«Florence, Florence, hent varmt vann», roper Charles Bravo.
Smertekrampene får den 30 år gamle advokatens kropp til å skjelve mens han vakler rundt i gangen utenfor konas soverom.
Så vakler han tilbake til gjesterommet. Mr. Bravo har sovet der i ti dager mens kona Florence har kommet til hektene etter nok en spontanabort.
Klokken er 22 om kvelden 18. april 1876, og en etsende gift er i ferd med å spise seg gjennom mr. Bravos magesekk.
Han er desperat etter å få fatt i et brekkmiddel, og i viktoriatidens England er sennepspulver rørt ut i varmt vann kjent for å ha en slik effekt.
Husets herre roper derfor på kona slik at hun kan få stuepiken til å sette over en kjele med vann.
Men Florence reagerer ikke, og litt over to døgn senere er ektemannen død. Som i en Agatha Christie-roman står de mistenkte i kø. Var det kona, venninnen, den avskjedigede kusken eller den forsmådde elskeren som forgiftet mr. Bravo?
Britiske aviser kaster seg over den celebre saken, og snart er det såkalte Balham-mysteriet på alles lepper.
Husholdersken sov i ektesengen
Den vakre, unge enken, Florence, ble kjent med Charles Bravo høsten 1875.
Han var en fremadstormende advokat med utsikt til en plass i parlamentet, hun var rik, men utstøtt og hadde desperat behov for en respektabel mann.
En skilsmisse og affæren med en gift mann hadde betydd at Florence ikke lenger ble invitert når det bedre borgerskapet i londonforstaden Balham hadde fest.
Ingen kom lenger på besøk i hennes staselige gods – ikke engang hennes nærmeste familie. Isolasjonen tæret på nervene, og bare to livliner forhindret Florence i å bukke under: store mengder sherry og mrs. Cox.
Sistnevnte var egentlig hennes noe eldre husholderske, men hadde utviklet seg til en kjær venninne.
Siden skilsmissen hadde mrs. Cox vært den eneste Florence kunne dele bekymringene sine med.
Det var også mrs. Cox som fant mr. Bravo og gjorde ham interessert i den rike enken.
Florence Bravo var ung, vakker og rik, men ble frosset ut av overklassen.
Mrs. Bravo fikk ikke innpass blant fiffen
Florence Bravo var det britene kalte «a fallen woman» – en fallen kvinne.
Hun ble gift første gang som 19-åring i september 1864 – gommen var den dypt alkoholiserte rikmannssønnen Alexander Ricardo.
Like før julen 1870 fikk hun bank av ektemannen og søkte tilflukt hos sine foreldre.
De sendte henne på kuropphold hos den landskjente alternative behandleren James Gully.
Under kuroppholdet innledet hun et forhold til den 62-årige dr. Gully, som dessuten hjalp henne med å bli separert fra ektemannen.
Sexskandale kostet omdømmet
Kort etter døde Florences ektemann, og da han ikke hadde rukket å endre testamentet, arvet hun en betydelig formue.
For pengene kjøpte hun blant annet godset The Priory i Balham i det sørlige London, der doktor Gully skaffet seg et hus slik at de oftere kunne være sammen.
Et ekteskap mellom de to var utelukket fordi han var gift.
Snart florerte det rykter om deres affære – det het seg at de var blitt avslørt mens de hadde sex på en sofa under en fest.
I 1872 ble Florence gravid og fikk dr. Gully til å hjelpe seg med å få fosteret fjernet.
Hun ble frosset ut av familie, venner og naboer – bare et nytt ekteskap med en respektabel mann kunne få henne inn i varmen igjen.
Derfor giftet hun seg i 1875 med den jevnaldrende advokaten Charles Bravo.
Advokaten forelsket seg ikke hodestups i Florence, men greide å fremstå noenlunde interessert, selv om hovedmålet hans var å få klørne i formuen hennes.
Florence la kortene på bordet for beileren. Hun lovet å droppe sin hemmelige elsker, den 62 år gamle legen dr. Gully, og i stedet vie seg til ekteskapet.
Etter å ha kjent hverandre i mindre enn tre måneder giftet Florence og Charles seg i desember 1875.
Han flyttet inn på godset hennes og ble møtt med en kjedelig overraskelse: Florence hadde ikke tenkt å gi ham råderett over formuen.
En ny britisk lov fra 1870 betydde at kvinner ikke lenger automatisk mistet retten til å forvalte sine egne penger når de inngikk ekteskap.
Mange menn tok det fortsatt for gitt, og mr. Bravo ropte og bannet, men Florence tviholdt på sin rett når ektemannen raste mot hennes altfor mange tjenestefolk, dyre ridehester og to fulltidsansatte gartnere.
