Feiltakelsen: Jetsettdronning skyter sin rike mann
I 1955 er Ann og William Woodward et av USAs mest celebre par – helt til Ann ved et uhell dreper sin mann med et haglgevær. Snart svirrer ryktene: Kanskje var det slett ikke noe uhell.
På overflaten så det ut som om Ann Woodward og hennes mann levde en drømmetilværelse, men ekteskapet deres utviklet seg til et mareritt.
Vekkerklokken viser litt over to om natten søndag 30. oktober 1955. Ann Woodward tar silkesovemasken fra øynene og lytter. På denne tiden av døgnet er det vanligvis stille i den eksklusive eiendommen nær New York hvor hun bor sammen med sin steinrike ektemann, William Woodward junior. Men Ann hører mistenkelige lyder i huset.
I den senere tiden har en innbruddstyv herjet i fasjonable Oyster Bay på Long Island, og 39 år gamle Ann sover derfor med haglgeværet innen rekkevidde.
Hun dytter puddelen sin ut av sengen og griper geværet. Lydløst tar hun tak i dørhåndtaket og skyver opp døren. Ute i den mørke gangen aner hun silhuetten av en mann. Hun løfter våpenet og sikter. To skudd lyder, og mannen faller om.
Offeret blir liggende livløst på gulvet, og da Ann slår på lyset, ser hun til sin skrekk at hun har kommet til å drepe sin 35 år gamle ektemann.
Nyheten om kjendisskytingen spredte seg raskt. Da politi og rettsmedisinere bar ut liket, sto pressefotografene klare.
Dette var Anns forklaring da hun kort tid etter måtte fortelle politiet om den tragiske ulykken. Like etter utspant USAs mest celebre mordsak seg, og detaljene fra ekteskapet var så slibrige at ingen fikk høre om dem. Mange mente at Ann slett ikke skjøt feil mann.
Blondinen vil til topps
Ann Woodward kom til verden i 1915 og ble døpt Evangeline Crowell. Hun vokste opp i fattige kår i Pittsburg, Kansas, men utviklet med tiden skyhøye ambisjoner. Som tenåring dro hun til New York for å bli fotomodell.
Noen år senere fikk den bedårende blondinen jobb som radioskuespiller – under det mer eksotiske kunstnernavnet Ann Eden.
William Woodward junior med sin mestvinnende hest, Nashua.
Hr. Woodward var steinrik
Woodward-familien hadde måkt inn millioner siden 1800-tallet, og de eide noen av USAs dyreste eiendommer.
På 1950-tallet var Woodward-familien en av USAs fineste og rikeste. Formuen ble skapt under den amerikanske borgerkrigen fra 1861 til 1865, da familien hadde tjent gode penger på å selge tekstiler til sørstatshæren.
Etter krigen begynte Woodwardene å drive bankvirksomhet, og i 1910 overtok William Woodward senior stillingen som sjef for Hannover National Bank fra sin onkel. Sønnen hans, det senere drapsofferet William Woodward junior, ble derfor født med en sølvskje i munnen.
Som barn hadde junior vansker med å finne frem i familiens store hus og leiligheter, som totalt hadde nesten 200 rom. Familien eide også den berømte Belair Stud Farm, som var et av USAs mest anerkjente stutterier.
Hestesport var de rikes foretrukne tidsfordriv, og Belair var ikke bare stedet der landets beste hester ble avlet – den 150 hektar store gården huset også en park som var en konge verdig.
Unge Woodward skulle arve alt når faren og moren gikk bort – en formue som beløp seg til minst 30 millioner dollar (omtrent 3,5 milliarder i dagens norske kroner).
Ann brukte skjønnheten og to glitrende blå øyne til å innynde seg hos rikmenn som kunne sikre henne tilgang til overklassens glamorøse liv. En av dem var den 65 år gamle bankdirektøren og mangemillionæren William Woodward senior.
Selv om Woodward var gift, ba han henne ut flere ganger. Men flørten innbrakte ikke Ann noe mer enn noen gaver i form av parfymer, smykker og dyre ballkjoler.
I stedet vendte Ann oppmerksomheten mot banksjefens sønn. Den unge William Woodward junior dukket jevnlig opp i den kulørte ukepressen, hvor han ble beskrevet som «USAs mest ettertraktede ungkar».
Woodward junior var arving til millionene, og Anns ambisiøse plan lyktes. Den unge mannens hjerte slo gnister etter deres første date i mars 1942.
«Han hadde ikke vært spesielt interessert i kvinner før, men det ble han med Ann – han var fullstendig forgapt i henne», mintes Anne Slater, som var en fast del av New Yorks jetsett på 1940-tallet.
William Woodward senior (1876–1953) kom fra en familie med penger. Han eide aksjemajoriteten i banken Hanover National Bank, og hans sønn, William Woodward junior, var arving til det hele.
Bare noen måneder senere bestemte William seg for å fri til Ann, men først – som en ekte gentleman – ønsket han å be Anns far om hennes hånd. Men hun løy og fortalte at hun var foreldreløs – i frykt for at bryllupet skulle gå i vasken fordi hun stammet fra enkle kår.
