å hete William Calley, red.) visekorporal Torres* ordre om å bemanne maskingeværet og åpne ild mot landsbyboerne. Han adlød, men midt i det hele stoppet han og nektet å fortsette skytingen. Løytnant Kally tok da over geværet og skjøt resten av landsbyboerne i gruppen.
Nøyaktig hva som skjedde i i landsbyen “Pinkville” i mars 1968, vet jeg ikke, men jeg er overbevist om at det var noe veldig mørkt.
Jeg er også fullstendig overbevist om at hvis dere og jeg virkelig mener at prinsipper som rettferdighet og likhet for loven utgjør ryggraden i vårt land, så må vi i fellesskap foreta en omfattende og offentlig etterforskning av denne saken.
Jeg har overveid å sende dette brevet til avisene, bladene og fjernsynsstasjonene, men jeg mener det er mest korrekt å la Kongressen ta seg av saken. Som samvittighetsfull borger ønsker jeg ikke å sverte til amerikanske soldater i verdens øyne.
Å gå til avisene ville sikkert skape oppmerksomhet, men det ville ikke ha de konstruktive følgene som vil være resultatet av at USAs Kongress griper inn.
Med vennlig hilsen
Ron Ridenhour
Se et intervju med Ron Ridenhour i 1969:
Etterskrift
Tre kongressmedlemmer tok opp saken, og i 1971 fant en militær domstol Calley skyldig i drap på 22 mennesker.
Han ble dømt til livsvarig fengsel, men løslatt tre år senere. Saken vakte avsky i både USA og resten av verden og bidro til å snu
opinionen mot krigen.