Likevel viste det seg raskt at prisen for å bli en respektabel kvinne var særdeles høy for Florence.
Mens hun var så heldig å holde ektemannen unna pengene sine, kunne hun ikke tøyle driftene hans i sengen.
Mr. Bravo forlangte ikke bare å få en arving i en fart, men også å få tilfredsstilt sine mer bisarre lyster.
Så snart hun ble gravid, tvang han henne til analt samleie. Mr. Bravo var så voldsom i sengen at Florence måtte oppsøke lege, og hun begynte å oppfatte deres erotiske samliv som en form for avstraffelse.
Florence fryktet for sitt liv
To ganger i løpet av de første fire månedene av ekteskapet ble Florence gravid, men begge ganger aborterte hun.
Abortene førte til at hun ble både syk og svekket etter det voldsomme blodtapet, og hun begynte å frykte for sitt liv. Mr. Bravo virket likegyldig og presset på for å komme opp i sengen til henne.
Med stigende uro fulgte husholdersken, mrs. Cox, det ulykkelige ekteskapet.
Etter begge aborter sov hun i ektesengen ved siden av Florence – offisielt for å kunne hjelpe henne døgnet rundt, men i virkeligheten for å hindre mr. Bravo i å tvinge Florence til sex.
«Kom hit med en gang. Mr. Bravo er syk». Stuepiken hos Mrs. Cox
Innsatsen hennes var forbundet med stor risiko, for hun var allerede upopulær hos mr. Bravo – hvis Florence ble for svak til å holde hånden over henne, risikerte hun å få sparken.
Stemningen i det fornemme godset i Balham var derfor dårlig 18. april 1876, da mr. Bravo, Florence og mrs. Cox som vanlig spiste kveldsmaten sammen.
Florence var alene i første etasje
Hver gang stuepiken forsvant ned på kjøkkenet etter en ny rett, vendte mr. Bravo tilbake til kveldens smertefulle tema: Nå måtte det snart være på tide at han og Florence gjenopptok samlivet.
Det hadde gått ti dager siden den siste aborten hennes, og han forventet å ta plass i ektesengen i morgen.
Florence ble sjokkert og tømte en hel flaske sherry under middagen. Da hun meddelte at hun ville trekke seg tilbake for å gå til ro, var hun allerede småberuset.
Mrs. Cox slo følge opp på soverommet for å hjelpe venninnen i nattøyet. Da Florence var klar for å legge seg, ba hun mrs. Cox om å hente en flaske vin til å døyve nervene.
Mens mrs. Cox gikk nedenunder, var Florence alene i husets andre etasje, der gjesterommet med mr. Bravos midlertidige seng også befant seg.
Hun visste at han aldri la seg til å sove før han hadde drukket et stort glass vann fra en karaffel som stuepiken satte på nattbordet.
Like etter kom også mr. Bravo opp på rommet sitt for legge seg.
Han pusset tennene og gned det betente tannkjøttet med opiumsdråper for å lindre smertene. Deretter drakk han som vanlig et stort glass vann.
Antimonpulver kunne lett løses opp i vann eller te.
Antimon – kvinnenes beste venn
Allerede i middelalderen ble antimon brukt som avførings- og brekkmiddel, men stoffet kunne brukes til mye annet, visste viktoriatidens kvinner.
Fortynnet med vann vernet antimon fine fruer mot deres to verste svøper: alkoholiserte ektemenn og kjønnsdriften deres.
Gitt i rett dose forårsaket antimon kvalme, dempet kjønnsdriften og gjorde menn ordentlig dårlige hvis de drakk alkohol.
Enhver overklassefrue med egne hester hadde tilgang på giften, for den ble også brukt som ormekur i stallen, og giften verken smakte eller luktet noe.
Helte hun for mye av det hvite pulveret i et glass, ville ektemannen kaste opp med en gang, og hun risikerte at giften var ute av kroppen før den rakk å virke.
For å få ønsket effekt måtte hun i stedet forgifte ham med små doser over lang tid.
Akkurat som arsenikk – underklassefruers foretrukne drapsvåpen i 1800-tallets England – hoper antimon seg opp i kroppen og tar til slutt livet av offeret.
Ektemannen ville føle seg sløv i noen uker, men symptomene var vanskelige å skille fra for eksempel diaré.
Han hadde bare så vidt satt fra seg glasset før effekten av giften gjorde seg gjeldende.
I karaffelen hadde noen drysset antimon – et hvitt pulver som i små mengder ble brukt til å kurere innvollsorm hos hester og gi dem en skinnende pels. I større doser etset det som saltsyre eller løsemiddel.
