Attica-fengselet under opprøret

Attica - Opprør i Attica-fengselet ender i massakre

Frustrasjonen ulmer i Attica-fengselet, og en banal hendelse får sinnet til å koke over. De innsatte tar gisler – men deres krav om bedre forhold blir møtt med tåregass og dødelige skuddsalver.

Frustrasjonen ulmer i Attica-fengselet, og en banal hendelse får sinnet til å koke over. De innsatte tar gisler – men deres krav om bedre forhold blir møtt med tåregass og dødelige skuddsalver.

Getty Images

Uroen ulmer i Attica

Fengselsbetjentene er overrasket. Til vanlig er kantinen fylt av høylydt skramling med servise når de innsatte setter seg til bords, men denne søndagen i august 1971 er salen i høysikkerhetsfengselet Attica foruroligende stille.

Fangene sitter urørlige på stolene. Alle har surret en svart tråd eller knyttet et svart tøystykke rundt armen som sørgebind

«Hva er det som skjer?» spør en betjent kollegaen.

«Det er Jackson», er svaret.

George Jackson, en svart borgerrettighetsforkjemper, har blitt skutt dagen før under et forsøk på å flykte fra delstatsfengselet San Quentin i California. I sympati med den drepte verken snakker eller spiser de innsatte i Attica, og bak tausheten deres ulmer et sinne som har bygd seg opp over lang tid.

I årevis har myndighetene sendt fanger fra de overfylte fengslene i New York til Attica Correctional Facility, som er bygd for 1600 mennesker. Nå er 2243 innsatte stuet sammen i de trange cellene og lever under kummerlige forhold.

Maten er elendig. Kjøkkenet serverer lunkent vann og kaller det hønsesuppe. Fangene får utlevert én rull toalettpapir i måneden, og de får bare én dusj i uka – i kaldt vann.

De innsatte har verken tilgang til legehjelp eller undervisning, og vold og rasistiske ydmykelser er hverdagslige hendelser. De hvite betjentene kaller konsekvent svarte fanger boy og nigger, og de omtaler batongene sine som niggerkjepper.

Hvite mot svarte, rike mot fattige, eldre mot unge. Betjentene og fangene kom fra hver sin planet i Attica-fengselet. De enorme motsetningene utløste spenning bak murene.

Fengselsbetjenter i Attica
©

BETJENTER

  • Etnisitet: Lokale hvite
    Betjentene kom fra den nærliggende byen Attica og hadde vokst opp i distriktet. Bare 1 av i alt 398 betjenter hadde latin­amerikanske røtter.

  • Alder: Middelaldrende
    Langt de fleste var et godt stykke over 30 år og var fedre. Noen hadde jobbet hele livet i Attica-fengselet.

  • Utdanning: Ingen
    Fengselsbetjentene hadde fått all opplæring i fengselet.

  • Lønn: Ganske god
    Årslønnen var cirka 9000 dollar (345 000 kr i dag).

Fanger i Attica
©

FANGER

  • Etnisitet: Svart underklasse
    54 pst. av fangene i Attica var svarte, ni pst. puertoricanere og meksikanere, mens 37 pst. var hvite. Langt de fleste var fra New York City.

  • Alder: Unge
    Rundt 40 prosent av fangene var under 30 år, resten var ofte i 30- eller 40-årene.

  • Utdanning: Stort sett ingen
    De innsatte hadde gjerne en lang kriminell løpebane med narkotikaforbrytelser, ran og tyverier bak seg. Gjennomsnittlig lengde på straffene var ti år.

  • Lønn: Elendig
    Fangene tjente ca. 15 cent per dag (ca. 7 kr i dag) på å lage kantineutstyr.

Fangene i Attica har klaget over forholdene til kommissæren for delstatens fengselsvesen, Russell Oswald, som har lovet at “forandringer vil finne sted”.

Men det har vist seg å være et tomt løfte, og nå skal det bare en liten gnist til før fangene eksploderer i raseri.

Slåssing skaper uro i Atticas fengselsgård

Onsdag 8. september 1971 kl. 15.45: Fangene i Attica har tre kvarter i friluft per dag. Den tiden bruker de til å snakke og å slåss for moro skyld.

Fengselsvakt Richard Maroney tørker svetten av pannen. Selv i skyggen er det glovarmt i luftegård A, en av fire luftegårder i Attica.

Ved muren har fangen Richard Clark samlet ni muslimer til bønn. Under normale omstendigheter ville Maroney ha oppløst møtet, siden religiøse møter er forbudt, men betjenten har oppmerksomheten et annet sted: To fanger ser ut til å ha røket i tottene på hverandre.

