Salvatore Giuliano, La Domenica del Corriere, Sicilien

Blodbad kostet Sicilias Robin Hood heltestatusen

Salvatore Giuliano stjal fra de rike, ga til de fattige og var elsket av folket i 1940-årenes lovløse Sicilia. Men lidenskapen for politikk førte helten på avveie. I 1947 traff han en fatal beslutning.

Salvatore Giuliano stjal fra de rike, ga til de fattige og var elsket av folket i 1940-årenes lovløse Sicilia. Men lidenskapen for politikk førte helten på avveie. I 1947 traff han en fatal beslutning.

akg-images/Fototeca Gilardi

Salvatore Giuliano smugler korn under andre verdenskrig. Selv om den sicilianske bondesønnen er bare 20 år gammel, er han allerede en dreven svartebørshai.

Men den 2. september 1943 går det galt. En gruppe svartkledde carabinieri – politibetjenter – sperrer veien og vil beslaglegge de to tunge kornsekkene han bærer på.

Giuliano tenker raskt. De fleste politimenn er lette å bestikke, og kanskje kan han slippe unna med å gi dem kornet.

Men politimennene lar seg ikke formilde, så Giuliano trekker pistolen i håp om å true seg fri. En betjent trekker også våpenet sitt.

I panikk trykker Giuliano på avtrekkeren. Mens politibetjenten forblør på veien, flykter drapsmannen hjem til foreldrene sine.

Da politiet finner ham der, skyter Giuliano enda en betjent før han igjen stikker av.

Nå er det ingen vei tilbake. Giulianos liv som en av Sicilias mest ettersøkte, fryktede og feterte banditter har begynt.

«Lenge leve Salvatore Giuliano, Italias befrier.» Graffiti på husvegg i Palermo, 1947.

Lovløshet hersket på Sicilia

Giuliano var langt fra den eneste svartebørshandleren på Sicilia.

Historikere anslår at rundt 70 prosent av øyas matvarer ble solgt på det svarte markedet under de lovløse forholdene som rådet de siste årene av andre verdenskrig. Men politiet var i lommen på mafiaen, som kontrollerte byens politiske og økonomiske liv.

Ordensmakten gikk derfor bare etter småfiskene – som Giuliano.

Giuliano lot seg ikke slå ut. Han gjemte seg i fjellene rundt hjembyen Montelepre, hvor han samlet en håndfull lojale menn.

Hans nærmeste allierte ble Gaspare Pisciotta. Han var partisan i den sicilianske uavhengighetsbevegelsen som Giuliano ivrig støttet.

Salvatore Giuliano, Gaspare Pisciotta, Sicilia

Gaspare Pisciotta (til venstre) var Giulianos (til høyre) nærmeste bandekamerat og kampfelle.

© Italian Wikipedia

Banden plyndret overklassen, som levde i luksus til tross for krigen.

Det mest kjente offeret ble hertuginnen av Pratameno. Flankert av folkene sine troppet Giuliano opp i grevinnens dagligstue. Med trusler om å bortføre barna hennes fikk han henne til å avlevere alle smykkene sine.

Blant trofeene var hertuginnens store diamantring. Den kvitterte banditten for med et kyss på hånden.

Nesten like innbringende som tyveriene var Giulianos bortføringer av velstående sicilianere. Løsepengene ble alltid utbetalt i kontanter, en fordel i tiden etter andre verdenskrig.

«Jeg dreper bare for å fremme rettferdigheten. Giuliano har aldri besudlet sine hender med blod for pengenes skyld.» Salvatore Giuliano, 1947.

Massakre endret alt

Gavmildheten gjorde Giuliano populær. «Leve Salvatore Giuliano, Italias befrier» sto det på nesten hver eneste husvegg i Palermo i begynnelsen av 1947.

«Jeg dreper bare for å fremme rettferdigheten. Giuliano har aldri besudlet sine hender med blod for pengenes skyld», erklærte bandelederen stolt.

Men snart ble troen på hans uskyld satt på prøve. I 1947 var Giuliano dypt involvert i uavhengighetsbevegelsen. Han gikk like hensynsløst til verks i sin politiske kamp som under tyveriene sine.

Under arbeidernes 1. mai-feiring i Portella della Ginestra utenfor Palermo omringet Giuliano og mennene hans møtedeltakerne og skjøt inn i mengden.

Elleve døde. Blant dem var tre barn.

Giuliano forklarte at han bare ville skremme folk fra å stemme på kommunistene, som han mente motarbeidet uavhengighetsbevegelsen.

Salvatore Giuliano, Sicilia, drap

Tegningen i det italienske ukebladet La Domenica del Corriere viser myndighetenes – feilaktige – utlegning av mordet på Giuliano.

© akg-images/Fototeca Gilardi

Politiet sendte ut løgnhistorie

Giuliano er på flukt

Giuliano er på flukt og gjemmer seg i byen Castelvetrano. Politiet hevder at de her oppsøker, skyter og dreper den ettersøkte banditten. I virkeligheten ankommer politiet først etter Giulianos død.

Banditt fremstår svært bevæpnet

Maskinpistoler og pistoler er en del av Giulianos image, og han lar seg gjerne fotografere svært bevæpnet. På dødstidspunktet er Giuliano i virkeligheten helt forsvarsløs.

Politiet får has på Giuliano

Ifølge politiets forklaring dør Giuliano etter en heftig skuddveksling med politiet. I virkeligheten er skuddhull i liket påført etter døden. Sakens riktige sammenheng sto først klart den 11. mai 1951 da morderen tilsto.

Men avgjørelsen viste seg å bli skjebnesvanger, for nå var jakten for alvor i gang på gjenglederen.

Politiet etablerte en spesialstyrke på flere hundre mann. Fang Giuliano, død eller levende, var ordren.

Sommeren 1950 ble Giuliano lei av å være fredløs. Med den trofaste Pisciotta ved sin side dro han til byen Castelvetrano like ved kysten. Herfra ville han reise til USA.

Om kvelden den 4. juli gikk han til ro for å hvile før reisen videre.

Han våknet aldri igjen.

Etter avtale med politiet skjøt og drepte Pisciotta den sovende Giuliano. Han etterlot liket på en åpen plass i nærheten. Dagen etter meddelte politiet at de endelig hadde tatt den etterlyste banditten.

Italienerne strides fortsatt om Giuliano var en helt eller en skurk. I alle tilfeller ble forræderiet mot ham hevnet.

Til tross for løfter om fritt leide ble Pisciotta dømt til livsvarig fengsel. Den 9. februar 1954 ble han funnet død på cellen sin, forgiftet med en solid dose stryknin.