Det store togrøveriet satte nye standarder for pengekupp

Et posttog stappfullt av pengesekker! Millioner i brukte og uregistrerte sedler! Det store togrøveriet slo alle rekorder og satte nye standarder for organisert forbrytelse.

Opptakten til det store togrøveriet

Bruce Reynolds og de sju andre bandemedlemmene står i det hemmelige skjulestedet sitt og ser ned i den oppbrutte metallbeholderen.

«Det kan da umulig være 400 000 her», utbryter Ronald «Buster» Edwards, som tilhører gruppens harde kjerne.

Banden City Gents har nettopp gjennomført nok et kupp, denne gangen på en av Londons flyplasser. Forhåpningene til utbyttet har vært store, men i bunnen av metallbeholderen ligger det bare en eneste seddelbunt.

«Så ille er det vel ikke?», spør en.

«Jo, nettopp så ille er det», kommer det irritert fra Bruce Reynolds, hjernen bak gruppens operasjoner.

«Det er bare 10-punds- og 5-pundsedler her. Vi har knapt fått 60 000 ut av det».

Reynolds – en velkledd mann i 30-årene i dress og med sirlig bart – har rett. De sitter igjen med 60 000 pund, hvorav 12 000 skal gå til de kriminelle kontaktene som har hjulpet med kuppet og flukten. Det blir bare 6000 pund igjen per bandemedlem. De reagerer ulikt på skuffelsen. Et medlem av banden velger slukkøret å forlate bransjen helt – utbyttet står ikke i forhold til risikoen for en lang fengselsstraff.

Reynolds tar det lettere. Han forlater Storbritannia for en periode, og lever det gode, dyre liv i Gibraltar, Monte Carlo og Paris, i byen om natten med sjampanjebobler i blodet, i hotellsengen om dagen med sjokolade og kriminalromaner av Ed McBain.

Det hele kulminerer en natt på et hotellrom i Paris, der han bor sammen med sin kone Franny. Ravende full og splitter naken kryper Reynolds i 5. etasjes høyde fra balkongen inn gjennom vinduet til badet, der han jager sin kone rundt med en toalettbørste, før han halvkvalt av latter kollapser midt på gulvet.

«Dette kan ikke fortsette», sier Franny neste morgen. Bruce Reynolds er enig. Pengene fra de mange småkuppene forsvinner altfor fort. Nå må ambisjonsnivået heves!

Det store kuppet, bandens mesterstykke, skal være å rane et posttog. Tanken er ikke ny for Reynolds: Posttog er sårbare, og frakter ofte mye kontanter. Banden har tidligere i flere måneder forberedt et annet togrøveri. Det falt imidlertid i grus da lite hyggelige kolleger brøt seg inn i en garasje og frekt stjal bandens Jaguarer med utstyret til ranet.

Denne gangen ser det mer lovende ut. Banden har fått kontakt med advokaten Brian Field, som ikke nøyer seg med å forsvare kriminelle i retten. Han beveger seg også selv i kriminelle sirkler, der han handler med gode tips og formidler kontakter mot betaling.

Field har representert et medlem av City Gents i rettssaken etter flyplassranet, der påtalemyndigheten uten hell forsøkte å få flere bandemedlemmer dømt. Nå setter advokaten dem i kontakt med en mann som kaller seg Ulsterman – nordiren, eller mannen fra Ulster. Han hevder at han kan levere verdifull innsideinformasjon som kan brukes i et gigantisk kupp.

En maidag møter de to bandemedlemmene Gordon Goody og Buster Edwards den såkalte Ulsterman i Finsbury Park i London. Han forteller om et posttog som går mellom Glasgow og London om natten. I en egen vogn transporteres postsekker med overskytende kontanter fra en rekke banker. Det samlede beløpet varierer mye, men på visse dager kan det være opptil seks millioner pund.

«Er dere interessert?» spør Ulsterman. Goody og Buster kan bare nikke.

Ulsterman beskriver i detalj hvor de 50-80 postsekkene er plassert: Vanligvis befinner de seg i vogn nummer to etter lokomotivet, bevoktet av fem postarbeidere. Det beste tidspunktet for ranet vil være like etter en nasjonal høytid eller ferieperiode, da folk gjerne bruker mye penger, og da det kan være opptil fem ganger så mange pengesekker som på en vanlig dag.

Da Reynolds får nyheten fra de to andre, har han problemer med å skjule begeistringen. Det er dette vi har ventet på! tenker han.

