Bødlenes dynasti

Da Charles erklærte sin kjærlighet overfor Marguerite, fikk han til svar at det aldri kunne gå. Charles kunne ikke forstå hvorfor, men det var før den dagen han sto på torget i Dieppe for å overvære en henrettelse, slik han hadde gjort så mange ganger før.

Da han så mot skafottet, gikk det kaldt nedover ryggen på ham. Bøddelen som gjorde seg klar, var Pierre Jouanne, Marguerites far. Bødlene og deres familier ble møtt med avsky og forakt. Charles ble fortvilet, men nektet å gi opp sin elskede:

“Marguerites skjønnhet og ærbarhet gjør henne mer verdig til å være født nær en trone enn et skafott. Selv om hennes far, mester Jouanne, radbrekker mennesker på steile og hjul, fins det ikke en dråpe blod på hendene som hun har latt meg kysse”, skrev han i dagboken sin.

Da det ble kjent at han hadde forelsket seg i bøddelens datter, ble han frosset ut av de andre offiserene. Charles bestemte seg for å forlate Frankrike for evig og oppsøkte Marguerite for å ta farvel med henne.

Da han kom frem, hørte han en dyp stønning fra et skur ved huset. Der inne så han Marguerite ligge fastbundet på en benk. På foten hadde hun en torturstøvel, og bøyd over henne sto faren og brølte “Tilstå! Tilstå!”

Charles stormet inn og fikk stoppet Jouanne. Den gamle bøddelen forklarte at han hadde prøvd å få datteren til å fortelle hvem elskeren hennes var.

Charles innrømmet med en gang at det var ham og at han ønsket å gifte seg med Marguerite. Men Jouanne nølte. Han var overbevist om at Charles foraktet ham på grunn av hans virke som bøddel – og dermed også hans datter.

Til slutt gikk han med på å la Charles få Marguerite, men på en betingelse – at han selv ble bøddel og dermed delte skam og skjebne med sin nye familie.

Her slutter Charles’ dagbok. Men den offisielle protokollen fra Rouen forteller resten av historien: “Mens han var i ferd med å radbrekke en viss Martin Eslau, ba bøddelen Pierre Jouanne svigersønnen sin, som nylig hadde giftet seg, om å rette et slag mot den dødsdømte. Svigersønnen besvimte og ble pepet ut av mengden”.

Charles Sanson hadde drømt om å vinne ære på slagmarken. I stedet endte han som en foraktet bøddel, og kjærligheten han hadde ofret alt for, ble ikke engang langvarig.

Et par år etter bryllupet døde Marguerite i barselseng og etterlot ham en sønn. Charles forsto at han og Marguerite hadde lagt kimen til et dynasti av bødler.

Charles var den første, og gutten var dømt til å følge i sin fars og morfars fotspor, en bøddels sønn hadde ikke noe annet valg. Bare døden kunne befri dem fra skjebnen Charles Sanson hadde påført sine etterkommere.

Til sammen ble det seks generasjoner bødler. Den siste bøddelen samlet familiens historie i bokform.

Paris gjorde bøddelfamilien rik

Charles Sanson fortsatte med å praktisere som bøddel frem til 1699. Da var nervene hans så tynnslitte at sønnen, som også het Charles, overtok oppgavene.

På den tiden hadde familien flyttet til Paris og overtatt posten som statsbøddel der. Det var toppen av bødlenes hierarki, og familien Sanson hadde slått seg opp og blitt rike.

I 1707 kjøpte Charles, som var den andre i Sanson-slektens bøddeldynasti, et storslått herskapshus midt i byen. Her levde han et fredelig og luksuriøst liv, og bak de høye murene rundt eiendommen prøvde han så godt han kunne å glemme arbeidet sitt.

Men det var ikke mulig å skyve det fra seg særlig lenge om gangen. Før eller siden steg en ny dødsdømt opp på skafottet der Charles sto klar til å torturere og henrette med hammer, glødende tenger og økser og det som verre var.

Ga de fattige legehjelp

Charles Sansons sønn, Jean Baptiste, var bare sju år gammel da han som tredje generasjon i Sanson-dynastiet ble bøddel i Paris. Det var hans mor Marthe som sørget for at hennes sønn tross sin unge alder kunne overta stillingen etter sin far.

Jobben som statsbøddel i den franske hovedstaden var for innbringende til at hun ville la det gli ut av familiens hender. De første årene var det noen andre som utførte selve oppgaven, men Jean var alltid til stede selv, først som tilskuer, senere som håndlanger.

Mye tyder på at Jean var den eneste i familien som trivdes i jobben som bøddel, eller i hvert fall fant arbeidet interessant. Han tilbrakte store deler av barndommen ved foten av skafottet, og det var trolig hans fascinasjon for anatomi og medisin som gjorde at han holdt ut.