Med hjelp fra et par kolleger griper Maroney inn, men den ene fangen smetter unna og inn blant de innsatte. De har stimlet sammen for å se på de to medfangene som egentlig bare har slåss for moro skyld.

Borte ved muren hører Clark at den andre kamphanen, 23 år gamle Leroy Dewer, blir beordret til cellen sin. Dew­er prøver å stikke av, siden han er redd for å havne i isolasjonscellen, eller «kassa», som de innsatte kaller den.

Men Maroney tar tak i armen hans. Dewer vrir seg løs og dytter betjenten hardt. En annen fange, Ray Lamorie, leder ham inn i mengden, som lukker seg beskyttende rundt ham. Fangene roper og skjeller ut Maroney og kollegene hans, som skremt trekker seg ut av luftegården.

Innsatt kaster hermetikkboks på betjent

Onsdag kl. 18.00: De to kamphanene skal i isolat. Det får de andre fangene til å protestere.

Som straff for å ha slått etter Maroney blir den motvillige Dewer, som skal flyttes fra cellen sin i blokk A til isolat-avdelingen, slept av sted av fire betjenter. Da Dewer passerer de andre enmannscellene på gangen, slår fangene metallkrusene sine i gitteret og roper «Ligg unna gutta!»

Også Lamorie blir satt i isolat, og det får de innsatte til å koke over av frustrasjon.

“Vi tar dere i morgen, drittsekker!” Fange til betjentene i Attica-fengselet.

I deres øyne er Lamorie uskyldig, og ingen i Attica er i tvil om hva som venter ham og Dewer: Betjentene er beryktet for å rundjule isolatfanger med «niggerkjeppene» sine.

Mens betjentene drar med seg Lamorie, får sinnet fritt utløp. Fra cellen kaster William Ortiz en boks hermetisk suppe ut mellom stengene. Den treffer betjent Tom Boyle i ansiktet og etterlater seg en blodig flenge. «Vi tar dere i morgen, rasshøl!» brøler en fange.

Masseslagsmål bryter ut

Torsdag kl. 06.30: Det er tid for frokost, men den hatske stemningen varer ved.

William Ortiz røsker og river i stengene og forlanger å bli sluppet ut, men betjent Gordon Kelsey nekter. Kollegaen hans, Tom Boyle, har fått sydd atskillige sting, og som straff for angrepet med boksen må fangen bli sittende på cellen og gå glipp av frokost.

Kelsey driver de andre fangene nedover gangen. Bak ryggen på ham får en av fangene lirket opp boksen til låsesystemet. Han slår over bryteren, og
alle celledørene på gangen glir opp. Ortiz smetter ut ubemerket og blander seg med de andre.

Under frokosten oppdager en vakt at fangen har sluppet ut. Fengselsdirektør Vincent R. Mancusi er rasende og gir de ansatte ordre om å pågripe Ortiz, men de må vente til etter frokost for ikke å skape unødig oppstyr i kantinen.

Da fangene er på vei tilbake til cellene og befinner seg i gangen som fører til blokk A, gir betjent Robert Curtiss plutselig de innsatte ordre om å stoppe.

Planen hans er å fiske Ortiz ut av mengden og holde ham tilbake, men den uvante ordren skaper uro blant fangene. Tilliten deres til Curtis er allerede tynnslitt. De mistenker ham for å ha banket opp Dewer i «kassa».

«Du er en drittsekk!» brøler en fange. I neste øyeblikk hamrer en av de innsatte en knyttneve i tinningen på Curtiss, som faller sammen bevisstløs. Så bryter helvete løs: Med et brøl går fangene løs på resten av betjentene i gangen i et kaotisk masseslagsmål.

Etter kort tid kommer Curtiss til seg selv. Han prøver å tilkalle hjelp med en veggtelefon, men fangene overmanner ham og river telefonen løs fra veggen. De stormer ned gangen i retning kommandorommet, som blir kalt Times Square og ligger mellom de fire luftegårdene.

Følg fangeopprøret trinn for trinn:

Fanger erobrer Atticas kommandorom

Torsdag ca. kl. 09.00: Vakthavende i «Times Square» prøver å slå alarm da fangene kommer.

Med all sin vekt kaster fangene seg mot porten til «Times Square», der vakthavende betjent William Quinn prøver å ringe etter forsterkninger. Men ledningen ute på gangen er revet over, så telefonen er død.