Ranerne planla å slå kloa i denne vognen, som inneholdt flere millioner pund i kontanter. Foto: Polfoto/Topfoto

Planleggingen av det store togrøveriet

Reynolds bretter ut et kart på kjøkkenbordet i Busters leilighet. Det er 540 kilometer jernbanelinje mellom Glasgow og London. Spørsmålet er hvor de skal slå til.

Den enkleste løsningen vil være bare å stå klar og vente på toget når det stopper på Euston Station i London. Men det går ikke. Der er det altfor mye politi. Et øde landområde virker optimalt. Til gjengjeld reiser det et nytt problem, nemlig det å nå hjem til London med byttet. Det kommer straks til å vrimle av politi og veisperringer i hele området.

Den eneste løsningen er å finne en base i nærheten. Men igjen reiser det nye spørsmål. Hoteller går ikke. De innebærer kontakt med altfor mange fremmede mennesker. Overnatting hos bekjente er heller ingen god idé. Bare bekjente med noe på rullebladet vil være villige til å skjule banden, og de vil være de første til å bli mistenkt.

Reynolds bestemmer seg for å gjøre systematisk research. Sammen med Paddy, en tidligere gambler, tar han en tur på første klasse på Glasgow-London-toget. De to mennene holder utkikk etter øde steder, forlatte stasjoner, sporvekslere – et eller annet som kan gi dem en idé.

Strekningen mellom de mindre byene Cheddington og Leighton Buzzard, på grensen mellom Bedfordshire og Buckinghamshire, er helt uten bebyggelse, men til gjengjeld går det en vei langs skinnene. Reynolds kjenner på seg at dette er det riktige stedet.

«Hva syns du?» spør han Paddy, som nikker til svar.

«Jeg kommer tilbake hit», hvisker Reynolds for seg selv.

Reynolds bryter en gyllen regel før det store togrøveriet

Det neste møtet i Busters leilighet har et sentralt punkt på dagsorden: Hvordan skal de stoppe toget? Etter litt diskusjon nærmer mennene seg svaret via det logiske motspørsmålet: Hvordan stoppes tog vanligvis? Med rødt lys fra signalpostene langs linjen.

«Vet dere noe om hvordan man gjør det?» spør Reynolds. Han blir møtt med stillhet.

«Kjenner noen en signalmann?»

Buster rekker opp hånden. Vennen Roger Cordrey har utført flere vellykkede togrøverier på denne måten. Men han er tilknyttet en annen bande, South Coast Raiders. «Med 70-80 postfolk på toget kan en ekstra bande være en fordel dersom noe skulle gå skeis», mener Jimmy White, som er tidligere fallskjermsoldat.

Flere mumler bifallende, mens en annen peker på sikkerheten. Jo flere involverte, jo større risiko. Gruppen bestemmer seg for å ta sjansen. Forberedelsene går inn i neste fase. Reynolds kjører tilbake til det utvalgte stedet sammen med Paddy i Jaguaren hans. Jo mer han ser, jo bedre liker han det.

Nå gjelder det å finne et skjulested der de kan gjemme seg med byttet etter kuppet. Gjennom lokale eiendomsmeglere finner Reynolds en eiendom som er lagt ut for salg. Leatherslade Farm ligger skjult fra veien, gjemt bak noen trær, og det er langt til nærmeste nabo. Den beskjedne eiendommen står ikke på selv de mest detaljerte kart over området. Det er nesten som om den ikke fins i det hele. Stedet er perfekt.

Begeistringen får Reynolds til å begå sin første feil. Mennene parkerer bilen og banker på døren for å snakke med eieren, som er hjemme. Dermed skaper Reynolds en forbindelse mellom seg selv og togrøveriet – og skaffer politiet et vitne. Men Reynolds regner ikke med at kuppet vil tiltrekke seg større oppmerksomhet enn normalt. To-tre dager med stadig mindre avisoverskrifter, så har interessen dødd ut. Den vurderingen er Reynolds' andre feil.

Hør nå på læreren!

South Coast Raiders tropper opp på neste møte i Busters leilighet. I mellomtiden er Leatherslade Farm kjøpt av en stråmann som advokaten Brian Field har skaffet. Nå skal de to bandene slås sammen.

South Coast-banden består av sterke, rutinerte forbrytere. «Gamle Wal» er spesielt beryktet. Det sies at han en gang kom ut fra en bygning med to nedkjempede nattevakter – en under hver arm. Det er også en eks-bokser der, og så selvfølgelig signalmannen Roger. Bruce Reynolds kremter og tar ordet, mens han peker opp på en tavle der hovedtrekkene i planen hans er tegnet opp med kritt.

