Nicolas Fousset var velstående, men beskjeden. Han levde stillferdig på sin avsidesliggende eiendom i nærheten av byen Orgères i det vestlige Frankrike.
Blant naboene var han kjent som en vennlig mann som ikke kunne finne på gjøre en flue fortred. Dessverre gjaldt ikke det samme for en flokk røvere som natten til 4. januar 1798 slo inn døren til våningshuset på monsieur Foussets gård.
Med høye rop krevde de å få utlevert alle bondens oppsparte penger. Da han nektet, tente et par av forbryterne opp i peisen.
Da ilden fikk godt tak, grep de Fousset og holdt ham fast slik at føttene hans ble fanget i ilden. De slapp først grepet da bonden skrikende av smerte hadde fortalt dem hvor sparepengene hans lå gjemt.
“Skrekken brer seg fra region til region; vi må gjøre noe.” Direktoriet, den franske regjering, 1. desember 1796.
Frankrike var i kaos
Fousset var langt fra den første som fikk besøk av banden som kalte seg Les Chauffeurs – “Fyrbøterne”.
"En ny type kriminelle gjør landet usikkert. De kalles chauffeurs fordi de brenner ofrenes føtter for å finne ut hvor de gjemmer pengene. De er ikke isolerte forbrytere, men tallrike og velorganiserte bander. Skrekken sprer seg fra region til region; vi må gjøre noe", lød et opprop fra regjeringen i 1796.
Men å fange forbryterne var lettere sagt enn gjort. Den franske revolusjonen hadde brutt ut i 1789 og etterlatt landet i en borgerkrigslignende tilstand. Forbrytere hadde lett spill.
Les Chauffeurs benyttet seg til fulle av maktvakuumet. Forkledd oppsøkte de ensomt beliggende gårder for å tvinge verdier fra beboerne.
Røvere pinte ofre til overgivelse
Det fantes ikke banker på landsbygda på 1700-tallet, og mange lå derfor inne med store verdier. Det utnyttet Les Chauffeurs.
Sot og masker skjulte ansiktene
Røverne maskerte seg for å unngå å bli gjenkjent. De svertet også ansiktene med sot.
Føtter var deres favoritt
Forbryterne rettet torturen mot ofrenes føtter. Metoden hadde den fordel at offeret – i tillegg til å føle en ulidelig smerte – med egne øyne kunne se hvordan huden ble forkullet.
Mange ofre døde
Banden bar våpen og var ikke redd for å bruke dem. Satte ofrene seg til motverge, ble de drept.
Gjenstridige ofre fikk føttene overhelt med likør eller smurt inn med fett slik at flammene virkelig kunne ta tak.
En bonde i nærheten av byen Chartres ble kraftig forbrent over hele kroppen da banden kastet ham inn i peisen hele fire ganger for å få ham til å lystre.
Banden fortsatte å herje med uforminsket kraft i to år og etterlot seg et blodspor. Tolv dager etter overfallet døde Nicolas Fousset av skadene.
Folk i området var rasende over skjebnen til den hyggelige monsieur Fousset. Folkestemningen fikk de allerede hardt pressede gendarmene til å trappe opp patruljeringen i området.
Vagabonder ledet gendarm på sporet
Kort tid etter arresterte en gendarm ved navn Pierre-Pascal Vasseur et lurvete par – en mann og en kvinne – som streifet rundt på landeveiene rundt Orgères og truet og ropte mot folk.
Under avhøret avslørte mannen at han var medlem av Les Chauffeurs.
“De resterende 21 ble henrettet i giljotinen på torget i Chartres.”
Han ramset opp – sannsynligvis mot løfter om nedsatt straff – en lang rekke medskyldige.
Vasseur satte seg fore å komme til bunns i saken. I mer enn fire måneder reiste han på hesteryggen land og strand rundt for å avhøre og arrestere bandemedlemmer.
Rundt 300 menn, kvinner og barn ble avhørt. Den harde kjernen i banden fanget Vasseur på fersk gjerning mens de i en skog planla et angrep på et slott i nærheten av Toury samt seks bondegårder.
I mars 1800 kunne påtalemyndigheten stille 45 menn og 37 kvinner for retten. I mellomtiden var Frankrike snudd på hodet. Året før – i november 1799 – hadde general Napoleon tatt makten i et ublodig kupp og gjort seg selv til konsul med vide fullmakter.
Nå skulle det herske ro og orden i landet igjen.
Rettsprotokollen fra saken mot Les Chauffeurs er fyldig. Hele 594 vitner ble avhørt i løpet av 134 dager.
Og retten fulgte opp. 23 bandemedlemmer ble dømt til døden.
To døde kort tid etter i det overfylte fengselet. De resterende 21 ble henrettet i giljotinen på torget i Chartres 4. oktober 1800. De hadde alle på seg røde skjorter slik at alle kunne se dem tydelig.
Mange andre bandemedlemmer fikk lange fengselsstraffer. Det tok Napoleon noen år til å slå ned på andre røverbander. Men Les Chauffeurs hørte ingen mer til.