I desember 1672 går den 30 år gamle Mary Carleton inn i Londons tinghus Old Bailey. Hun er anklaget for å ha stjålet en sølvtallerken, men under rettssaken viser tyveriet seg å være hennes minste forbrytelse.
Året før hadde hun blitt dømt for tyveri og forvist til den britiske kolonien Jamaica, men hun rømte derfra og fant veien tilbake til London. Derfor er hun også tiltalt for å ha stukket av fra sin straff.
Men Mary forteller dommeren at hun på egen hånd forhindret et mytteri på skipet som fraktet henne til Jamaica.
«Jeg kom på så god fot med skipets kaptein og Jamaicas guvernør at de lot meg reise hjem», hevder hun uten å blunke.
Verken dommeren eller juryen tror på den forklaringen, og i de neste dagene dukker det opp nye anklager mot Mary Carleton: bigami, tyveri og bedrag.
Etter hvert ser det mørkt ut for serieforbryteren, men hittil har hennes glatte tunge og aristokratiske trekk alltid hjulpet henne ut av kattepinen.
Hun har i årevis utgitt seg for å være tysk prinsesse, så hun hadde fått kontakt med rike, unge menn og kunnet loppe dem for formuer.
Hun kalles «den grå enken», for i motsetning til «den svarte enken» dreper hun ikke sine menn – hun lokker dem inn i et nett av løgn før hun forsvinner med pengene deres.
Mary Carleton, som opprinnelig het Mary Moders, ble i London kjent som «den tyske prinsessen».
Snakket seg ut av lovens lange arm
Mary Carleton ble født i byen Canterbury i England den 11. august 1642. På den tiden het hun Mary Moders og måtte speide langt etter et liv i luksus.
Faren hennes var spelemann. Han døde ung, og Mary vokste opp i fattige kår.
Men Mary ville ikke avfinne seg med sin skjebne. Etter et mislykket ekteskap med skomakeren Thomas Steadman reiste hun i 1658 til havnebyen Dover.
Formålet med turen var å finne en mann som kunne garantere henne den luksusen hun lengtet etter. Valget falt på en velstående kirurg ved navn Thomas Day.
Men etter bryllupet fant Day ut at Mary allerede var gift, så han anklaget henne for bigami. Hun slapp unna ved å overbevise juryen om at hennes første ektemann var død.
Etter et opphold i Köln i Tyskland, der hun lurte til seg en stor sum penger fra en lokal adelsmann, slo Mary seg ned i London – ikke som Mary Moders, men som Maria de Wolway, en tysk prinsesse med formue.
«Hvis noen har blitt lurt, så er det jeg!» Mary Carleton under rettssaken.
Hun iførte seg dyre klær og fine smykker for å gjøre sin nye identitet troverdig. Bevæpnet med sin skjønnhet, edle byrd og ryktene om den antatte rikdommen gikk hun på jakt.
Noen måneder senere bet den første mannen på kroken, en ung advokat ved navn John Carleton. Paret ble fort gift, men lykken ble spolert bare to uker senere da Carleton mottok et anonymt brev som avslørte konens sanne identitet.
Advokaten reiste straks sak mot Mary, nå med etternavnet Carleton, med anklage om bigami. Men saken sto svakt da Carleton-familien ikke klarte å overtale Marys første ektemann, skomakeren Thomas Steadman, til å vitne.
Under rettssaken overbeviste den veltalende Mary Carleton ikke bare juryen om sin uskyld, men fremstilte også seg selv som det egentlige offeret i saken: Carleton-familien hadde lokket henne inn i ekteskap i håp om å få kloa i pengene hennes, fnyste hun teatralsk:
«Hvis noen har blitt lurt, så er det jeg!»
Mary Carleton spilte seg selv i et teaterstykke om hennes spektakulære rettssak.
Mary ble berømt i hele London
Rettssaken mot Mary Carleton i 1663 fikk hele Londons oppmerksomhet og førte til et vell av publikasjoner og sågar en teaterforestilling.
Dommen i saken Mary Carleton vs. advokat John Carleton i april 1663 skapte furore i London. For det var sjelden at en kvinne klarte å snakke seg ut av en så alvorlig anklage som bigami.
At hun samtidig hadde klart å utgi seg for å være en tysk prinsesse, gjorde bare historien enda bedre.
Både under og etter rettssaken ble saken drøftet i hovedstadens kaffehus og kroer, og snart forsøkte flere forfattere å slå mynt på interessen: Det ble utgitt en håndfull pamfletter om den kontroversielle saken.
Det var likevel ingen publikasjoner som fikk så mye oppmerksomhet som skriftet The Case, som angivelig var skrevet av Mary Carleton selv. The Case var en uhemmet hyllest til Marys retoriske evner, som sikret frifinnelsen i Old Bailey.
Duke’s Theatre satte til og med opp en forestilling om rettssaken. Her ble Mary Carleton leid inn til å spille seg selv. Fra scenen erklærte hun skamløst:
«Dere betrakter meg som en frekk juksemaker, men hvem av dere er ikke det selv?»
Flådde rik apoteker
Mens rettssaken ennå pågikk, utga Mary flere pamfletter der hun bedyret sin uskyld. Hun ble så berømt at hun kort tid etter rettssaken fikk lov til å spille seg selv i teatret.
Med tre ekteskap i bagasjen fortsatte Mary – under nye falske navn – å kaste sitt nett av løgn over rike ungkarer for å frarøve dem store beløp. Men i 1671 tok flaksen hennes tilsynelatende slutt.
Hun ble tatt i å stjele et sølvkrus og dømt til forvisning til Jamaica. Men etter bare ett års opphold fikk hun smuglet seg tilbake til London.
Igjen utga hun seg for å være en rik arving og giftet seg med en rik apoteker som hun forlot kort tid etter – med alle pengene hans.
I et helt tiår klarte Mary å lure Londons overklasse før det endelig ble satt en stopper for svindlene hennes i desember 1672.
Mary Carleton ble hengt i 1673. Hun viste ikke det minste tegn på anger.
Hun ble arrestert for å ha stjålet en verdifull sølvtallerken, og i fengselet ble hun gjenkjent av en vakt som husket henne fra den spektakulære Carleton-saken. I rettssaken som fulgte, ble en mengde av svindlene hennes rullet opp.
Marys hang til berømmelse endte dermed opp med å felle henne, og den 22. januar 1673 ble hun hengt i Tyburn vest for London.
Men legenden om den uforbederlige bigamisten levde videre i litteraturen – bl.a. i Francis Kirkmans biografi The Counterfeit Lady Unveiled.
Forfatteren hadde likevel store problemer med å grave frem hele historien om Mary. I bokens forord advarer han leseren:
«Hvis jeg lovte deg å gi en sannferdig gjennomgang av hennes liv, ville jeg bedra deg. For hvordan kan sannheten om en person som er så gjennomsyret av løgn og falskhet, noen gang se dagens lys?»