Maktesløs ser Quinn de slitte hengslene på porten gi etter. Fangene velter inn i kommandorommet og slår ham i gulvet. Noen tramper på ham i raseri, og øyeblikket etter ligger han livløs i en blodpøl.

En av fangene river nøkkelknippet hans resolutt til seg og låser opp portene til gangene som fører til fengselsblokk A og D med flere hundre celler. Nå slipper 1281 fanger ut. De bevæpner seg med blant annet balltrær, jernrør og verktøy. Fengselsopprøret er i gang.

Gisler blir banket opp i luftegården

***Torsdag ca. kl. 12.00: Fangene samles i luftegården ved blokk D. Førti betjenter er tatt som gisler. Fangene krever å få møte fengselskommissæren.


Med kosteskaft slår innsatte løs på de førti gislene, og en av fangene knekker armen på betjent Philip Watkins med en spade. Situasjonen er kaotisk helt til en av de innsatte, Roger Champen, resolutt griper en megafon.

«Vi er nødt til å ta oss sammen!» roper han. Ordene får fangene til å besinne seg og la gislene i fred.

Muslimen Richard Clark setter trosfellene sine til å passe på dem som er tatt til fange, og sørger for at den bevisstløse fengselsbetjenten Quinn blir båret bort til barrikaden som fangene har laget av bord og stoler i gangen til blokk A.

Her blir Quinn hentet av kolleger som får ham til sykehus. Fangene gir betjentene en liste på 33 krav og en beskjed til kommissæren for fengselsvesenet i delstaten, Russell Oswald, om at de vil møte ham til forhandlinger i luftegården.

Fangene leverer også en liste med navn på folk de vil ha tilkalt som uhildete observatører. På listen står blant andre borgerrettsforkjempere og politikere, og journalisten Tom Wicker fra stor­avisen New York Times.

Fangene krever amnesti

Fredag kveld: Kampkledd politi samles ved Attica. Observatørene oppfordrer til forhandling.

«Det var bra du kom», sier fengselskommissær Oswald og tar journalisten Tom Wicker i hånda. Kommissæren har gitt den forhatte fengselsdirektøren permisjon etter opprøret.

Administrasjonskontoret er fylt med folk fra listen til fangene. Blant dem er den hvite advokaten og borgerrettighetsforkjemperen William Kunstler, den puertorikanskfødte kongressmannen Herman Badillo og den svarte journalisten Clarence Jones.

Fengselskommissær Oswald er temmelig motløs. Dagen før har han møtt fangene og opplevd raseriet deres på nært hold. Oswald føler seg presset: På den ene siden er han villig til å forhandle, på den andre siden er han utsatt for et betydelig politisk press.

Delstaten New Yorks guvernør Nelson Rockefeller har meddelt at han om nødvendig vil sette inn Nasjonalgarden og ta Attica tilbake med makt.

Fengselskommissær i Attica, Russell Oswald, befant seg mellom barken og veden i de fire døgnene forhandlingene pågikk.

© Getty Images

FENGSELSSJEF: Russell Oswald

Kommissæren ville reformere New York-fengslene og forbedre forholdene for fangene, blant annet ved å la dem utdanne seg og gi dem mer tid utenfor cellene. Men juridisk og administrativt var han bundet på hender og føtter av guvernør Rockefeller.

Toppolitiker Nelson Rockefeller
© Getty Images

TOPPOLITIKER: Nelson Rockefeller

For å tekkes velgerne fremstilte den republikanske guvernøren Rockefeller seg som en lov og orden-politiker som slo hardt ned på kriminalitet og ikke lot seg pille på nesa av opprørske innsatte. I 1974 ble han visepresident under Gerald Ford.

Fangetalsmann Richard Clark
© The New York Times/Ritzau Scanpix

FANGETALSMANN: Richard Clark

Etter opphold i blant annet det fryktede Sing Sing-fengselet nord for New York by konverterte Clark til islam og ble aktiv i kampen for de svartes rettigheter. Under fengselsopprøret i Attica sto Clark for sikkerheten i gård D. Etter løslatelsen i 1972 skrev han boken “The Brothers of Attica”.

Borgerrettsforkjemper William Kunstler
© Getty Images

BORGERRETTIGHETSFORKJEMPER: William Kunstler

Advokaten hadde på 1960-tallet forsvart mange svarte aktivister og blitt en forkjemper for et rettferdig samfunn uten raseskiller. Kunstler hadde dessuten vært rådgiver for borgerrettighetsforkjemperen Martin Luther King, som ble drept i 1968.

