Århundrets bankkupp skjedde via kloakken

Leiesoldaten begynner å kjede seg

Tanken om et bankran er ikke helt fremmed.

Allerede som barn slo Albert Spaggiari, som kommer fra en pen middelklassefamilie, inn på en kriminell løpebane.

«Det er vanskelig å stjele fra foreldrene sine.

Først må du lære deg å lage voksavtrykk, kopiere nøkler, dirke opp en lås og snike deg inn på rommet der din mor og far ligger og sover. Og så unngå å bli tatt», skrøt Spaggiari senere i sine erindringer.

Som ung mann slutter han seg til fallskjermstyrkene og kjemper i Vietnam.

Deretter reiser han rundt i verden og livnærer seg som leiesoldat. Innimellom havner han i fengsel for småkriminalitet – mest ran.

I det siste har Spaggiari, som nå er 44 år, imidlertid falt til ro. Han er gift og eier en liten fotobutikk. For første gang i livet er han lovlydig.

Og han kjeder seg.

Spaggiari begynner å dagdrømme om å gjøre det store kuppet, men ingen av planene virker realistiske.

Ikke før den dagen han hører om kloakkrørene under Société Générale.

Marseilles underverden hjelper til

Spaggiari saumfarer alt som har med banker og sikkerhet å gjøre.

Brosjyrer om pengeskap, bankbokser og alarmer flyter rundt i huset sammen med bransjeblader og tidsskrifter om bankbygninger.

Om ettermiddagen følger han diskré etter Société Générales medarbeidere, som hver dag klokken 17.30 tar et glass på en lokal fortauskafé.

Han smuglytter til samtalene og finner ut at det oppbevares flere millioner franc i banken, og – viktigst av alt – at bygningen har en alvorlig brist i sikkerheten.

En av veggene – den som vender ut mot kloakken – er ikke tilknyttet alarm. Det samme gjelder hele hvelvet.

For å teste opplysningen – og i det hele tatt utforske banken innenfra – leier han en bankboks.

Flere ganger plasserer han en vekkerklokke i boksen, som bør sette i gang en eventuell alarm. Men ingenting skjer.

Og til slutt er Spaggiari overbevist: Han kan ferdes fritt i hvelvet når han først har kommet seg innenfor.

Spaggiari innser at han kanskje er i ferd med å gape for høyt.

Ranet vil kreve massevis av utstyr og muskelkraft, og han bestemmer seg for at han må ha hjelp utenfra.

En kontakt i Nice setter ham i forbindelse med en bande i Marseille.

Byen er kjent for sitt «miljø» – en pen betegnelse for en underverden som lever godt av våpensalg, narkohandel, prostitusjon og hvitvasking av penger.

Spaggiari avtaler et møte med bandelederen Pierre.

Han er en hardkokt og selvsikker gangstertype, men Spaggiari får omsider overtalt ham til et samarbeid.

Ifølge avtalen skal Pierre levere utstyr og penger til å gjennomføre kuppet.

I alt kommer han til å stille med sju mann, som blant annet skal stå for deler av gravearbeidet. Spaggiari selv må skaffe eksperter som blikkenslagere og elektrikere.

Byttet skal de dele likt.

Spaggiari har ingen problemer med å samle folk.

I sine yngre dager har han vært en del av OAS, Organisation de l’Armée Secrète – en høyreorientert gruppe som med terror og geriljakrig har bekjempet opprørere i Algerie.

Gjennom OAS har han fått en del venner som han nå trommer sammen.

En av dem – en mann som Spaggiari bare kaller «68», fordi de ble kjent under studentopptøyene i Paris i 1968 – blir hans nærmeste sparringpartner.

Tidlig i april 1976 er de klar til å begynne forberedels- ene.

Første oppgave er å bli kjent i kloakksystemet.

Første tur i kloakken

Spaggiari gyser av klaustrofobi da Joseph, en av mennene fra Marseille-banden med en skrapende lyd trekker kumlokket igjen over hodet på ham.

Klokken er litt over 20 den 7. april 1976, og han, Pierre og 68 har akkurat klatret ned gjennom kumåpningen som ligger ved en fotgjengerovergang i gaten mellom banken og kafeen der Spaggiari første gang hørte om kloakksystemet.

Bortsett fra de svake lyskjeglene fra lommelyktene er det bekmørkt. Kloakkrøret er trangt – bare 1,2 meter høyt og mindre enn én meter bredt.

De vasser krumbøyd gjennom strømmen av brunlig, urenset vann.

Bortsett fra sporadiske gurglende og rumlende lyder når en ny ladning kloakkvann skylles gjennom labyrinten av rør og hvelvinger, er det helt stille.

Stanken er ulidelig.

«Jesus Kristus, jeg håper det er nok luft her nede i dette forbannede hullet», gisper 68.

