Togranere blir avslørt av et monopol-spill
For togføreren Jack Mills er det en helt vanlig sommernatt da posttoget hans glir gjennom det ujevne landskapet på vei fra Glasgow til London.
Men noen kilometer lenger fremme, skjult i nattens mørke og ikledd svarte finlands-hetter og mørke kjeledresser, stanser 15 mann i to Land Rovere og en lastebil opp ved jernbanebroen Bridego.
Den lille steinbroen krysser landeveien nord for Sears Crossing på strekningen mellom Glasgow og London. Klokken er 02.30 den 8. august 1963.
Ranslaget deler seg raskt i to. Ett av lagene går i gang med å klippe over telefonledninger og stjele brekkjern og hakker fra et arbeidsskur like ved. Det andre laget løper lenger ned langs togsporene og gjør klar til å stanse toget.
Klokken 03.00 hører de den karakteristiske duren fra diesel-motoren i lokomotivet – byttet er på vei.
En av mennene legger en hanske over det grønne lyset og slår på en rød lampe. Sekundet etter skjærer en hvinende lyd av metall mot metall gjennom natten idet togfører Mills bremser hardt for det røde lyset.
Ranerne hopper opp i lokomotivet og tvinger Jack Mills til å sette det i gang igjen. Ved Bridego får han ordre om å stanse toget. Her venter resten av mennene, klare for å gå løs på postvognene med hakker og brekkjern.
De truer de fem postarbeiderne som er om bord til å holde seg i ro. 128 sekker fulle av pengesedler blir lastet på de ventende bilene som transporterer alle 15 ranerne til en gård i nærheten.
Verken togføreren Mills, fyrbøteren eller de fem postarbeiderne kan gi noe signalement av ranerne, som alle var maskerte. Men postarbeiderne forteller at overfallsmennene ba dem holde seg i ro i en halv time. Det kan tyde på at ranerne holder seg skjult et sted i nærheten, mener politiet.
Noen dager senere finner politiet gården. Den er forlatt, men full av matrester, soveposer, tomme postsekker og et Monopol-spill fullt av fingeravtrykk.
Londons underverden blir endevendt, og politiet begynner straks å sammenligne fingeravtrykk. Etterforskningen fører til at 14 av 15 ranere blir identifisert. 11 av dem blir stilt for retten – fire blir aldri funnet.
LES MER: Det store togranetsetter nye standarder for pengekupp
Politiet finkjemmer jernbanebroen Bridego, der de 15 sammensvorne lastet kjøretøyene og stakk av med 128 postsekker. En av ranerne, Ronald Biggs, flyktet til Brasil, via Australia. Han vendte først tilbake til England i 2001 for å få behandling ved et britisk sykehus.
Snekker tar Mona Lisa under armen
Den italienske snekkeren Vincenzo Perugia har akkurat arbeidet i salen der Mona Lisa henger, bl.a. med å øke sikkerheten rundt kunstskatten.
Han føler et nasjonalt fellesskap med maleriet og mener at det urettmessig henger i Frankrike. Det vil han gjøre noe med.
En søndag kveld da museet stenger, gjemmer Perugia seg i et skap og venter tålmodig til neste morgen.
Mandag er museet stengt for publikum, og tidlig om morgenen går han inn til Mona Lisa og fjerner maleriet fra kroken på veggen. Han bærer maleriet ut i en trappeoppgang, skjærer forsiktig bildet løs fra rammen, ruller det sammen og stapper det inn under genseren.
Nedenfor trappen blir han stoppet av en låst dør. Samtidig hører han noen komme ned trappen et par etasjer lenger oppe.
Han skrur av håndtaket på døren og legger det i lommen. Da en håndverker kommer ned trappen, beklager Perugia seg over at noen har fjernet håndtaket. Håndverkeren tar frem en nøkkel og låser opp døren. Det skal gå to år før mesterverket er tilbake på museet.