Kunngjøringen av bryllupet ble imidlertid for mye for Williams mor, Elsie Woodward, som ikke likte at sønnen hennes skulle gifte seg med en «vamp», som hun kalte Ann.
«Jeg skulle ønske at Billy bare hadde giftet seg med en av våre attraktive hushjelper. Henne hadde vi i det minste visst hvor kom fra», lød det fra moren, som i protest ikke møtte opp i bryllupet.
Elsie hevdet senere at hun straks hadde gjettet at svigerdatteren var en kynisk golddigger:
«Ett blikk, og så visste jeg hvordan det hele hang sammen.»
Ekteskapet kullseiler
Med William ved sin side nådde Ann, som nå var 28 år, sitt mål om å leve det søte overklasseliv. Kjendisparet festet med berømtheter og skylte ned kanapeer med dyr sjampanje.
Få timer før mordet hadde ekteparet Woodward vært på fest hos britenes abdiserte og skandaliserte konge, Edvard, som var gift med Wallis Simpson.
Omgangskretsen omfattet bl.a den abdiserte britiske kongen, Edvard 8., og hans amerikanske kone, Wallis Simpson.
Glamouren rundt det unge Woodward-paret ble enda større da Woodward senior døde i 1953 og junior arvet en formue i aksjer og eiendommer. Sønnen overtok blant annet det suksessrike Belair-stutteriet.
Hesteoppdrett var big business, og med hesten Nashua vant ekteparet Woodward utallige løp som innbrakte dem mer enn en halv million dollar i premiepenger.
Ann og William Woodward bodde i det fasjonable Oyster Bay på Long Island.
Fotografer og kameramenn flokket seg rundt Ann og William når de mottok trofeene, og Nashua gjorde dem til et av USAs mest kjente par. Ann presenterte seg nå stolt som en «kjendis i New Yorks overklasse».
Men det var mest i magasiner og kinoenes ukentlige filmaviser at paret strålte. I virkeligheten haltet ekteskapet. I fine selskaper var Mr. og Mrs. Woodward kjent for sine høylytte krangler.
Da den Oscar-vinnende skuespilleren Joan Fontaine danset litt for mye med William Woodward, ble Ann rasende.
Under et besøk hos prinsen av Hohenlohe i Tyskland ble Ann sjalu fordi William danset med den vakre Hollywood-skuespillerinnen Joan Fontaine.
«Få hendene vekk fra mannen min!» ropte hun og startet en voldsom krangel som fikk prinsen til å be paret om å forlate slottet.
Flere ganger i løpet av deres tolv år lange ekteskap pusset Ann privatdetektiver på William for å avdekke affærene hans, men ektemannen kunne også bli sjalu.
«Du er en billig tøs!» snerret han en kveld i februar 1955 etter et middagsselskap der han syntes at Ann hadde flørtet åpenlyst med parets felles venn fra veddeløpsbanen, Laddie Sanford.
«Jeg liker å snakke med Laddie. Han behandler meg skikkelig. Jeg er lei av dine og din mors leksjoner om hva jeg kan og ikke kan gjøre», svarte Ann.
Kommentaren gjorde William så sint at han slo kona så hun falt baklengs inn i en vegg.
«Jeg er ikke redd for deg!» skrek hun og kylte et askebeger etter ham.
Men William hadde endret i testamentet sitt, slik at Ann ikke arvet formuen hans.
Det var ikke første gang William hadde slått henne. Ifølge bekjente møtte hun av og til opp i selskaper med blåmerker.
Skilsmisseplaner fører til mord
Under en reise til Kansas høsten 1955 fant William ut at Ann slett ikke var foreldreløs, slik hun hadde hevdet. Han varslet advokatene sine om at han ønsket skilsmisse fordi ekteskapet var inngått under falske forutsetninger. Sannsynligvis fortalte han sin kone om skilsmissen den helgen da hun rettet jaktgeværet sitt mot den nakne kroppen hans og trykket på avtrekkeren.
«Jeg gjorde det», hulket Ann, som lå over det nakne liket da politiet ankom litt etter to om natten den 30. oktober 1955.
Ann fortalte at hun hadde skutt uten forvarsel mot en innbruddstyv – selv om mannen sto i døråpningen til Williams soverom og var helt naken. Huset viste heller ingen tegn til innbrudd.
Fire forhold gjorde uhellet mistenkelig
Ifølge Ann Woodward ble hun natten til den 30. oktober 1955 vekket da en tyv brøt seg inn i huset. Hun bevæpnet seg og gikk ut i gangen. Men politiet undret seg over det neste som skjedde.
Hustruen skjøt
I soverommet til høyre grep Ann haglgeværet sitt da hun hørte støy i huset. Ifølge hennes egen forklaring åpnet hun døren og skjøt straks mot silhuetten av en mann ute i gangen. Politiet undret seg over at hun skjøt uten å nøle – rett utenfor sin manns soverom.
