Jane Hedley ser bekymret på venninnens elsker der han ligger syk i sengen og vrir seg i smerte. Kalenderen viser fredag 29. mars 1872, og Joseph Nattrass har vært sengeliggende i flere dager.
Janes venninne, Mary Ann Cotton, steller og pleier Joseph døgnet rundt – igjen og igjen tørker hun svetten av pannen hans og henter den ene koppen styrkende te etter den andre.
Men ingenting hjelper på 34-åringens tilstand. Offisielt leier Joseph et rom hos Mary Ann, som er enke – i virkeligheten er de samboere, og mars måned har vært tøff for paret i den vesle kystbyen Seaham Harbour sør for Newcastle.
Først døde Josephs ti år gamle sønn fra hans første ekteskap, og for bare en uke siden fulgte Mary Ann sin egen 14 måneder gamle sønn til graven – en sønn hun hadde fått med sin avdøde ektemann.
Det er som om døden har flyttet inn i det vesle toetasjers huset i Seaham Harbour. Selv om folk dør rundt henne, virker Mary Ann overraskende fattet.
Hun forteller rolig til Jane at hvis Joseph går bort, får hun både klokken og sparepengene hans, som elskeren nettopp har testamentert til henne. En beroligende tanke, for Josephs tilstand blir verre og verre.
Om ettermiddagen må den lokale legen nok en gang se til pasienten. «Har du fortsatt smerter?» spør doktor Richardson, og får et anstrengt «nei» til svar. «Hvis vi kan få deg til å slutte å ha diaré og kaste opp, vil det bli bedre da», forklarer legen, som antar at pasienten har tyfus.
«Det er ikke noen feberlidelse jeg har», får Joseph stotret frem. Doktor Richardson avfeier pasientens bemerkning og svarer fornærmet at hvis Joseph er spesialist, trenger ikke legen å gjøre seg umaken med å komme på flere sykebesøk.
Men Joseph har rett. Sannheten om lidelsene hans fins i en liten krukke på øverste hylle i spiskammeret. Krukken inneholder et hvitt pulver som hans elskerinne, Mary Ann Cotton, de siste dagene har blandet i den varme teen hun gir ham.
Mary Ann Cotton er sakte i ferd med å drepe Joseph med arsenikk. Og det er ikke første gang den 38-årige kvinnen dreper.
Som mange andre giftmordere vet Mary Ann at stoffet forårsaker en langsom død – hvis morderen nøyer seg med å gi offeret små mengder arsenikk om gangen. På folkemunne går giften under det talende navnet «arvingenes pulver».
Mary Ann Cotton.
Ofrene led en fæl død
1800-tallet ble kalt «arsenikkens århundre», fordi rivaler, ektefeller og uønskede barn ble ryddet av veien med giften.
Bare i 1840-årene måtte rettssaler i England og Wales behandle 69 saker der briter sto tiltalt for å ha brukt arsenikk til drap eller drapsforsøk – og alt tyder på at bare en brøkdel av det reelle antallet arsenikkmord kom for retten.
Arsenikkens store fordel var at symptomene på en forgiftning med det tilforlatelige pulveret minnet om flere av 1800-tallets dødelige sykdommer, som dysenteri, matforgiftning, tyfus og den mest fryktede av alle: kolera.
Hos de som ble smittet av disse epidemiske sykdommene, fosset væske ut av munn og endetarm før døden inntraff.
Disse symptomene hadde Joseph Nattrass i mars 1872. Under den senere rettssaken mot Mary Ann Cotton beskrev venninnen og øyenvitnet Jane Hedley hans siste timer: «Han klagde over smerter nederst i tarmen.
Jeg så ham ha kramper. Det så ut til at han hadde store smerter. Han vred og vendte tær og hender i alle retninger. Han trakk beina helt inntil seg og kastet seg rundt i sengen, og Mary Ann måtte bruke alt hun hadde av krefter på å holde ham».
Jane var også til stede 1. april 1872, da Joseph «døde i en krampe som var maken til dem han hadde hatt tidligere», som hun beskrev det.
Medisinske tidsskrifter fra 1800-tallet mente at arsenikkforgiftning brakte offeret i «den mest elendige forfatning noe menneske kan forestille seg», og at arsenikkdøden medførte «smerter som ville fylt selv de mest hardbarkedes hjerter med ømhet».