Museet blir stengt i en hel uke mens alle ansatte avhøres – også italieneren Vincenzo Perugia.
Han er helt rolig under avhørene, og politiet har ikke den minste mistanke til ham.
Den italienske snekkeren fortsetter å arbeide ved museet. Planen hans er å ta Mona Lisa med hjem til Italia, der hun hører til. Maleriet blir liggende på rommet hans i to år før han tør å sette den siste delen av planen ut i livet.
Endelig går turen til Firenze, der han tilbyr maleriet til en kjent kunsthandler.
Kunsthandleren blir målløs da Vincenzo Perugia haler Mona Lisa frem fra den dobbeltbunnede kofferten. Kunsthandleren ber om lov til å undersøke det nærmere og kontakter straks politiet.
Tyven blir av mange italienere sett på som en helt. Han ville føre damen med det kjente smilet tilbake til Italia.
Gjeng fra New York starter bølge av togran
En natt i januar 1866 overfaller en gjeng på åtte et tog på vei fra New York til Bridgeport i Connecticut. Toget transporterer blant annet pengeskap, og ranerne bryter opp to pengeskap og stikker av med 700 000 dollar.
Detektiven Pinkerton oppklarer saken gjennom hardhendt behandling av politiinformanter.
Ranet er det første kjente togranet. På tross av at ranerne ikke får annet enn en lang fengselsstraff for ugjerningen sin, inspirerer størrelsen på byttet til en bølge av togplyndringer, som topper seg rundt 1870. Flere gjenger deler områdene mellom seg.
Reno-brødrene holder seg til det sørlige Indiana, Farrington-gjengen tar seg av tog i Kentucky og Tennessee, mens Jesse James herjer i Midtvesten.
Jernbaneselskapene begynner å ansette vakter om bord i togene, og ransbølgen flater ut rundt år 1900.
Indias stjerne var helt ubeskyttet
En Cadillac glir opp langs fortauskanten ved naturhistorisk museum i New York. Datoen er 29. oktober 1964.
Den monumentale bygningen, verdens største museum i sitt slag, står lukket og mørkt mot kveldshimmelen.
Det ligner et uinntakelig fort, men det skal vise seg at museet er mer slepphendt med sikkerheten enn det som er vanlig.
To menn stiger ut av bilen og beveger seg mot museet. En tredje blir igjen og setter seg til rette med en kikkert og en walkie-talkie.
De tre kommer fra Florida. Roger Clark er mannen i bilen, mens Alan Kuhn slår følge med Jack Murphy, også kalt “Murph the Surf”, en notorisk strandboms og levemann.
For to måneder siden har Jack Murphy sett en film om et juveltyveri fra et museum i Istanbul. Nå vil han kopiere det han har sett på kino. Han kjenner håndverket, for han finansierer det glade strandlivet med innbrudd, men dette her er noe helt spesielt.
I museet fins en kostbar samling av juveler, og blant dem verdens største safir, “Star of India”.
Bygningen er omgitt av to gjerder. Mens Clark holder øye med gaten, går Kuhn og Murphy til museet og tar seg over det ytterste gjerdet uten problemer.
Den neste hindringen er et tre meter høyt smijernsgitter med spydspisser. De kaster et tau over gjerdet og dumper ned i en gård. Kuhn og Murphy løper langs bygningen og finner en dør som de slår inn. De står nå ved baktrappen og løper opp til femte etasje. I lokalet under dem står montrene med juvelsamlingen. Fra baktrappen klatrer de igjen utenfor og blir stående på en gesims høyt over gaten.
Mens de klamrer seg til muren sniker de seg langs gesimsen til et vindu som står på gløtt. Dette vinduet står alltid på gløtt av hensyn til luftsirkulasjonen. De åpner det helt, fester tauet til det og firer seg helt ned til juvelene.
Egentlig regner de med at de må skynde seg for å slippe unna før politiet kommer. Men det skjer ingenting.