Spaggiari kjenner svetten piple frem.

Siden han som gutt fikk vite at folk døde når «de glemte å trekke pusten», har han hatt en sterk angst for å bli kvalt.

Han biter tennene sammen og teller skrittene sine. Imens følger Pierre nøye med på klokken.

Klokken fem er de nesten tilbake ved kumåpningen.

Spaggiari peker på veggen noen få skritt fra utgangen:

«Det er her vi skal grave».

«Og det forteller du meg nå – etter at vi har tilbrakt hele natten i dette rottereiret», banner Pierre og stirrer vantro på Spaggiari.

«Du må gjøre deg godt kjent her nede. Vi kommer til å arbeide her i dager, kanskje til og med uker», svarer Spaggiari uten medfølelse.

Pierre vet at Spaggiari har rett.

De vil vekke mistanke hvis de kryper inn og ut av kumåpningen utenfor banken.

Hvis de skal ha en sjanse til å lykkes, må alle kjenne kloakknettet som sin egen bukselomme.

«Bare noen meter bak denne dritten ligger paradiset», mumler Pierre, mens han kravler opp i morgengryet.

Ransbanden går til aksjon

Hver kveld de neste par ukene kryper Albert Spaggiari og 68 ned i kloakksystemet under Nice.

De kartlegger rørnettet og finner en utgang som leder ut til en stor byggeplass like ved en arabisk kafé.

Plassen er øde om kvelden og derfor velegnet som inngang.

Når de ikke befinner seg i kloakken, bor Spaggiaris menn i en leilighet som 68 har leid under falskt navn.

Leiligheten har fem rom og – best av alt – to innganger, hvorav bakdøren går til parkeringskjelleren.

For ikke å vekke for mye oppmerksomhet, bruker bare to av dem heisen.

De andre seks benytter seg av den store vareheisen som fører ned i parkeringskjelleren.

I leiligheten planlegges kuppet ned i minste detalj.

Mennene skal først grave en tunnel fra kloakken og inn i banken.

Hvis de graver like ved kumåpningen ved fotgjengerfeltet, kommer de til å havne midt i kjelleren der bankboksene står, ifølge Spaggiaris beregninger. Han tegner en detaljert plantegning og gir alle et eksemplar.

Imens stjeler mennene fra Marseille alt utstyret Spaggiari trenger til ranet: varebiler, blåselamper, lommelykter, hakker og annet verktøy.

I begynnelsen av mai er alt klart. Klokken er 21.30 fredag 7. mai da Spaggiari gjennomgår utstyret en siste gang. Alt er der. Tiden er inne.

I to varebiler kjører banden til inngangen ved den arabiske kafeen. Mens to av dem holder vakt, går de andre, tungt lastet med utstyret, ned i kloakken.

Banden oppretter base i kloakknettet

Jord og småstein har blitt skylt inn og dannet demninger der gjenstander som ellers ville flytt gjennom rørene og ut i elva, hoper seg opp.

Bildekk, døde dyr og til og med handlevogner ligger i kanten av det gjørmete vannet.

Et sted danner sand og småstein en liten øy.

Den har Spaggiari og 68 sett seg ut som arbeidslagets base. Her kan de oppbevare utstyret under gravearbeidet og hvile ut i pausene.

I alt må de gå omtrent én kilometer til stedet der de skal grave. Rundt dem piler rottene. En av dem krysser like foran Pierre.

Han blir så forskrekket at han langer ut etter den med verktøyet sitt.

«Fytti helvete! Jeg kommer aldri til å tåle de skitne jævlene», utbryter han.

«Jeg vil heller nærme meg et maskingeværreir med en sprettert enn å vasse så mye som en meter til gjennom denne dritten!»

Først etter tre timers vandring er de fremme.

«Hvor lang tid tror dere det vil ta å komme gjennom veggen?» spør en av mennene fra Marseille.

«Et par dager...» foreslår en optimistisk.

«Tre dager, kanskje en ukes tid», anslår en annen.

Spaggiari sier ingenting, for han vet at det vil ta dem minst tre uker, og er redd for at sannheten skal skremme kompanjongene vekk.

Snart er det tydelig for alle at selv de mest pessimistiske anslagene har vært altfor optimistiske.

Arbeidet med å grave tunnelen er både anstrengende og møysommelig.

Først må jorden fjernes med hakker og spader, og deretter må stein og leirjord bæres mer enn 100 meter til en stor kloakkledning som de dumper avfallet i.

De store hampkurvene med jord og stein veier over 25 kilo, et tungt lass selv under normale forhold.

Men ingenting er normalt i kloakken.

Bare det å forflytte seg der nede er uhyre krevende, for de må gå foroverbøyd i de bare 1,5 meter lave rørene.

