Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

Flukten fra Alcatraz

"Ingen flykter fra Alcatraz," pleide fengselsdirektøren å si. Men han tok feil. En natt i juni 1962 ble flukten fra Alcatraz en realitet. Tre fanger brøt seg ut av cellene og flyktet på en primitiv flåte som i hovedsak var lagd av regnfrakker.

Polfoto/Corbis

En flukt fra Alcatraz var utenkelig for vokterne

Da vaktsjef Bartlett klokken 07.14 den 11. juni 1962 inspiserer cellene for å forsikre seg om at alle fangene har stått opp, blir én mann liggende.

Fange nummer 1476, John Anglin, rører seg ikke. «Anglin», roper Bartlett. Ingen bevegelse. En annen vakt kommer til.

«Jeg skal nok få ham opp», sier han, og roper et par ganger på Anglin, før han stikker armen inn mellom sprinklene. Idet han prikker borti Anglin, triller fangens hode plutselig ned på gulvet.

De to vaktene nærmest letter av forskrekkelse. Så går det opp for dem at det utenkelige har skjedd: Rømning!

De bratte skrentene bidro til å gjøre Alcatraz fluktsikkert – nesten.

© Shutterstock

Et virvar av rør ga ideer til flukten fra Alcatraz

På fengselsøya Alcatraz sonte noen av USAs mest ihuga fluktkonger. Gang på gang hadde de stukket av fra andre fengsler.

Ikke en eneste av dem hadde imidlertid greid å slippe unna Alcatraz, selv om 14 hadde forsøkt siden innvielsen i 1934. Alle hadde enten druknet, blitt tatt, eller blitt skutt av vaktene.

Men denne gangen så det ut til at et fluktforsøk hadde lykkes. Vaktene oppdaget raskt at tre mann manglet i blokk B: Frank Morris og brødrene John og Clarence Anglin.

Kort tid senere fant vaktene ut at også en fjerde fange – Allen West – skulle være med på flukten, men var blitt etterlatt.

Da vaktene forgjeves hadde finkjemmet hele fengselsøya og kystlinjen i San Francisco, begynte West å fortelle om det som skulle vise seg å være den best planlagte flukten i USAs historie.

Ifølge West selv var han hjernen bak flukten, og hadde oppdaget fengselets svakheter. For å sjekke fluktmulighetene hadde han blitt med i et arbeidslag som skulle male i hovedbygningen.

I løpet av sommeren 1961 fikk West dermed adgang til en tom etasje mellom cellene og taket. Her oppdaget han blant annet at etasjen tidligere hadde rommet flere ventilatorer, som nå var demontert.

Alle ventilasjonssjaktene var murt igjen – med ett unntak. Den åpne sjakten var plassert rett over blokk B, der de fire rømningsklare fangene bodde.

Fra denne delen av taketasjen førte et rør opp til selve ventilasjonssjakten. Hvis røret kunne skrus av, ville fangene kunne krype opp i sjakten og videre opp på taket – og ut i det fri.

West hadde også merket seg at det gikk en smal, høy og mørk korridor bak de tre etasjene med celler.

Korridoren ble brukt av håndverkere, og et virvar av rør og ledninger buktet seg opp gjennom korridoren i tre etasjers høyde. Noen enkle planker fungerte som gulv i hver etasje, slik at elektrikere og rørleggere hadde noe å gå på. En fange som var sterk og smidig nok kunne åle seg langs rørene til taketasjen.

Dessuten oppdaget West at betongveggene i cellene hadde begynt å smuldre. Toalettene i fengselet ble skylt med sjøvann. Det tæret sånn på vannrørene at de flere ganger hadde sprunget lekk slik at det ble oversvømmelser.

Kombinasjonen av salt og fukt hadde slitt på murene, og gjort dem så porøse at de lett kunne hakkes eller skrapes i stykker.

Betongen ble skrapt ut med skje

West hadde tidligere sittet i fengsel i Atlanta sammen med John og Clarence Anglin og Frank Morris. Han fortalte straks sine gamle fengselskamerater om hva han hadde observert.

Risten under håndvasken i cellene var veien ut – den førte til den smale håndverkergangen, forklarte West.

Risten var ikke større enn en skoeske, men hvis de hogde vekk muren omtrent ti centimeter på hver side av risten, så… De tre andre var med på ideen.

Fangene smuglet skeier ut fra spisesalen, og i løpet av høsten 1961 gikk de i gang med å hakke og skrape hull langs risten med skeiene, som de slipte mot sementgulvet.

