Vietnamkrigens mest tålmodige morder var skikskytter
Kamuflert og klar til kamp ligger snikskytterne gjemt i Vietnams villnis – og Carlos Hathcock er en av de beste. I 1967 er tjenestetiden slutt, men før han kan reise hjem, skal han ut på et siste livsfarlig oppdrag.
Mesterskytteren Carlos Hathcock ble i 1966 tatt opp i en liten snik-skytterenhet som var opprettet som et forsøk. Enheten viste seg snart å være svært effektiv i Vietnams jungel.
Den muskuløse kapteinen fra marinekorpset griper sersjant Carlos Hathcocks utstrakte hånd og rister den energisk.
«Jeg har hørt mye om deg», sier han. De to amerikanske soldatene befinner seg denne dagen i 1967 på Hill 55 – en amerikansk base ved byen Da Nang i det sentrale Vietnam.
«Vi har et risikabelt oppdrag, og vi tror du er den eneste som kan utføre det og overleve», forklarer kapteinen. «Jeg vet at du skal hjem om noen dager, så jeg vil ikke beordre deg. Du kan akseptere eller avvise oppdraget».
Hathcock kjenner så altfor godt historiene om marineinfanterister som dør på sitt siste oppdrag før hjemsendelse. Hjemme i North Carolina venter hans elskede kone og den vesle sønnen deres.
Men sier han nei, sender de bare en mindre kvalifisert snikskytter med mindre sjanse for å overleve.
Født med en rifle i hånden
Carlos Hathcock vokste opp i en familie hvor militærtjeneste var en selvfølge. Det var derfor naturlig at Hathcock også meldte seg til hæren.
Snikskytter Hathcocks far hadde vært soldat, og inspirert av faren løp han som gutt rundt i skogen i Arkansas med en rifle og innbilte seg at han skjøt nazister.
Allerede i en alder av 17 år ble Carlos Hathcock tatt opp i det amerikanske marinekorpset. Under Vietnamkrigen tjenestegjorde han først i militærpolitiet og ble senere innlemmet i en snikskytterenhet.
Privat var han gift med Jo Winstead, og sammen fikk de en sønn, som også ble en anerkjent snikskytter.
Carlos Hathcocks legendestatus i den amerikanske hærens snikskytterenheter understrekes av at han har fått en halvautomatisk rifle oppkalt etter seg.
«Hva slags oppgave er det, sir?» spør Carlos Hathcock. «Det kan jeg ikke si», svarer kapteinen.
«Sir, jeg gjør det. Jeg kan ikke se meg selv i øynene hvis jeg sier nei». Kapteinen viser ham kart og rekognoseringsbilder. Målet er en viktig nordvietnamesisk general, som Hathcock skal snike seg innpå og likvidere – alene dypt inne i fiendeland.
«Carlos, Carlos, den kommer du ikke tilbake fra i live. Du og de dumme ideene dine», sier Hathcock til seg selv etter møtet med kapteinen.
Amerikas beste rifleskytter
Et år før har den da 23 år gamle Carlos Hathcock for første gang satt foten på Vietnams blodige jord.
De første månedene er han i militærpolitiet, langt unna de verste kampene. Men i løpet av høsten 1966 blir han innlemmet i en nyopprettet snikskytterenhet på militærbasen Hill 55 ved Da Nang.
Hathcock er oppvokst med en rifle i hånden. Som ung gutt tilbrakte han hundrevis av timer på jakt i skogene hjemme i Arkansas, og i 1965 ble han amerikansk mester i 1000-yard rifleskyting. Ingenting kan ødelegge konsentrasjonen når han først har målet i siktet.
Mens målet tidligere har vært skyteskiver og skogsdyr, viser han seg nå også å være knusende effektiv til å drepe mennesker.
Han kan ligge gjemt i et buskas i dagevis og vente på offeret sitt, mens sult, trøtthet og tørst gnager i ham, og insekter kryper rundt på kropen hans. Med seg har han som regel sitt foretrukne våpen, en Winchester Model 70 med Unertl-kikkertsikte.
Før Vietnamkrigen markerte Carlos Hathcock seg som en dyktig rifleskytter, og vant flere skytekonkurranser.
150 soldater fanges i grøft
I mars 1967 er han på patrulje. Sammen med makkeren sin, John Burke, ligger han i en skråning i dalen Elephant Valley i nærheten av Da Nang, da rundt 150 nordvietnamesiske soldater kommer marsjerende gjennom dalen. Friske, men uprøvde rekrutter på bare 16-17 år, omtrent 600 meter unna de to snikskytterne.