De som møtte Jean Baptiste, beskrev ham som en mild og omsorgsfull mann. Hver morgen når han kom hjem fra messe i St. Laurent-kirken, sto folk i kø og ventet på ham.

Det var nabolagets fattige, som kom for å få hjelp av den medisinkyndige bøddelen. Når han ikke tok livet av folk, gjorde Jean Baptiste sitt beste for å kurere sine medmennesker.

Jean fikk sju sønner, som alle endte med å bli bødler i forskjellige deler av Frankrike. Når Jean Baptiste samlet hele familien i sitt herskapelige palass, satt han som en bøddelpatriark i den ene enden av bordet.

I andre ende satt moren hans, og mellom dem satt de sju bøddelsønnene, som ofte bare gikk under navnene på embetene de hadde: Monsieur d’Orleans, Monsieur de Rheims, Monsieur de Soisson…

Henrettelse rystet bøddelen

Det var stadig Jean Baptiste som var innehaver av den mest ærefulle tittelen: Monsieur de Paris. Men i praksis var det den eldste sønnen, Charles Henri, som utførte farens oppgaver.

Charles Henri, som var den fjerde i Sanson-slekten, ville egentlig bli lege og studerte i Leiden da det kom melding om at faren var alvorlig syk. Han måtte komme til Paris for å overta farens stilling.

Charles Henri ble kastet ut i sitt nye liv på dramatisk vis. I 1757 hadde den sinnsforvirrede religiøse fanatikeren Robert-François Damiens prøvd å drepe kong Ludvig 15. Forsøket mislyktes, men Damiens ble likevel idømt lovens strengeste straff:

Først skulle hånden som hadde holdt kniven, brennes av med svovel. Så skulle han klypes med tenger flere steder på kroppen og sårene fylles med smeltet bly. Til slutt skulle han slites i stykker mellom fire hester, før kroppen skulle brennes på bålet.

Da dagen for henrettelsen kom, gikk alt galt. Assistenten som skulle ha hjulpet den 17 år gamle Charles Henri, var ravende full og hadde ikke skaffet det nødvendige utstyret til henrettelsen.

Derfor måtte Charles Henri – fulgt av en stor folkemengde – gå fra butikk til butikk for å kjøpe svovel, bly, og alt det andre de trengte til jobben. Imens satt den ulykkelige Damiens på skafottet og ventet.

Omsider kom henrettelsen i gang. Pinslene gikk i tur og orden og til slutt ble Damiens bundet fast mellom fire hester. Men da viste det seg at hestene var for svake til å rive ham i stykker.

Ytterligere to hester ble bundet fast til offeret, uten at det nyttet. Til slutt måtte bøddelen og assistentene hans kappe senene i Damiens' armer og bein før lemmene endelig gikk av.

Det groteske skuespillet hadde pågått i fire timer, men ennå var det ikke over.

Da presten gikk frem til Damiens, viste det seg at han fortsatt var i live, selv om han nå bare var en torso uten lemmer.

Ifølge øyevitner beveget Damiens' kjeve seg som om han prøvde å si noe da kroppen og de avrevne lemmene ble kastet på bålet.

Moteikon for adelen

Tross den dårlige begynnelsen gjorde Charles Henri snart suksess i bøddelfaget. Den flotte, begavede og velkledde bøddelen ble litt av en kjendis i Paris.

Tusenvis av mennesker samlet seg når han sto for henrettelsene, og klærne han gikk med skapte mote. I et forsøk på å stanse dette forbød myndighetene ham å bruke motefargen blå.

På trass fikk han sydd seg enda mer overdådige antrekk i grønt. Det gikk ikke lenge før også dette ble mote, og unge menn fra adelen gikk i sjakett à la Sanson.

Men til tross for berømmelsen og rikdommen ble Charles Henri aldri en del av “det gode selskap”. En dag da han var på jakt, stakk han innom et vertshus for å spise middag.

Her kom han i snakk med en svært så yndig adelskvinne. Charles Henri var som alltid veltalende og velkledd, og han sjarmerte henne så grundig at “... det kunne virke som om hjertet hadde noe med samtalen vår å gjøre”, som han skrev i dagboken sin.

Etter middagen sendte Charles bud etter hestene og vognen sin, og takket den unge damen for selskapet mens han bøyde seg dypt og kysset hånden hennes.

Idet Charles var på vei ut av lokalet, hørte han noen spørre den unge damen: “Madame, er De klar over hvem De nettopp har spist middag med? Han er bøddelen i Paris.”

Adelsdamen holdt på å besvime. Hun gråt og ba om et glass vann. Så begynte hun febrilsk å vaske hendene: Hun hadde jo tatt i en bøddel!

Drepte drømmekvinnen

Den franske revolusjon snudde også opp ned på bøddelens posisjon i samfunnet. Han var nå revolusjonens helt, som renset samfunnet for adelens parasitter og fiender av folket.

