Bak de tykke murene på sentralfengselet på Långholmen har Johan Alfred Andersson Ander besøk av en embetsmann og fengselspresten.
Den 37 år gamle drapsmannen venter på å bli henrettet, og ifølge loven skal dødsdømte få tilbud om å forberede seg på det som venter dem gjennom å samtale med en prest.
De to herrene ber Alfred Ander om å lette hjertet sitt. Men han nekter å si noe. De forteller at det er deres plikt å snakke med ham. Ander glefser til svar at han gir blaffen i dem begge to.
Klokken er åtte om morgenen, og solen er i ferd med å stå opp. Tiden er inne for at Ander skal henrettes for drapet på Viktoria Hellsten, et drap han er dømt for å ha begått 5. januar 1910.
Ander ble den første – og den siste – til å teste ut giljotinen, som var innkjøpt i Frankrike.
Fengselspersonalet gjør seg klar til å eksekvere dommen. I tråd med forskriftene får Ander lest opp dødsdommen i cellen. Så blir han ført ut i den halvsirkelformede fengselsgården.
Her venter offisielle representanter, bøddelen Albert Dahlman og hans assistent, fengselspresten og den fem meter høye giljotinen.
Bakbundet og uten bind for øynene går Ander mot skafottet med raske skritt, stanser opp og sier: «God morgen, mine herrer».
Han ser opp mot det skarpe bladet på giljotinen mens bøddelen bretter ned kragen hans.
Ran og drap
Denne dagen er avslutningen på et miserabelt liv. Etter verneplikten ved artilleriet forsøkte Ander seg flere ganger som krovert i Sverige og Finland sammen med sin kone Julia Charlotta.
Foretagendet mislyktes gang på gang, og Ander slo seg på flasken. Kona hans vitnet senere i retten om at Ander mishandlet henne når han var full, og at hun hadde vært redd for at han en dag skulle ta livet av henne.
Ander ble flere ganger fengslet for småforbrytelser, og mellom soningene begynte han å streife rundt. I begynnelsen av januar 1910 tok han inn på Hotell Temperance i Stockholm.
Ander var i pengenød. Han hadde tidligere bodd på Temperance. Da hadde han stukket av fra regningen, og nå presset personalet ham for penger.
Ander angrep Viktoria Hellsten og slo henne med en bismer. Hun blødde sakte i hjel på gulvet på vekslingskontoret.
Om ettermiddagen 4. januar ringte han til et mindre vekselkontor ikke langt fra hotellet. Ander presenterte seg som handelsreisende under falskt navn, og spurte om det var mulig å selge noen aksjer til en verdi av ca. 8000 koner neste dag.
Eieren av kontoret kunne ikke svare ham der og da, men samtalen gjorde det klart for Ander at vekselkontoret satt på kontanter.
Rundt halv ni neste morgen forlot Ander hotellet med en lang, tynn pakke under armen.
Det nøyaktige hendelsesforløpet den neste timen er uvisst, for Ander nektet helt til det siste for forbrytelsen. Basert på vitneutsagn dannet imidlertid politiet seg dette bildet:
Ander spaserte til vekselkontoret for å stjele kassebeholdningen. Den unge Viktoria Hellsten, som passet kontoret denne morgenen, satte seg trolig til motverge, og Ander slo henne hardt i hodet med den tunge bismervekten han hadde tatt med seg i den lange tynne pakken.
Blant eiendelene hans fant politiet en papirlapp med telefonnummeret til vekselkontoret, bunter av utenlandske sedler. Og Viktoria Hellstens håndveske.
Hellsten falt om på gulvet, og Ander tømte kontoret for svenske kroner, tyske mark, amerikanske dollar, engelske pund, finske mark og russiske rubler samt verdipapirer for til sammen 5211,27 kroner.
Etter ranet gikk Ander tilbake til hotellet, pakket sakene, betalte regningen og sjekket ut. Ved ti-tiden kom et bud innom vekselkontoret. Her fant han Hellsten liggende i en stor blodpøl bak disken.
Hun var fortsatt i live, og både budet og politiet, som kom raskt til stedet, prøvde å redde henne. Men forgjeves. Hun døde, og det ble satt i gang en storstilt jakt på drapsmannen.
Funnet samme kveld
Da nyheten om drapet nådde Hotell Temperance, tipset personalet politiet om den snåle oppførselen til Ander, og at han plutselig hadde fått penger mellom hendene.
Sporene etter ham førte til Vaxholm utenfor Stockholm, og allerede samme kveld ble Ander pågrepet.
Blant eiendelene hans fant politiet en papirlapp med telefonnummeret til vekselkontoret, bunter av utenlandske sedler. Og Viktoria Hellstens håndveske.
Ingen nåde for landssvik
Den siste henrettelsen på norsk jord fant sted i 1948, som en del avetterkrigsoppgjøret. Men først i 1979 ble dødsstraff opphevet ved lov.
I 1867 ble den siste henrettelsen for forbrytelser begått i fredstid i Norge, fullbyrdet. Sivil dødsstraff ble avskaffet i 1902, men etter den militære straffeloven kunne dødsstraff idømmes og gjennomføres i krig, formelt frem til avskaffelsen i 1979.
Under det såkalte landssvikoppgjøret etter 2. verdenskrig skulle særlig nordmenn som hadde vært medlemner av Nasjonal Samling (NS), stilles til ansvar.
Etter den tyske kapitulasjonen 8. april 1945 ble det umiddelbart satt i gang omfattende arrestasjoner.
I de mer enn 90 000 sakene som ble etterforsket, ble rundt halvparten av de tiltalte funnet skyldige – 30 av dem ble dømt til døden.
Fire av de dødsdømte ble henrettet allerede høsten 1945, blant dem var lederen for NS, Vidkun Quisling. 24. oktober ble han henrettet ved skyting på Akershus festning.
Landssvikoppgjøret etter krigen ble kritisert for å være for hardt og tilfeldig. Kritikerne pekte også på formelle feil ved oppgjøret. Blant annet ble det i ettertid gjort straffbart å ha vært medlem av NS fra og med 9. april 1940.
Lovinnføringen fikk dermed tilbakevirkende kraft, noe som strider mot den norske grunnloven.
- mai 1910 ble Alfred Ander dømt til døden for drapet på Hellsten og ranet av vekselkontoret. Han lyttet rolig til dommeren, som satte datoen for henrettelsen til 23. november.
På skafottet ber Ander om å få lov til å si sine siste ord. Men bøddelen nekter – eller hører ikke Ander – og plasserer den dødsdømte under bladet på giljotinen.
Så snart Anders nakke er lagt i riktig stilling, trekker bøddelen i utløseren, og bladet faller ned.
Senere skriver avisen Aftonbladet: «Alfred Andersson Ander, arrestert og dødsdømt for det skrekkelige rovmordet i det Gerellske vekselkontor, har i dag sonet sin forbrytelse med døden».
Alfred Ander var den siste som ble henrettet i Sverige. Dødsdommer var uhyre sjeldne, og i 1921 avskaffet Sverige straffen i fredstid.
Les mer:
Hans Gregersen: Galge og økse, Mammut, 1992
Dalman & Gunne: Sveriges siste skarprättare A. G.
Dahlman – Föregångare och Förrättningar, Skandinaviska Pressförlaget, 1934