Hathcock betrakter spent den lange kolonnen med menn. Han vurderer å tilkalle artilleriet, men dropper raskt tanken om hjelp fra den fronten.
Dersom de første granatene ikke treffer målet, vil de nordvietnamesiske soldatene raskt være spredt for alle vinder – og samtidig er Hathcock og Burke så nær innpå fienden at de i verste fall selv kan bli truffet av såkalt friendly fire. I stedet tar han sikte på enhetens kommandant, som går forrest, og hvisker til makkeren:
«Jeg tar han som er lengst til høyre, du tar han som er lengst til venstre». To raske skudd runger gjennom dalen, og kommandanten og en soldat bakerst i kolonnen ligger døde på bakken. Resten av de nordvietnamesiske soldatene stopper opp og speider fortvilt etter ly.
Det eneste stedet de kan søke dekning er i en knapt hundre meter lang grøft, og mens de løper mot ly i grøften, flerrer nye skudd stillheten i dalen, og flere soldater faller døde om.
Fem dager i dødsgrep
Etter en stund reiser en nordvietnamesisk soldat seg engstelig opp fra grøften for å lokalisere den skjulte fienden. Øyeblikkelig runger et nytt skudd gjennom dalen, og et prosjektil borer seg gjennom halsen på ham.
Mens Hathcock og Burke diskret flytter til en ny posisjon for å forvirre fienden, overvåker de hele tiden grøften.
De hviler og holder vakt på skift. I timevis venter de uten å si et ord. Hver eneste gang nordvietnamesiske soldater stikker hodet frem, fyrer Hathcock og Burke av nye dødbringende skudd.
Da kvelden faller på, anmoder Hathcock om at det amerikanske artilleriet skal gjøre natt til dag med lysgranater. Natten gjennom er dalen opplyst av flammende granater på himmelen, slik at Hathcock og Burke kan holde de livredde nordvietnamesiske soldatene i grøften i sjakk.
Neste dag fortsetter stillingskrigen – og dagen etter det. Snikskytterne holder den fiendtlige troppen i et dødsgrep, og slår hardt ned på ethvert fluktforsøk.
Den femte dagen er de to marine-infanteristene i ferd med å gå tom for både mat og ammunisjon. Omsider sniker de seg vekk og tilkaller det tunge artilleriet.
På trygg avstand hører de brakene fra de første granatnedslagene
som treffer nordvietnameserne med stor presisjon. Verken Hathcock eller Burke får registrert såkalte confirmed kills – bekreftede drap – for massakren i Elephant Valley.
Etterpå er det umulig å se om soldatene er drept av skudd eller artillerigranater. En nordvietnamesisk soldat som overlever granatregnet, blir senere tatt som krigsfange.
Han forteller at troppen i grøften ikke hadde den fjerneste idé om hvem som skjøt. De visste bare at det ukjente var dødbringende.
Carlos Hathcocks drapstall stiger raskere enn alle andre snikskyttere. I løpet av noen måneder passerer han 50 drepte, og for hvert confirmed kill dreper eller sårer han trolig ytterligere tre-fire fiender, uten at det kan bekreftes.
Fjær hånet fienden
Long Tra'ng – Hvite fjær – kalte vietnameserne sin usynlige fiende, den amerikanske snikskytteren Carlos Hathcock. Selv om det var i strid med de grunnleggende reglene i enhver lærebok i kamuflasje, hadde Carlos Hathcock alltid en hvit fjær i hodeplagget.
Fjæren ble hans varemerke etter at han en dag tilfeldigvis fant den på bakken og uforsiktig satte pyntegjenstanden i kamuflasjehatten.
Den hvite fjæren var hans eget lille hånende budskap til nordvietnameserne og Vietcong. En hvit fjær var ellers forbundet med feighet i den britiske hæren og et symbol på fred for pasifister. Men Hathcock gjorde fjæren ensbetydende med eksepsjonelt mot i den amerikanske hæren.
Fienden utlover stor dusør
Vietnam er den perfekte krigen for snikskyttere. Terrenget byr på svært gode skjulesteder. Dessuten har amerikanerne luftherredømmet.
Dermed utgjør fiendtlig artilleri en begrenset trussel, og skytterne slipper å bekymre seg for angrep fra luften. Folk som Carlos Hathcock kan konsentrere seg om å drepe.