Rustne rør med glatt, slimete bunn og avløp som spyr ut en jevn strøm av kloakkvann, gjør turen ekstra strabasiøs.

Sover om dagen, arbeider om natten

Overvåkningen av Société Générale foregår fra en varebil parkert like ved bygningen.

Arbeidet blir snart ren rutine, etter hvert som de blir kjent med vanene til personalet og rengjørings-folkenes arbeidstider.

Ranerne selv faller også inn i rutiner. Om dagen sover de.

Spaggiaris folk i den leide leiligheten, og mennene fra Marseille i en villa de har lånt av kjæresten til et av bandemedlemmene.

Hver kveld klokken 22 går de ned i kloakknettet, ofte fulgt av muntre tilrop fra Nice-borgere som tror at de er kloakkarbeidere på overtid.

«Ha en god kveld, karer, ikke slit dere ut», roper en.

«Byrådet burde virkelig snart se å få gjort noe med alt rotet der nede», sier en kvinne til de forkledde ranerne, tydelig indignert over behovet for overtidsarbeid i kloakken.

Mennene flirer så snart de er ute av syne.

Alt går imidlertid ikke like glatt.

Søndag 16. mai har de hakket og boret i 30 timer og er kommet vel tre meter inn mot bankboksen – nesten halvveis, regner Spaggiari ut.

Undergrunnen er imidlertid full av stein, og de må hele tiden endre kurs på gravingen for å styre unna de største.

«Hvis vi fortsetter å sikksakke på denne måten, havner vi i Kina, for svarte», banner Spaggiari irritert da graverne nok en gang må endre retning. Noen steiner er imidlertid så store at de er umulige å omgå.

Alt neste natt støter graverne på en slik. På få timer knekker de fire store bor.

Enda verre er det at tunnelen ikke egner seg til langvarige arbeidsøkter.

De må stå på kne eller ligge strekk ut mens de graver og hakker.

Varmen fra lampene de har med seg er ulidelig, og stein og støv virvler rundt mellom dem og treffer dem i ansiktet.

Utenfor selve borehullet er vinden kald, og derfor har banden alltid et bål tent på den vesle øya si.

Her setter de seg for å tørke, få seg litt kaffe eller suppe, lese avisen eller slå av en prat.

En av mennene skaffer en radio slik at de kan høre på musikk mens de slapper av.

Arbeidet tar hele uken og en del av den neste.

Først tirsdag 25. mai er de ferdige med å bore i stein og møter igjen på leirjord.

To dager senere høres den umiskjennelige klangen av metall mot solid mur, da hakkene treffer grunnmuren i Société Générale.

Ranerne tror knapt sine egne øyne da de ser steinveggen.

Euforisk dunker de hverandre i ryggen og slår ut med armene.

Den overstrømmende latteren runger gjennom hvelvingene i kloakken og dør langsomt ut.

Så blir alle plutselig stille. Andektig kryper de, en for en, inn gjennom hullet for å ta i muren.

Spaggiari anslår at det vil ta en uke å grave gjennom muren, men også denne gangen slår antagelsene hans feil.

Fundamentet, som er mer enn 50 år gammelt, er mye sterkere enn de har regnet med.

Hver eneste stein er lagt inn i betong forsterket med jerndragere, og til sammen danner det en masse som er hard-ere enn granitt.

Tre kraftige trykkluftbor og omtrent hundre borehoder blir ødelagt før banden til slutt klarer det de kom for. Klokken 21.00 lørdag 26. juni er ranerne omsider gjennom.

Ut for å stjele fluktbil

Igjen stiller mennene seg i kø for å ta på baksiden av bankboksene. Hver og en smiler drømmende og blir fjerne i blikket.

De er allerede i full gang med å regne ut størrelsen på sin egen andel.

Senere samme natt kryper Spaggiari og Joseph under nettinggjerdet rundt bruktbil-forhandleren i nabolaget.

Her stjeler de en Land Rover som de fyller med oksygentanker.

Tankene skal de bruke til skjærebrennerne som skal skjære opp pengeskapene.

Bilen synker sammen under vekten da de kjører ned til den store sluseporten som Spaggiari har sett seg ut som fluktrute etter ranet.

Området ligger ved et kongressenter, og på dagtid kryr det av hundeluftere, lekende barn og petanquespillere.

Nå – om natten – er stedet øde, men ettersom det er synlig fra byens politistasjon, kjører ranerne med frontlyset av helt til de er inne i selve sluseporten.

De losser tankene, trekker dem inn i kloakken på en gummibåt og gjemmer dem i kloakkgangene.

For at tankene ikke skal bli for iøynefallende, og for å minske risikoen for å miste alle på en gang hvis de blir funnet av utenforstående, fordeler banden dem i gangene.

Nå når de borer like ved bankveggen, kan de ikke arbeide på kveldstid midt i uka. Da vil rengjøringspersonalet kunne høre dem.

