Før fengselsstraff lød dommen på: Smerte og ydmykelse

En maske de kalte scold’s bridle, ble brukt i England og Skottland på 1600-tallet. Bridle betyr bissel på norsk, og scold var den gang betegnelsen på en gretten kvinne som man sjelden kunne få til å tie. Men det kunne scold’s bridle.

Hodetøyet av jern ble vanligvis montert på kvinner som forstyrret den offentlige ro og orden ved å forulempe andre med høye tilrop. Straffen medførte både ubehag og smerte, for scold’s bridle var forsynt med et munnbitt – en plate eller kule av jern – som var vanskelig å gape over.

Bittet hindret den dømte i å snakke fordi munnen ble holdt åpen. I spesielt ubehagelige utgaver var bittet forsynt med en spiss som gjorde det smertefullt å bevege tungen.

Med scold’s bridle låst fast om hodet kunne kvinnen heller ikke svelge, så hun kunne ikke unngå å sikle. Foruten å få svært ømme kjever ble kvinnen ydmyket ved å bli slept gjennom byens gater eller satt i gapestokken med det ubehagelige hodetøyet på.

I middelalderen slo bystyret i Stockholm hardt ned på utroskap. Skyldige kvinner ble straffet med «bysteiner», som var to 13 kg tunge steiner forbundet med en jernlenke.

Steinene skulle bæres over nakken under en lengre botsgang gjennom byen. Straffen var kjent fra flere europeiske land, der også andre forseelser kunne utløse den utmattende formen for offentlig ydmykelse.

I august 1475 ble Stockholms innbyggere vitne til at en kvinne ved navn Ärmgard slepte seg rundt i gatene med «byens steiner». Synderen som Ärmgard hadde bedratt mannen sin med, slapp noe lettere unna. Han var kjent som Lille Anders og måtte betale en betydelig bot.

Ärmgard kunne nok også ha sluppet unna med en bot, men kanskje nektet hennes sjalu ektemann å betale. Og siden middelalderens kvinner ikke hadde råderett over egne penger, måtte hun gå den ydmykende botsgangen. Hadde heller ikke Lille Anders betalt, skulle Ärmgard ifølge loven ha trukket ham etter seg med en snor bundet til manndommen hans.

I 1656 red den selverklærte engelske profeten James Nayler gjennom byen Bristol på en hest. Han ville gjenskape Kristi inntog i Jerusalem. Nayler var kveker, og forsøket hans på å rekruttere nye tilhengere kostet ham en dom for blasfemi.

Som straff banket bøddelen først en rødglødende spiker gjennom tungen hans, og deretter ble Nayler brennemerket med en «B» i pannen – B for blasfemi.

Mange slags forbrytelser kunne straffes med brennemerking, og av bokstaven kunne andre se hva han eller hun var dømt for.

I Amerika brukte kolonistene nesten hele alfabetet for å vise hva en forbrytelse hadde gått ut på. Drukkenbolter fikk for eksempel en D for «drukenness» (fyll) brent inn i huden med et rødglødende jern.

I Frankrike ble forbrytere dømt til å slave bak årene i marinens galeier. Helt til 1832 brennemerket myndighetene dem med bokstavene GAL. Forbrytere som var dømt til slavearbeid på land, fikk brennemerket TF – en forkortelse for travaux forcés (tvangsarbeid).

Hvis en soldat uteble fra tjeneste på 1600- og 1700-tallet, ble han straffet av de kameratene som han lot i stikken. I bar overkropp og med armene bundet på ryggen skulle den skyldige løpe ned mellom to rekker med soldater, som alle hadde streng ordre om å slå ham.

Mens slag med hassel- og pilekjepper regnet ned over ryggen hans, gikk en offiser foran med blottet kårde. Ved å rette det skarpe våpenet mot synderens bryst hindret offiseren ham i å løpe.

Bak rekkene av soldater sto offiserer klare til å disiplinere dem som viste barmhjertighet og ikke slo hardt. En straff på tre ganger spissrot forbi 300 mann var vanlig og resulterte i at den svikefulle soldaten fikk ikke mindre enn 900 slag.

Straffen ble betraktet som mer ærefull enn f.eks. pisking fordi soldaten kunne motta den stående og vise mannsmot. I krigstid var straffen for å utebli ni ganger spissrot – i alt 2700 slag – det ble betraktet som en dødsstraff.

Nederlandske kapteiner var de første som utviklet straffen «hopp fra råen», som skulle demme opp for ulydighet og strid mellom sjøfolkene. Råen er den runde trestangen som seilskutenes store råseil er festet til.

