Flykaprer fløy halve verden rundt

I oktober 1969 går en ung mann om bord på et fly i Los Angeles med en billett til 15 dollar, en militær rifle og en plan for det som skal bli historiens lengste og mest merkverdige flykapring.

I oktober 1969 går en ung mann om bord på et fly i Los Angeles med en billett til 15 dollar, en militær rifle og en plan for det som skal bli historiens lengste og mest merkverdige flykapring.

The Denver Post/Getty Images

Raffaele Minichiello står på flyplassen i Los Angeles og lar blikket gli ned over tavlen over flyavganger. Den unge mannens øyne fester seg på TWA Flight 85 - et Boeing 707-passasjerfly som skal til San Francisco. Take-off er kl 1.30 om natten den 31. oktober 1969.

“Færre mennesker flyr om natten. Det er det minst risikable valget ”, tenker han og tenner rutinemessig en sigarett.

Han går sjelden lenger enn en halvtime uten en Marlboro mellom leppene, og denne dagen trenger han virkelig å dulme nervene. Forut venter en reise som vil snu opp-ned på alt - den kan til og med ende med å koste ham livet.

Raffaele Minichiello kjøper en enkeltbillett til 15 dollar. Sikkerhetsvakter og bagasjesjekk er praktisk talt ikke-eksisterende, og den 19 år gamle tenåringen med italienske røtter trasker uforstyrret bort til gaten iført kamuflasjeklær fra den amerikanske hæren.

Klokken er 23. Om litt over to timer vil han være om bord i flyet, klar til å sette sin desperate plan ut i livet.

Kapringen starter, 31. okt. 1969
Passasjerflyet TWA Flight 85 – en Boeing 707 – letter fra Los Angeles med kurs mot San Francisco. Om bord er 40 passasjerer, fire kabinpersonale, en flykaptein, en annenpilot og en flymekaniker.

© Shutterstock

Det er ikke mer enn et halvt år siden Raffaele Minichiello sist var ute og fløy. Den gang gikk turen til militærbasen Marine Corps Base Camp Pendleton i California fra det krigsherjede Vietnam, der Minichiello har kjempet som marinesoldat i to år og også blitt såret.

Hans innsats førte i april 1969 til en militær utmerkelse i form av et "Purple Heart" til den unge mannen, som i en alder av 12 år hadde flyttet fra Italia til USA sammen med faren, moren og en søster.

Krigen har satt sine tydelige spor i Minichiello, som har vanskelig for å venne seg til et sivilt liv og lett blir oppfarende over småting i hverdagen. Da den unge krigsveteranen trer inn i kabinen på TWA Flight 85 rett etter midnatt, blir han møtt av fire profesjonelt smilende flyvertinner.

Den 19 år gamle Raffaele Minichiello lignet alt annet enn en hardkokt flykaprer. Men han hadde en plan, og den ville han gjennomføre – koste hva det koste ville.

© ZUMA Press, Inc./Imageselect

"Velkommen om bord. Det er ikke mange passasjerer med i kveld, så hvis du har lyst, kan du sette deg på første klasse. Du kan bare la håndbagasjen bli igjen her hos meg, så finner jeg en plass for den," sier en av flyvertinnene og strekker ut hånden etter den avlange bagen som Minichiello bærer på.

Den mørkhårede unge mannen med det sjarmerende smilet og de markerte øyenbrynene svarer på gebrokkent engelsk:

“Ellers takk, jeg tar den med meg. Jeg skiller meg ikke fra fiskestanga mi”.

Han setter seg i setet og venter på at flyet skal lette mens han knuger den avlange bagen tett inntil kroppen. Hadde flyvertinnen åpnet den, hadde hun ikke funnet fiskeredskaper av noe slag, men derimot en halvautomatisk M1 Garand-rifle og 250 patroner.

Raffaele Minichiello kjempet i nesten to år i Vietnam. De voldsomme opplevelsene ga ham – og tusenvis av andre unge menn – store psykiske problemer.

© Horst Faas/AP/Ritzau Scanpix

Flykaprer følte seg forrådt av sitt nye land

Raffaele Minichiello kom til USA fra Italia sammen med sin familie i en alder av 12 år. I 1967 vervet den da 17 år gamle gutten seg til marinekorpset for å kjempe i Vietnam-krigen. Det ble et mareritt for den unge immigranten, som ofte ble mobbet av de andre.