Alarmsystemet er slått av fordi museet må spare på strømmen. De begynner å teipe til monterne, så skjærer de hull, slår inn glasset og stikker inn en hånd med hanske på for å ta de største juvelene.
Bare monteren med “Star of India” er tyverisikret med alarm, men igjen har de hellet med seg. Batteriene i alarmen er utladet.
Den funklende blå stjernen, verdens største safir, på størrelse med en golfball, er nå i hånden på Jack Murphy. “Murph the Surf” har sikret seg en plass i innbruddstyvenes “Hall of Fame”.
De tre gjerningsmennene slipper til slutt unna med 24 av de mest verdifulle edelsteinene i verden. Foruten Star of India er det Ørnediamanten og Midnattssafiren, den største svarte safiren i verden.
De setter umiddelbart kurs mot Miami for å feire det store kuppet, men blir observert av en politiinformant og arrestert.
Innbruddet, som er inspirert av en film, blir i 1974 selv gjenstand for en film, der Jack Murphy fremstilles som en genial og karismatisk klatretyv.
Fiendskap avslører gjerningsmenn
Sju maskerte menn bryter seg inn i en bank og sleper med seg sekker fulle av kontanter.
Et tau, litt tape og en skyggelue er alt politiet har å gå etter. “Brinksranet” i Boston 17. januar 1950 slås stort opp over hele USA. Først seks år senere kommer sannheten for en dag.
Italieneren Pino leder en bande på ni mann. Han og sjåføren sitter i bilen, mens de sju andre låser seg inn i Brink’s Bank i Boston.
I forveien har de møysommelig lirket ut sylinderne i fem låser og laget nøkler til dem.
Ranerne låser seg inn i andre etasje, der fem bankmedarbeidere er i ferd med å telle opp dagens kontanter. Alle blir bundet og kneblet. En halv time senere haster de sju av sted med sekker fulle av kontanter og verdipapirer.
Avtalen mellom de ni er at de ikke rører pengene de neste seks årene.
Det betyr at alle ni er nødt til å fortsette sin kriminelle løpebane. Noen av dem havner derfor i fengsel etter en stund. Blant dem James O’Keefe.
Fra fengselet ber han Pino om å betale kausjon og får et mindre beløp. Men O’Keefe vil plutselig ha hele sin andel.
Det får han ikke, og da han blir løslatt, begynner en dødelig feide mellom ham og resten av banden.
Den kulminerer da O’Keefe tar et medlem av gjengen som gissel og får en løsesum. Pino hyrer leiemorderen Elmer “Trigger” Burke til å “ta seg av” O’Keefe, men O'Keefe er på vakt og overlever maskingeværsalven som avfyres mot ham.
Han frykter for sitt liv og sladrer om hele ranet til politiet.
USAs aviser var i 1950 fulle av mer eller mindre gode forslag til hvordan det innbringende bankranet gikk for seg.
Låsesmed hjelper ranerne – og avslører dem
Natt til 26. januar 1876 ligger ekteparet Whittelsey og sover i andre etasje i huset sitt på Elm Street i byen Northampton, øst i USA.
Like over midnatt trenger sju maskerte menn seg inn gjennom flere dører og vinduer i huset.
Ekteparet og tjenestefolkene deres blir jaget inn på et av soverommene. Deretter blir John Whittelsey tatt med ned i underetasjen, der to av de maskerte mennene begynner et ubehagelig avhør.
Whittelsey er kasserer i byens bank, og mennene vil ha ham til å røpe koden til pengeskapet.
Det er utstyrt med en kombinasjonslås, det siste nye innen sikkerhet, og krever derfor både en nøkkel og en kode.
Den ene raneren sikter på Whittelseys panne med en pistol, mens den andre står klar med penn og papir for å skrive ned koden, men kassereren nekter.