De ble ikke lenger kalt “bødler”, men “folkets hevnere”. Det ble også foreslått at man skulle utvikle en uniform til bødlene, tegnet av kunstneren David. Men her sa den forfengelige Charles Henri stopp.

I løpet av revolusjonens kaotiske og blodige år ble 2918 adelsmenn, prester og vanlige borgere halshogd. Også Ludvig 16. endte i giljotinen.

Men det var særlig én henrettelse som rystet Charles. I sin ungdom hadde han lært abbed Gomart å kjenne. Den gamle prestens oppgave var å følge de dødsdømte til skafottet, og han var en hyppig gjest i Sanson-huset.

Abbeden snakket ofte om sin unge, vakre og snille niese Jeanne. Charles Henri ble fascinert av abbedens beskrivelse av niesen, og en kveld gikk han til huset hennes.

Han ventet til hun kom ut, og så fulgte han etter henne. Jeanne la merke til det, og hadde ikke noe imot å bli kurtisert av den flotte unge mannen. Både denne og flere kvelder etterpå vandret de to unge langsomt sammen under lyktene i Tuileries-parken.

For hver gang de møttes, vokste følelsene mellom de to, men de fikk aldri hverandre. Flere år senere skulle de imidlertid møtes igjen.

Denne gangen var det ikke i det milde lyset fra lyktene i Tuileries-parken, men i et fuktig fangehull.

De var ikke lenger Charles og Jeanne, men bøddel og offer. Han var revolusjonens helt, og hun var baronesse du Barry – Ludvig 15.s elskerinne. Charles Henri beskrev deres siste møte i dagboken:

“Da hun så meg, skrek hun og dekket øynene med hendene og falt ned på kne mens hun ropte 'Ikke drep meg! Hvor er dommerne? Jeg har ikke tilstått alt, jeg har ikke tilstått alt; la meg se dem!' En av mine assistenter kom for å klippe håret av henne, men hun gjorde så mye motstand at de nesten ikke greide å binde hendene hennes”.

“Til slutt ga hun etter, men gråt mer enn jeg noen gang har hørt noen kvinne gråte. Jeg var mer beveget enn de andre, for denne kvinnen minnet meg om min ungdom, om den gangen jeg kjente henne. Da hun så giljotinen, ble hun svært oppbrakt. Hun kjempet hardt mot assistentene mine og forsøkte å bite dem. Hun var veldig sterk, og det tok tre minutter før de klarte å bære henne opp på plattformen. Hun var et fryktelig syn, og hun gjorde motstand til det siste”.

Opplevelsene under revolusjonen ble for mye selv for en garvet bøddel som Charles. Han ble stadig mørkere til sinns, selv den minste lyd kunne få ham til å fare sammen, og han holdt seg helt unna andre menneskers selskap.

Og når han satte seg til middagsbordet, syntes han at han så blodflekker på duken. Til slutt brøt han helt sammen, og broren Martin måtte overta oppgavene hans.

Det gikk raskt nedoverbakke for Charles Henri. På dødsleiet kalte han sønnen sin til seg: “Henri”, sa han, “la oss fortsette med å bære den børen skjebnen har gitt oss. Det fins ingen grunn til å håpe på at verden der ute noensinne vil ta imot deg. Din opprinnelse vil verken bli glemt eller tilgitt. Velg derfor aldri et annet fag for deg selv eller din sønn”. Så døde han.

Byens giljotin pantsatt

Henri, femte generasjon bøddel i Sanson-dynastiet, fulgte farens siste formaning og forberedte også sin egen sønn, Henri Clement, på å overta vervet som Paris' bøddel. Henri Clement fulgte familietradisjonen, om enn motvillig.

Den første gangen han ble med faren på en henrettelse, ble han så sjokkert da han så bøddelassistenten putte den hodeløse kroppen i en kiste mens en annen tørket opp blodet, at han løp sin vei.

Med tiden avfant også Henri Clement seg med skjebnen. Han utførte oppgavene sine helt frem til en dag i 1847 da han mottok et forseglet brev. Det var et oppsigelsesbrev.

Henri Clement, den sjette i Sanson-familiens bøddeldynasti, skulle også bli den siste. Grunnen til at arbeidsforholdet tok slutt var mindre ærefull enn det forfedrene hans ville ha ønsket: til tross for at han tjente en formue som statsbøddel i Paris, var han havnet i en så alvorlig pengeknipe at han hadde pantsatt byens giljotin.

Henri Clement sto i hallen omgitt av portretter av alle sine forgjengere da han leste brevet der det sto at han var avskjediget. Han ringte etter en av tjenerne sine og ba om et fat med vann.

Høytidelig vasket han sju generasjoners blod av hendene. Ikke lenge etter solgte Henri Clement Sanson familiens herskapelige hus.

Deretter forlot han Paris for alltid og slo seg ned et ukjent sted der ingen visste hvem han var eller hva han hadde gjort før han kom dit.