Hathcock jager aldri fra samme posisjon flere ganger på rad, og velger alltid nye ruter gjennom terrenget. Uforutsigbarheten er livsforsikringen hans.
Nordvietnameserne utlover en rekordstor dusør på hodet hans. Mens drap på en amerikansk snikskytter normalt er verdt en dusør tilsvarende åtte dollar, er det flere tusen dollar til den som får has på Hathcock – en uhyrlig sum etter vietnamesiske forhold.
Da marineinfanterister i nærheten av Hill 55 pågriper en lokal kvinne som sam-
arbeider med fienden, oppdager Hathcock hvor intenst de ønsker ham død.
Ifølge kvinnen er en hel snikskytterenhet på tolv mann sendt fra Nord-Vietnam ned til området rundt Hill 55 med Hathcock som hovedmål, og særlig en av snikskytterne er av en spesiell støpning.
Kvinnen forteller at han lever i jungelen av rotter, insekter, slanger og firfisler. Angivelig er han den snikskytteren som allerede har påført amerikanerne tap helt inne på Hill 55-basens område.
Snikskytter jager snikskytter
Da nok en amerikansk soldat etter kort tid blir truffet av skudd inne på basen, kommer Carlos Hathcock og makkeren John Burke på sporet av den beryktede nordvietnamesiske snikskytteren.
Nedenfor Hill 55 finner de to mennene fotavtrykk og knekte plantestengler, som avslører snikskytterens fluktvei gjennom jungelen. Men en tanke plager Hathcock under jakten.
«Burke», hvisker han til kompanjongen. «Det er for enkelt. En nordvietnamesisk snikskytter – kanskje den beste av dem – ville ikke etterlate så tydelige spor». Han legger seg ned på magen.
«Fra nå av åler vi oss frem». De fortsetter å følge sporet, langsomt og lydløst, og stopper ustanselig for å lytte. Snuser etter selv den minste lukt som kan avsløre et fremmed menneskes tilstedeværelse.
Da de nærmer seg en liten grotte med et spartansk sengeleie ved en lysning der vegetasjonen er tråkket ned, kjenner Hathcock på seg at det er en felle.
Et sted der ute i det kuperte terrenget ligger den nordvietnamesiske snikskytteren, trolig med siktet rettet mot lysningen. De to amerikanerne kryper videre til en posisjon med utsyn til området der Hathcock regner med at motstanderen deres ligger i bakhold.
Skutt gjennom kikkertsiktet
Plutselig skjer det som ikke må skje. Idet Hathcock skal reise seg opp i sittende stilling, raser grunnen under føttene på ham, og med kraftig knasing fra kvister og blader faller han i bakken. Like etter braker et skudd mot dem.
«Jeg er truffet», utbryter Burke: «Jeg kjenner at blodet renner utover meg».
Lettelsen skyller gjennom Hathcock da han undersøker makkeren.
«Det er ikke blod, men vann. Kulen gikk gjennom feltflasken din». Hathcock og Burke hører lyden av motstanderen som et sted der ute beveger seg raskt gjennom skogen, og så senker stillheten seg igjen.
Ettermiddagssolen kaster lange skygger da Hathcock første gang ser lysglimtet i en skråning et par hundre meter unna. Solstråler blir reflektert i noe, kanskje metall eller glass, men selv med kikkertene sine kan de ikke se hva det er som skjuler seg der oppe.
Et skudd vil avsløre posisjonen deres, men likevel treffer Hathcock beslutningen. Han tar omhyggelig sikte og trykker rolig avtrekkeren inn, helt til prosjektilet med et smell forlater riflemunningen.
I et langt øyeblikk skjer det ingenting, så faller en skikkelse i bakken. Da de når frem til liket, ser de at Carlos Hathcocks kule er gått gjennom kikkertsiktet på riflen og inn i øyet på den nordvietnamesiske snikskytteren.
Sluttspillet bak fiendens linjer
Flere dager senere sitter Hathcock i sikkerhet på basen da han blir oppsøkt av en kaptein som ber ham påta seg et siste, livsfarlig oppdrag før hjemsendelsen. Hathcock sier ja, og blir fløyet til de høye fjellene ved grensen til Laos.
Herfra eskorterer marineinfanterister ham videre frem til et gitt punkt. Deretter må han klare seg selv i forsøket på å drepe den nordvietnamesiske generalen. Han er bare utrustet med riflen sin, en feltflaske i beltet og en kniv.