Under oppholdet i Vietnam overførte Minichiello 800 dollar til en bankkonto tilhørende militærbasen. Pengene ville han bruke til å besøke sin syke far, som hadde flyttet hjem til Italia.

Men da Minichiello vendte tilbake til USA, sto det bare 600 dollar på kontoen. I raseri brøt han seg inn på militærbasen og stjal verdisaker for 200 dollar.

Han ble tatt på fersk gjerning og stilt for krigsrett. Dagen før rettssaken flyktet han - fast besluttet på å nå frem til faren.

Kapringen begynner

Kl. 1.45, flykabinen: TWA Flight 85 letter fra Los Angeles med 40 passasjerer om bord. Et kvarter etter blir flyvertinnen Charlene Delmonico kalt til Raffaele Minichiellos plass.

Raffaele Minichiello har fortsatt pekefingeren på ringeknappen når Charlene Delmonico kommer bort til ham. Kabinlyset er slukket over de fleste setene, og mange av passasjerene rundt henne prøver å sove.

"Hva kan jeg gjøre for deg?" spør den 23 år gamle flyvertinnen den unge mannen hun allerede har lagt merke til under innsjekkingen.

Smilet hennes blir avløst av redsel da hun ser den unge passasjeren holde en rifle mellom hendene. Han legger en patron i hånden hennes:

“Jeg har 249 flere av dem her. Ta meg med til flyets kaptein", sier Raffaele Minichiello, som har tatt på seg militærjakken sin.

Han reiser seg med riflen skjult under jakken og begynner å gå opp gjennom kabinen med flyvertinnen foran seg. Flere passasjerer på de andre setene bemerker hendelsen, og en enkelt mann reiser seg, men Minichiello beordrer ham skarpt til å sette seg ned igjen.

“Fra nå av tar jeg kontrollen over flyet. Og jeg krever at vi flyr til New York”. Raffaele Minichiello til flykapteinen.

Kort etter står den skremte Charlene Delmonico foran døren til cockpiten. Hun banker to ganger og blir lukket inn. Raffaele Minichiello smetter inn og stiller seg i venstre hjørne med riflen hevet. I cockpiten sitter flykaptein Donald Cook, co-pilot Wenzel Williams og flymekaniker Lloyd Hollrah. Alle stirrer stivt på den unge mannen og våpenet hans.

«Fra nå av vil jeg ta kontroll over flyet. Og jeg krever at vi flyr til New York, sier flykapreren.

Bevisst gjør han stemmen dypere og hardere enn normalt for å utstråle den autoriteten som hans gutteaktige utseende ikke kan levere. Nervøsiteten kan han imidlertid ikke maskere.

Kaptein Cook løfter armene over hodet og sier rolig: ”Flyet er ditt, vi gjør hva enn du ønsker. Men vi har ikke nok drivstoff til å fly til New York direkte. Vi blir nødt til å mellomlande i Denver for å tanke opp”.

Det blir den første av en lang rekke mellomlandinger, for Minichiello skal lenger enn til New York - mye lenger.

En FBI-agent viser fram patronen som Raffaele Minichiello ga til flyvertinnen Charlene Delmonico før han beordret henne til å ta ham med til flyets cockpit.

© Duane Howell/Getty Images

Tenåringens transatlantiske flykapring ble verdens lengste

18 timer og 45 minutter, 11 000 kilometer og tre mellomlandinger på to forskjellige kontinenter – Raffaele Minichiellos flykapring slo alle rekorder i 1969.

Da nyheten kom om at TWA-flyet var blitt kapret midt på natten den 31. oktober 1969, trodde de fleste at turen ville gå til Cuba. Opp gjennom 1960-tallet hadde USA opplevd en bølge av kapringer begått av cubanere som ønsket å vende tilbake til Fidel Castros kommunistiske Cuba - en reise som USA hadde gjort ulovlig i 1961, da landet brøt alle diplomatiske bånd med øystaten.

Men Raffaele Minichiello hadde helt andre planer og tvang innenriksflyet til å sette kursen mot Roma i Italia. Turen krevde en rekke opptankinger i først USA og deretter i Shannon i Irland.

Flykapringen var den første som krysset Atlanterhavet, og den ble dermed den lengste flykapringen målt i tilbakelagte kilometer - en rekord som fortsatt står den dag i dag.

