Mary Richardson holder nervøst skisseblokken i hånden. Hele morgenen har hun kretset rundt nakenportrettet av gudinnen Venus, som henger på veggen i National Gallery i London. Hun kan imidlertid ikke komme veldig nær bildet.
Denne dagen, tirsdag 10. mars 1914, har publikum gratis inngang, og menneskemylderet er overveldende. Venus-bildet, som er laget av den spanske maleren Diego Velázquez, og som galleriet hadde anskaffet seg noen år før for den da svimlende sum av 45 000 pund, er det store trekkplasteret.
Først ved lunsjtider tynnes det ut i folkemengden, og den ene av de to betjentene som er satt til å vokte det kostbare verket, forlater sin post.
Richardson går raskt bort til maleriet. Men blyant og skisseblokk er nå lagt i vesken. I høyre hånd holder hun i stedet en kjøttøks.
“Verdier beregnes bare i penger og ikke i menneskeverd. Det måtte jeg ta med i beregningen.” Mary Richardson, 1953.
Snart kan hele landet lese om Mary Richardson og om det sinnet som driver henne til å begå en av de mest omtalte hærverksaksjonene i britisk historie.
Politivold vakte sinne
Sinnet hadde ulmet lenge hos den nå 22 år gamle Richardson. Fire år tidligere hadde hun vært vitne til “Den svarte fredagen” – da politi utenfor det britiske parlamentet angrep en gruppe feminister som demonstrerte fredelig for stemmerett.
Ti demonstranter kom på sykehuset, og kvinnebevegelsen ble radikalisert. Brannstiftelse og knuste vinduer var blant metodene til de såkalte suffragettene i årene som fulgte.
Blant våpnene som publikum tok i bruk for å stoppe Richardson, var galleriets røde guidebøker for tyske turister.
Mesterverk ble massakrert
Richardson hugger løs
Richardson fortsetter hærverket til en betjent kaster seg over henne. Øksen hadde hun kjøpt for sine siste penger, for hun ønsker ikke hjelp fra kvinnerettsorganisasjonen som hun er medlem av.
Flenger skjemmer maleriet
Hærverksaksjonen etterlater Diego Velázquez' maleri med fem store flenger. Skadene forverres av at Richardson etter hvert hugg vrir øksen rundt i lerretet. Museet utbedrer senere skadene.
Richardson slåss som besatt
Flere betjenter befinner seg i bygningen. Sammen med galleriets oppsynsmenn og publikum hjelper de til med å avvæpne Richardson, som rasende setter seg til motverge.
Men kvinnene fikk ikke stemmerett. Derfor la Richardson en plan i 1914.
“Verdier beregnes bare i penger og ikke i menneskeverd. Det måtte jeg ta med i beregningen”, skrev hun senere. Ved å ødelegge noe dyrt ville hun fange offentlighetens oppmerksomhet. Da Richardson studerte kunsthistorie, valgte hun Velázquez' maleri.
Den 10. mars forlot hun pensjonatet sitt bevæpnet med en øks. Øksen hadde hun festet til innsiden av det venstre jakkeermet, og den ble holdt på plass ved hjelp av en hjemmelaget kjede av sikkerhetsnåler.
Antallet besøkende og det strenge vaktholdet overrasket imidlertid Richardson. Fra galleriets brede trapp kunne hun se inn i rommet der to betjenter som satt på røde plysjstoler, holdt vakt foran verket.
I de neste timene drev Richardson omkring på måfå. For å få nervene under kontroll tok hun frem skisseboken og begynte å tegne fritt etter et av de utstilte verkene.
“Rettferdighet betyr mer for meg enn kunst.” Mary Richardson, 13. mars 1914.
Ved middagstid vendte hun tilbake til salen der maleriet til Velázquez hang. Salen var nesten tom.
I det samme reiste en av betjentene seg. Den andre lente seg tilbake og åpnet en avis.
Richardson løsnet raskt sikkerhetsnålene i ermet og frigjorde øksen. Hun løp bort til maleriet med øksen løftet til slag.
Hærverk sjokkerte
Maleriet satt beskyttet bak glass, som ble knust da Richardson kløyvde lerretet med sitt første hugg. Betjenten så seg forvirret omkring.
En oppsynsmann som tilfeldigvis sto i døråpningen, løp mot Richardson, men han skled og falt på det nybonede gulvet.
Uhellet ga Richardson tid til gang på gang å hamre øksen i maleriet. Hærverket stanset ikke før betjenten nådde frem og rev våpenet ut av hånden hennes.
Politifolk førte Richardson til kvinnefengslet Holloway, der mange suffragetter satt innesperret.
Richardson ble straks pågrepet og ført bort. I dagene som fulgte, kunne sjokkerte briter lese om det hele i avisene, der Richardson forklarte handlingen sin.
“Jeg setter minst like stor pris på kunst som alle andre som besøkte galleriet tirsdag morgen. Men rettferdighet betyr mer for meg enn kunst”, uttalte hun.
I april ble Richardson løslatt etter flere ukers sultestreik. Men aksjonen ga ikke britiske kvinner stemmerett.
Det skjedde ikke før fire år senere – etter at kvinner hadde bevist at de var uunnværlige under 1. verdenskrig, som brøt ut noen få måneder etter Richardsons aksjon.