Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

Alt håp døde i 1800-tallets fengsler

Etter flere hundre år med overfylte fengsler i USA og England måtte noe endres fundamentalt. Nå skulle fangene reformeres med hardt arbeid, streng disiplin og total isolasjon. De nye fengslene var tenkt som et humant alternativ til dødsstraff og landsforvisning, men for mange fanger ble de en skjebne verre enn døden.

Culture Club/Getty Images

Dødsstraff ga mye bedre plass i fengslene

I starten av 1700-tallet hadde England ikke noe statlig fengsel og måtte sende kriminelle til fjerne fangekolonier eller til private fengsler som var fylt til randen.

Mangelen på plass førte i 1723 til den såkalte Bloody Code, da mer enn 200 ulike lovovertredelser kunne resultere i dødsstraff. Personer som stjal et ur, felte et tre eller iførte seg svart ansiktsmaling risikerte å måtte bøte med livet.

Men på slutten av 1700-tallet ble den harde straffen i økende grad betraktet som umenneskelig og i utakt med opplysningstidens ånd, og da “Penitentiary Act” ble vedtatt i 1779, var kimen lagt til det fengselssystemet vi kjenner i dag.

© Shutterstock

Nå bygget staten sine egne fengsler som et alternativ til dødsstraff og landsforvisning. Fengselet var basert på kristne prinsipper og ga fangen tid til å angre sine synder.

Som noe nytt skulle oppholdet ikke bare betraktes som en straff, men også som et forsøk på å reformere fangene så de kunne sluses ut i samfunnet som gjenfødte mønsterborgere.

Forvandlingen krevde ekstreme metoder, men så lenge det ikke var for mange som døde i fangenskap, vendte politikerne det døve øret til.

På 1800-tallet førte reformene til flere nye fengsler, spesielt i Storbritannia og i USA.

Her konkurrerte fengselsdirektører om å finne den billigste og beste metoden til å bryte ned de kriminelles sinn.

Fengselssystemer

Fra slutten av 1700-tallet nådde opplysningstidens tanker også fengselsvesenet, der fangene ikke lenger bare skulle straffes men også reformeres. Nye former for fengsler skjøt opp i USA og England, men de ble raskt overfylt og mange fanger ble ofre for enda mer umenneskelige alternativer.

I Auburn-fengselet skulle fangene alltid gå i tett gåsegang så de ikke kunne se hverandre i øynene.

© Jacob A. Riis/Getty Images

Fangene skulle knekkes

En av de mest populære nye straffemetodene i USA var det såkalte taushetssystemet som ble utviklet i Auburn-fengselet i New York.

Her skulle fangene knekkes mentalt så de kunne vende tilbake til samfunnet som “blanke lerreter”. Det ble gjort med hardt arbeid, militær disiplin og avstraffelse.

Innsatte fikk et nummer i stedet for navnet sitt, de bar en stripet uniform og fikk aldri si et ord. Selv den minste forseelse ble straffet med piskeslag.

Taushetssystemet var en stor suksess i den forstand at fangene virkelig ble psykisk nedbrutt. Derfor opplevde Auburn stort sett aldri noe fangeopprør, og mange andre amerikanske fengsler kopierte snart metoden.

Men mange holdt ikke ut de brutale metodene, og i de første to årene begikk fem fanger selvmord av i alt 83 innsatte.

Et av de mest beryktede gjeldsfengslene var Newgate i London. Det eksisterte fra 1188 til 1904.

© Bridgeman Images & Shutterstock

Fangevokternes lønn ble betalt av de innsatte

På 1700-tallet var alle engelske fengsler privateid.

Her ble fangevokternes lønn nesten utelukkende betalt av de innsatte i form av avgifter. Fangene måtte altså punge ut eller be familiemedlemmer om penger hvis de f.eks. ønsket en celle med en ordentlig seng og vinduer.

I noen tilfeller krevde fengslene sågar betaling for å løslate fangene.

