10 makabre massakrer
I 1637 ble over 400 menn, kvinner og barn av Pequot-stammen i Massachusetts drept av en gruppe engelskmenn. Les om 10 historiske massakrer som har det fellestrekket at uskyldige befolkninger betalte en blodig pris.

Pequot-krigen mellom engelskmennene og Pequot-stammen varte i fire år og førte til at Pequot-stammen nesten ble utslettet.
Med massakre mener man tilfeldige og brutale drap på mennesker, noe historien kan gi oss mange eksempler på. Noen ganger kan massakren ha hatt en grunn, andre ganger har det vært hensiktsløs blodsutgytelse, og uansett har en uskyldig sivilbefolkning måttet betale den blodige prisen.
Men ordet massakre har også vært misbrukt, for grensen mellom massakre og historiens andre brutaliteter er av og til hårfin.
1. Romernes krig mot overtroen
60
I forbindelse med den romerske erobringen av England i år 60–61 bestemte hærføreren Gaius Suetonius Paulinus at det skulle slås hardt ned på de keltiske prestene – druidene – for å sette en stopper for det han kalte lokal overtro.
Et stort antall druider hadde søkt tilflukt på Isle of Anglesey utenfor kysten av Nord-Wales. Da de romerske legionærene kom til øya, ble de forskrekket over å se druidene stå helt stille med armene i været, men ifølge historikeren Tacitus tok romerne seg sammen "for ikke å miste motet overfor en flokk vanvittige kvinner", og slaktet ned alle sammen.
Massakren førte til spredt motstand over hele landet, men den regnes også som slutten på druidenes æra i oldtidens England.
2. Usedvanlig antisemittisme
1066
Berberkongen Badis al Muzaffar stolte på den jødiske Josef ibn Naghrela, som han hadde utnevnt til visir av Grenada.
Men de lokale araberne var lite tilfredse med Josef ibn Naghrelas arroganse og brutalitet, og 30. desember 1066 hadde de fått nok. De korsfestet visiren og gikk til angrep på byens jødiske befolkning. Ofrenes antall er ukjent, men anslås til omkring 4000.
Historikere som Bernard Lewis kaller Grenada-massakren en pogrom, men fremhever den også som et usedvanlig tilfelle av antijødisk motstand i arabisk historie.
3. Opprøret mot mor kostet 60 000 mennesker livet
1182
Da den bysantinske keiseren Manuel 1. døde i 1180, tok enkekeiserinnen Xene lett på sitt løfte om å gå i kloster. I stedet sørget hun for å gi makten til en fetter av hennes sønn som var den egentlige tronarvingen, den mindreårige Alexius Komnenus.
Men personer i kretsen rundt Alexius startet et opprør mot det nye styret, og da opprørerne i 1182 rykket inn i hovedstaden Konstantinopel, slapp de folkets raseri løs på latinerne i byen. Det var de velstående og forhatte italienske kjøpmannsfamiliene som hadde støttet Xene.
Noen få av dem klarte å flykte, mens cirka 60 000 ble ofre for massakren, og rundt 4000 overlevende ble solgt som slaver.
Alexius ble keiser (og var det til kan ble kvalt av en fiende i 1183), men latinermassakren utløste en rekke kriger med Vesten, som betydde slutten på Det bysantinske rikets tid som stormakt.