«Det er ganske enkelt», sier han. «Toget går lastet fra Glasgow. Det frakter fem, kanskje så mye som seks, millioner». Det kommer et gisp fra tilhørerne. Reynolds beskriver nå i detalj hvordan aksjonen skal foregå. Han slutter innlegget på samme måte som han begynte – med å understreke hvor enkelt kuppet faktisk er.

«Ved jernbanebroen Bridego Bridge tømmer vi toget og kjører til gjemmestedet vårt, gården. Uten problemer». South Coast-banden begynner å stille spørsmål. Er gården sikker? Er informasjonen troverdig? Er Ulsterman til å stole på?

«Alt handler om tillit», svarer Bruce Reynolds ubekymret. Uroen brer seg i forsamlingen.

Charlie Wilson fra Reynolds' bande reiser seg og roper: «Så, så, gutter – hør nå på læreren!»

Reynolds står og gliser oppe ved tavlen: «Læreren vet best», sier han. Møtet kan fortsette.

Rollene under selve kuppet blir fordelt. Så snart toget stanser, skal en angrepsgruppe ta over lokomotivet. Imens skal en mann raskt krype inn under togstammen og koble de to forreste vognene og lokomotivet fra. Deretter skal toget kjøres noen få hundre meter frem mot Bridego Bridge. Først når de er kvitt de fleste av postarbeiderne i de uinteressante, frakoblede vognene, skal angrepsgruppen trenge seg inn i verditransportvognen og overmanne postarbeiderne som passer på pengene.

Noen av karene brysker seg til med musklene og smiler. Laget er klart. Men så bryter et av bandemedlemmene den gode stemningen: «Kan vi være helt sikre på at toget stopper for signalet?»

Roger har sverget på at han kan fikse signalposten, men hva om lokføreren bare ignorerer det røde lyset og kjører videre? Reynolds trekker på skuldrene. Det fins ingen 100-prosents garantier. Det vil alltid være noe som er overlatt til skjebnen.

De neste ukene intensiveres rekognoseringen. Banden oppdager blant annet en militærbase ved jernbanelinjen. Det gir næring til en ny idé: Under kuppet skal de kle seg i militæruniformer og bruke kamuflasjefargede biler. Da kan de gå for å være soldater på nattøvelse. Gruppen får løpende nye opplysninger fra Ulsterman. Han forsikrer at vognen med pengene ikke vil være av en ny, ekstra sikker type som kalles HVP, men en eldre modell.

Usikkerheten vokser likevel. Hvordan kan Ulsterman vite så mye? Er han i virkeligheten politiagent, og i ferd med å lokke dem alle sammen i en felle? Etter flyplasskuppet, frifinnelsene og pressens påfølgende kritikk av politiet, er det ingen tvil om at City Gents står høyt på ordensmaktens hatliste.

Men de rister av seg nervøsiteten og fortsetter planleggingen. De studerer toglåser, lokomotivkonstruksjon og frakoblingsmekanismer. De skaffer militæruniformer og radioer. Grundig og systematisk løser de ett problem om gangen.

Natt etter natt legger Reynolds seg i telt ved jernbanen og samler informasjon og atter informasjon. De kan aldri få for mye informasjon, tenker han. Informasjon er selve hovedpulsåren for den kriminelle.

Bruce Reynolds tilbrakte flere netter med å overvåke togtrafikken. Foto: Getty Images

Lokomotiv løper løpsk under forberedelsene til det store togrøveriet

Til tross for forberedelsene oppdager banden et problem de ikke har tatt høyde for. Hva hvis lokomotivføreren stritter imot og er lite samarbeidsvillig? Kan de i så fall kjøre toget selv?

«Hvor vanskelig kan det være?» gliser Goody fra Reynolds' bande, da de diskuterer problemet. «Jeg finner en manual». Og Goody finner virkelig en «manual». Det er en barnebok for 8-åringer: «Tommy lærer å kjøre tog».

En sen kveld, med instruksjonene fra boken i hodet og rikelig med alkohol i blodet, klatrer Goody sammen med Reynolds inn i et parkert lokomotiv på Euston Station. Goody trekker i forskjellige håndtak. Plutselig våkner den kraftige dieselmotoren til live, og lokomotivet setter seg i bevegelse.

«Fantastisk!» utbryter Bruce Reynolds begeistret.