De fattigste innsatte kunne lett ende i en gjeldsspiral som gjorde at de måtte tilbringe flere år i fengselet etter å ha sonet den opprinnelige dommen.

Men for fanger med penger på kistebunnen kunne oppholdet nesten være behagelig. De kunne bl.a. kjøpe seg adgang til en bar med alkohol og mulighet for å komme ut om dagen.

Først i 1823 vedtok det britiske parlamentet en lovendring som sikret at fangevokternes lønn ble betalt av arbeidsgiveren og ikke den innsatte.

Priser ved Lincolnshire Gaol i England, 1784

  • Betaling for å bli anbrakt i fengselet:

    6 shilling og 8 pence – ca. 360 kr i dag.

  • Betaling for egen seng (ukentlig betaling):

    2 shilling og 6 pence – ca. 138 kr i dag.

  • Betaling for å slippe ut av fengselet etter endt straff:

    6 shilling og 8 pence – ca. 360 kr i dag.

  • Betaling for tre måltider mat om dagen (ukentlig betaling):

    6 shilling – ca. 325 kr i dag.

Pottawattamie County Jail i Iowa var kjent som “Ekornburet.” Det besto av en 45 tonn tung trommel med celler i tre etasjer.

© Walter Bibikow AGE/Imageselect

Karusell-fengsler kostet liv og lemmer

Det roterende fengselet oppsto i USA på slutten av 1800-tallet. Det besto av en stor trommel med gitter som bare hadde én celledør.

Fangene kunne komme ut når deres celle ble rotert bort til åpningen vha. et stort håndtak. Systemet var både ustabilt og farlig. Hvis en fange f.eks. sovnet med en arm stikkende ut mellom gitrene, kunne den lett bli knust når trommelen dreide.

Det siste roterende fengselet lå i Iowa og stengte først i 1960 da en fange døde. Det var umulig å komme frem til liket hans i to dager på grunn av en defekt i håndtaket.

Fangene i det britiske Pentonville-fengselet fikk hetter på så de ikke kunne se hverandre når de var utenfor cellene.

© Ciell

Fangene så ikke et menneske på årevis

Et par km utenfor byen Philadelphia i Pennsylvania åpnet Eastern State Penitentiary i 1829.

Det 40.000 m2 store fengselet var den største bygningen i USA og et av de første fengslene i verden som innførte streng isolasjon av fangene i enkeltceller – også når de innsatte skulle arbeide. Den konstante adskillelsen ble kalt cellesystemet.

Systemet var så populært at det ble bygget mer enn 300 fengsler ut fra disse prinsippene på 1800-tallet, også det store britiske statsfengselet Pentonville som åpnet i 1842.

Ideen bak det nye fengselet kom fra religiøse bevegelser i USA som mente at streng isolasjon av fangene kombinert med intens bibellesning og hardt arbeid ville føre til en større religiøs bevissthet og anger hos synderen. Som to franske politikere skrev til den franske regjeringen etter å ha besøkt fengselet i 1831:

“Ensomheten får fangen til å reflektere. Han sitter med bare sin ugjerning som selskap og lærer å hate den.”

Men resultatet av flere års total isolasjon var ofte et helt annet: Mange av fangene utviklet depresjoner eller ble direkte sinnssyke av ikke å snakke eller ha noen fysisk kontakt med andre mennesker.

Kritikken av den inhumane straffemetoden vokste jevnt frem mot det nye århundret, og i 1913 oppga Eastern State Penitentiary det omstridte isolasjonssystemet helt.

Eastern State Penitentiary ble nedlagt i 1971, men kan fortsatt besøkes. Bygget er etter sigende hjemsøkt.

Ciell

Den gotiske borgen var til skrekk og advarsel

Utenfra lignet Eastern State Penitentiary en borg i avskrekkende gotisk stil.

Fasaden skulle “inngyte frykt hos alle som overveide å begå en forbrytelse,” mente arkitekten John Haviland.

Ciell & Shutterstock

Daglig mosjon ble utført i stillhet

Utenfor hver celle lå en liten luftegård. Her ble dagens mosjon på en halv time gjennomført etter en streng tidsplan.

