“Så delte vi hjertet og leveren hans mellom oss og levde av liket i dagene etter”, forklarte Brooks, en av de overlevende i besetningen.

© British Library

Drap på skipsgutt satte en stopper for sjømenns kannibalisme

Skipbrudne kan drepe og spise kameratene sine. Det var havets uskrevne lov frem til 1884, da tre sjømenn ble tiltalt for å ha spist en dekksgutt.

Kaptein Tom Dudley kjenner seg urolig.

Denne novemberdagen 1884 sitter 37-åringen i en britisk rettsal mens forsvareren hans spør ut et av Dudleys tidligere besetningsmedlemmer, Edmund Brooks:

«Så dere var nødt til å spise av guttens hjerte og lever. Og de neste fire dagene overlevde dere av denne stakkars guttens kropp?» spør forsvareren.

«Ja, det er det ingen tvil om, sir. Det mener jeg», svarer Brooks stille.

Tom Dudley ser anspent på mannen ved sin side, styrmann Edwin Stephens, som i likhet med Dudley er tiltalt i en av britisk rettshistories viktigste og mest omtalte rettssaker. Nå skal det nemlig en gang for alle avgjøres om skipbrudne sjøfolk ustraffet kan drepe og spise kameratene sine for å overleve.

Dekksgutten ble ofret

Mannskapets vei mot rettssalen begynte knapt et halvt år tidligere, da kaptein Dudley fikk i oppdrag å seile yachten Mignonette fra England til Australia.

Dudley hyret styrmann Edwin Stephens, matros Edmund Brooks og 17-åringen Richard Parker som dekksgutt. De første ukene seilte Mignonette problemfritt på Atlanterhavet.

Men 5. juli 1884 ble skipet rammet av en storm nordvest for Kapp det gode håp, og tok inn vann. Mannskapet på fire måtte derfor forlate skipet i en livbåt, mer enn tusen kilometer fra land.

De skipbrudne var lykkelige over å ha overlevd, men også klar over at de hadde et alvorlig problem: Den eneste provianten deres var to bokser kokt kålrot, det var alt Dudley hadde rukket å kaste i livbåten før de forlot skipet.

Allerede etter åtte dager ble mennene nødt til å drikke urin, og etter ti dager var det tomt for mat.

Da et tysk skip kom over livbåten 29. juli – over tre uker etter forliset – fant de tre avkreftede menn i båten. Det fjerde medlemmet av besetningen – dekksgutten Parker – var borte.

I livbåten lå noe som lignet restene av et lik, men de tyske sjøfolkene stilte ingen spørmål – enhver sjømann visste at under et skipbrudd hersker «sjøens lover»: Noen må ofres slik at andre kan overleve.

Kaptein Dudley så derfor ingen grunn til å skjule sannheten. Da mennene ble satt i land i den engelske havnebyen Falmouth, fortalte han havnefogden at han og Stephens hadde drept gutten for å spise liket.

Det Tom Dudley ikke visste, var at lovløsheten på havet lenge har vært en torn i øyet på Storbritannias juridiske og politiske elite.

Jurister og politikere hadde derfor vært på utkikk etter en sak som en gang for alle kunne fastslå at ingen har lov til å drepe og spise et medmenneske – heller ikke ved skipbrudd og desperat sult. Like etter ble derfor alle de tre sjømennene arrestert og tiltalt for overlagt drap.

På Richard Parkers gravstein fikk broren inngravert et bibelsitat: «Herre, tilregn dem ikke denne synden».

© Hethurs

Mennene drakk Parkers blod

Under rettssaken kom de grufulle detaljene frem. Alle de tre mennene erklærte seg ikke skyldig i drap, men anklageren fikk overtalt Brooks, som ikke hadde deltatt i drapet på dekksgutten, til å vitne mot kameratene.

Ifølge Brooks hadde kaptein Dudley begynt å snakke om at de skulle trekke lodd om hvem som skulle ofre seg, ettersom det var tomt for mat og alle visste at noe måtte gjøres: «Vi ble imidlertid aldri enige. Jeg sa ‘La oss alle dø sammen’».

De neste åtte dagene hadde mennene ingenting å spise. Situasjonen var ifølge Brooks desperat, og gutten Parker lå bevisstløs på grunn av sult og tørst.

«Hvem begynte først å snakke om å drepe Parker?» ville anklageren vite.

«Vi snakket aldri om å drepe gutten», forklarte Brooks, som imidlertid innrømmet at han hadde hatt på følelsen hva Dudley og Stephens planla.

Ifølge Brooks la han seg i den andre enden av båten med en frakk over hodet: «Jeg hørte ingen ord, bare en liten lyd. Da jeg kikket opp, så jeg at guttens hals var skåret over».

Like etter besvimte Brooks av sult. Da han våknet igjen noen minutter senere, så han kapteinen og Stephens drikke den dødes blod, som de hadde tappet ned i en metallboks.

Den avkreftede Brooks fikk også en del av guttens blod. «Vi delte deretter hjertet og leveren hans mellom oss, og etterpå levde vi av liket i flere dager», forklarte han.

De tiltaltes forsvarer prøvde nå å få slått fast om gutten etter Brooks' mening allerede var i ferd med å dø da han ble drept av de andre:

«Etter min vurdering, ja, svarte Brooks, som også innrømmet at han ikke hadde gjort noe for å redde guttens liv: «Og jeg vil gjerne tilføye at hvis ikke gutten var blitt drept, ville vi alle vært døde av sult og tørst».

De tiltalte ble dømt for drap

Rettssaken mot sjømennene delte Storbritannia i to.

Det var særlig landets mange sjømannsfamilier som støttet de tiltaltes forsvarer når han argumenterte for at drapet på Parker kunne sammenlignes med selvforsvar. Hvis de ikke hadde ofret gutten, ville alle ha omkommet, og han var likevel døden nær.

Men anklageren, Arthur Charles, avviste i sitt avslutningsinnlegg blankt at de tiltalte hadde handlet i selvforsvar:

«Drap kan bare rettferdiggjøres under forsvar av eget liv, men de gjorde det ikke for å forsvare seg mot Parker», tordnet Charles. «De gjorde det fordi de konkluderte med at han var svakere enn dem, sannsynligvis ikke ville overleve like lenge som dem, og hadde et liv som ikke var like verdifullt som deres, fordi han verken hadde kone eller barn som var avhengige av ham».

  1. desember 1884 ble Dudley og Stephens derfor kjent skyldige i drap, en dom som vanligvis ga dødsstraff. Etter at dommen var opplest, utbrøt en rystet og rasende kaptein Dudley forbitret:

«Det eneste man har gjort ulovlig, er sannheten. Skip vil stadig forlise, og menn vil stadig gjøre det nødvendige for å overleve. Men ingen vil noensinne innrømme det igjen».

Fire dager senere snudde lykken for de to dømte, da dronning Victoria avgjorde at de skulle slippe med seks måneders fengsel. Richard Parker fikk en gravstein i hjembyen.

Hans bror, som selv var sjømann, valgte et bibelsitat som inskripsjon: «Herre, tilregn dem ikke denne synden».

Etter nesten tre uker i en livbåt, bestemte kaptein Dudley at dekksgutten Parker skulle drepes og spises.

© British Library