Mr. Bravo vaklet ut på gangen og ropte to ganger etter Florence og varmt vann.
Desperat vaklet han tilbake på rommet og fikk med famlende hender åpnet et vindu. Så stakk han en finger i halsen for å brekke seg.
Selv om han hadde stått tre skritt fra soverommet der Florence lå og sov, reagerte verken kona eller mrs. Cox på de høye ropene hans.
Legen ble hentet langveis fra
Den første som kom ham til unnsetning var stuepiken.
Hun stormet opp trappen, banket på hos husets frue og gikk rett inn. I det store rommet møtte hun et selsomt syn: Mrs. Cox satt fullt påkledd ved sengekanten og strikket, mens Florence tilsynelatende sov som en stein, selv om hun akkurat måtte ha lagt seg.
Mrs. Cox dreide hodet og spurte:
«Hva er det?»
«Kom hit med en gang. Mr. Bravo er syk», svarte stuepiken nervøst.
Sammen gikk de over på gjesterommet. Her hadde mr. Bravo akkurat kastet opp ut vinduet og ropte igjen på varmt vann.
I det samme besvimte han og sank sammen. Mrs. Cox åpnet den oppkastflekkete nattskjorten og kjente etter om hjertet fortsatt slo. Det gjorde det.
«Gå ned og hent noe sennepspulver og varmt vann. Raskt», kommanderte hun.
Da stuepiken vendte tilbake, fryktet hun at mr. Bravo var død. Han lå helt stille på gulvet mens mrs. Cox masserte hendene og føttene hans for å få blodomløpet i gang.
Sammen fikk de etter mye om og men helt blandingen av sennepspulver og varmt vann inn i munnen på husets herre slik at han kastet opp.
Deretter ba mrs. Cox stuepiken hente sterk kaffe og sende kusken av gårde for å hente mr. Bravos lege, dr. Harrison.
Stuepiken vendte kort etter tilbake til gjesterommet og undret seg over at husets frue fortsatt ikke hadde dukket opp for å se til sin mann.
Hun gikk inn på soverommet og vekket Florence, som satte seg opp med en forbløffende opplagthet.
Sammen styrtet de over til mrs. Cox, som fortsatt satt bøyd over den bevisstløse mrs. Bravo.
Ekteparet Bravo ble portrettet like før husets herre døde i 1876. Selv om mrs. Cox sto på lønningslisten, brukte hun ikke samme uniform som resten av tjenestepikene.
«Har noen tilkalt en lege?» ropte Florence.
«Ja, jeg har sendt bud etter dr. Harrison», svarte mrs. Cox.
«Han er altfor langt unna. Vi må få fatt i en lokal lege», gispet Florence og løp ned trappen for å få butleren til å skaffe en lege fra Balham.
Imens sørget mrs. Cox for at oppkastet ble tørket opp, og at mr. Bravo fikk på en ren nattskjorte. Den skitne ble vridd grundig opp og lagt i bløt i kjelleren.
Tjue minutter senere vendte butleren tilbake med en lokal lege. Florence var helt fra seg og gråt hemningsløst, slik at mrs. Cox måtte forklare hva som hadde skjedd med mr. Bravo:
«Jeg tror det må være slag etter at han falt av fra hesten tidligere i dag».
Mr. Bravo hadde ganske riktig vært utsatt for et fall samme dag og pådratt seg flere skrammer, som legen så til.
«Ingen som ønsker å begå selvmord, ville gjort det med verdens mest smertefulle kjemikalium». Patologen etter obduksjonen av Mr. Bravo.
Helt i tråd med 1800-tallets legebøker ga legen deretter den bevisstløse pasienten klyster med brandy for å forebygge hjertestans.
Da dr. Harrison nådde frem ved 23-tiden, konstaterte han raskt at mr. Bravo var blitt forgiftet.
«Da er jeg sikker på at han må ha tatt kloroform mot tannverken», mente mrs. Cox nå.
Legene undersøkte igjen pasienten, men kunne ikke lukte noe kloroform.
Mrs. Cox skiftet forklaring
Rundt klokken halv tre om natten kastet mr. Bravo opp igjen og hadde blodig avføring. Han kom til bevissthet og skrek:
«Å Gud, vær barmhjertig mot meg».
Legene ville vite om han ved et uhell hadde inntatt noe giftig.
Ekteparet Bravo bodde i et tidligere kloster i Balham rundt en mil sør for London.
Hele huset hadde motiv for å drepe
Etter bryllupet 7. desember 1875 flyttet mr. Bravo inn i sin rike hustrus gods i Balham.