Journalist Tom Wicker
© Getty Images

JOURNALIST: Tom Wicker

Journalisten i The New York Times skrev kommentarer om betente forhold i tiden, blant annet rasisme og fattigdom. Etter opplevelsene som observatør i Attica skrev han i 1975 den kritikerroste A Time to Die: The Attica Prison Revolt, som handler om opprøret og de elendige kårene fangene levde under.

Observatørene merker den spente stemningen, og slik Kunstler ser det, er det ingen tid å miste. Observatørene må inn i luftegård D med en gang og prøve å berolige fangene, sier han.

Ved barrikaden tar en flokk fanger imot observatørene og fører dem inn i fengselsgården, der de venter å finne et kaos av vold og anarki. I stedet møtes de av et velordnet miniatyrsamfunn med fanger som steller godt med gislene.

“Vi representerer alle verdens undertrykte!” Herbert Blyden, talsmann for fangene i Attica.

Et par innsatte spurter rundt for å forsyne betjentene med vann og medisin fra fengselssykehuset, og nær muren er det satt bord der talsmennene for fangene, blant andre Richard Clark, holder til.

En av talsmennene griper en mikrofon: «Verden hører dere! Vi er fortroppen! Vi representerer undertrykte i hele verden!» Fangene brøler til svar: «Det stemmer, Herb!»

Taleren, Herbert Blyden, setter seg, og forhandlingene kan begynne. Øverst på listen til fangene står kravet om amnesti, det vil si en kollektiv ettergivelse av straff slik at de slipper å bli rettsforfulgt for å ha gjort opprør og for vold mot betjentene.

Dessuten krever de fengselsdirektør Mancusi sparket for udugelig ledelse. Etter å ha hørt på kravene fra fangene får observatørene lov til å snakke med gislene.

Flere har blodige bandasjer rundt hodet, og én har armen i fatle, men skadene til tross er alle ved godt mot og forteller at fangene opptrer vennlig og sørger for mat og tepper til dem.

«Vi skal snart få dere ut», lover journalisten Wicker. Utpå natta eskorterer en flokk fanger observatørene ut av gården igjen.

På fengselskontoret legger observatørene frem kravene fra fangene for Oswald, som er villig til å komme de innsatte i møte på flere punkter, blant annet kravet om bedre mat.

Men amnesti kan umulig komme på tale, slår han fast, selv om borgerrettsforkjemperen William Kunstler påpeker at nettopp dette punktet er helt avgjørende hvis krisen skal løses og konflikten i Attica nedtrappes.

Situasjonen er kritisk. På sykehuset har betjent Quinn nettopp fått påvist dobbelt kraniebrudd. Hvis han dør, kan de skyldige fangene ende i den elektriske stolen.

De innsatte frykter rettssystemet, som er beryktet for å behandle ikke-hvite dårlig, men Tom Wicker og Herman Badillo har et forslag: Hvis statsadvokaten for distriktet skriftlig garanterer at de kommer til å bli rettferdig behandlet i retten, vil de kanskje overgi seg likevel.

Et par innsatte løper rundt for å forsyne betjentene med vann og medisiner fra fengselets sykehus, og nær muren er det plassert et bord der fangenes talsmenn, deriblant Richard Clark, holder til.

Erklæring splitter observatørene

Lørdag kl. 07.00: Observatørene oppsøker statsadvokaten for å få en garanti for rettssikkerheten til fangene. De får nesten til en avtale.

Statsadvokat Louis James går med på å avgi en erklæring som garanterer at en rettssak mot fangene i luftegård D vil bli «rettferdig og upartisk», og at han bare vil reise tiltale mot innsatte i de tilfellene der det finnes «vesentlige beviser» for lovbrudd. Da Louis James har skrevet under, tar journalist Tom Wicker ham høytidelig i hånden.
«Hvis vi får til en avtale i fengselet, er det begynnelsen på noe virkelig viktig», sier Wicker, som har oppsøkt statsadvokaten sammen med to andre observatører.
Med hjertet i halsen vender de tre tilbake til Attica, der en diger menneskemengde har samlet seg. På den ene
siden av innkjørselen til fengselsporten står bekymrede
pårørende til innsatte, de aller fleste svarte.

Overfor dem er et stort antall familier samlet – folk som har en mann, en sønn, en bror eller en far ansatt i Attica.

Foran Attica-fengselet følger gislenes nærmeste engstelig slagets gang.