Slik sikret fengselet at de innsatte ikke var ute samtidig og hadde mulighet for å kommunisere.

Ciell

De innsatte ble overvåket

Eastern State Penitentiary ble bygget i et såkalt panoptisk system der vaktene i fengselets sentrale tårn kunne holde øye med alle syv fløyene.

Fengselet trengte derfor bare noen få fangevoktere om gangen og var billig i drift.

Ciell

Guddommelig utforming skulle omvende fangene

Med sine mange takvinduer minnet fengselet om en kirke, og arkitekturen skulle da også bidra til fangenes religiøse omvendelse.

“Et tvungent kloster, en maskin til reformasjon” som arkitekten John Haviland beskrev bygningen sin.

Ciell & Shutterstock

Seks måter fangene ble holdt i komplett isolasjon på

  • Det var tykke vegger mellom de små cellene. Hensikten var at fangene ikke engang skulle kunne kommunisere ved å banke i veggen inn til naboen.

  • Når fangene ankom fengselet, fikk de tildelt et nummer som de alltid ble tiltalt med. Bruk av navn var strengt forbudt. På den måten ble fangene umenneskeliggjort både overfor seg selv og sine medfanger.

  • Fangene fikk en hette over hodet når de ble lukket ut av cellene så de ikke kunne se hverandre. De hadde også filtsko på så selv fottrinnene var tause.

  • Maten ble levert til cellene gjennom et hull i veggen. På den måten kunne fangene ikke få øyekontakt med vaktene.

  • Fangene fikk ikke kontakte hverandre eller snakke. Bare under den ukentlige gudstjenesten fikk de lov til å synge.

  • Arbeidsdagen var på 8-10 timer i egen celle. Gjennom luken i veggen mottok fangen hver dag sine arbeidsredskaper.

På de pillråtne fangeskipene ble 16 fanger ofte stuet sammen i én celle.

© English School/Bridgeman Art Library/Ritzau Scanpix

Fangeskip var helvete på Themsen

“Helvete på havet” og “en flytende skjærsild” – Englands beryktede fangeskip så dagens lys I kjølvannet av USAs uavhengighet i 1776 og fikk snart mange klengenavn.

Tapet av den amerikanske kolonien betydde at det ikke lenger var mulig å sende britiske fanger over Atlanteren. I stedet ble gamle krigsskip bygd om til flytende fengsler som ble kalt prison hulks.

Dette var egentlig tenkt som en nødløsning som bare skulle vare i to år, men selv etter 1788, da Australia ble tatt i bruk som fangekoloni, holdt myndighetene fast på fangeskipene.

I 1843 befant over 70 pst. av alle dømte kriminelle i England seg på et fangeskip hvor forholdene var verre enn i fengslene på land.

Sykdommer som kolera, dysenteri og tyfus spredte seg som en løpeild på skipene og tok livet av mer enn en tredjedel av fangene.

De som overlevde var dømt til flere års beinhardt arbeid hvor de med lenker om beina skulle fjerne stein og gjørme fra elver som Themsen mens de var til spott og spe for offentligheten.

Fangene

Når en fange først var plassert i et av de nye fengslene, ble livet til et skjema-belagt helvete. Mennesker ble dømt til flere års hardt arbeid for selv den minste forseelse, en straff som både ødela kroppene deres og drev mange til vanvidd.

Grøt eller velling var fast kost i de fleste fengsler.

© Nillerdk

Hverdagen besto av hardt arbeid og elendig mat

Midt på 1800-tallet våknet fangene i de fleste engelske og amerikanske fengsler til lyden av en kimende klokke kl. 5.30.

Den insisterende ringingen betydde at fangene måtte få på seg klærne og gjøre cellen klar til inspeksjon. Madrassen ble rullet sammen, sengetøyet foldet, nattpotten tømt og det sparsomme serviset bestående av tallerken og krus rengjort.