Hver kveld hadde fangene lov til å spille musikk i én time. Kaoset av lyd var et utmerket dekke for skrapelydene fra cellene. Når musikken stilnet, dekket fangene hullene rundt risten med betongstøv de hadde skrapt løs, blandet med såpe og vått toalettpapir.

Deretter ble den midlertidige muren malt med maling som West hadde smuglet inn. Etter en stund ble kamufleringen av hullet enda mer effektiv, fordi John Anglin kom på at de kunne lage en falsk rist og et stykke vegg av en tobakkseske og en ringperm.

Den falske veggen kunne på få sekunder settes på plass i hullet som et lokk. Ifølge Wests anslag kom fangene til å ha hakket seg gjennom muren i løpet av bare seks uker, men rundt juletider var ingen av dem i nærheten av noe gjennombrudd.

Først i april 1962 sparket John Anglin, som den første, risten sin ut. Han kunne smyge seg ut i den mørke korridoren, der det luktet salt og urin. Så krøp han opp langs rørene til taketasjen og inn i cellen igjen. Og ut en gang til, i pur begeistring. Han hadde smakt friheten.

«Routine night», en rutinenatt, skrev nattevakten i loggboken den natten. Noen netter senere brøt også Clarence seg gjennom, og 11. mai kom Morris ut av cellen sin. «Rutinenatt», skrev vakten igjen. West var den eneste som fremdeles ikke hadde hakket seg fri.

I alt var omtrent 250 fanger låst inne i de 1,5 x 2,7 meter store cellene der murene var i ferd med å smuldre. Ved å skrape vekk betongen greide fangene å komme seg ut av cellene

© Scanpix

De indsatte kendte til flugtplanerne

I spisesalen, der de fire fangene kunne snakke uforstyrret om fluktplanene, hadde de bestemt seg for å lage fire falske hoder. De skulle ligge på hodeputene i cellene og lure vakten når han gikk sine tre nattlige opptellingsrunder.

Dessuten skulle de fjerne ventilasjonsrøret i taket, lage redningsvester og en flåte med padleårer. Alle materialer og verktøy måtte skaffes til veie. Og alt måtte skje i dypeste hemmelighet – i hvert fall overfor vaktene.

For alle fangene i B-blokken visste etter hvert hva de fire fangene foretok seg om natten. Flere hjalp også til med å skaffe forskjellig verktøy som de gjemte i sine egne celler.

John og Clarence fikk ansvar for de falske hodene. I håndvasken blandet John støv og småstein fra muren med såpe og lim. Han rev reklame ut av magasiner som han lånte på biblioteket, og klistret dem på hodene for å få en glatt overflate.

Til slutt ble hodene malt med farger fra et vanlig malerskrin. De ferdige hodene skjøv John inn til Clarence. Han utstyrte dem med ekte hår fra fengselets frisørsalong, der han arbeidet. Hodene ble gjemt bak risten, og lå klare til den store flukten.

Tepper skjulte spor som kunne avslørt flukten fra Alcatraz

Med adgang til taketasjen hadde rømlingene nå et sted å gjemme verktøy og rekvisitter. West sørget for at de også fikk arbeidsro.

Han overtalte en av sjefsvaktene til å gå med på at han kunne ta seg av malingen av taketasjen på egen hånd. Vakten låste ham inn med malerutstyr og en stige, og låste igjen bak seg.

De mer garvede vaktene stusset litt, for normalt fikk ikke fangene lov til å
arbeide alene. Men West var jo innelåst og kunne ikke stikke av, var svaret. I taketasjen kunne West nå uforstyrret skru løs ventilasjonsrøret.

Det eneste problemet var at vaktene faktisk kunne se ham fra celleblokken på den andre siden av gangen, hvis de så godt etter.

Dette løste West ved å feie støv og skitt fra taketasjen ned på gangbroene foran cellene, der vaktene gikk.

Resultatet ble – som forventet – at vaktene klagde. West foreslo at han kunne henge tepper rundt taketasjen for å holde rusket inne. Dette gikk vaktene motvillig med på. Bak teppene hadde rømlingene nå sitt eget lille verksted. Her hadde de både plass og ro til blant annet å bygge flåten.

Risten ble sagd av og fangene var klare til flukten fra Alcatraz

Nå gikk arbeidet unna. Om dagen smuglet West blant annet lim og tau opp i taketasjen, mens de andre brukte nettene til å bygge flåten og demontere ventilasjonsrøret.