Noen øyeblikk senere tilføyer han: «Ok, nå kan vi stanse». Goody drar i bremsen – tror han – men toget kjører bare fortere.

«Du kan bare stoppe nå», sier Reynolds igjen, nå med litt nervøsitet i stemmen.

«Jeg prøver jo!» hveser Goody febrilsk.

Begge to begynner å dra i samtlige håndtak, men toget fortsetter å akselerere og ruller med god fart av gårde ut i mørket. Hva de har foran seg, er det ingen som vet. «Jeg greier ikke å stoppe den helvetes tingesten!» roper Goody. Få sekunder etter tar han sats og hopper av lokomotivet i fart. Reynolds følger like etter. Det blir en ublid landing, men ingen av dem slår seg mer enn at de greier å halte hjem for egen hjelp.

Dagen etter er det ingen av morgenavisene som nevner noe om et forulykket lokomotiv. Reynolds ser for seg at det kan ha blitt stoppet av en buffer på et blindspor. Han og Goody puster lettet ut.
Det Reynolds lærer av eksperimentet er at de ikke kan kjøre toget selv. De må ut og lete etter en lokfører som de kan få med på kuppet.

De finner ham ved en tilfeldighet da Reynolds møter en tidligere fengselskamerat, 33-åringen Ronald Biggs. Jo visst, han kjenner da en lokfører og kan godt formidle kontakten. Eneste betingelse er at Biggs også vil være med. Det er ikke bandemedlemmene ubetinget fornøyd med.

«Hva vet vi egentlig om denne Biggs?» spør en av mennene.

«Jeg er ganske sikker på at jeg kan kjøre toget», sier en annen.

«Vi må være hundre prosent sikre», poengterer Reynolds.

De stemmer over saken – og det er overveldende flertall for å hyre lokomotivføreren til Biggs, med Biggs selv på kjøpet. Lokføreren Peter er en liten mann i 50-årene. Han har aldri kjørt den aktuelle togtypen, men sier at han skal forberede seg grundig.

Alle poster er besatt, nå mangler bare de aller siste forberedelsene. Utstyret blir gjort klart, og består av håndjern, militæruniformer, blå jernbanekjeledresser, lykter, fire walkie-talkier, en VHF-mottager til å avlytte politiradioen, madrasser og sengetøy, stormkjøkken, to Land Rovere og en gammel militærlastebil.

Etter at alt er gjennomgått atskillige ganger på tavlen, gjennomfører laget en generalprøve. Selv om alle har sine spesifikke ansvarsområder, kan rollene byttes om hvis det oppstår noe uforutsett i siste øyeblikk. Det er rikelig med mannskap, 15 mann i alt.

Banden holder et siste møte med Ulsterman, som anbefaler å gjennomføre kuppet 7. august 1963. Det er like etter en langhelg med en offentlig fridag, så toget kommer til å transportere betydelig flere kontanter enn normalt.

Hjemme sier Bruce Reynolds farvel til konen Franny og til sønnen Nick. Franny har sydd distinksjoner på Reynolds' uniform og satt den britiske elitestyrken SAS’ emblem – daggert, vinger og ordene: «Den som våger, vinner» – på den sandfargede bereten hans.

Det siste Reynolds gjør er å gjemme Lotus Cortinaen sin. Den har vært brukt under rekognoseringen langs jernbanelinjen. Reynolds sørger for at dekkene blir skiftet slik at bilen ikke kan settes i forbindelse med eventuelle spor nær åstedet. Nå er han klar.

Det store togrøveriet utsettes i siste øyeblikk

Den planlagte dagen samles de to bandene på Leatherslade Farm. Alle venter, i timevis og i taushet, mens den ene sigaretten etter den andre føres opp til tørre lepper. Atmosfæren er anspent. Så kommer Goody plutselig inn og meddeler at aksjonen er utsatt. De må vente et døgn til. Han kan ikke si hvorfor, men Ulsterman anbefaler det på det sterkeste.

Dagen etter er ventetiden endelig forbi. Klokken 23 skifter mennene i stillhet til uniformene. Reynolds ser rundt på de andre. Noen av mennene har han kjent nesten alltid, synes han: Charlie Wilson fra skolen, Paddy og Biggs fra tenårene, Goody og noen andre fra han var i tjueårene.

Mennene kjører Land Roverne og lastebilene gjennom den milde sommernatten, langs små sideveier gjennom Buckinghamshires fredelige landskap. Politiradioen er stille. Veiene er folketomme, de passerer bare en haiker.