Dernest fulgte frokost, morgenandakt og diverse former for hardt arbeid i opptil ti timer for alle fanger over 16 år.

I amerikanske fengsler som Sing Sing og Auburn ble fangene bl.a. satt til å produsere klær, tønner og spiker. I de engelske fengslene besto arbeidet mest av hardt slit i tredemøllen eller å pille tau fra hverandre i hver sin isolatcelle.

Felles for fengselsarbeidet var at det var oppslitende og ga varige mén i form av bl.a. krum rygg og krokete fingre. Det hjalp heller ikke på fangenes helbred at maten som de fikk manglet nesten enhver form for næring.

Ofte besto menyen bare av vann, brød og en suppe eller velling laget av f.eks. havre. Kombinert med det harde arbeidet var den mangelfulle kosten med på å avkrefte fangene, som ofte ble enormt medtatt i løpet av et fengselsopphold.

Sult var en fast følgesvenn i fengslene, og det finnes atskillige eksempler på fanger som i ren og skjær desperasjon fortærte både vokslys og lær. Som fangen Michael Davitt.

Han satt 15 år i det engelske fengselet Dartmoor og beskrev det i erindringene sine fra 1882:

“Sulten driver menn til dyrisk grådighet, og alt som en hund kan finne på å spise, er ikke lenger frastøtende etter deres smak.”

© Wikimedia Commons

Daglig rutine i Pentonville-fengselet

  • Kl. 5.30:

    Fangene vekkes av fengselsbetjentenes klokke og gjør cellen klar til inspeksjon.

  • Kl. 6.00:

    En gruppe fanger blir sendt på arbeid i tredemøllen som er forbundet med en vannpumpe. Et annet lag skal gjøre rent i fengselsgangene.

  • Kl. 7.00:

    Alle fangene vender tilbake til cellene sine, der de rydder og vasker seg.

  • Kl. 7.30:

    Fengselsbetjentene spiser frokost og gir deretter fangene mat.

  • Kl. 8.00:

    En ny gruppe fanger sendes til tredemøllen. Resten deltar i morgenandakten i kapellet.

  • Kl. 11.00:

    Fangene i tredemøllen skiftes ut med et nytt lag fanger. De innsatte som ikke arbeider blir enten sendt til religiøs undervisning i fengselskapellet eller mosjon i fengselsgårdene.

  • Kl. 13.00:

    Alle fanger vender tilbake til cellene, der de får servert en lunsj bestående av brød og suppe. Frem til kl. 20 fortsetter rutinene med arbeid i tredemøllen, religiøs undervisning og mosjon. Mellom åtte og ti timer om dagen brukes i tredemøllen.

  • Kl. 20.00:

    Fengselsbetjentene ringer med klokken og signaliserer at alt arbeid og annen aktivitet opphører. Fangene føres tilbake til cellene.

  • Kl. 22.00 til 5.30:

    Fengselsbetjentene slukker lyset i cellene og sjekker at alle cellene er låst. Natten blir brukt til patruljering av fengselsgangene. Kl. 5.30 ringer klokken igjen, og en ny oppslitende dag kan begynne for de innsatte.

Den kriminelle kjempet som besatt og måtte ofte holdes av flere betjenter når det skulle tas bilder.

© New York Public Library/Imageselect

Fanger prøvde å skjule sin identitet

I dag skal det ofte bare et fingeravtrykk til for å fastslå en forbryters identitet. Så lett var det ikke på 1800-tallet. Her ble fanger nøye målt og fotografert når de ble satt inn.

Bildene og resten av opplysningene ble plassert i et kartotek så det skulle bli lettere å identifisere forbryteren hvis han eller hun flyktet.

Forbryterbilder kom i bruk på midten av 1800-tallet, men først i 1882, da den franske politimannen Alphonse Bertillon laget et standardisert system, ble de spredt til de fleste fengslene i USA og England.

Datidens fototeknikk var imidlertid dyr og krevde dertil et stillestående motiv. Mange av fangene gjorde seg til i håp om at bildet ble så uskarpt at ingen ville gjenkjenne dem.