© Getty Images

Statsadvokat Louis James går med på å avgi en erklæring som garanterer at en rettssak mot fangene i luftegård D vil bli «rettferdig og upartisk», og at han bare vil reise tiltale mot innsatte i de tilfellene der det finnes «vesentlige beviser» for lovbrudd.

Da Louis James har skrevet under, tar journalist Tom Wicker ham høytidelig i hånden. «Hvis vi får til en avtale i fengselet, er det begynnelsen på noe virkelig viktig», sier Wicker, som har oppsøkt statsadvokaten sammen med to andre observatører.

Med hjertet i halsen vender de tre tilbake til Attica, der en diger menneskemengde har samlet seg. På den ene siden av innkjørselen til fengselsporten står bekymrede pårørende til innsatte, de aller fleste svarte.

Betjenten dør av skadene

Lørdag kl. 16.30: Før observatørene går ned i luftegården, kommer det lovende signaler fra guvernøren. Så kommer en nyhet som endrer alt.

Observatørene på kontoret kan puste lettet ut. Guvernør Nelson Rockefeller har per telefon erklært at han er villig til helt eller delvis å imøtekomme 28 av de 33 kravene fra fangene. Blant annet lover han skikkelig mat og fri tilgang til aviser og bøker.

Men den gode stemningen fordufter da fengselskommissær Oswald dukker opp. Med resignert blikk forteller han at betjent Quinn har dødd av skadene han ble påført to dager tidligere.

Observatørene er sjokkerte og rådville. I og med at Quinn er død, har kravet om amnesti for fangene plutselig blitt et avgjørende punkt.

Men ikke noe sted i avtalen – eller «pakken», som observatørene har døpt den – er løftet om straffrihet nevnt. Derfor ser innsatsen til observatørene ut til å ha vært forgjeves. «Seale må selge pakken», sier William Kunstler og griper kontortelefonen.

“All makt til folket!” Bobby Seale, medstifter av Black Panther Party

Bobby Seale er medstifter av Black Panthers – en revolusjonær bevegelse blant svarte borgere i USA. Den karismatiske frontfiguren går med på å hjelpe til, og Kunstler setter sin lit til at Seale vil kunne overtale fangene til å godta pakken som den beste løsningen på krisen.

«All makt til folket!» roper Seale da han få timer senere kommer til Attica-fengselet. Fangene i luftegård D løfter knyttneven i en svart makt-hilsen.

I talen sin omtaler Seale «pakken» kort uten å si noe om innholdet i den. Det sjokkerer journalist Wicker, som mener avtalen er verdiløs uten en klar anbefaling fra Seale.

I et forsøk på å løse knuten tar observatør Clarence Jones mikrofonen og begynner å lese opp erklæringen, men han blir raskt overdøvet av buende fanger.

«Dere er borte hele dagen, og så kommer dere og går igjen etter fem minutter!» roper en av fangene da observatørene forlater luftegården sammen med Bobby Seale.

Observatørene spiller ut det siste kortet

Søndag kl. 13.00: Fangeopprøret i Attica har vart i fire døgn, og en løsning er fortsatt ikke i sikte. Observatørene frykter at guvernør Nelson Rockefeller vil gi ordre om å knuse oppstanden med makt.

Med svarte ringer under øynene av søvnmangel innfinner observatørene seg på fengselskontoret. Ingen av dem har lyst til å gjenoppta forhandlinger med de hissige fangene.

Selv den forhandlingsivrige William Kunstler innrømmer at han «ikke ønsker å gå inn der og dø».

På gangen utenfor er stemningen like trykket. Fengselsbetjentene er leie av snakk; de vil ta kontroll over luftegård D og befri kollegene. De siste timene har det kommet kolonner med soldater fra nasjonalgarden, «heimevernet» i delstaten.

De brukes vanligvis bare når uroligheter skal bekjempes med makt, og observatørene aner hvor det bærer:

Etter forhandlingsfiaskoen dagen før planlegger delstatens guvernør å ta tilbake Attica med makt.

Helikopter ved Attica

Umiddelbart før stormingen av Attica-fengselet kaster et helikopter ut tåregass.

© Getty Images

Journalist Wicker får en idé: Hvis observatørene kan overtale guvernøren til å møte fangene, vil det kanskje legge en demper på gemyttene og legge et grunnlag for nye forhandlinger. De andre på kontoret er enige, og Tom Wicker ringer guvernør Nelson Rockefeller.

«Det aller siste kortet vårt er at du kommer opp hit og deltar i forhandlingene», sier journalisten.