“Drinkene er på vår regning”

Kl. 2.00, cockpiten:Flyet er på vei mot Denver for å mellomlande før turen fortsetter til den nye destinasjonen, New York City. Minichiello gir kaptein Cook lov til å snakke til passasjerene.

Kaptein Donald Cook er 41 år gammel, og når han ikke inntar luftrommet som pilot for TWA, bor han i Kansas City. Han kjenner utmerket godt til den epidemien av flykapringer som har rammet USA de siste par årene. Bare dette ene året har 54 flykapringer funnet sted i USA – noe som tilsvarer en kapring hver sjette dag.

I 1972 gjorde Nixon-administrasjonen det til et lovkrav at alle passasjerer skulle skannes for metallgjenstander før flyavgang.

© Wally McNamee/Getty Images

Sikkerhetssjekk på flyplassene ville “skremme” folk

Metalldetektorer og vakter var et sjeldent syn da Raffaele Minichiello ble flykaprer i 1969. Tre år senere innførte USA sikkerhetssjekk på alle flyplasser.

Frem til begynnelsen av 1970-tallet var det omtrent like enkelt å fly som å ta toget. På den tiden var det praktisk talt ingen sikkerhetskontroller på amerikanske flyplasser. Passasjerene møtte opp fem til ti minutter før avgang og gikk direkte fra flyplassens inngang til gaten og fant sin plass i flyet.

Her var verken metalldetektorer eller skannere. Noen flyplasser hadde sikkerhetsvakter ansatt, men de var ikke obligatoriske. Og hvis bagasjen ble inspisert før avreise, ble det vanligvis bare gjort ved å kjenne på utsiden av vesken.

I 1968 ble metalldetektorer og røntgenskanning på flyplasser diskutert, men ideen ble raskt skutt ned av Federal Aviation Administration, som regulerer sivil luftfart i USA.

“Det vil skremme folk. I tillegg vil vi motta en masse klager over brudd på personvernet, uttalte Irving Ripp, FAA-tjenestemann.

Fem år og hundrevis av flykapringer senere visste alle at noe måtte gjøres. I desember 1972 vedtok regjeringen at alle passasjerer skulle skannes av en metalldetektor før avgang, akkurat som all bagasje også skulle undersøkes. Fra1974 skulle også all håndbagasje røntgenskannes.

Så sent som to måneder tidligere var et annet fly fra Donald Cooks selskap, Trans World Airlines (TWA), blitt kapret under en tur fra Roma til Tel Aviv i Israel. Heldigvis kostet ikke kapringen noen menneskeliv, men det hadde flere andre kapringer gjort.

Dette er den første kapringen som kaptein Cook selv har blitt utsatt for, men han vet at det er viktig å holde hodet kaldt og bevare et kjølig overblikk for ellers kan situasjonen eskalere og uskyldige miste livet.

“På en meget overbevisende måte har en ung passasjer besluttet å chartre dette flyet”. Kaptein Donald Cook til sine passasjerer.

Som erfaren pilot er kaldblodighet og overblikk heldigvis to kvaliteter som Donald Cook besitter i rikt monn. Det er derfor ingen panikk å spore i stemmen hans da han henvender seg til de skremte passasjerene over høyttalerne for å informere dem om situasjonen:

“Mine damer og herrer, dette er kapteinen. På en meget overbevisende måte har en ung passasjer bestemt seg for å chartre dette flyet. Derfor flyr vi til New York i stedet for San Francisco med en mellomlanding i Denver for å fylle drivstoff. Vi beklager ulempen og takker for oppmerksomheten ”.

Donald Cook vender seg mot Raffaele Minichiello og spør om passasjerene og flyvertinnene kan få lov til å forlate flyet når de ankommer Denver. Den unge kapreren innvilger dette, men han forlanger at en av flyvertinnene blir værende. Den 21 år gamle flyvertinnen Tracey Coleman melder seg frivillig til å bli på flyet.

Kapteinen tar mikrofonen igjen og henvender seg på ny til de skremte passasjerene i kabinen:

“Mine damer og herrer, deres reise ender i Denver. TWA beklager ulempen og vil sørge for at dere kommer med første ledige fly til San Francisco. I mellomtiden er alle drinker på vår regning ”.

Den trykkede stemningen blant passasjerene i kabinen letter umiddelbart. Marerittet ser ut til å ende hurtigere enn mange av dem har fryktet..