Noen vred og dreide på seg så de måtte holdes fast, eller de tydde til vold mot betjentene. Andre la ansiktet i vanvittige folder som det var vanskelig for betjentene å gjøre noe med.

Sinnssykdom blomstret i isolasjonsfengslene

“Sinnslidelser vil uunngåelig bli en konsekvens av Pentonville-fengselssystemet,” lød det i en lederartikkel i avisen London Times i 1841.

Det skulle vise seg å holde stikk.

Forbildet for Englands storfengsel Pentonville var det amerikanske isolasjonsfengselet Eastern State Penitentiary, og her var innsatte med mentale problemer et stort problem.

Total isolasjon hjalp ikke fangene men skapte i stedet et miljø hvor angst, hallusinasjoner og selvmordstanker ble faste følgesvenner.

Ifølge psykiateren dr. Forbes Winslow var andelen av psykisk syke fanger i Pentonville nesten seks ganger høyere enn i befolkningen for øvrig.

De forstyrrede fangene fikk verken medisinsk eller psykiatrisk behandling. I stedet forsøkte fengselets prester å helbrede dem.

Isolasjonssystemet var dypt religiøst begrunnet. Her ble bibellesning og hyppig bønn betraktet som den rette kuren mot mentale avvik.

© Shutterstock

Tyveri av en sekk løk ga syv års fengsel

Den 8. april 1874 ble landarbeideren John Walker dømt til syv års fengsel og syv år under politioppsyn for å ha stjålet en sekk løk.

Under rettssaken ble han anklaget for tidligere å ha vært dømt for 13 forbrytelser under aliaset Mulls. Det fantes ingen reelle beviser som bakket opp om påstanden, men den førte likevel til at Walker fikk sin strenge straff. Han var ikke noe særtilfelle.

London gikk fra én million innbyggere i år 1800 til mer enn seks millioner 100 år senere. En stor del av de nye borgerne var fattige, især innflyttere fra utkantstrøk som dro til hovedstaden for å finne arbeid.

Som i mange andre industribyer oppsto det derfor store slumområder i London hvor kriminaliteten vokste som ugress. Antall forbrytelser i året i London ble firedoblet fra 1800 til 1840.

Rundt 75 pst. ble betegnet som “småkriminalitet”, men det betydde ikke at straffen var mild. Selv om f.eks. tyveri sjelden medførte henrettelse, var det engelske rettssystemet fortsatt basert på at kriminalitet måtte straffes hardt, især hos tidligere dømte.

Mennesker i de nederste samfunnslag stjal ofte for å overleve og endte med å få flere år bak lås og slå, der de ble offer for 1800-tallets nye, eksperimentelle straffesystemer.

John Walker satt seks måneder i den lokale arresten før han fikk sin straff.

© Pinterest

Hard straff for små forbrytelser

  • Navn: Henry Catlin, 14 år.

    Årstall: 1842.
    Forbrytelse: Tyveri (17,5 pence).
    Dom: 14 års straffarbeid i Tasmania. Han vendte aldri tilbake til England.

  • Navn: Mary Eagan, alder ukjent.

    Årstall: 1853.
    Forbrytelse: Å etterlate sitt seks måneder gamle spedbarn på gaten uten tilsyn i den skotske byen Dundee.
    Dom: 10 måneder, med to måneders hardt fysisk arbeid.

  • Navn: Dorcas Mary Snell.

    Årstall: 1882.
    Forbrytelse: Tyveri av et enkelt stykke bacon.
    Dom: Fem års fengsel – men hun ble løslatt etter to år.

  • Navn: Pricilla Penfold, under 18 år.

    Årstall: 1874.
    Forbrytelse: Tyveri av en kåpe.
    Dom: Fem år.

Arbeid og straff

Arbeidet i fengselet skulle være så hardt som mulig. Målet var å bryte ned fangene både fysisk og psykisk. Og hvis de ikke oppførte seg ordentlig, var straffen hard og ble levert prompte.

