Det fløt med forgiftede rotter på slakteriene

På begynnelsen av 1900-tallet har USA ingen forbrukerlovgivning, så syke dyr og bedervet kjøtt ender på slakteriene. Men da forfatteren Upton Sinclair skriver til president Theodore Roosevelt, skjer det omsider noe.

På begynnelsen av 1900-tallet har USA ingen forbrukerlovgivning, så syke dyr og bedervet kjøtt ender på slakteriene. Men da forfatteren Upton Sinclair skriver til president Theodore Roosevelt, skjer det omsider noe.

Bridgeman Art Library/Ritzau Scanpix

10/3 1906

Min kjære president Roosevelt

Jeg har nettopp vendt hjem fra et besøk i en glassfabrikk i Jersey og finner Deres vennlige beskjed. Det gleder meg at Landbruksministeriet er satt på saken om inspeksjon, eller rettere mangelen på samme.

Jeg tviler i økende grad på at ministeriets folk vil finne noe. Man må enten være litt av en detektiv eller ha et tett forhold til arbeiderne – slik jeg selv hadde – før man kan se hva som virkelig foregår.

Dette har blitt vanskeligere etter at jeg utga The Jungle. (Sinclairs roman “The Jungle” beskriver livet som slakteriarbeider. Han arbeidet anonymt på et slakteri mens han skrev boken, red.).

© Granger Import/Imageselect/bridgeman art library/Ritzau Scanpix

Upton Sinclair

Levetid: 1878-1968.

Nasjonalitet: Amerikansk.

Erhverv: Forfatter, journalist og aktivist.

Sivilstand: Gift tre ganger og far til sønnen David, som han fikk med sin første kone, Meta Fuller.

Kjent for: Upton Sinclair ble med sine beretninger om uhygieniske forhold i amerikanske slakterier en pionér blant undersøkende journalister. I romaner og artikler beskrev han livet på samfunnets skyggeside, fortrinnsvis blant storbyenes industriarbeidere.

Jeg mottok i dag et brev fra en ansatt i Armour and Company som svar på min forespørsel om å ta Ray Stannard Baker (I likhet med Sinclair var Baker en pioner innen avslørende journalistikk, red.) i hånden og vise ham hva arbeideren viste meg for halvannet år siden.

Han sier at han nå blir nødt til å forkle seg hvis han vil undersøke noe, for de holder kortene tett inntil kroppen i Packingtown.

På steder hvor det før bare sto en enkelt vakt, har de nå plassert to. Du må forstå at det som jeg kaller den kasserte kjøttindustri innbringer hundrevis av tusenvis av dollar i måneden.

“Jeg så skinker som var pumpet fulle av kjemikalier for å skjule den råtne stanken.” U. Sinclair, 1906.

Mr. Armour erklærer i en artikkel i The Saturday Evening Post at “ikke et eneste atom fra et kassert dyr eller åtsel finner veien til Armour and Companys forretning, det være seg direkte eller indirekte, fra noen som helst kilde til noen som helst fødevare eller fødevareingrediens”.

Sammenlign vennligst dette med det følgende utdrag av en offisiell erklæring som er avgitt av Thomas H. McKee, en mann utsendt fra et advokatfirma for å undersøke situasjonen i Chicago.

McKee skriver: “Jeg så seks svin henge på rekke. To hadde hatt kolera. Deres hud var rød som blod, og deres bein var dekket av sårskorper.

Tre av åtslene var merket med skilt hvor det sto ‘tuberkuløs’ om enn det ikke umiddelbart var noe synlig i veien med dem. Den sjette hadde et tydelig sår på den ene siden.

To menn var i ferd med å partere svinene som hang på denne rekken. Den sendingen som de gjorde klar mens jeg sto der, ble anbrakt i en tank som var beregnet på fett.

Jeg spurte arbeiderne hvordan de skjelnet mellom svinene som skulle gjøres til smørefett og dyrene som skulle bli til spiselig fett. ‘Det kommer an på hvor galt det står til’, lød svaret. Jeg fikk inntrykk av at det ikke var så mange svin som ble puttet i tanken for smørefett”.