Noen ofre beskrev før de døde at pinslene i magen og musklene var som å få «stukket et uendelig antall nåler i kroppen på én gang» eller få «en korketrekker boret gjennom marg og bein».
Joseph Nattrass’ dødsårsak ble av doktor Richardson angitt som «tyfus», noe ingen i utgangspunktet hadde noen grunn til å betvile.
Mens et knivdrap ga blod på klærne og avslørte at offeret var blitt drept, var arsenikken det lydløse og usynlige mordvåpenet som gjorde at et drap sannsynligvis aldri ble oppdaget.
At døden på den måten kunne komme snikende, visste alle. Som London-avisen The Leader skrev i 1855:
«Hvis hendene dine begynner å snurre, vil du ikke mistenke det for å være arsenikk. Venner og bekjente smiler til deg, og måltidet ser ut som det skal, så hvordan skal du da kunne vite om de har blandet arsenikk i gryta?»
Krampe og diaré plaget både kolerapasienten og offeret for en arsenikkforgiftning.
Alle hadde gift i hjemmet
Tanken var skremmende. Ingen kunne lenger kjenne seg trygge – særlig fordi de fleste britiske hjem hadde et lite lager av den uhyre potente giften liggende i spiskammeret.
Det hvite pulveret kunne kjøpes hos kjøpmannen på hjørnet og ble først og fremst brukt til å utrydde rotter og andre skadedyr.
Hjemme på kjøkkenet måtte husmødrene imidlertid passe på, for det var fort gjort å ta feil av arsenikkpulver, mel og bakepulver.
Dersom de ved en feil skulle komme til å ha bare en tredjedel av et gram i en kake, var det nok til å drepe en voksen mann.
Tusenvis av briter mistet da også livet på grunn av slike fatale feil på kjøkkenet – bare i årene 1837-1839 registrerte myndighetene i England og Wales 506 tilfeller der personer ved en feiltagelse hadde inntatt en dødelig dose arsenikk.
Ulykkene skjedde blant annet fordi giftstoffet var helt uten smak, og familien derfor umulig kunne oppdage at arsenikk hadde havnet i bakverket.
Hos menn og kvinner med onde hensikter – som Mary Ann Cotton – var arsenikk populært nettopp fordi det ikke smakte noe, var lett å få fatt i og kostet en slikk og ingenting. Ble pulveret blandet i varm mat eller varme drikker, hadde skurkene et uhyggelig effektivt våpen.
I kalde retter og kalde drikker ble arsenikken derimot ikke ordentlig oppløst, og mange reddet livet fordi de oppdaget at noe var galt med maten.
En kvinne la for eksempel merke til en sandaktig konsistens mellom tennene da hun tok en bit av et eple som ektemannen hadde hatt arsenikk på.
Da Mary Ann Cotton forgiftet sin elsker Joseph Nattrass våren 1872, var hun allerede ekspert på arsenikkdrap, men ingen ante at den tidligere søndagsskolelæreren hadde drept stort sett alle sine nærmeste.
I løpet av 20 år hadde hun ryddet sin mor, tre ektemenn samt ti barn og stebarn av veien – uten at noen hadde fattet mistanke.
På samtlige av familiemedlemmenes dødsattester ble alvorlige sykdommer som gastrisk feber, tyfus eller tarmproblemer angitt som årsak til den uventede bortgangen.
Forsikringer fristet mange
Arsenikkdrap på familiemedlemmer var ikke uvanlig i Storbritannia på 1700- og 1800-tallet, og motivet var nesten alltid penger.
Frem til slutten av 1700-tallet var det først og fremst i velstående familier at en del mennesker gikk så langt som til å drepe for å få fingrene i arven.
Når testamentet var skrevet, kunne fristelsen for enkelte adelige sønner og døtre bli uimotståelig. For de fattige var det derimot ikke mye gull å hente, men dette endret seg på begynnelsen av 1800-tallet.
Fra nå av kunne også fattigfolk tegne livsforsikringer. Ideen virket fornuftig i et århundre med mange forskjellige livstruende epidemier, men en del briter betraktet ordningen som en snarvei til å kvitte seg med gjeld eller oppnå et snev av velstand.
Industrialiseringen på 1800-tallet bidro også til at antall arsenikkdrap økte. Arbeiderne dannet fagforeninger og fikk tilbud om medlemskap i såkalte burial societies – begravelseskasser.