Fire og en halv måned senere var han død.
Med sitt voldsomme temperament og tallrike forsøk på å spare på utgiftene til tjenestefolk skapte mr. Bravo seg raskt fiender innenfor husets fire vegger – fiender, som hadde adgang til gift.
I godsets stall hang et medisinskap med antimon, som ble brukt til å kurere innvollsorm hos hester og gi dem en skinnende pels.
Den sparkede kusken, Griffiths, sverget på at han destruerte giften da han dro, men andre kan ha forsynt seg før den tid.
«Jeg gned gummene inn med opiumsdråper mot smerter – jeg kan ha kommet til å svelge noe av det», svarte en svak og forpint mr. Bravo.
Men opium var ikke problemet, forsikret legene ham. Et raskt blikk på pasientens oppkast og blodige avføring bekreftet for dem at en etsende gift hadde endt opp i magen på mr. Bravo.
Diagnosen fikk mrs. Cox til å trekke dr. Harrison til side og avsløre en hemmelighet hun hadde holdt på i fire og en halv time:
«Da jeg kom mr. Bravo til unnsetning, sa han at han hadde tatt giften selv, men at jeg ikke måtte si noe til Florence», forklarte hun.
«Hvorfor i all verden forteller De meg dette først nå», snerret dr. Harrison.
«Jo, men jeg sa det også til den første legen som kom», repliserte mrs. Cox. Men legen som kom, nektet blankt for å ha hørt noe om gift.
Da klokken ble halv seks om morgenen, ba mr. Bravo om penn og papir til å skrive testamentet sitt. Han etterlot alt til Florence.
Halvannet døgn senere fikk legene de første testresultatene, men det var ingen spor av arsenikk, som var det de mente langsomt holdt på å ta livet av mr. Bravo.
Den unge advokaten døde mindre et døgn senere.
Selvmord var utelukket
Mr. Bravos mystiske død ble gjenstand for et såkalt coroner’s inquest – en dommerundersøkelse som skulle slå fast om dødsfallet skyldtes en forbrytelse, et uhell eller var selvmord.
Undersøkelsen begynte i juli 1876 og ble en langtrukken affære.
Ifølge patologen om hadde forestått obduksjonen av mr. Bravo, var selvmord ganske utelukket:
«Ingen som ønsker å begå selvmord, ville gjort det med verdens mest smertefulle kjemikalium», slo han fast.
Kvinnelige tilhørere fikk ikke være til stede under alle vitneforklaringene i Bravo-saken – for å skåne de sarte ørene deres, var dommerens forklaring.
Den britiske overklassen elsket rettssaker
Utflukter til rettssaker var i 1800-tallets England en populær fritidssyssel for samfunnets rikeste.
Dagen lang lyttet de i åndeløs spenning til vitneforklaringer om grusomme forbrytelser – utstyrt med teaterkikkert for å se om det var ekte tårer i øyekroken når en morder bedyret sin uskyld.
Etter en dag med – forhåpentlig – mange grøss dro pene herrer og fruer hjem for å innvie vennekretsen i det de hadde opplevd og utpensle alle detaljer.
Allerede i løpet av 1850-årene ble overklassekvinner kritisert for den «ufeminine hobbyen», som noen aviser kalte den.
I 1864 fyrte en britisk forfatter av følgende bredside mot kvinnekjønnet:
«Kvinner av fornem familie – som besvimer ved synet av en blødende finger og får hysteriske anfall hvis noen omtaler at et kull geitekillinger har druknet – de kan sitte i timevis og lytte til detaljene om et kaldblodig mord».
At fornemme herrer hadde samme hobby, var det derimot ingen som rynket på nesen av.
Et uhell virket heller ikke sannsynlig, da ingen av husets medisinskap hadde inneholdt etsende gift, så det måtte være snakk om drap.
Raskt ble Florences tidligere elsker avhørt sammen med en kusk som mr. Bravo hadde gitt sparken.
Men ingen av dem hadde vært i nærheten av åstedet på flere uker eller hatt kontakt med den avdøde.
I stedet rettet mistanken seg mot mrs. Cox og Florence. Mens enken forsøkte å male et rosenrødt bilde av ekteparets samliv, avslørte mrs. Cox at ekteskapet skrantet voldsomt.
Husholdersken forsøkte også iherdig å overbevise juryen om at mr. Bravo ikke var så lykkelig som andre gikk rundt og trodde.
Faktisk hadde han etter flere krangler med Florence i avmakt betrodd henne at han ville begå selvmord.
Kvinnenes utsagn motsa hyppig hverandre og forvirringen steg.