Hennes mann var naken
William Woodward hadde ikke en tråd på kroppen da han ble skutt foran soveromsdøren sin. Hvis han også hadde hørt noe mistenkelig i huset, ville han neppe gått ut dit naken – uten skytevåpnene som lå i soverommet hans. Politiet mistenkte at Ann lokket ham ut dit.
Ann ropte ikke «hvem der?»
Parets to gutter på elleve og åtte år og butleren befant seg også i huset. Ifølge politiet ville de fleste for sikkerhets skyld ha ropt «hvem der» før de åpnet ild mot noen i mørket.
Ann ville drepe
Da politiet ankom, lå Mr. Woodward i døråpningen til soverommet sitt. Ektemannen var altså blitt skutt bare 1,5 meter fra konas soverom overfor. Ann hadde til og med avfyrt begge løpene på kloss hold. Ifølge politiet hadde hun tydeligvis skutt for å drepe.
Ann ble imidlertid ikke tatt med til stasjonen av politiet. I stedet overbeviste advokaten hennes myndighetene om at hans velstående klient burde legges inn på Manhattans fineste sykehus.
Neste morgen våknet USA til den sjokkerende nyheten. «Århundrets skyteepisode» kalte Life Magazine dramaet i Oyster Bay.
For Anns svigermor, Elsie Woodward, var det et hardt slag å miste sin eneste sønn bare to år etter ektemannens bortgang. Woodward-familiens matriark tvilte ikke et sekund på svigerdatterens skyld.
Ann skjøt sin mann to ganger med et dobbeltløpet haglgevær.
Men skyldig eller ikke, supersnobben ønsket ikke at Woodward-navnet skulle dras ned i sølen. Derfor besøkte den 72 år gamle enken svigerdatteren på sykehuset halvannen uke senere for å fortelle henne hvordan saken skulle takles. Elsie kunne også fortelle at William kort tid før sin død hadde endret testamentet sitt, slik at Ann ikke arvet formuen hans.
Ann måtte nøye seg med parets bolig på Long Island og en eksklusiv bolig på Manhattan i tillegg til månedlig pensjon resten av livet. Til gjengjeld skulle parets to barn sendes på internatskole i Sveits. Og før en eneste penny fra arven kunne utbetales, måtte Ann dessuten unngå å bli dømt for mordet på ektemannen. Ann godtok betingelsene.
Heldigvis for Elsie fant den juridiske undersøkelsen sted bak lukkede dører, så ingen saftige detaljer om ekteskapet lekket ut – matriarken var spesielt lettet over at sønnens mange sidesprang og konemishandlingen forble en hemmelighet.
Suksessforfatteren Truman Capote ble invitert på fest av New Yorks prominente, og her hørte han de slibrige detaljene om tragedien i Woodward-familiens hus.
Bok fikk Ann til å begå selvmord
Da Ann Woodward i 1975 fikk nyss om at den berømte forfatteren Truman Capote ville avsløre henne i sin kommende bok, tok hun sitt eget liv.
Truman Capote møtte enken Ann Woodward for første gang i 1956. Hun var midt i en romantisk middag med den danskfødte playboyen Claus von Bülow på en restaurant i St. Moritz i Sveits. Møtet var alt annet enn hyggelig, og Capote omtalte henne deretter alltid som «Mrs. Bang Bang».
I 1975 ga Capote magasinet Esquire tillatelse til å trykke utdrag fra hans kommende bok, «Answered Prayers». Romanen hudflettet USAs overklasse, og et av kapitlene handlet tydeligvis om drapet på Mr. Woodward.
«Ingenting i Anns forklaring stemte», sto det i boken, der Ann var omdøpt til millionøsen Ann Hopkins, som ifølge Capote slapp unna med kaldblodig drap. Ann fikk et tips om Esquire-artikkelen, og tre dager før den ble publisert, tok hun cyanid.
Etter Anns død uttalte svigermoren:
«Vel, det var det. Hun skjøt sønnen min, og så myrdet Truman henne.»
Kledd i en stilig svart kjole og en bredbremmet hatt ankom Ann 25. november 1955 retten i Nassau på Long Island, hvor en såkalt anklagejury skulle avgjøre om hun skulle siktes for overlagt drap.
I nesten ti timer fremla politiet, rettsmedisinere og ballistiske eksperter sine observasjoner. Ann ble bare avhørt i en halvtime – med lange pauser for gråt. Juryens avstemning varte også bare en halvtime.
«Hun skjøt for å forsvare seg selv og familien sin», oppsummerte juryens formann. Ann var fri.
Til tross for juryens avgjørelse betydde ikke frifinnelsen at Ann kunne vende tilbake til sin sorgløse glamourtilværelse, fordi saken medførte at Ann ble frosset ut av det gode selskap. Det var slutt på invitasjonene til de berømtes fester, som hun hadde lengtet etter hele livet. Fra nå av baktalte jetsetterne henne og kalte Ann Woodward «Annie Get Your Gun».