Dødsstraff ga mye bedre plass i fengslene
I starten av 1700-tallet hadde England ikke noe statlig fengsel og måtte sende kriminelle til fjerne fangekolonier eller til private fengsler som var fylt til randen.
Mangelen på plass førte i 1723 til den såkalte Bloody Code, da mer enn 200 ulike lovovertredelser kunne resultere i dødsstraff. Personer som stjal et ur, felte et tre eller iførte seg svart ansiktsmaling risikerte å måtte bøte med livet.
Men på slutten av 1700-tallet ble den harde straffen i økende grad betraktet som umenneskelig og i utakt med opplysningstidens ånd, og da “Penitentiary Act” ble vedtatt i 1779, var kimen lagt til det fengselssystemet vi kjenner i dag.
Nå bygget staten sine egne fengsler som et alternativ til dødsstraff og landsforvisning. Fengselet var basert på kristne prinsipper og ga fangen tid til å angre sine synder.
Som noe nytt skulle oppholdet ikke bare betraktes som en straff, men også som et forsøk på å reformere fangene så de kunne sluses ut i samfunnet som gjenfødte mønsterborgere.
Forvandlingen krevde ekstreme metoder, men så lenge det ikke var for mange som døde i fangenskap, vendte politikerne det døve øret til.
På 1800-tallet førte reformene til flere nye fengsler, spesielt i Storbritannia og i USA.
Her konkurrerte fengselsdirektører om å finne den billigste og beste metoden til å bryte ned de kriminelles sinn.
Fengselssystemer
Fra slutten av 1700-tallet nådde opplysningstidens tanker også fengselsvesenet, der fangene ikke lenger bare skulle straffes men også reformeres. Nye former for fengsler skjøt opp i USA og England, men de ble raskt overfylt og mange fanger ble ofre for enda mer umenneskelige alternativer.
Fangevokternes lønn ble betalt av de innsatte
På 1700-tallet var alle engelske fengsler privateid.
Her ble fangevokternes lønn nesten utelukkende betalt av de innsatte i form av avgifter. Fangene måtte altså punge ut eller be familiemedlemmer om penger hvis de f.eks. ønsket en celle med en ordentlig seng og vinduer.
I noen tilfeller krevde fengslene sågar betaling for å løslate fangene.
De fattigste innsatte kunne lett ende i en gjeldsspiral som gjorde at de måtte tilbringe flere år i fengselet etter å ha sonet den opprinnelige dommen.
Men for fanger med penger på kistebunnen kunne oppholdet nesten være behagelig. De kunne bl.a. kjøpe seg adgang til en bar med alkohol og mulighet for å komme ut om dagen.
Først i 1823 vedtok det britiske parlamentet en lovendring som sikret at fangevokternes lønn ble betalt av arbeidsgiveren og ikke den innsatte.
Fangene så ikke et menneske på årevis
Et par km utenfor byen Philadelphia i Pennsylvania åpnet Eastern State Penitentiary i 1829.
Det 40.000 m2 store fengselet var den største bygningen i USA og et av de første fengslene i verden som innførte streng isolasjon av fangene i enkeltceller – også når de innsatte skulle arbeide. Den konstante adskillelsen ble kalt cellesystemet.
Systemet var så populært at det ble bygget mer enn 300 fengsler ut fra disse prinsippene på 1800-tallet, også det store britiske statsfengselet Pentonville som åpnet i 1842.
Ideen bak det nye fengselet kom fra religiøse bevegelser i USA som mente at streng isolasjon av fangene kombinert med intens bibellesning og hardt arbeid ville føre til en større religiøs bevissthet og anger hos synderen. Som to franske politikere skrev til den franske regjeringen etter å ha besøkt fengselet i 1831:
“Ensomheten får fangen til å reflektere. Han sitter med bare sin ugjerning som selskap og lærer å hate den.”
Men resultatet av flere års total isolasjon var ofte et helt annet: Mange av fangene utviklet depresjoner eller ble direkte sinnssyke av ikke å snakke eller ha noen fysisk kontakt med andre mennesker.
Kritikken av den inhumane straffemetoden vokste jevnt frem mot det nye århundret, og i 1913 oppga Eastern State Penitentiary det omstridte isolasjonssystemet helt.
Fangeskip var helvete på Themsen
“Helvete på havet” og “en flytende skjærsild” – Englands beryktede fangeskip så dagens lys I kjølvannet av USAs uavhengighet i 1776 og fikk snart mange klengenavn.
Tapet av den amerikanske kolonien betydde at det ikke lenger var mulig å sende britiske fanger over Atlanteren. I stedet ble gamle krigsskip bygd om til flytende fengsler som ble kalt prison hulks.
Dette var egentlig tenkt som en nødløsning som bare skulle vare i to år, men selv etter 1788, da Australia ble tatt i bruk som fangekoloni, holdt myndighetene fast på fangeskipene.
I 1843 befant over 70 pst. av alle dømte kriminelle i England seg på et fangeskip hvor forholdene var verre enn i fengslene på land.
Sykdommer som kolera, dysenteri og tyfus spredte seg som en løpeild på skipene og tok livet av mer enn en tredjedel av fangene.
De som overlevde var dømt til flere års beinhardt arbeid hvor de med lenker om beina skulle fjerne stein og gjørme fra elver som Themsen mens de var til spott og spe for offentligheten.