2 1/2 time etter kapringen
Flyet lander i Denver tidlig om morgenen for å bli tanket opp. Alle passasjerer samt tre av de fire i kabinpersonalet får lov til å forlate flyet.

© Shutterstock

Gråtkvalt bønn fra radioen

Kl. 7.30-8.00, flykabinen:Etter å ha satt av passasjerene i Denver starter det opptankede flyet den fem timer lange reisen mot New York. En time etter start hører Minichiello sin mors stemme i radioen.

“Min sønn, overgi deg ... Overgi deg. Mor lover deg at alt nok skal bli bra igjen ”, skurrer en stemme fra høyttalerne i flykabinen.

Raffaele Minichiello stivner - han kan tydelig gjenkjenne sin mors stemme. Flyvertinnen Tracey Coleman har slått på radioen for å høre hva som blir sagt om flykapringen. En monoton nyhetsoppleser har nettopp summert opp saken.

Radiojournalisten forteller at Minichiello egentlig skulle vært stilt for krigsrett ved den amerikanske militærbasen for marinesoldater, Camp Pendleton, den 29. oktober - altså to dager før han kapret flyet. Tiltalen lyder på innbrudd og tyveri av inventar for 200 dollar.

Skremt av utsikten på et fengselsopphold hadde den unge krigsveteranen ifølge oppleseren forlatt hjembyen Seattle og søkt tilflukt i Los Angeles. Nå står den 19 år gamle desertøren imidlertid overfor en langt verre straff ettersom flykapringer utløser minimum 20 års fengsel og i noen tilfeller kan føre til dødsstraff, ifølge nyhetsankeret.

Det radiojournalisten ikke forteller er at Raffaele Minichiello har stjålet verdisaker for nøyaktig 200 dollar fordi han mente at arbeidsgiveren hans hadde tatt nøyaktig det beløpet fra militærkontoen han hadde satt inn penger på mens han kjempet i Vietnam.

Det var penger Raffaele Minichiello hadde planlagt å bruke til å reise til fødebyen Melito Irpino, ca. 100 kilometer øst for Napoli, for å besøke faren, som hadde reist tilbake til Italia på grunn av sykdom.

Raffaele Minichiellos eneste ønske var å dra hjem til Italia for å besøke sin syke far, som her ses sammen med Minichiellos mor under rettssaken mot sønnen.

© Uncredited/AP/Ritzau Scanpix

"Skru av den der!" roper en tydelig berørt Minichiello mens morens gråtkvalte bønn fortsatt høres i radioen.

Tracey Coleman gjør straks som hun får beskjed om og henter deretter en kopp kaffe til gisseltakeren. Det er bare fem personer igjen på flyet: De to pilotene, en flymekaniker, Minichiello og Tracey Coleman.

De tre andre flyvertinnene har forlatt flyet, men Coleman har blitt igjen fordi flykapreren krevde at en av flyvertinnene måtte bli. Alle fryktet dessuten at Minichiello ville nekte å la passasjerene forlate maskinen hvis alle flyvertinnene insisterte på å få forlate flyet.

Coleman begynner å snakke med Minichiello for å berolige ham.

Hun forteller at hun er fra Kansas City og studerer språk på universitetet ved siden av jobben som flyvertinne. Den unge mannen åpner seg også litt og forteller om sin syke far samt moren og søsteren Anna.

"Ikke vær urolig, jeg er ikke ute etter å skade noen," betror den unge flykapreren henne. "Jeg er en god fyr, men ikke fortell det til kapteinen. Han må tro at jeg er villig til å gjøre hva som helst”.

Et skudd runger i flyet

Kl. 11.40, JFK-flyplassen i New York: Flyet lander i New York så langt fra terminalene som mulig. Minichiello har bedt om to nye piloter som kan fly ham til Roma.

Flyselskapet TWAs offisielle flykapringspolitikk er klar: Så lenge det ikke blir utgytt blod og flyet returneres uskadd, flyr TWA den unge soldaten hvor han enn vil. Og Raffaele Minichiello ønsker å dra til Italias hovedstad. Derfra vil han kjøre til Napoli og besøke sin syke far.

US Federal Bureau of Investigation (FBI) har imidlertid andre planer. Ingen har tidligere kapret et innenriksfly og tvunget det til å fly til et annet kontinent. Det vil skape en farlig presedens, frykter FBI, som derfor har møtt mannsterkt opp på flyplassen.