Hathcock beveger seg videre alene, helt til han fra skogbrynet kan se generalens militærbase på den andre siden av en omtrent 2000 meter bred eng uten skjulesteder. Hathcock har skutt fra denne avstanden før og truffet målet, men han vet at han bare får én sjanse.
Ett skudd. Han må innenfor en avstand av 750 meter eller mindre for å være helt sikker – og det uten å bli oppdaget av soldatene som til stadighet patruljerer området rundt basen.
Kryper fremover i dagevis
Innsmurt med kamuflasjemaling og med gresstrå og kvister stikkende ut av hvert knapphull i uniformen, legger han seg på magen og begynner å krype fremover. Centimeter for centimeter.
Fremdriften er knapt synlig. Det beskyttende mørket har senket seg, og fra nå av og i flere dager kommer han ikke til å få noe å spise, ingen søvn og bare litt vann om natten i ly av mørket.
Hathcock er bare kommet ti meter fremover da den første patruljen av nordvietnamesiske soldater passerer like ved.
Ut av øyekroken fornemmer Hathcock soldatenes bevegelser. De snakker sammen, og selv om han ikke forstår vietnamesisk, kan han høre på stemmene deres at de er avslappet og spøkefulle.
Om ettermiddagen den andre dagen har Hathcock stadig bare tilbakelagt knappe 500 meter. Kroppen klør fra hundrevis av insektbitt, men han kan ikke la seg irritere.
Flere ganger holder soldater på patrulje nærmest på å tråkke over ham, men fremdeles nyter han godt av at de føler seg ubekymret trygge der i sin egen bakgård.
Hathcocks makker, John Burke (t.h.), ble drept i 1967 mens han oppildnet mennene sine til kamp.
Den avgjørende fjerdedagen
Da Hathcock er innenfor en avstand av 900 meter, begynner det å klø i avtrekkerfingeren. Kroppen verker i alle ledd, og knærne, hoftene og armene er dekket med smertefulle blemmer.
«Du kan gjøre det herfra», sier han til seg selv. Men fornuftens indre stemme beordrer ham til å holde seg til planen for å få has på generalen og komme levende fra det.
Han kryper standhaftig videre. I hodet har han alt begynt å foreta utregninger av luftfuktighet, vindretning og vindhastighet – forhold som kommer til å påvirke skuddet.
Ved daggry den fjerde dagen ligger han omsider klar med riflen rettet mot militærbasen og en liten stoffbit under munningen på riflen, slik at lufttrykket fra skuddet ikke skal virvle opp støv og avsløre den utsatte posisjonen hans.
De foregående dagene har han fått flere glimt av generalen inne på basen. Etter en god stund ser Hathcock generalen igjen. Han kommer ut av en døråpning for å gå over mot en ventende bil et stykke unna.
Hathcock retter korset i kikkertsiktet mot generalens brystkasse, og som om han skulle ha hørt Carlos Hathcocks indre bønn, stopper han opp på vei bort til bilen.
Da Hathcock trykker av, kjenner han at rekylen forplanter seg inn i skulderen hans, mens generalen faller bakover. Død. Rundt generalen kaster nordvietnamesiske soldater seg i sikkerhet.
Hathcock dreper 93
De neste timene kryper Hathcock tilbake mot skogen, ikke raskt, men mye raskere enn de foregående dagene. Ingen patruljer kommer i hans retning. De har til Hathcocks store hell tilsynelatende ikke sett munningsilden fra skuddet.
Han når den befriende sikkerheten mellom trærne, og reiser seg opp for første gang på mange dager. Gjennom skogen løper han mot det avtalte møtepunktet, og marineinfanterister eskorterer ham vekk.
Hathcock har gjort det umulige. Han har sluppet levende fra å sette et av fiendens sterkeste kort ut av spill. Kort etter drar Hathcock hjem til konen og sønnen i North Carolina.
I 1969 dro Hathcock igjen til Vietnam, men etter kort tid ble han stygt kvestet da et pansret kjøretøy kjørte på en mine. Det gikk dårlig med krigen, og fire år senere inngikk USA en ydmykende fredsavtale med Nord-Vietnam.
Hathcock kom aldri i kamp igjen, men fortsatte i militæret. Han kom opp i 93 confirmed kills. Om de mange drapene i Vietnam sa Hathcock selv:
«Jeg nøt aldri å drepe. Det var jobben min. Hvis jeg ikke fikk has på dem, ville de drept en haug med guttunger utkledd som marine-infanterister. Det er slik jeg ser det».