Den 12. september 1826 befant William Morgan seg bak lås og slå i den lille byen Canandaigua i staten New York. Dagen før var han blitt arrestert og sperret inne på grunnlag av falske anklager. Et komplott var under oppseiling.
Rundt kl. 19 banket det på døren. Mary Hall, fengselsinspektørens kone, åpnet siden mannen hennes var bortreist. Utenfor sto en ukjent mann. Han insisterte på å få William Morgan utlevert. Mary avviste det usedvanlige kravet.
Det siste hun hørte før mennene presset fangen brutalt inn i en hestevogn, var ordet "drap"
Den ene mannen ble fulgt av ytterligere to menn. En av dem påsto at han førte saken mot Morgan, og Mary låste motvillig opp celledøren.
Mennene hadde knapt forlatt fengselet før Hall angret på det. I det klare måneskinnet så hun dem slepe Morgan med seg. Det siste hun hørte før mennene presset fangen brutalt inn i en hestevogn, var ordet "drap".
Ropet ble gjentatt, men denne gangen utydelig, som om noe var blitt lagt over talerens munn. Ingen så noensinne Morgan igjen.
William Morgan forsvant på mystisk vis etter at han i 1826 planla å infiltrere den amerikanske frimurerlosjen.
Bok skulle avsløre de mektige
En slik bortførelse var nettopp det Mary Hall hadde fryktet. Alle i området visste at Morgan hadde mektige fiender. Han var en stakkar som ofte flyttet og aldri hadde penger.
I januar 1826 bosatte han seg i Batavia i staten New York. Her tok han jobb som murer og steinhugger for å forsørge sin kone og to barn.
Kort etter slo han seg sammen med David C. Miller, en aviseier som vaklet på randen av konkurs.
De to desperate mennene la en plan. Morgan skulle skaffe seg adgang til en frimurerlosje, fraliste ordenen dens hemmelige ritualer og fortelle alt i en bok utgitt av Miller.
Allerede i august kunngjorde makkerparet at boken snart ville bli lagt ut for salg. For bare én dollar ville leseren få "avgjørende bevis for råttenskapen" blant frimurerne, lovet de.
Men Morgan hadde forregnet seg.
Følg Morgans kidnapping
Skjæret fra fullmånen gjorde det mulig for vitner å se bortførelsen.
1. Kjørte frem på signal
Kareten ventet ved arresten. Mennene slo på noe hardt utenfor huset som signal om at den skulle kjøre frem, fortalte Mary Hall.
2. Karet tiltrakk seg oppmerksomhet
Flere vitner forteller at de så kareten underveis mot Fort Niagara. De heftet seg spesielt ved at gardinene var trukket for vinduene.
3. Begravde feil mann
I 1827 skylte et lik opp på Lake Ontarios bredd. Alle regnet med at den døde var Morgan, og man begravde ham i Batavia. Undersøkelser viste senere at den døde var canadier, men graven er bevart som et minnesmerke over Morgan.
Frimurerordenen var en av den tidens mektigste foreninger. På 1820-tallet besatte losjebrødre nøkkelposisjoner i alle deler av samfunnet.
De ville for alt i verden unngå å få sitt gode navn ødelagt, og begynte å trekke i trådene. Den 11. september ble Morgan arrestert og fengslet i den nærliggende byen Canandaigua – anklaget for å ha stjålet en skjorte. Dagen etter fant bortførelsen sted.
Frimurere ble upopulære
De tre mennene som hentet Morgan i fengselet, ble raskt identifisert som lokale frimurere. Men de nektet for å ha brukt makt.
Morgan hadde blitt med frivillig og hadde etterkommet deres ønske om å dra til Canada, hevdet de.
“Morgan ble plassert i en båt og bundet fast til en stein. Så blåste det opp." Frimurer i Batavia, 1826.
Vitner kunne imidlertid fortelle en annen historie. Kusken berettet for eksempel at han etter å ha kjørt hele natten satte av Morgan ved Lake Ontario ved den canadiske grensen.
Vitner blant frimurerne forklarte at Morgan deretter var blitt ført til det nærliggende Fort Niagara. Herfra forsvant han plutselig. Hvorhen visste de ikke.
Men Samuel D. Greene, Morgans venn som selv var medlem av frimurerlosjen i Batavia, var ikke i tvil: Morgan hadde blitt druknet i
Niagara-elven, som rant forbi fortet.
“Morgan ble plassert i en båt og bundet fast til en stein. Så blåste det opp, og den stakkars skrotten falt over bord og sank til bunns”, hadde han hørt en av sine frimurerkolleger fortelle.
Drapet kunne ikke bevises, men flere frimurere ble dømt for bortførelse. Blant dem var Loton Lawson, som hadde hentet Morgan i fengselet, og den lokale sheriffen, som ble dømt til 28 måneders fengsel.
I mellomtiden ble Morgans bok utgitt som planlagt. Innholdet var langt mindre skandaløst enn antatt.
Til gjengjeld fikk forfatterens skjebne amerikanerne til å vende seg mot frimurerne. Medlemstallet stupdykket, og ordenen var etter dette bare en skygge av seg selv.