Drap begått med gift var ikke et uvanlig fenomen i antikkens Roma. Keiser Claudius var også forberedt på det verste da han en kveld i år 54 e.Kr. satte seg til bords for å nyte yndlingsmaten sin: en rett med sopp.
Ikke en munnfull kunne komme nær keiserens lepper før noen andre først hadde smakt på maten. Og skulle det dukke opp tegn på forgiftning, sto Claudius’ lege klar til å fremkalle brekninger ved å stikke en fjær i halsen på keiseren.
Men ingen av Claudius’ forholdsregler forhindret katastrofen.
Da keiserens kone, Agrippina, spiste av soppen, fulgte han hennes eksempel, uvitende om at keiserinnen hadde forgiftet porsjonen hans.
Og fjæren som keiserens lege beredvillig stakk i halsen på keiseren da det første ubehaget meldte seg, hadde Agrippina tidligere dyppet i gift. Giften fikk Claudius til å miste bevisstheten. Han våknet aldri igjen.
Gift var etterspurt
Det var ingenting i Locustas fortid som tydet på at hun en gang skulle bevege seg i maktens sirkler.
Historikerne mener at den senere giftblandersken vokste opp på landet i Gallia, området som ble til våre dagers Frankrike.
Men som bondejente visste hun alt om urter, både de legende og de drepende. Den kunnskapen brukte hun på dyktig vis da hun som ung slo seg ned som giftblanderske i Roma.
«En mester på området ble valgt. Hennes navn var Locusta.» Tacitus (ca. 56 til ca. 120 e.Kr.).
Kampen om makten var hard, og veien til landets høyeste poster gikk ofte gjennom mord. Gift drepte uten bruk av vold og kunne lett forveksles med sykdom, og derfor var metoden populær. Selv om giftblanding ble straffet med døden, manglet Locusta aldri kunder.
Agrippina visste da også nøyaktig hvem hun skulle gå til da hun i år 54 bestemte seg for å drepe mannen sin.
«En mester på området ble valgt. Hennes navn var Locusta», forteller historikeren Tacitus.
Det vellykkede mordet var Agrippinas første trekk i et kupp som sikret at keisertittelen gikk til Nero, keiserinnens sønn fra et tidligere ekteskap.
«Han (Nero, red.) belønnet henne ved å benåde henne og tildele henne store eiendommer på landet.» Sveton (ca. 69–ca. 122 e.Kr.).
Nero følte imidlertid at tronen vaklet under ham. Rivalen Britannicus, Claudius’ sønn fra et tidligere ekteskap og manges favoritt til keisertittelen, måtte skaffes av veien.
Igjen ble det sendt bud på Locusta, og giftblandersken leverte varene.
Da Britannicus’ munnskjenk en kveld bemerket at den varme vinen som Britannicus fikk servert til måltidene sine, var varmere enn vanlig, var det ingen som ante uråd.
Og det med rette, for vinen var ikke forgiftet. Det var derimot det kalde vannet som Britannicus helte i vinen sin da munnskjenken klaget over temperaturen på drikken.
Han hadde knapt ført glasset til leppene før han falt om i et krampeanfall og sluttet å puste.
Mord ble rikt belønnet
Nero nølte ikke med å vise Locusta sin takknemlighet.
«Han belønnet henne ved å benåde henne (for tidligere forbrytelser, red.) og tildele henne store eiendommer på landet», beretter den romerske historikeren Sveton.
Locusta gikk angivelig ikke av veien for å teste giften sin på mennesker. Slaver og straffanger var hennes foretrukne ofre.
Keiseren holdt generalprøve på mord
Locusta forklarer giftens virkning
Giftblanderen planla mordet på Neros rival, Britannicus, til minste detalj. Hun fremstilte giften i keiserens soveværelse, slik at han kunne følge nøye med på prosessen.
Giften fremkaller kramper
Locusta justerte angivelig giftens styrke ved å teste den på mennesker og dyr. En sterk gift ga kramper av samme type som man ser ved sykdom. Symptomene gjorde det enkelt å dekke over forbrytelsen.
Nero holder øye med giftens virkning
Keiseren ville se virkningene av giften med egne øyne. Den ideelle giften drepte raskt, men ikke så raskt at det tiltenkte offerets munnskjenk døde og dermed vekket mistanke, før offeret selv inntok giften.
Locustas foretrukne gift var belladonnaurt (Atropa belladonna), som medførte hallusinasjoner, kramper og åndedrettslammelse.
Locustas ferdigheter kom godt med for Nero i årene etterpå mens han tyrannisk myrdet løs blant sine fiender.
Men i år 68 fikk romerne nok. Keiserens fiender vendte seg mot ham, og han måtte flykte fra palasset. Med seg hadde han en eske med Locustas gift.
Nero brukte imidlertid aldri giften.
Da han kort tid etter begikk selvmord, var det med en dolk.
Neros død ble samtidig slutten på Locustas karriere.
Etterfølgeren Galba straffet nådeløst den tidligere keiserens medskyldige.
«Trollkvinnen Locusta og annet avskum som hadde kommet opp til overflaten på Neros tid, ble på hans ordre ført gjennom byen i lenker og deretter henrettet», forteller historikeren Cassius Dio om Locustas endelikt.