Selve røret ble skrudd løs uten problemer, men i sjakten som førte opp til taket, oppdaget Morris og John først to sprinkler og deretter en massiv jernrist som var boltet fast.

Med litt anstrengelser fikk Morris i løpet av tre netter vridd de to sprinklene så mye sammen med en skrutvinge at han kunne passere dem og nå jernristen. Morris forsøkte å skru boltene av med en ombygd hårtrimmer fra frisør-salongen. Uten hell.

Så stjal West en støvsugermotor som Morris fikk gjort om til en boremaskin. Boltene lot seg fremdeles ikke rikke – de måtte sages av.

Morris gikk i gang med det møysommelige arbeidet med å vri og hogge en skrutrekker inn mellom boltene og sjakten for å hakke av så mye rust at de små, hjemmelagde sagbladene hans kunne klemmes inn.

I slutten av mai holdt fangene på å miste motet. West ble konstant presset av vaktene om å ta teppene ned igjen fordi de var brannfarlige.

Samtidig måtte John kassere pongtongen han hadde arbeidet med i lang tid. Flåten skulle støttes av to pongtonger, hver på 40 centimeter i diameter, men Johns pongtong ble til slutt bare 15 centimeter. Og pongtongens treventil fungerte ikke som den skulle.

Nå begynte han forfra med å sy en helt ny pongtong, og lage en ventil av gummi. Omsider fikk Morris skrapt løs nok rust til at han kunne lirke sagbladene bak boltene i risten, og han sagde kveld etter kveld. 10. juni var risten endelig løs fra boltene.

Flåten, padleårene og et sett redningsvester var også ferdige. Etter et helt års forberedelser var fangene klare til å stikke av.

Fangene forsvant ut i verden

Klokken 21.30 den 11. juni plasserer fangene hvert sitt pappmasjéhode på putene. Anglin-brødrene og Morris kryper ut av cellene, opp i taketasjen og venter på West. Men han kommer ikke.

West har ikke fått hakket hullet rundt risten stort nok. Han har regnet med at han kunne sparke seg gjennom på fluktkvelden, men betongen vil ikke gi etter. John forsøker å sparke hullet større fra den andre siden – forgjeves.

De tre fangene bestemmer seg for å la West bli igjen og la utstyret hans ligge i taketasjen, i tilfelle han får brutt seg gjennom. Så skyver de risten løs og kryper ut i det fri.

De sniker seg over taket og glir ned langs et ventilasjonsrør på siden av bygningen. Vel nede gjenstår det bare å klatre over gjerdet. De har alle prøvd å rømme fra fengsler før, så gjerdet skremmer dem ikke. En etter en tar de seg over piggtråden.

Fangene småløper ned til vannet, der de pumper opp vestene og flåten. Lysene fra San Francisco og Golden Gate glimter i vannet mens de tre griper padleårene, kommer seg opp på den vesle flåten, og skyver den ut i det kalde vannet. Etter det er skjebnen deres ukjent.

Vannet var rolig den natten, og de kan ha klart seg, mener enkelte politikilder. Andre påpeker at strømmen var sterk og har trukket dem til havs. Den første natten fant letemannskapene en hjemmelaget padleåre flytende i bukten.

Tre dager senere dukket en plastlomme med fotografier og adresser til Anglin-brødrenes familie opp. De neste to ukene skylte flere bevis i land: en redningsvest og biter av flåten.

De tre fangene ble aldri funnet, men saken er ennå ikke henlagt. Så sent som i 2009 sa Mike Dyke, etterforsker hos U.S. Marshals Service, som gransker fengselsrømninger: «Vi har ennå ikke funnet bevis på at de er døde, så vi slutter ikke å lete etter dem».

Les også:

Historiske guider

Opplev fangeøya Alcatraz

4 minutter
Historiske guider

Her var døden siste rømningsvei

4 minutter
Kriminelle

Hvor mange fanger flyktet fra Alcatraz?

3 minutter

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Skriv inn e-postadressen din, så sender vi deg en e-post som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt.
Ugyldig e-postadresse

Sjekk e-posten din

Vi har sendt en e-post til som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt. Hvis du ikke finner e-posten, bør du se i søppelposten (uønsket e-post, «spam»).

Oppgi nytt passord.

Skriv inn det nye passordet ditt. Passordet må ha minst 6 tegn. Når du har opprettet passordet ditt, vil du bli bedt om å logge deg inn.

Passord er påkrevd
Vis Skjul