Klokken 01.30 kommer de frem til signalposten ved jernbanen, ikke langt fra Bridego Bridge. Mennene sprer seg ut til de avtalte postene. Noen klatrer opp i en mast og kapper telefonledninger som er valgt ut på forhånd, mens Roger går i gang med signalposten. Litt før klokken 02.30 samles alle igjen. De går gjennom planen nok en gang, selv om de kan den både forlengs og baklengs. En av mennene forsøker seg med en spøk, mest for å lette stemningen.

«Er vi sikre på at toget alltid kommer presis?» spør en av mennene.

«Aldri mer enn fem minutter forsinket, aldri mer enn et minutt for tidlig», er det beroligende svaret. Det er på tide å gå i gang.

«Vi ses på broen», sier Reynolds. «Sørg for at dette går bra!»

Reaksjoner på det store togrøveriet: “Noen stjal nettopp et tog!”

Bruce Reynolds speider ut i natten. Han vet at de neste minuttene vil endre livet hans. På godt eller vondt. Den 32 år gamle bandelederen har parkert Land Roveren litt unna veien, og har klatret opp på baneskråningen. Augustmånen lyser svakt over svarte jorder. Reynolds ser ikke mennene sine, som venter i mørket på de avtalte posisjonene. Han tenner en sigar. Monte-Cristo nr. 2. En god ledsager mens man venter på sin skjebne, tenker han.

Det er dette øyeblikket han alltid har arbeidet frem imot. Hans livs store kupp. De lysende viserne på Omega-armbåndsuret forteller at klokken er 02.45. Det er 15 minutter igjen.

Litt senere bøyer Reynolds seg ned og legger øret til skinnegangen. Først ingenting. Så begynner en svak summing å stige opp fra stålet. Lyden blir kraftigere, og nå ser han toget komme ut fra stasjonen i Leighton Buzzard. Det brøler frem mot ham, og det kraftige frontlyset skjærer gjennom nattehimmelen.

Reynolds reiser seg opp. Så er altså tiden inne. Han føler magen snøre seg sammen. I brøkdelen av et sekund tenker han på fengselet. På de altfor mange årene han alt har tilbrakt bak lås og slå. På å bli banket av medfanger, helt til både gulv og vegger er tilsølt av blod.

Så griper han walkie-talkien og gir signal til banden: «Gjør klar!», «gjør klar!», «gjør klar!».

Svaret kommer fra alle postene: «Check», «check», «check».

Reynolds hører toget bremse for det røde signalet Roger har fått tent. Lokomotivet mister langsomt fart. Til slutt skurrer hjulene mot skinnene. Så står dieselmonsteret stille ved det røde signalet et stykke fra Reynolds.

Han kan høre skramlingen fra metall. Det må være Roy James som er i ferd med å koble fra lokomotivet og de forreste vognene. Det høres også fjerne, mumlende stemmer, så illevarslende stillhet. Det varer litt for lenge.

Inne i lokomotivets førerhus oppstår det håndgemeng. Et bandemedlem svinger en gummikølle og treffer lokføreren i hodet. Han er nå uskadeliggjort, men sitter tungt i setet sitt slik at det ikke er plass til Peter, bandens medbrakte lokomotivfører. Den blødende lokføreren blir derfor truet til å kjøre toget frem selv.

Endelig ser Reynolds lokomotivet og de forreste vognene rive seg løs fra resten av togstammen og sette i gang. Reynolds løper ned i den ventende Land Roveren.
«De har det», sier han til Paddy, som sitter klar i bilen.

Spenningen får ham til å fomle med bilnøkkelen. Først på andre forsøk kommer bilen i gang. Paddy speeder opp på veien langs jernbanelinjen, passerer toget og kjører frem til Bridego Bridge, der han bremser opp. Mennene hopper ut idet toget når frem.

Nå skjer alt svært raskt. Angrepsgruppen går straks til aksjon. En av mennene knuser en rute med øks og klatrer inn i verditransportvognen. Resten av angrepsgruppen følger etter. Lynraskt får de velvoksne mennene overmannet de fem postarbeiderne. På mindre enn 60 sekunder er dørene åpnet, og de første postsekkene, fulle av penger, flyr ut.

Mens togrøverne kjemper for å beherske begeistringen sin, ser Peter – den medbrakte lokomotivføreren – småsyk ut. Han sliter tydeligvis med å ha opplevd vold på nært hold. Lokføreren som har fått et slag med køllen, ser også redd ut. Et medlem av banden stikker til ham en sigarett og forsøker å berolige ham.