Både Florence og mrs. Cox benyttet seg med stor kløkt av sitt kjønn når advokatene boret i de tallrike motsigelsene.
I viktoriatiden ble kvinner ansett for å være svake og i sine følelsers vold. Kyniske komplotter lå ikke for kvinner, mente de fleste – og Florence og mrs. Cox benyttet enhver anledning til å demonstrere hvor skjøre de var.
I likhet med juryen fattet mange britiske aviser sympati med Florence – for eksempel skrev velrenommerte The Times:
«Det er skandale at kryssforhøret av en knust og ydmyket dame kan nå det omfanget som det gjorde under Balham-mysteriet».
Forhør av mr. og mrs. Bravos tjenestefolk ga heller ikke noe særlig brukbar informasjon.
De husket veldig lite og var redd for å si noe som ville sette husets frue i et dårlig lys, og dermed risikere et oppsigelsebrev.
Etter fem lange uker måtte undersøkelsesdommeren gi opp, og juryen konkluderte:
«Vi finner at mr. Bravo ikke begikk selvmord, at han ikke møtte sitt endelikt etter et uhell, men med fullt overlegg ble drept med gift. Dessverre er ikke bevisene tilstrekkelige til å reise tiltale mot en eller flere personer».
Florence Bravo ble i 1878 begravd ved kirken St. Mary’s i Buscot 120 km vest for London.
Saken kostet Florence livet
Selv om hun ikke ble siktet for drapet på sin ektemann, kostet saken Florence Bravo dyrt.
Hun ble igjen utstøtt av det bedre borgerskapet.
For å få en ny start endret hun navnet til Turner og solgte godset i Balham.
Mindre enn to år senere drakk hun seg i hjel.
Sensommeren 1876 dro mrs. Cox til Jamaica med sine tre sønner.
Her hadde hun arvet et gods og en større formue. Hun bodde mange år på den karibiske øya før hun vendte tilbake til England med sin yngste sønn.
Jane Cox døde like før utbruddet av første verdenskrig.
For Florence, mrs. Cox og dr. Gully sluttet saken langt ifra her. I årevis var de gjenstand for sladder. Alle britiske avislesere hadde en mening om hvem av trioen som hadde forgiftet mr. Bravo.
De fleste pekte på mrs. Cox, som økonomisk hadde mest å vinne. Husholdersken visste at mr. Bravo pønsket på å sparke henne for å spare hennes uvanlig høye lønn.
Som eneforsørger til tre sønner ville en avskjedigelse få katastrofale konsekvenser for henne.
Cox arvet en formue
De neste hundre årene ble det gitt ut flere bøker om drapsgåten, og under forarbeidet til enda en kom den britiske journalisten James Ruddick i 2001 over en ukjent detalj.
På Jamaica fant han et skjøte som viste at mrs. Cox allerede to år før mr. Bravos død fikk vite at hun ville arve en aldrende slektning.
Inntekter fra eiendommer på øya sikret henne økonomisk resten av livet – og sørget for at sønnene hennes kunne få en god utdannelse.
Hadde mr. Bravo sparket henne, kunne hun og sønnene altså bare ha reist til Jamaica og bodd hos arvetanten, frem til de skulle overta eiendommene hennes.
Ruddick mener at de nye opplysningene forvandler mrs. Cox fra hovedmistenkt til delaktig i mord.
Teorien hans går ut på at Florence snek seg inn og helte antimon i ektemannens karaffel, mens hun var alene i andre etasje.
Da mrs. Cox kom opp med vinen til Florence, brøt hennes venninne sammen og tilsto hva hun i sin fortvilelse hadde gjort.
Men da var det for sent å gripe inn, for mr. Bravo var allerede inne på gjesterommet. I stedet besluttet mrs. Cox å hjelpe Florence.
Helt bevisst reagerte ingen av dem da mr. Bravo skrek, for giften skulle ha tid til å virke. Når hustyrannen var død, ville de to venninnene helle ut resten av giften før legen ble tilkalt.
Men da stuepiken braste inn på soverommet og hentet mrs. Cox, måtte husholdersken improvisere.
Mens stuepiken var på kjøkkenet for å hente vann, sennep og sterk kaffe, tømte mrs. Cox karaffelen og skylte den grundig.
Ved å slette spor, tilkalle en lege langveis fra, gi ham vage svar og bevisst villlede ham trakk hun ut tiden frem til giften hadde hatt tid til å virke.
Imens spilte Florence rollen som den avkreftede hustruen – godt hjulpet av rikelige mengder sherry.
Nødplanen lyktes, og mordet i Balham endte som et av viktoriatidens største mysterier.