Tredemøllen drev fanger i døden

Nå for tiden løper millioner av mennesker på tredemølle hver dag for å komme i form, men mosjonsmaskinen ble opprinnelig oppfunnet til bruk i 1800-tallets fengsler, der den var en beinhard straff.

Den første tredemøllen ble konstruert av den engelske ingeniøren William Cubitt i 1818 som en smart måte for å beskjeftige mange fanger samtidig. Møllen besto av 24 “trappetrinn” plassert med 20 cm avstand.

Når fangene tok et skritt opp på trinnene, dreide møllen rundt og tvang dem til å ta nye skritt for ikke å falle av. I noen tilfeller var tredemøllen forbundet med et møllehjul som kvernet korn, men ofte var den ikke knyttet til noe. Dermed ble arbeidet meningsløst.

Det forvokste hamsterhjulet var billig i drift og spredte seg fort til fengsler i England og USA. Det monotone slitet viste seg effektivt til å bryte ned fangene psykisk, men ødela dem også fysisk.

En av fangene var forfatteren Oscar Wilde. I 1895 ble han dømt til to års fengsel for homoseksualitet. Her slet han seks timer om dagen i tredemøllen.

Wilde kom seg aldri etter den opplevelsen, og han døde bare tre år etter løslatelsen.

Tredemøllen var populær fordi det var en lett måte å sette mange fanger i arbeid på.

Print Collector/Getty Images

Arbeidet foregikk i skift

Hver fange skulle gå i et kvarter på tredemøllen. Så ble han avløst av en makker og kunne ta en pause. Slik slepte arbeidet seg av gårde i timevis hver eneste dag.

Print Collector/Getty Images

Luft skapte motstand

Noen tredemøller drev en stor vifte hvor plater kunne innstilles for å gi hjulet motstand. På den måten ble hastigheten holdt nede, og risikoen for livsfarlige skader redusert.

Print Collector/Getty Images

Mange fanger arbeidet med å plukke i stykker tauverk. Resultatet var såkalt stry, som ble brukt til å tette hull i skip som var til sjøs.

© Shutterstock

Arbeidet ga mén for livet

Arbeidet var beinhardt i 1800-tallets fengsler. Og da den strikte generalen Edmund Du Cane ble leder av Englands statsfengsler i 1863, ble forholdene enda verre.

Du Cane reformerte fengslene nok en gang under mottoet “Hardt arbeid, hard kost og hard seng.” Maten ble dårligere, og hengekøyene ble skiftet ut med et hardt brett.

Nye arbeidsformer ble også innført, bl.a. arbeid i steinbrudd. Her slepte fangene rundt på tunge steiner og knuste dem med slegger. Ødelagte ledd og misformede rygger var nesten alltid resultatet etter et par år i steinbruddet.

Sikkerheten var ikke-eksisterende, og flere fanger ble knust under steinras.

Men det mest utbredte arbeidet var å pelle gamle rep fra hverandre for å skaffe lappeutstyr til treskip. Arbeidet var ikke farlig, men fangene skulle produsere mellom 1,5 og 2 kg rep om dagen, og det kunne ta opptil tolv timer.

Det monotone slitet endte med å ødelegge fingrene, og tjæren som repene var blitt dyppet i for å beskytte dem etterlot varige svarte arr på hendene.

Håndtaket var den verste straffen

Disiplin var altavgjørende i fengselet. Hvis en av fangevokterne f.eks. mente at fangen ikke utførte arbeidet godt nok, fremsto som doven eller på annet vis satte seg opp mot reglene i det strenge fengselssystemet, falt straffen prompte i form av f.eks. pisking.

Uoppdragne fanger ble ofte dømt til flere timers arbeid enn de åtte til ti om dagen som ellers var normen. Arbeidet hadde til oppgave å omprogrammere den kriminelle og bryte ned hans egoisme.

Undersøkelser viste at dette skjedde mest effektivt hvis det harde slitet ikke hadde noen mening.