Mennene danner en kjede, og pengesekkene går fra hånd til hånd nedover baneskråningen til den ventende lastebilen. Det er helt ufattelig mye penger – over hundre fulle sekker! Reynolds ser at det er like før tidsplanen deres ryker.

«På tide å dra, folkens», roper han.

«Men det er jo bare noen få sekker igjen», protesterer de andre.

«Blås i dem, vi drar!»

Togrøverne styrter ned til de ventende bilene. Reynolds forsikrer seg om at det ikke mangler noen. Så drønner de ut i natten, av gårde mot gjemmestedet. I Reynolds' Land Rover sier ingen noe, men fra bilen bak kan de høre latter og tonene av Tony Bennetts «The Good Life».

De kommer frem til gården nøyaktig etter planen. Klokken er 04.30 den 8. august 1963, og banden har akkurat gjennomført det største kuppet i Englands historie. I postsekkene ligger 2 636 000 pund i kontanter.

Akkurat da bilene ruller opp foran Leatherslade Farm, blir det liv i politiradioen: «Dere tror kanskje jeg tuller nå», kommer det opphisset fra en politimann, «men noen har akkurat stjålet et tog!»

De arresterte togrøverne forsøkte å skjule ansiktene for pressen, men det var til ingen nytte. De måtte leve med stjernestatusen. Foto: Getty Images

Politiet tok røverne, men fant aldri pengene etter det store togrøveriet

Bruce Reynolds ble først arrestert etter seks år på frifot, og Ronald Biggs levde som en fri mann i Brasil, helt til han i 2001 frivillig reiste hjem og overga seg.

l første omgang slapp alle ransmennene unna, alle med sin andel av byttet og egne planer for den videre flukten. Politiet brukte enorme ressurser på jakten, og utlovet 260 000 pund i dusør for opplysninger.

Etter fem dager fant de Leatherslade Farm, der togrøverne hadde etterlatt mengdevis av fingeravtrykk. Fordi Reynolds dessuten hadde knyttet seg selv til gården ved å snakke med eieren, ble politiet raskt klar over at City Gents sto bak kuppet. Kort etter fulgte de første arrestasjonene, men banden hadde hatt tid til å gjemme utbyttet, og alle greide å holde tett.

Blant de arresterte var Ronald Biggs. Allerede i 1965 greide han å rømme fra fengselet. Med hjelp utenfra forserte han den høye fengselsmuren med en taustige og firte seg ned på taket av en ventende lastebil. Den spektakulære flukten fortsatte til Paris, Australia og Brasil, der Biggs fikk en sønn med en brasiliansk kvinne. Dermed kunne han ifølge landets lover ikke utleveres, og behøvde ikke lenger skjule seg.

Iblant ble imidlertid det søte liv forstyrret. Biggs ble blant annet utsatt for et mislykket kidnappingsforsøk, utført av profesjonelle leiesoldater. I 2001, etter over 36 år på flukt, valgte han frivillig å vende hjem til England og overgi seg. Biggs' reststraff var på 28 års fengsel, men på grunn av alvorlig sykdom ble han løslatt i august 2009. Kort etter uttalte han at «det ville være fantastisk å leve til jul».

Bruce Reynolds flyktet til Mexico City, der han ble gjenforent med familien. I begynnelsen levde de godt på utbyttet fra ranet, både i Mexico, Canada og Frankrike. Men som så ofte før ble Reynolds' penger oppbrukt på forbløffende kort tid. Til slutt vendte familien i hemmelighet tilbake til England, der Reynolds gjenopptok kontakten med det kriminelle miljøet for å skaffe seg mer penger. I 1969 ble han arrestert av politiet og dømt til 25 års fengsel. Reynolds sonet bare ti år av dommen. Etter løslatelsen i 1979 fulgte et liv med dårlige jobber, familieproblemer, oppsigelser, og nok en fengselsstraff for narkosmugling.

Først da det ble laget film om togrøveriet, og Reynolds i 1995 fikk utgitt selvbiografien sin, begynte ting å snu for ham. Han har senere arbeidet blant annet som film- og biljournalist.

Les også:

World Trade Center i brann
Terrorisme

9/11: Terrorangrepet 11. september 2001

9 minutter
Kriminalitet

10 legendariske ran som gikk helt galt

22 minutter
Kriminalitet

HENRY MORGAN anførte historiens største pirathær

1 minutt
Mest populære

Logg inn

Feil: Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
VisSkjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!