Nær hundre FBI-agenter, mange forkledd som flymekanikere, lusker rundt i nærheten av flyet i håp om å kunne snike seg om bord og pågripe flykapreren. Minichiello har for lengst spottet agentene og blir desperat. Han har advart om at bare de mest nødvendige folkene kan nærme seg flyet.

7 timer etter kapringen
Rundt hundre FBI-agenter – mange forkledd som flymekanikere – venter på JFK-flyplassen i New York, der TWA Flight 85 lander kort før middag.

© Shutterstock

Han begynner å løpe opp og ned gjennom kabinen fordi han frykter å bli drept av en skarpskytter hvis han sitter stille i nærheten av et vindu. Plutselig runger et skudd gjennom kabinen - midt i tumultene har Minichiello ved et uhell kommet til å avfyre riflen sin.

Kulen borer seg gjennom kabintaket og streifer en oksygentank, men den trenger ikke hele veien gjennom flyskroget. Hadde det skjedd, ville ikke flyet ha klart å ta av.

Lyden av skudd får FBI-agentene til å trekke seg tilbake. Kort etter kommer de to transatlantiske pilotene, Billy Williams og Richard Hastings, om bord på flyet. Alle på flyet er rystet av episoden, og kaptein Donald Cook roper rasende ut av cockpitvinduet etter agentene.

“FBIs plan var nær ved å få oss alle drept”. Kaptein Donald Cook i intervju.

Kapteinen gjør det klart for dem at flyet vil lette selv om den planlagte tankingen ikke er ferdig. I all hast kommer de to nye pilotene, som er trent i flyvninger over Atlanteren, om bord.

Minichiello beordrer kaptein Cook, annenpiloten og flymekanikeren til å bli sittende i cockpiten. Kaptein Cook er imidlertid fortsatt rasende over myndighetenes klønete forsøk på å stoppe kapringen.

"FBIs plan var nær ved å få oss drept alle sammen. Vi hadde vært sammen med den gutten i seks timer og sett ham gå fra å være en nærmest skingrende sinnssyk til en selvsikker og intelligent ung mann med sans for humor. Og så kom disse idiotene ", raser Donald Cook senere i et intervju med avisa The New York Times og fortsetter:

“Helt uansvarlig og basert på absolutt ingen informasjon besluttet FBI hvordan de skulle ta seg av ham. Tilliten som vi hadde bygget opp i nesten seks timer var fullstendig ødelagt ”.

De to nye pilotene tar kontroll over maskinen, og flyet letter. Tilbake på rullebanen står de slukørede FBI-agentene.

Minichiello fyller rundt år

Lørdag 1. nov., midnatt (lokal tid), Irland: Kaoset på flyplassen i New York betyr at flyet ikke har blitt fylt opp med drivstoff. I stedet tanker flyet i Bangor, Maine, hvorpå det setter kursen mot Irland for å bli tanket opp en siste gang.

Opptankingen i Bangor forløper udramatisk. Nyheten om flykapringen har nådd hele USA nå, og flyplassen i Maine er fylt med reportere. Klok av hendelsene i New York tar myndighetene dog ingen sjanser.

En hær av politifolk holder pressen tilbake og sørger for at bare drivstoff-folkene kommer nær flyet. Da tankene er fylt, letter TWA 85 uhindret fra flyplassen.

8 timer etter kapringen
Raffaele Minichiello og hans nå seks gisler får flyet tanket opp på rekordtid ved Bangor International Airport i Maine. Etter 45 minutter letter flyet igjen.

© Shutterstock

I flyet har stemningen blitt mye bedre, og de syv personene om bord har begynt å føle et bånd til hverandre og den unge flykapreren. Da TWA Flight 85 krysser tidssonene på vei inn mot Irland, og den 31. oktober blir til den 1. november, fyller Raffaele Minichiello år.

"Jeg tror jeg har bursdag nå," sier han til flyvertinnen Tracey Coleman.

"Er det sant?" spør hun og smiler.

"Ja, jeg fyller 20 år," svarer han.

Flyvertinnen forsvinner et kort øyeblikk og vender deretter tilbake til bursdagsbarnet med en cocktail.

"Gratulerer med dagen, Raffaele," sier hun til den tydelig rørte flykapreren, som takker varmt og tar imot drinken.