De truer ham og slår ham, og på et tidspunkt gir han dem en feilaktig kode, men ranerne lar seg ikke lure. Plutselig stikker mannen med pennen spissen på den inn i brystet på Whittelsey. Omsider gir han etter.
Dagen etter møter bestyreren opp i banken og oppdager at boksen er tom. Riktig nok er det små skader rundt låsen, men ingenting tyder på at låsen er brutt opp. Ingen forstår noe.
Politiet avslører at låsesmeden William Edson fikk 50 000 dollar for å skaffe et voksavtrykk av boksnøkkelen og adressen til mannen som har koden: John Whittelsey.
Julenissen blir hengt på åpen gate
Etter den dagen julenissen viste seg fra sin verste side midt i julekaoset i hovedgaten, har barna i Cisco aldri helt klart å tro på ham.
Lille julaften 1927 er byen Cisco i Texas full av lys og girlandere.
Julenissen har også funnet veien dit, og barn river og sliter i buksebeina på foreldrene for å få hilse på ham.
Han tar seg tid til å snakke med dem og klappe dem godslig på hodet. Plutselig snur han på hælene og forsvinner inn i banken, tett fulgt av tre menn.
Kundene i banken tror ikke sine egne øyne da de ser nissen i selskap med tre bevæpnede menn som trekker våpen og truer dem mens nissen braser inn til kassereren og begynner å stappe penger ned i sekken.
Idet ranerne flykter fra banken, er politiet allerede på stedet, og det blir skutt fra alle kanter. Det er ikke så uvanlig at borgerne i Texas er bevæpnet, og nå trer flere av dem støttende til med våpnene sine på politiets side.
Men ranerne tar noen av kundene som gisler og flykter i en bil. Under flukten blir flere såret, og politisjefen samt en av ransmennene blir drept.
De neste dagene jakter politi og hundrevis av frivillige på ransmennene. De tre ranerne som fremdeles er i live blir til slutt tatt. En folkemengde sleper Ratliff ut av arresten og henger ham.
Forkledningen og den intense menneskejakten som fulgte, har gjort hendelsen beryktet. Julenisseranet har fascinert forfattere og historikere.
Smeden blir uskyldig fengslet
Mens gulfeberen herjer og folk flykter ut av byen, ser noen sitt snitt til å tappe banken i Philadelphia for kontanter.
Byens smed, som nettopp har skiftet ut låsene til bankhvelvet, havner straks i søkelyset.
Å sitte bak lås og slå i Walnut Street Prison i Philadelphia i 1798 er ikke noe søndagsskoleopphold. Fengselscellen er liten, kald og fuktig, og gulfeberen herjer. For Patrick Lyon er det dobbelt så hardt, for han er uskyldig dømt.
Han sitter i fengsel for å ha begått det som siden er kalt Amerikas første bankran.
Om det er tilfelle er ikke kjent, men ranet er uansett det første som er dokumentert i aviser og rettsprotokoller.
Av disse fremgår det at banken bare noen dager før ranet ba byens smed Patrick Lyon om å skifte ut låsene i bankboksene.
Under ranet forsvinner 168 821 dollar fra banken uten at noen av låsene er brutt opp. Fordi smeden forlot byen like etter ranet, mente banken at han måtte stå bak, selv om flere andre innbyggere i byen flyktet på samme tidspunkt på grunn av gulfeberen.
Senere viser det seg imidlertid at det er to andre menn som har begått ranet med hjelp fra bankens nattevakt. Smeden blir løslatt og får erstatning.
Smeden Patrick Lyon sto for reparasjon og utskiftning av låser i bye. Mistanken gikk derfor raskt i hans retning, men han viste seg å være uskyldig.
Tre tonn gull fremdeles borte vekk
Det er en travel høstmorgen på flyplassen Heathrow. Ingen reagerer på at en varebil full av menn kledd i de samme uniformene som brukes av vaktene ved flyplassen kjører opp foran en stor lagerhall.