For å hindre at den dømte klamret seg til mast eller rå og nektet å hoppe, fikk han et tau rundt livet og ble heist til værs. Når han dinglet 20 meter over vannet, slapp mannskapet tauet og lot ham styrte ned.

Fra så stor høyde er havoverflaten like hard som jordoverflaten, med mindre sjømannen traff vannet i perfekt vinkel. Da få kunne svømme, ble tauet om livet hans brukt til å hale den forkomne bråkmakeren om bord igjen.

I 1632 ble en toppgast og en kadett på den nederlandske østindiafareren Zutphen idømt den livsfarlige straffen. Deres ugjerning var at de hadde mobbet en sovende kompis ved å male ansiktet og manndommen hans svart med sot og olje. Begge overlevde.

Offentlig pisking ble kalt kakstrykning i gamle dager. Navnet skyldtes at straffen ble fullbyrdet mens den dømte sto bundet til kaken – en solid påle midt i byen.

I noen land ble de dømtes hals lenket fast til kaken, andre steder fikk de hendene bundet så høyt oppe at de måtte stå på tærne.

Dermed ble ryggen strukket, og bøddelen kunne begynne å slå løs med pisk, kjepp eller – som flere steder i Norden – en bunt ferskt bjørkeris. For å øke smertene kunne bjørkerisene være dyppet i saltvann slik at det svidde i de blodige flengene.

I tillegg til at smerten var nesten uutholdelig, ga kakstrykning også de dømte store arr på ryggen. For resten av livet ville arrene avsløre at han eller hun var blitt dømt for en forbrytelse.

Nest etter dødsstraff ble amputasjon ansett som den strengeste dommen. I tillegg til smerten ved å miste en kroppsdel måtte den dømte resten av sine dager også bære skammen over å være uten nesen, et øre eller en hånd.

Bare alvorlige lovbrudd ble straffet med amputasjon, men det var mye som ble betraktet som alvorlig før i tiden.

I Jyske lov fra 1241 står det for eksempel om falskmyntere:

«Hvis en mann begår falskneri, skal kongen ha hans hånd.»

Middelalderens bødler hugget rutinemessig hender av de dømte, men forbrytere risikerte også å miste andre kroppsdeler. Tyver fikk ofte skåret av et øre eller nesen.

Under keiser Fredrik den store (1740–1786) mistet utro kvinner i Preussen nesen – en praksis som gikk helt tilbake til Det østromerske riket samt arabisk og indisk kultur. Skriftlige kilder forteller at avskjæring av ører ble praktisert i noen av britenes kolonier i Amerika helt frem til slutten av 1700-tallet.

Trehesten var en av de formene for straff som var enklest å håndheve, og derfor en av de mest utbredte. I Norden ble den dømte plassert over skrevs på en planke som om han eller hun satt på en hest.

Her skulle synderen sitte i en time eller mer mens den skarpe kanten på den trekantede planken boret seg opp i skrittet. For å gjøre rideturen ekstra smertefull kunne steiner og blylodd henges om bena.

Både menn og kvinner ble dømt til den ydmykende og smertefulle straffen som stammet fra Sør-Europa: Under den spanske inkvisisjonen på 1500-tallet ble den brukt til å torturere kvinner. Nakne måtte de klatre opp på en trehest som i noen tilfeller var forsynt med jernpigger. Torturen medførte ofte døden på grunn av infeksjonene som fulgte med.

På slutten av 1700-tallet brukte den amerikanske generalen George Washington flittig straffen til å disiplinere soldatene sine, og trehesten ble også brukt flere tiår senere under den amerikanske borgerkrigen.

Hvis en ugift kvinne i 1700-tallets Norden ble tatt i å ha sex før ekteskapet, fikk hun ikke bare en stor bot. Hun skulle også bekjenne synden foran hele menigheten i den lokale kirken. Hvis kvinnen var blitt gravid, eller hvis hun allerede hadde født barnet i det skjulte, var det nesten umulig å unngå straff.

Og hvis hennes hemmelige elsker i tillegg benektet ethvert kjennskap til forholdet, risikerte hun – foruten ydmykelsen – aldri å å bli gift, for ingen ville ta en fallen kvinne til kone. Utsikten til å leve et liv som fattig og utstøtt fikk kvinner til å begå enda verre forbrytelser i ren fortvilelse: å drepe spedbarnet og skjule liket.

Meningen med å innrømme synden i kirken var ellers at menigheten deretter skulle tilgi kvinnen og ta henne inn i fellesskapet igjen, men slik gikk det sjelden. I Sverige og Finland hadde man den samme straffen. Den ble kalt kyrkoplikt (kirkeplikt), men kongen forbød den i 1741. Forbudet skulle få ned det skremmende høye antallet barnedrap som hjemsøkte riket hans.