I 1895 brukte 29 britiske fengsler håndtaket. Seks år senere var tallet nede på fem.

© Mary Evans Picture Library/Ritzau Scanpix

Dermed ble fangen berøvet muligheten til å føle tilfredsstillelse ved arbeidet.

Det perfekte eksempel på meningsløst arbeid var det beryktede “håndtaket” – en kasse med et dreiehåndtak som fangen ble satt til å sveive rundt opptil 10.000 ganger.

Arbeidet foregikk i en isolatcelle der en innebygget teller registrerte hvor mange ganger håndtaket var dreid rundt, og all mat ble holdt tilbake til det endelige antallet var nådd.

Det kunne ta en hel dag og var ytterst belastende for både kropp og sjel.

Allerede på slutten av 1800-tallet ble håndtaket kritisert for å være inhumant.

Andersonville-fangeleiren huset 45.000 fanger i krigens siste år, hvorav 13.000 døde.

© Library of Congress

Borgerkrigens fangeleirer var et helvete

På 1800-tallet forsøkte amerikanerne å vende ryggen til fortidens barbariske fengsler, men de gode intensjonene forsvant helt da borgerkrigen brøt ut i 1861.

Fangeleirer på begge sider av konflikten forsøkte nesten å overgå hverandre i umenneskelighet. I alt 409.000 soldater ble tatt som krigsfanger under borgerkrigen – 59.000 av dem var døde før krigen endte i 1865.

Ikke noe sted var tapstallene så høye som i sørstatsleiren Andersonville i Georgia. Her fikk de innsatte stort sett ingen mat, og den eneste vannforsyningen var en liten bekk som rant gjennom leiren.

I nordstatene var det bedre tilgang til både mat og medisiner, men mange steder ble forholdene bevisst forverret for å gi fangene den samme forferdelige behandlingen som de fikk i sør.

Churchill fikk øynene opp for fengselsforholdene da han selv var krigsfange under boerkrigen i 1899.

© Hulton Archive/Getty Images

Churchill viste vei

Grunntanken bak 1800-tallets fengsler var at fangene skulle reformeres, og opplevelsen skulle være så brutal at de ikke hadde noe ønske om å komme tilbake.

Men mange løslatte kom ut til et liv i ekstrem fattigdom og var så fysisk og psykisk nedbrutt at de ikke kunne finne arbeid. I England begikk tre av fire løslatte ny kriminalitet.

En mann som bestemte seg for å gjøre noe med problemet, var Winston Churchill. I 1910 tiltrådte han som innenriksminister i England.

Han sto bak en rekke reformer som skulle føre til færre innsatte – og en mer behagelig tilværelse for dem som allerede satt bak lås og slå.

Han fikk bl.a. gjennomført lavere straffer for unge – og at det fire ganger i året skulle holdes konserter og foredrag i engelske statsfengsler.

Et umenneskelig fengselssystem peker tilbake på dem som styrer landet, mente Churchill:

“Vis meg ditt fengsel, og jeg skal fortelle deg hvilket samfunn du lever i,” uttalte den senere statsministeren.

Churchills reformer vant også gehør i USA. I 1913 fjernet Sing Sing-fengselet i New York den stripete uniformen og åpnet en kino.

Les også:

Seriemordere

Voldelige sex-fantasier ble til virkelighet for Ted Bundy

22 minutter
Kriminelle

Hvor mange fanger flyktet fra Alcatraz?

3 minutter
Kriminalitet

Sju av historiens mest beryktede fengselsøyer

7 minutter

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Skriv inn e-postadressen din, så sender vi deg en e-post som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt.
Ugyldig e-postadresse

Sjekk e-posten din

Vi har sendt en e-post til som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt. Hvis du ikke finner e-posten, bør du se i søppelposten (uønsket e-post, «spam»).

Oppgi nytt passord.

Skriv inn det nye passordet ditt. Passordet må ha minst 6 tegn. Når du har opprettet passordet ditt, vil du bli bedt om å logge deg inn.

Passord er påkrevd
Vis Skjul