De må vente til neste helg.

Bankbokser fulle av overraskelser

Fredag 2. juli klokken 22.00 er ranerne klare til det endelige gjennombruddet, men igjen melder problemene seg.

Det gigantiske bankboksanlegget som sperrer for hullet i veggen, lar seg ikke rokke.

Ranerne klarer å presse det en anelse til siden, men arbeidet tar så mye tid at operasjonen blir utsatt til fredagen etter.

Også denne gangen har ranerne forregnet seg.

Et handlesenter skal åpne like ved banken, og det heter seg at selveste presidenten skal delta i innvielsen.

Det kommer til å kry av politi i området, og dermed må ranerne utsette operasjonen nok en gang.

Da de om lørdagen får vite at presidenten likevel ikke kommer til innvielsen, er det for sent å gjenoppta arbeidet.

Fredag 16. juli kl. 21.30 er omsider det store øyeblikket der. «Kysten er klar», melder vaktene overfor banken.

Med et brekkjern vipper en av mennene det store pengeskapet akkurat nok til at de kan sette inn en kile og åle seg forbi det.

Etegilde i hvelvet

Ranerne står nå i selve hvelvet og ser seg rundt i andektig taushet. Pierre lar lyskjeglen fra lommelykten gli over de skinnende metallskapene.

«Det fins ikke det palass i verden som inneholder en slik herlighet», tenker Spaggiari overveldet.

Han har gjort det.

Det som millioner av mennesker må nøye seg med å drømme om. Han har fått jackpot. Nummeret hans er trukket ut.

Da han ser seg rundt, oppdager Spaggiari at de andre ranerne gliser like fjollete som ham.

Han ser også at han ikke er i det hvelvet han hadde planlagt at de skulle være i.

Heldigvis for ranerne har de bare havnet i et av de andre hvelvene i kjelleren.

I all hast begynner banden å skjære opp bankboksene.

Det tre millimeter tykke stålet får alle til å svette, og selv de mest erfarne i selskapet stønner over hvor tungt det er å banke, bore og skjære seg gjennom.

Spaggiari banner og steiker, og raseriet stiger da det eneste som velter ut av en av de første boksene, er muggent kaffepulver og en pakke gamle kjeks.

I en annen ligger det en pose linser, mens noen bokser avslører smuldrende brev og gulnede nakenbilder av kvinner.

Spaggiari kjenner desperasjonen stige, men endelig begynner det å ligne på noe.

Diamantsmykker, rubiner og kontanter – gode, redelige, knitrende franc dukker frem fra de små stålboksene. Spaggiari godter seg.

Neste morgen – om lørdagen – forlater Spaggiari hvelvet for å kjøre ut til butikken sin. Han prater hjertelig med kundene for å være sikker på at de skal huske at han var der.

Etterpå drar han innom stamkafeen sin, der han spanderer noen runder.

Trygg på at han har sikret seg et vanntett alibi, går han tilbake til kloakken.

Spaggiari er fornøyd. På gulv og bord tårner det seg opp hauger av gull, juveler og kontanter.

Søndag kveld spiser mennene et overdådig måltid med lekre pølser og paté. Få timer senere, klokken ett natt til mandag, åpner de boks nr. 307.

Det skal bli den siste.

Pierre bruker blåselampen til å sveise igjen den armerte kjellerdøren.

Så pakker de pengene og de andre verdisakene ned i store vesker og ryggsekker.

Før de går, etterlater Spaggiari en selvtilfreds beskjed på oppslagstavlen i kjelleren:

«Intet hat, ingen vold og ingen pistoler».

Da den siste raneren har forlatt hvelvet, tømmer 68 brannslukningsapparatene over alle stedene det kan tenkes at banden har etterlatt fingeravtrykk.

Så kryper han tilbake i kloakken.

Regnet har høljet ned hele helgen, og vannstanden i anlegget har steget betydelig.

Vannet virvler, syder og suger rundt mennene da de trasker mot utgangen.

Selv de største og sterkeste må holde seg i rørene for ikke å bli revet med av strømmen.

Til slutt må de binde en line i en medbrakt gummibåt og trekke byttet ut på den.

I de tidlige morgentimene bestemmer Spaggiari seg for ikke å kjøre Land Roveren så nær kloakken som planlagt. Han vil ikke ta flere sjanser.

Klokken er over seks da den siste delen av byttet er om bord.

Banden setter straks kurs mot leiligheten. De har gjort det – gjennomført le fric-frac du siècle – århundrets kupp.

Noen timer senere, klokken 09.15, svetter en låsesmed over ståldøren som fører inn til kjelleren i Société Générale.

Låsen rokker seg ikke, og til slutt må han bore hulli døren. Han kikker inn.

«Merde! Jeg tror dere har vært utsatt for et ran».