Fangene
Når en fange først var plassert i et av de nye fengslene, ble livet til et skjema-belagt helvete. Mennesker ble dømt til flere års hardt arbeid for selv den minste forseelse, en straff som både ødela kroppene deres og drev mange til vanvidd.
Fanger prøvde å skjule sin identitet
I dag skal det ofte bare et fingeravtrykk til for å fastslå en forbryters identitet. Så lett var det ikke på 1800-tallet. Her ble fanger nøye målt og fotografert når de ble satt inn.
Bildene og resten av opplysningene ble plassert i et kartotek så det skulle bli lettere å identifisere forbryteren hvis han eller hun flyktet.
Forbryterbilder kom i bruk på midten av 1800-tallet, men først i 1882, da den franske politimannen Alphonse Bertillon laget et standardisert system, ble de spredt til de fleste fengslene i USA og England.
Datidens fototeknikk var imidlertid dyr og krevde dertil et stillestående motiv. Mange av fangene gjorde seg til i håp om at bildet ble så uskarpt at ingen ville gjenkjenne dem.
Noen vred og dreide på seg så de måtte holdes fast, eller de tydde til vold mot betjentene. Andre la ansiktet i vanvittige folder som det var vanskelig for betjentene å gjøre noe med.
Arbeid og straff
Arbeidet i fengselet skulle være så hardt som mulig. Målet var å bryte ned fangene både fysisk og psykisk. Og hvis de ikke oppførte seg ordentlig, var straffen hard og ble levert prompte.
Tredemøllen drev fanger i døden
Nå for tiden løper millioner av mennesker på tredemølle hver dag for å komme i form, men mosjonsmaskinen ble opprinnelig oppfunnet til bruk i 1800-tallets fengsler, der den var en beinhard straff.
Den første tredemøllen ble konstruert av den engelske ingeniøren William Cubitt i 1818 som en smart måte for å beskjeftige mange fanger samtidig. Møllen besto av 24 “trappetrinn” plassert med 20 cm avstand.
Når fangene tok et skritt opp på trinnene, dreide møllen rundt og tvang dem til å ta nye skritt for ikke å falle av. I noen tilfeller var tredemøllen forbundet med et møllehjul som kvernet korn, men ofte var den ikke knyttet til noe. Dermed ble arbeidet meningsløst.
Det forvokste hamsterhjulet var billig i drift og spredte seg fort til fengsler i England og USA. Det monotone slitet viste seg effektivt til å bryte ned fangene psykisk, men ødela dem også fysisk.
En av fangene var forfatteren Oscar Wilde. I 1895 ble han dømt til to års fengsel for homoseksualitet. Her slet han seks timer om dagen i tredemøllen.
Wilde kom seg aldri etter den opplevelsen, og han døde bare tre år etter løslatelsen.
Håndtaket var den verste straffen
Disiplin var altavgjørende i fengselet. Hvis en av fangevokterne f.eks. mente at fangen ikke utførte arbeidet godt nok, fremsto som doven eller på annet vis satte seg opp mot reglene i det strenge fengselssystemet, falt straffen prompte i form av f.eks. pisking.
Uoppdragne fanger ble ofte dømt til flere timers arbeid enn de åtte til ti om dagen som ellers var normen. Arbeidet hadde til oppgave å omprogrammere den kriminelle og bryte ned hans egoisme.
Undersøkelser viste at dette skjedde mest effektivt hvis det harde slitet ikke hadde noen mening.
Dermed ble fangen berøvet muligheten til å føle tilfredsstillelse ved arbeidet.
Det perfekte eksempel på meningsløst arbeid var det beryktede “håndtaket” – en kasse med et dreiehåndtak som fangen ble satt til å sveive rundt opptil 10.000 ganger.
Arbeidet foregikk i en isolatcelle der en innebygget teller registrerte hvor mange ganger håndtaket var dreid rundt, og all mat ble holdt tilbake til det endelige antallet var nådd.
Det kunne ta en hel dag og var ytterst belastende for både kropp og sjel.
Allerede på slutten av 1800-tallet ble håndtaket kritisert for å være inhumant.
Churchill viste vei
Grunntanken bak 1800-tallets fengsler var at fangene skulle reformeres, og opplevelsen skulle være så brutal at de ikke hadde noe ønske om å komme tilbake.
Men mange løslatte kom ut til et liv i ekstrem fattigdom og var så fysisk og psykisk nedbrutt at de ikke kunne finne arbeid. I England begikk tre av fire løslatte ny kriminalitet.
En mann som bestemte seg for å gjøre noe med problemet, var Winston Churchill. I 1910 tiltrådte han som innenriksminister i England.
Han sto bak en rekke reformer som skulle føre til færre innsatte – og en mer behagelig tilværelse for dem som allerede satt bak lås og slå.
Han fikk bl.a. gjennomført lavere straffer for unge – og at det fire ganger i året skulle holdes konserter og foredrag i engelske statsfengsler.
Et umenneskelig fengselssystem peker tilbake på dem som styrer landet, mente Churchill:
“Vis meg ditt fengsel, og jeg skal fortelle deg hvilket samfunn du lever i,” uttalte den senere statsministeren.
Churchills reformer vant også gehør i USA. I 1913 fjernet Sing Sing-fengselet i New York den stripete uniformen og åpnet en kino.