Guvernøren avslår blankt. Fangene har fått det beste han har å tilby. Dessuten vil et besøk bare oppildne dem til å stille enda flere krav, mener han. «Jeg er nødt til å stå fast på det», sier guvernøren.

Etter stormen blir det dødsens stille

Mandag kl. 9.00: Guvernør Rockefeller har i løpet av søndagen godkjent et angrep på Attica. Fangene aner ennå ikke uråd.

Den muslimske fangen Richard Clark hutrer i morgenkulden. Regnet har silt ned hele natta, og han og de and­re i luftegården er gjennomvåte.

Plutselig får Clark øye på noen mørke silhuetter som beveger seg raskt over takene på bygningene rundt luftegården. Det er kampklare skarpskyttere som går i stilling. I etasjene under vrimler det plutselig med bevæpnede innsatsstyrker. Alle har på seg gassmasker.

Planen til guvernør Nelson Rockefeller er at 211 mann fra nasjonalgarden, det lokale politiet og fengelsstaben skal angripe luftegård D.

Utenfor Attica holder en ekstra styrke på flere hundre mann seg dessuten klar til om nødvendig å rykke frem.

Clark og de andre fangene innser nå at et angrep er under oppseiling, og i et desperat forsøk på å avverge en storming av fengselet tvinger de åtte gisler opp på svalgangen over «Times Square». Bak hvert av dem stiller en innsatt seg opp med en kniv presset mot strupen på gisselet.

I flere minutter er det som om tiden står stille. Men klokken 09.46 blir stillheten flerret av den illevarslende lyden av et lavtflyvende helikopter.

Helikopteret sprer skyer av tåregass over luftegården, der det sviende stoffet får et av gislene på svalgangen til å krøke seg sammen i et hosteanfall.

VIDEO: Se stormingen av Attica-fengselet

For skarpskytterne ser det ut som om han har blitt angrepet med kniv. «Skyt!» sier en av skytterne.

Skuddsalvene braker i ett, og kulene treffer fanger og gisler, som ikke har sjanse til å krype i dekning. Rundt tre tusen skudd blir avfyrt på en halv time, og da smellene stopper, er luftegården forvandlet til et slaktehus.

«Hendene i været. Vi skal ikke skade dere», roper en soldat i megafon, og så stormer innsatsstyrken inn i luftegården, der døde og sårede ligger i blodpøler.

Døde etter angrep på Attica

Fengselet ble på kort tid forvandlet til et slaktehus med 39 døde og 128 sårede.

© Getty Images

«Faen ta deg, nigger. Du skulle hatt en kule i hodet», sier en av betjentene og slår løs på en fange. Andre av betjentene tvinger de beseirede opprørerne til å kle av seg og løpe spissrot mens kølleslagene hagler over de nakne ryggene.

Flere blir tvunget til å drikke urinen til betjenter eller til å spille russisk rulett, og noen blir brent med glødende sigaretter. Massakren i luftegården ender med å koste 10 gisler og 29 fanger livet, mens 128 mennesker blir såret.

Opprørerne i Attica hengt ut som mordere

Fangeopprøret i Attica ble grundig dekket av mediene, og millioner av amerikanere fulgte med i live-sendingene fra gisseldramaet.

Men mange journalister godtok myndighetenes versjon av begivenhetene. Blant annet fortalte guvernørens talsmann etter stormingen av fengselet at fangene hadde drept gislene ved å skjære over strupen på dem. Den beskrivelsen ble brakt videre helt ukritisk, men viste seg å være direkte usann.

Senere kunne rettsmedisiner John Edland påvise at samtlige av de drepte i luftegården hadde dødd av skuddskader.

Fangene hadde ikke drept et eneste gissel, tvert imot var alle drept av politi, fengselsbetjenter og soldater. Flere av de døde var gjennomhullet av en rekke skudd.

I årene etter opprøret i Attica blir 62 fanger tiltalt for over 1200 lovovertredelser, bl.a. drap og kidnapping. En hær av advokater arbeider gratis for de tiltalte, men det gis likevel fengselsstraffer på opptil livstid.

Mange fanger og etterlatte går til søksmål om erstatning for overdreven bruk av vold. Først i år 2000 utbetaler delstaten New York i alt tolv millioner dollar i erstatning til ofrene fra Attica.

Opprør i Attica banet vei for bedre kår

Bedre mat, mer fritid, legehjelp og samvær med andre innsatte. Det var noen av de i alt 33 kravene som fangene stilte til myndighetene – flere av dem ble innfridd etter opprøret.