Britisk statskupp endte på et høyloft

Arbeidsløshet og fattigdom rir England som en mare først på 1800-tallet. Samtidig er flertallet utelukket fra å kunne påvirke sin egen skjebne – bare de aller rikeste har stemmerett. Den tidligere bonden Arthur Thistlewood ser bare én utvei: å drepe hele regjeringen.

Arbeidsløshet og fattigdom rir England som en mare først på 1800-tallet. Samtidig er flertallet utelukket fra å kunne påvirke sin egen skjebne – bare de aller rikeste har stemmerett. Den tidligere bonden Arthur Thistlewood ser bare én utvei: å drepe hele regjeringen.

Stefano Bianchetti/Getty Images

Lukten av ku henger fortsatt over det gamle fjøset når Arthur Thistlewood den 22. februar 1820 møter sine medsammensvorne.

Møtet finner sted på et høyloft i Cato Street i et av Londons mest beskjedne strøk. De uanselige omgivelsene sjenerer dog ikke Thistlewood – for på denne tiden neste dag vil han etter planen befinne seg i langt mer fornemme omgivelser: Den britiske regjeringen vil nemlig da være utslettet og makten tilhøre ham og hans håndlangere.

Thistlewoods planer skulle komme til å ryste Storbritannia. For første gang siden 1600-tallet hadde regjeringsmotstandere prøvd å ta makten med vold. Den såkalte Cato-sammensvergelsen skulle prege Storbritannias politiske liv i tiår fremover.

Bare de rike kunne stemme

Mens statskupp var sjeldne, hørte opprør og opptøyer nesten til dagens orden på starten av 1800-tallet.

Det var harde tider. Fem år tidligere hadde engelske styrker seiret over Napoleon ved Waterloo, men krigen hadde kostet dyrt. Gjeld og arbeidsløshet fulgte i krigens kjølvann.

Verst av alt var det nesten umulig å endre på situasjonen for vanlige folk. Stemmeretten var nemlig forbeholdt den lille prosentandelen av befolkningen som besto av menn med formue.

Mange mente at tiden var inne for å gå drastisk til verks. Blant dem var Arthur Thistlewood, en fallert bonde som nå tilhørte den såkalte Spence-bevegelsen, en revolusjonær bevegelse som jobbet for valgrett for alle, felles eierskap til jord og sosialhjelp til fattige.

Thistlewood deltok i en rekke demonstrasjoner, blant annet de såkalte Spa Fields-opprørene som endte i sammenstøt med hæren.

Politiet grep inn

I 1820 var han klar til å gå et skritt videre. Sammen med sin nære venn George Edwards begynte Thistlewood å planlegge et statskupp.

Planen var like enkel som den var grusom: Den 23. februar 1820 ville lord Harrowby, formannen for kongens råd, sette seg til middagsbordet med sine ministre. Under middagen ville Thistlewood banke på døren under påskudd av å levere et brev.

Så snart butleren var forsvunnet med brevet, skulle Thistlewood og hans medsammensvorne tre inn i husets hall og begynne å kaste håndgranater. Mens panikk og forvirring bredte seg, ville menn med pistoler, bajonetter og sverd myrde ministrene en for en.

Foruten Thistlewood og Edwards var det bare en begrenset krets som kjente til planene. Den 22. februar samlet den indre kretsen seg en siste gang.

Kupp førte til reformer

Hva Thistlewood ikke visste, var at Edwards var politispion, og at politiet holdt skarpt øye med fjøset.

Da betjentene så Thistlewood og de andre gå inn, stormet de bygningen og kravlet opp stigen til høyloftet.

“Jeg døde da frihet og rettferdighet ble jaget fra dette landet.” Arthur Thistlewood, kuppmaker, 1820.

For enden av stigen sto en høy mann som viste seg å være Thistlewood. Han holdt et sverd i hånden. En betjent Ellis berettet:

“Smithers (en annen betjent, red.)løp forbi meg. Jeg så den høye mannen (Thistlewood, red.) trekke sin hånd tilbake og støte sverdet inn i brystet hans. Smithers strakte armene i været og ropte åh Gud mens han falt over meg.” Kollegaen var død på stedet.

I forvirringen lyktes det Thistlewood og flere andre å flykte. Han ble dog arrestert neste dag. Under rettssaken innrømmet Thistlewood sin skyld, men forsvarte sine handlinger. “Jeg døde da frihet og rettferdighet ble jaget fra dette landet,” erklærte han. Han ble dømt og hengt for høyforræderi sammen med fire andre.

Avsløringen av kupplanene viste at situasjonen var uholdbar. Par­la­men­tet vedtok derfor en rekke reformer de neste årene, bl. a. utvidelse av valg­­ret­ten – den spede begynnelsen på alminnelig stemmerett.