Louis Pons kunne ikke glemme kofferten som han nettopp hadde satt på hyllen med bagasje til London-avgangen.
Som ansvarlig for bagasjehåndteringen ved jernbanestasjon La Gare Saint-Charles i den franske byen Marseille var han vant til å håndtere all slags bagasje.
Og noe var galt med den enorme kofferten som var blitt registrert tidlig om morgenen 5. august 1907.
Pons bestemte seg for å undersøke saken nærmere. Da han bøyde seg over kofferten, stivnet han.
En tykk væske sivet ut av kofferten. Væsken dannet en mørkerød dam på gulvet, rett ved tuppen på Pons’ nypussede sko.
En tykk væske sivet ut av kofferten. Væsken dannet en mørkerød dam på gulvet, rett ved tuppen på Pons’ nypussede sko.
Med skjelvende hender snudde han adresselappen og noterte seg eierens navn – Vere Goold.
Navnet skulle snart bli kjent i hele Frankrike, for funnet av den bloddryppende kofferten innledet en av tidens mest makabre mordsaker.
Drikking kostet karrieren
Det var ikke første gang Goold gjorde seg bemerket. To tiår tidligere var han en av stjernene i den nye sporten tennis. Overklassesønnen Goold var så talentfull at han vant det irske mesterskapet i 1879.
Den parisiske avisen Le Petit Journal dekket inngående mordet på Emma Levin.
Rettssaken ble en farse
Goold endret forklaring
Da Goold og Giraudin måtte gi opp å bedyre sin uskyld i retten, endret de forklaring. Nå hevdet Goold i stedet at han i beruset tilstand hadde drept Levin fordi hun forlangte å få låne penger av ham.
Kona fikk den strengeste straffen
Marie Giraudins myndige oppførsel i rettssalen ga dommerne det inntrykk at hun var arkitekten bak rovmordet. De dømte henne derfor til dødsstraff. Dommen ble anket og kort etter endret til livstid.
Millionøsen ble partert
Både Giraudin og Goold fikk strenge straffer fordi de under rettssaken innrømmet at de hadde oppbevart Emma Levins lik i badekaret natten over, og at de neste dag hadde partert henne for å skjule forbrytelsen.
Ved samme års Wimbledon-mesterskap, bare hans tredje noensinne, spilte Goold seg uanstrengt inn i finalen – bare for å bli slått av engelske John Hartley. Etter seieren gjorde Hartley galt verre ved å nedlatende omtale Goold som en «en munter og vill ire».
Skuffelsen over nederlaget førte til at Goold byttet ut tennisbanen med barene i London. Sakte, men sikkert gikk det unge tennishåpet i hundene.
Men Goold fant nytt håp da han i 1883 møtte den sjarmerende Marie Giraudin, som jobbet som dameskredder.
De to giftet seg, og en periode levde de lykkelig, men dyre vaner fikk regningene til å hope seg opp.
«De nektet for å ha drept kvinnen. Sist søndag kom hun til dem for å be om penger, fortalte de.» The Times, 6. august 1907.
Paret kunne betale gjelden bare ved å låne fra velstående venner.
Da pengene skulle betales tilbake, flyttet paret til en ny by hvor de dyrket frem nye innbringende vennskap.
Presset av kreditorer fra alle kanter bestemte paret seg i 1907 for å prøve lykken på kasinoene i Monte Carlo.
Her gjorde de seg bemerket med store armbevegelser og falske adelstitler. Hellet ved spillebordene uteble, men lykken smilte til paret likevel.
På et kasino fikk paret øye på den velstående enken Emma Levin. Levin lånte beredvillig ut pengene sine – helt til hun fikk nye venner. Igjen måtte Goold og Giraudin på farten.
Mens de holdt på å pakke, banket imidlertid Levin på døren til Goolds luksusleilighet. Hun krevde å få tilbake pengene sine.
Dagen etter tilkalte Louis Pons politiet. I den bloddryppende kofferten fant ordensmakten Levins parterte lik.
Kasinoet i Monte Carlo tiltrakk seg aristokrater og velstående fra hele Europa i 1907.
Paraply ble avgjørende bevis
Goold og Giraudin ble umiddelbart arrestert. Under den påfølgende ransakingen av parets leilighet fant politiet hammer, sag og blodspor, samt en paraply som hadde tilhørt fru Levin.
Paret nektet enhver skyld. «De nektet for å ha drept kvinnen. Sist søndag kom hun til dem for å be om penger, fortalte de», rapporterte London-avisen The Times 6. august.
Goold hevdet dessuten at Levin i virkeligheten hadde blitt skutt av en sjalu elsker. Den absurde påstanden holdt ikke i retten, der Goold og Giraudin ble funnet skyldige.
Marie Giraudin tilbrakte sine siste år i fengselet i Montpellier, hvor hun døde av tyfus i 1914. Vere Goold ble deportert til straffekolonien i Fransk Guyana. Her begikk han selvmord mindre enn ett år etter ankomsten – 56 år gammel.