Fra vinduet kan han nå skimte lysene fra vestkysten av Irland, der flyet lander kort etter. Etter en halv times opphold, hvor flyet igjen får drivstoff, letter maskinen med kurs mot sin endelige destinasjon: Roma.

15 timer etter kapringen
Etter seks timers uavbrutt reise lander flyet på Shannon flyplass i Irland for en siste opptanking.

© Shutterstock

Raffaele Minichiello håper å kunne feire bursdagen sin med faren, men han vet også at risikoen for at den i stedet vil finne sted bak lås og slå er stor. Han står tross alt bak "verdens lengste og mest spektakulære flykapring", som overskriften i avisa The New York Times proklamerer.

Rundt klokka 3 om natten kommer flyet inn over de italienske Alpene. Raffaele Minichiello ser på armbåndsuret sitt, som fremdeles viser Los Angeles-tid. 18.00 står det. Det er nå litt over 16 timer siden han startet sin flykapring.

Om litt over to timer ender den på flyplassen i Roma.

"Jeg beklager å ha skapt så mange problemer for dere," sier Raffaele Minichiello til kaptein Donald Cook da flyet starter innflyvningen til den italienske hovedstaden like etter klokka 5 om morgenen.

"Det gjør ikke noe," svarer kapteinen. "Vi tar det ikke personlig."

18 1/2 time etter kapringen
Boeing 707-flyet med den trette flykapreren og hans seks gisler lander på flyplassen i Roma kort før soloppgang.

© Shutterstock

Flykaprer møter blindgate

1. nov., kl. 5.15 (lokal tid), flyplassen i Roma: Flyet lander i Roma. Minichiello har krevd en høytstående politibetjent sendt ut til flyet. Kort etter kjører en bil opp til maskinen.

Politimannen Pietro Gulí stiger ut av sin svarte Alfa Romeo og går opp trappen til flyet med hendene over hodet. Han er 47 år gammel og arbeider som assisterende politisjef på Romas internasjonale flyplass.

Som den høyest rangerte betjenten på jobb er han blitt utvalgt til å ta imot den hjemvendte italienske flykapreren. Han er bekymret, for alt kan skje når det gjelder flykapringer. Samtidig aner han intet om Raffaele Minichiello - bortsett fra at han er av italiensk avstamming.

Pietro Gulí tenker på sin kone og sine to tenåringssønner som sover intetanende der hjemme, han gjør korsets tegn og trer inn i flykabinen. Straks dukker Raffaele Minichiello opp med riflen hevet mot betjenten.

Mens han holder politimannen i sjakk, sier den unge kapreren pent farvel til de resterende seks personer om bord i flyet. De har nå vært sammen i nesten 19 timer og tilbakelagt 11 000 kilometer. Ingen av dem har sovet særlig mye underveis, og alle føler en stor lettelse nå som kapringen har nådd sitt endemål.

For Minichiello er det imidlertid langt fra over. Han trår forsiktig ut av flyet og skrider målrettet mot den svarte Alfa Romeoen med sitt nye gissel foran seg.

"Kjør meg til Napoli," beordrer Minichiello da de begge sitter i bilen.

Etter en utmattende jakt ble Minichiello omsider pågrepet av italiensk politi. Her kjøres han til retten omgitt av politifolk.

© Uncredited/AP/Ritzau Scanpix

Pietro Gulí nikker og kjører ut fra flyplassen med kurs mot Napoli, ca. 220 km sørover. Uten at Minichiello vet det, har han slått på mikrofonen på bilradioen slik at kollegene hans kan høre hvert ord de to mennene utveksler.

Så snart Alfa Romeoen forlater flyplassen, setter fire politibiler etter. Raffaele Minichiello får derfor Pietro Gulí til å kjøre i stor fart ned små, smale veier i det kuperte landskapet i utkanten av Roma, i håp om at han kan riste av seg forfølgerne.

Da han på et tidspunkt klarer å riste forfølgerne av seg en kort stund, beordrer Minichiello Gulí til å kjøre bilen ned en blindvei. For enden av veien stiger begge mennene ut, men før Pietro Gulí rekker å spørre hvor de nå skal kjøre hen, løper Minichiello av gårde og forsvinner ut av syne.

Da Pietro Gulís kolleger når frem, holder han dem tilbake:

"Pass på! Han dreper dere. Han har et automatgevær med 240 skudd!”