Mennene hopper ut av bilen. Like før de trenger inn i hallen, trekker de på seg finlandshetter. Vaktene i hallen blir overmannet og får håndjern på.
Inne i hallen står et stort pengeskap. Ranerne mangler bare koden til det. De truer vaktene, men får ikke koden ut av dem.
Da henter ranerne en bensinkanne fra varebilen og heller innholdet ut over to av vaktene. Med bensinen rennende nedover klærne ser vaktene at en av ranerne tar frem en lighter og setter tommelfingeren klar til å tenne den.
Det virker. Vaktene åpner til slutt pengeskapet. Ranere trodde de ville finne noen esker med kontanter. Men i pengeskapet står 76 esker fulle av gullbarrer og to med diamanter.
Politiet har ingen spor å gå etter, men to ting står klart: Det er profesjonelle ranere som står bak, og de har fått hjelp fra noen på innsiden.
De begynner å høre på ryktene i det kriminelle miljøet. Snart dukker det opp interessante navn. To hardkokte kriminelle, Mickey McAvoy og Brian Robinson, har søkt etter folk til en stor jobb i ukene før ranet.
Politiet oppsøker de to og finner ut at selv om de er erfarne kriminelle, begår de den klassiske feilen å skilte med sin nye rikdom. Før ranet bodde de beskjedent i Sør-London.
Få uker senere sitter de plutselig i store hus i Kent som de har betalt kontant. Ryktet skal også ha det til at McAvoy har anskaffet seg to rottweilere og døpt dem “Brinks” og “Mat”. Robinsons svoger er ansatt i lagerhallen og har tipset dem om pengeskapet.
Brutal pirat stjeler formue i gull og blir adlet
Den 18. januar 1671 marsjerer kaptein Morgan ut av den brennende Panama City med 200 pakkesler i følget. Alle er tungt lastet med gull, sølv og andre verdier.
En av legene i kapteinens følge noterer seg at det trolig er verdier for 70 000 pund – en gigantisk formue. Morgans styrker etterlater rundt 500 drepte spanske soldater og et inferno av flammer som herjer byen i en hel måned.
Henry Morgans vei til en karriere som suksessfull pirat er beheftet med en del usikkerhet. Ingen vet nøyaktig hvor på de britiske øyene han kommer fra, eller hvordan han havner i Karibia. Kanskje vokser han opp i Wales.
Og kanskje drikker han seg en dag svært full, blir slått ned og bortført over Atlanteren for å bli solgt som billig arbeidskraft.
Sikkert er det at han rundt 1654 slutter seg til den britiske marinen i Karibia og ender med å bli valgt som admiral over piratene som erobrer flåtefartøyet han har kommandoen på.
Det store ranet i Panama kan bare la seg gjøre fordi britene hilser alle metoder i kampen mot de spanske rivalene i Karibia velkommen.
Morgan blir i 1667 hyret av den britiske guvernøren på Jamaica, sir Thomas Modyford, som stikker et såkalt kaperbrev i hånden på den erfarne fribytteren.
Morgan har dermed tillatelse til å utøve kaper-virksomhet, et fint ord for godkjent sjørøveri; så lenge det bare går ut over fiendens interesser i området. Betalingen er ethvert bytte som måtte falle i hendene på ham.
I fire år herjer han den ene spanske kolonien etter den andre, og i 1671 går han løs på Panama: en sydende handelsby.
Morgan deler sine menn i to grupper og har hell med å lokke de uerfarne spanske troppene til å storme mot den ene gruppen.
Morgan kan dermed enkelt flankere spanjolene og skyte dem. Deretter slakter han ned sivilbefolkningen, setter fyr på byen og stikker av med alle verdiene.
I 1674 ble fribytteren Henry Morgan adlet for sin mange edle gjerninger i sin tjeneste for den britiske tronen.
Flere ruiner av de nedbrente bygningene står fremdeles i Panama City.