Ved å betale en liten årlig kontingent kunne medlemmene forsikre seg mot dyre regninger fra begravelsesbyrået i tilfelle dødsfall i familien.
Hvis et forsikret barn døde, fikk foreldrene utbetalt tre-fire pund fra kassen, og dersom foreldrene var sparsommelige, kunne de klare å holde begravelsesutgiftene til barnet nede på ett pund.
Plutselig kunne fattige foreldre tjene penger på å drepe sine egne barn – det hadde Mary Ann Cotton og mange med henne forstått.
Listene over barn som var registrert i begravelseskassene gikk faktisk under navnet «kataloger over de dødsdømte». Og hvis en nyfødt ble skrevet på listen, var det et dårlig tegn, mente mange.
«En ny generasjon av giftmordere er sprunget ut», skrev The Times i 1819, og refererte med det til kyniske familiemedlemmer som brukte arsenikk som mordvåpen.
Myndighetene ble mer oppmerksomme på problemet, men det var oftest umulig å avsløre om det dreide seg om drap – med mindre et vitne hadde sett den mistenkte drysse arsenikk over maten til offeret.
Begravelsesagentene fikk det travelt, for forsikringspenger fra såkalte begravelseskasser gjorde drap til god butikk
Morderen gikk fri igjen og igjen
Under en rekke rettssaker søkte påtalemyndigheten hjelp hos kjemikere og toksikologer med ekspertkunnskap om giftstoffer, men å påvise giften var som regel en nærmest umulig oppgave.
I 1833 måtte den anerkjente britiske kjemikeren James Marsh for eksempel hjelpe myndighetene med å etterforske dødsfallet til en 80 år gammel bonde.
Barnebarnet sto tiltalt for å ha drept ham for å innkassere en arv, og James Marsh fant da spor av arsenikk i både den avdødes tarm og i en kopp som 80-åringen hadde drukket av.
Likevel frifant juryen barnebarnet, fordi de mente Marsh’ innviklede beskrivelse av undersøkelsene var mangelfull.
Tolv år senere, da saken var foreldet, innrømmet barnebarnet at han faktisk hadde myrdet bestefaren med arsenikk. James Marsh ble rasende og bestemte seg for å utvikle en test som kunne overbevise en jury.
Resultatet ble den såkalte Marsh-testen, som bare krevde en vevsprøve fra offerets hud eller innvoller. Prøven gjennomgikk en kjemisk prosess der innholdet av arsenikk til slutt ble avleiret på en glassplate og kunne vises frem for en jury i retten.
Marsh-testen ble første gang brukt under en rettssak i 1840, og var illevarslende nytt for britiske arsenikkmordere.
Testen var imidlertid så teknisk vanskelig å utføre at mange landsbyleger ikke fikk påvist arsenikken selv om offeret hadde inntatt store mengder av giften.
Og hvis testen likevel lyktes, hadde legen ofte problemer med å forklare juryen hvor mye arsenikk den avdødes kropp inneholdt. Det var en vesentlig detalj.
Alle briter gikk nemlig rundt med små mengder arsenikk i kroppen, fordi mange av datidens produkter inneholdt giften. Mange arsenikkmordere ble derfor fortsatt frikjent.
Det rettsmedisinske gjennombruddet kom først da den tyske kjemikeren Hugo Reinsch videreutviklet Marsh-testen, slik at den ble enkel nok til at alle leger kunne utføre den.
Fra 1840-årene risikerte arsenikkmordere å bli dømt selv om ingen hadde sett dem drysse gift i offerets mat.
Morderne fortsatte ufortrødent
Selv om Reinsch hadde gjort livet farlig for arsenikkmordere, fortsatte mange å begå ugjerningene som før. Overalt i Storbritannia avslørte den nye, effektive prøven at giftmordere var på ferde, og mange av dem ble stilt for retten.
Selv Mary Ann Cotton ble omsider innhentet av lovens lange arm. I årene 1852 til 1872 hadde hun blant annet drept sine ektemenn og barn for å innløse arv, livsforsikringer og begravelsespenger.
Ved å skifte bopel ofte hadde hun sørget for at omgivelsene ikke kunne holde rede på de uvanlig mange dødsfallene rundt henne.
Lørdag 6. juli 1872 endret dette seg da Mary Ann møtte på kjøpmannen Thomas Riley.