“Forgiftede rotter lå og fløt overalt, og deres avføring dekket det hele.” Sinclair om forholdene på slakteriene.

Jeg selv ble eskortert gjennom Packingtown av en ung sakfører. Han var oppvokst i distriktet og hadde som gutt arbeidet hos Armour, så han kjenner stedet bedre enn noen annen.

Jeg så skinker som var pumpet fulle av kjemikalier for å skjule den råtne stanken. Jeg så røkt oksekjøtt oppbevart i tønner i en kjeller så full av skitt at jeg ikke kan beskrive det i et brev.

Jeg så rom hvor kjøttet som ble brukt til pølser ble oppbevart. Forgiftede rotter lå og fløt overalt, og deres avføring dekket det hele.

Jeg så svin som var døde av kolera under transporten bli lastet på lukkede jernbanevogner og kjørt til et sted som heter Globe i Indiana. Her skulle de lages til fett.

Jeg har dessuten snakket med en lege, dr. William K. Jaques, som bor i 4316 Woodland Avenue, Chicago. Han har en stilling innenfor bakteriologi ved Illinois State University og sto for byens kjøttinspeksjon i 1902-1903.

Dr. Jaques fortalte meg at han hadde sett døde kuer som var merket med inspektørenes kassasjonsmerker bli etterlatt på perrongen så de om natten kunne bli kjørt inn til byen og solgt.

Forholdene i slaktehusene “utgjør en trussel mot helsen i den frie verden.” Korrespondent fra medisinsk tidsskrift til Sinclair

Jeg tillater meg å sitere dr. Jaques: “Min utdannelse som lege har lært meg at sykdom følger de samme lovene i dyr som i mennesker. I begge tilfeller kan man kun fastslå sykdom hvis man gjennomfører en grundig undersøkelse av alle indre organer samt mikroskopi.

Hvor mange undersøkelser kan en ekspert foreta om dagen? 10 ville være mange, 50 ville overmanne selv den mest utholdende.

Hver dag ankommer 150.000 dyr til slakteriene i Chicago. Hvor mange kyndige patologer som er i stand til å utføre den slags undersøkelser har regjeringen ansatt? Det dreier seg vel om ca. 50.

La oss så si at bare 50.000 dyr blir slaktet hver dag. Det ville være 1000 dyr pr. ekspert, 100 i timen, nesten to i minuttet. Hva vil det dog være verdt?

Offentligheten har ikke noen mulighet til å finne ut hva som foregår. Som det er nå, kan mellommennene sende hva de vil i magene på de godtroende.

Blir folk syke og dør, går årsaken ofte ubemerket hen da resultatet av fordervet mat dårlig lar seg avsløre under en obduksjon”.

Dette brev ble meget langt, men jeg føler at situasjonens alvor krever det.

De spør om jeg har ytterligere forslag til noe De kan gjøre, f.eks. i Landbruksministeriet. Jeg foreslår at De gjør som advokatfirmaet jeg nevner ovenfor: finner en mann hvis intelligens og integritet gjør at De har absolutt tillit til ham.

Så sender De ham hit opp eller lar meg møte ham i Washington slik at jeg kan fortelle hva jeg har sett og hvordan jeg fikk se det.

Jeg kan gi ham navn og adresser på folk som vil sørge for at han får se det samme. La ham så dra til Packingtown, slik jeg gjorde det, som en arbeider.

La ham få en jobb på gulvet, leve sammen med mennene og bruke øyne og ører.

Se så om han ikke i løpet av noen få uker vender tilbake med det samme inntrykket som det engelske medisinske tidsskriftet The Lancets spesielle korrespondent videreformidlet til meg da jeg møtte ham i Chicago: Forholdene i slaktehusene “utgjør en trussel mot helsen i den frie verden”.

Med takk for Deres vennlige interesse og de vennligste hilsener,
Upton Sinclair

Etterskrift

Sinclairs avsløringer var avgjørende for Roosevelts beslutning om å signere “The Pure Food and Drug Act”, USAs første forbrukerlov.

Loven ble underskrevet i juni 1906 og påbød kontroll med og merking av kjøtt. Bestemmelsen dannet grunnlaget for andre lover med lignende formål.