Den 25 år gamle Roger Tichborne var i godt humør da han gikk om bord i dampbåten Bella i Rio de Janeiro 20. april 1854.
Etter en ti måneder lang rundreise i Sør-Amerika var han på vei hjem til England. Her ventet overklassens gode liv som arving til gods og barontittel.
Men Tichborne kom aldri frem til England. Fire dager etter Bellas avgang drev skipets vrak i land utenfor kysten av Brasil. Ingen overlevende var å se.
Rykter om overlevende ga håp
Den tunge beskjeden fikk ikke Rogers mor, Lady Henriette Tichborne, til å fortvile. Hun var sikker på at sønnen var i live.
Håpet ble næret av et besøk hos en synsk person samt vedvarende rykter om at overlevende fra Bella hadde blitt plukket opp og satt i land i Australia.
«Min kjære mor, den lange tiden som har gått siden mitt siste brev, den 22. april 1854, gjør det svært vanskelig for meg å begynne på dette brevet» Thomas Castro i et brev til lady Tichborne, 1866.
Da hennes mann gikk bort i 1862, ble tanken på å finne Roger nesten en besettelse.
Lady Tichborne satte inn en annonse i den australske avisen The Argus. I annonsen utlovet hun «en rundhåndet dusør» til alle som kunne komme med nyheter om sønnen.
Noen måneder senere mottok Lady Tichborne et brev.
«Min kjære mor, den lange tiden som har gått siden mitt siste brev, den 22. april 1854, gjør det svært vanskelig for meg å begynne på dette brevet», var innledningen fra brevskriveren som utga seg for å være Roger.
Brevskriveren sa at han hadde blitt seilt til Melbourne på et annet skip etter Bellas forlis. Nå bodde han i byen Wagga Wagga, der han arbeidet som slakter under navnet Thomas Castro.
«Det er bare én mann i hele verden som er mer sikker på at denne mannen ikke er Roger Tichborne, og han sitter der.» En venn av familien Tichborne.
Castro ga ingen forklaring på navneskiftet, men han ba om 200 pund så han kunne reise til England.
Castro ankom England 1. juledag 1866. Lady Tichborne var overbevist om at han var hennes forsvunne sønn og tok imot ham med åpne armer samt løfte om 1000 pund – godt over en million nåtidskroner – per år i lommepenger.
Resten av familien måpte. Mens den skipbrudne Roger hadde snakket flytende fransk og var godt inne i latin og gresk, gjenkjente ikke Castro et eneste ord på noen av språkene. Han husket ingenting om tiden på universitetet.
Mest foruroligende var det imidlertid at Castro ikke lignet Roger i det det hele tatt. Roger var ikke bare slank, men så mager at han måtte sy kroker i jakken for å holde beltet oppe. Castro veide derimot 108 kg.
Begivenhetene i rettssalen i London ble foreviget av maleren Frederick Sargent.
Bisarr rettssak ble publikumsmagnet
Castro stortrivdes i rampelyset
Etter engelsk lov hadde ikke den tiltalte lov til å vitne selv. Men Castro nøt oppmerksomheten som de mange tilstedeværende journalistene viste ham.
Advokat Kenealy var desperat
Castro hyret den kjente advokaten Edward Kenealy som sin forsvarsadvokat. Kenealys sak var imidlertid så dårlig at han måtte ty til løgner og fornærmelser mot vitner – et valg som kostet ham lisensen.
Portrett skulle motbevise Castros påstand
Som bevis for at Thomas Castro og Roger Tichborne ikke var samme person, la aktor frem et bilde som var tatt under Tichbornes reise i Sør-Amerika. Bildet viste tydelig Tichbornes slanke figur.
Men ingen våget å komme med alvorlige innvendinger så lenge Lady Tichborne levde.
Hennes død i 1868 forandret alt.
Rettssak ga berømmelse
Siden Castro ikke kunne arve Lady Tichborne før hans identitet var juridisk på plass, gikk han rettens vei ved å saksøke en bonde som bodde på godsets jord. Hvis retten godkjente ham som part i saken, betydde det at de anerkjente hans identitet, mente han.
Slik skulle det ikke gå.
Tichborne-familien satte nå alt inn på å avsløre Castro.
«Det er bare én mann i hele verden som er mer sikker på at denne mannen ikke er Roger Tichborne, og han sitter der», fastslo en venn av familien mens han pekte på Castro i rettssalen.
Lady Henriette Tichborne var nært knyttet til sønnen og nektet å tro at han var død.
Snart veltet da også bevisene frem.
Advokaten la frem Castros vigselsattest fra Wagga Wagga. Av attesten fremgikk det at Castro var født i 1834 og ikke som Roger i 1829. Dokumenter viste dessuten at Castro i virkeligheten het Arthur Orton og var sønn av en slakter i Wapping utenfor London.
Orton hadde emigrert til Wagga Wagga, der han giftet seg med en hushjelp.
Det tok bare en halv time før juryen kjente Castro skyldig i mened – en forseelse som kostet ham 14 års fengsel.
Rettssaken gjorde Castro til folkehelt blant arbeidere som moret seg over at overklassen var blitt lurt. Men berømmelsen ble kortvarig.
Etter å ha sonet straffen åpnet Castro en tobakksbutikk som gikk fallitt. Helt til sin dødsdag hevdet han at han var Roger Tichborne.
Det siste portrettet av Roger Tichborne ble tatt under reisen til Sør-Amerika i 1853 eller 1854.