Sammen med stesønnen, Charles Edward, hadde Mary Ann nok en gang skiftet adresse, men hun hadde vært uforsiktig – det nye huset lå i en kommune hvor hun bare fire måneder før hadde drept sin elsker Joseph Nattrass og to barn.
Ettersom kjøpmannen også var engasjert i lokalt veldedighetsarbeid, spurte Mary Ann om han ikke kunne skaffe Charles Edward en plass i et fattighus, slik at hun slapp å ta seg av ham – han var jo «tross alt ikke av hennes blod».
«Gutten er i veien», proklamerte hun, og viste frem en gravid mage. Hun hadde møtt en ny mann, som ikke ønsket å forsørge stesønnen.
Riley avslo, og i et uoppmerksomt øyeblikk forsnakket Mary Ann seg: «Det får vel gå, jeg regner uansett ikke med å være belemret med ham særlig lenge. Han dør som alle de andre i Cottonfamilien», fnøs hun.
Kjøpmannen var overrasket over at den «friske vesle gutten» skulle dø – men bare seks dager senere spaserte han forbi Mary Anns hjem og hørte at sjuåringen hadde bukket under for en mage-tarm-infeksjon.
Bestyrtet og væpnet med en sunn porsjon skepsis løp kjøpmannen til den lokale legen. Først etter flere dagers insistering fikk han omsider overtalt legen til å foreta den avslørende Reinsch-testen.
Legen klarte etter mye om og men å få tak i en vevsprøve fra liket, og la den i kokende saltstyre. En halv time senere hadde han svaret: Den vesle gutten var blitt forgiftet med arsenikk.
Arsenikkdronningen ble pågrepet
Mary Ann Cotton var uten sammenligning victoriatidens arsenikkdronning. Det antas at hun tok livet av hele 21 mennesker med denne metoden, selv om hun i 1873 bare ble tiltalt for drapet på vesle Charles Edward.
Under rettssaken påviste en rettsmedisiner ellers at både Joseph Nattrass og de to barna, som også døde i mars 1872, hadde arsenikk i kroppen. Men selv om de tre drapene ikke ble tatt med i betraktningen, var ikke juryen i tvil.
De kjente henne skyldig, og hun ble dømt til døden ved hengning. «Drap med gift er den mest avskyelige form for forbrytelse, og en forbrytelse som får den menneskelige natur til å skjelve», konkluderte dommeren.
De mange giftmordene bekymret også myndighetene, som i løpet av andre halvdel av 1800-tallet vedtok en rekke nye lover som skulle gjøre det vanskeligere å få fingrene i den livsfarlige arsenikken.
Kjøperne skulle registreres, og det farlige pulveret ble tilsatt farge for å unngå uhell. Dette gjorde det samtidig vanskeligere for folk med morderiske hensikter.
I mange år slurvet selgerne imidlertid med å registrere arsenikkundene sine, og med å notere hva kjøperne sa de skulle bruke giften til.
Selv om handelen med arsenikk i 1868 ble flyttet fra vanlige kjøpmenn til apotekerne, ble ikke situasjonen særlig mye bedre. Sløseriet fikk myndighetene til å stramme inn kontrollen ytterligere, men hovedårsaken til at antall arsenikkmord omsider falt, var en helt annen:
Etter hvert som de brede lag av befolkningen fikk kjennskap til hvor enkelt det var å avsløre en morder med Reinsch-testen, slo mange fra seg planene om giftmord.
Ikke minst oppsiktsvekkende drapssaker som Mary Ann Cottons var med på å sementere at tidene hadde forandret seg. Ved inngangen til 1900-tallet så det ut til at «arsenikkepidemien» hadde lagt seg i Storbritannia.
Men da hadde Mary Ann Cotton allerede vært død i 27 år. Om morgenen mandag 24. mars 1873 tok den kaldblodige seriemorderen sine siste skritt opp på skafottet, der bøddelen trakk en hvit hette over hodet på henne.
Om noen sekunder ville tauet med et voldsomt rykk knekke nakken hennes og gi morderen med 21 liv på samvittigheten en nådig død.
Men da bøddelen utløste lemmen i gulvet, falt Cotton bare én meter i stedet for de reglementerte 2,5 meterne. Resultatet var – muligens helt bevisst – at arsenikkmorderen ikke knekte nakken, men ble kvalt gjennom fire lange og pinefulle minutter.