Prest feller flykaprer

1. nov., kl. 10.00 (lokal tid), 10 km utenfor Roma: 400 politifolk, 40 politihunder og to helikoptre gjennomsøker landskapet i utkanten av Roma. Minichiello søker tilflukt i en liten kirke.

Kirken “Den guddommelige kjærlighet” er fylt godt opp denne formiddagen, dit folk fra egnen har valfartet for å feire allehelgensdag. Blant den velkledde forsamlingen av katolikker stikker én person seg dog ut fra mengden.

Det er Raffaele Minichiello, som etter å ha skjult seg i nærområdet i fem timer har listet seg inn i kirken sammen med alle de andre. Hans rifle og militærklær er gjemt i et uthus i nærheten, og han er derfor bare iført vest og bukser. Han hadde ikke trodd at været i Italia ville være så kaldt på denne tiden av året.

Italiensk politi fant senere Minichiellos militæruniform og våpen gjemt i et uthus nær kirken hvor han ble anholdt.

© AFP/Ritzau Scanpix

Da kirkens viserektor, Don Pasquale Silla, kikker ut over kirkegjengerne, får han straks øye på den unge mannen i den aparte påkledningen. Han gjenkjenner øyeblikkelig den unge mannen fra nyhetskanalene, som har vært plastret med hans lett gjenkjennelige ansikt.

Silla løper bort til to politimenn som holder vakt i nærheten og forteller dem om oppdagelsen. Kort etter tropper politiet opp foran kirken, der de uten dramatikk pågriper Minichiello, som ikke setter seg til motverge.

“Landsmenn, hvorfor pågriper dere meg? Jeg har ikke gjort noe galt!” roper Raffaele Minichiello idet han blir ført vekk av politiet etter 23 timers flukt.

Vel plassert i baksetet av politibilen overveier han et kort øyeblikk om han skal gripe sidemannens Beretta og kapre politibilen, men han oppgir hurtig ideen.

“Heldigvis kom jeg på bedre tanker,“ sier han senere.

Den berømte italienske filmprodusenten Carlo Ponti tilbød Minichiello en rolle i en western, men filmen ble aldri noe av.

© Uncredited/AP/Ritzau Scanpix

Filmkarriere tok aldri av

Den unge flykapreren ble etter pågripelsen berømt over hele Italia, der mange anså ham for en helt. Etterpå var han snublende nær å bli filmstjerne.

Da Raffaele Minichiello ble løslatt fra fengsel den 1. mai 1971, spurte en journalist om han angret på sine handlinger. Med et smil svarte den tidligere flykapreren: "Hvorfor skulle jeg det?"

I italienernes øyne var han en helt som hadde kjempet for USA i en urettferdig krig og bestemt seg for å vende tilbake til fedrelandet - uansett pris.

Jentene dånte over Minichiello, og han ble til og med tilbudt en filmrolle. Filmens arbeidstittel var: "Landsmenn, hvorfor pågriper dere meg?" - som Minichiello hadde sagt under arrestasjonen.

Filmen ble aldri til noe, og Minichiello endte opp som bartender i Roma. Han giftet seg senere med bareierens datter. På et tidspunkt eide han også en pizzeria kalt "Hijacking".

Såpeopera i romersk rettssal

5. nov. 1970, retten i Roma: Rettssaken mot Minichiello starter i Roma et års tid etter anholdelsen. Han idømmes først seks års fengsel, men en appelldomstol reduserer straffen til bare 18 måneder.

Det italienske folket er ikke i tvil: Raffaele Minichiello er ingen skurk. Snarere tvert imot. Han er en krigshelt som ble forrådt av USA og gjorde det som trengtes for å vende tilbake til hjemlandet og sin syke far.

Som hans egen mor uttaler til pressen:

"Han er et offer for krig, og han må tilgis. Min sønn må ha opplevd grusomheter i kamp som har gjort noe med hodet hans”.

Da Raffaele Minichiellos forsvarsadvokat Edmond Zappacosta inntar rettssalen den 5. november 1970, minner hans forsvarstale mest av alt om en napolitansk opera. Hans avsluttende bemerkning om sin klient, som til syvende og sist bare soner seks måneder mer for sin forbrytelse, går i hvert fall rett til hjertet på italienerne:

"Selv om han bodde på månen, ville Raffaele Minichiello ha kommet tilbake til oss for å innånde luften i Italia og gi en klem til sine aldrende foreldre."